Kunstens språk i en klinisk verden: Et faglig og poetisk forsøk på å nærme seg det uutsigelige

Essay
Skrevet av Gaute K. Andersen

Av Vegard Wikne

wikne@me.com

Essayet ble først publisert i Tidsskriftet Musikkterapi 48(2), 2025, s. 69-77

Rom

En skjelvende hånd møter farge.
Et skjelvende hjerte møter melodi.

Rommer dypet – en brønn av deg og meg.
Fuktig mose på glatte vegger,
edderkopper og spøkelser.
Kanskje finnes en vei opp? 

Rommer lenker.
Rommer frihet. 

Rom til deg.
Rom til meg.
Rom til oss.

Diktet åpner et rom som ikke må forklares, men erfares. Slik er også musikk- og kunstterapi, en måte å være sammen i det ordløse, der mening skapes i klang, farge og bevegelse før den finner veien til språket, om den noen gang gjør det.

Dette essayet beveger seg i mellomrommet mellom fag og poesi, teori og erfaring, analyse og rytme. Målet er ikke bare å beskrive musikk- og kunstterapi, men å skrive slik praksisen selv er: med nærvær, bevegelse og form. Jeg skriver som både fagperson og tidligere pasient, som musikkterapeut med syv års klinisk erfaring i psykiatrien, og som tidligere pasient med omtrent like mange år på den andre siden av behandlingsrommet.

Å ha stått på begge sider av behandlingsrommet har lært meg hvor lett menneskeliv kan reduseres til kategorier, og hvor lite slike beskrivelser fanger. Jeg opplevde at det verbale språket konfronterende lys ble for sterkt i mine vondeste år i psykiatrien som pasient. Dette har jeg også kjent på og erfart med pasienter i min rolle som musikkterapeut. Å «prate om det» er ikke alltid veien inn til mening, relasjon og bevegelse.

Som nevropsykiater Iain McGilchrist (2009) påpeker, er fakta alene bare fragmenter av en større helhet. Venstre hjernehalvdel tenderer mot å fokusere på deler, detaljer og målbare enheter, mens høyre hjernehalvdel søker helhet, sammenheng og levende kontekst. Når vi kun samler biter, mister vi fort det relasjonelle og erfaringsnære. Vi står igjen med et kart uten landskap.

McGilchrist ser dette som en grunnleggende skjevhet i vestlig kultur, der den venstre hjernehalvdelens perspektiv ofte dominerer på bekostning av høyres helhetlige og kontekstuelle blikk (McGilchrist, 2009). Denne ubalansen preger også psykiatrien, som i økende grad har orientert seg mot det som kan måles, kategoriseres og korrigeres, mens de subjektive og kroppslige sidene ved menneskelig erfaring får mindre plass. Flere tenkere innen psykologi, medisin, litteratur og filosofi har de siste tiårene advart mot denne utviklingen (Hustvedt, 2011; 2016; Stanghellini, 2016; Insel, 2022; de Haan, 2020). Forfatter og æresdoktor i psykiatri Siri Hustvedt har i en årrekke løftet frem kunstens språk som et rom for innsikt og tvetydighet, der erfaringen selv får tale. Dette som en helt nødvendig fasett av psykisk helsevern (Hustvedt, 2011; 2016).

I norsk psykiatri har recovery-tenkningen fått økt plass, et perspektiv med vekt på verdighet, autonomi og håp (Slade, 2009; Karlsson & Borg 2017). Men recovery fanger ikke alltid de kroppslige, sanselige og estetiske sidene ved menneskelig erfaring, dimensjoner som ofte kommer tydeligst til uttrykk i kunst og skapende praksis. Dette essayet ønsker å utvide recovery-perspektivet ved å inkludere kunsten, kroppen og det estetiske som kilder til innsikt og heling. For når vi oversetter terapirommets prosesser til et medisinsk språk, glipper noe vesentlig. Det er som å forklare en symfoni med et regneark. Musikk- og kunstterapi gir form til det ordløse: sorg uten stemme, uro uten form, lengsel uten retning. I det musikalske rommet trenger ingen å forklare seg. Man får være. I lyd, stillhet, samspill og nærvær.

Denne teksten er en vandring fra kunstfilosofi og kunstterapeutiske perspektiver, via nyere helhetlige forståelser av menneskelig erfaring som 4E-kognisjon og fenomenologi, og til musikkterapiens språk. Til slutt spør jeg hvordan vi kan formidle dette feltet på måter som ikke reduserer det til symptomlette eller aktivitet, men som anerkjenner kunstens terapeutiske rom som en selvstendig form for kunnskap. Målet er ikke bare å beskrive musikk- og kunstterapi, men å skrive på en måte som speiler feltets egen klang: åpen, kroppsnær, rytmisk. For når vi velger form, former vi også hva slags fag vi sier at vi er.

Når erfaring får form: Kunst som kunnskap

Kunst er ikke først og fremst noe vi betrakter, men noe vi lever. Den skjer i erfaringen, i det sanselige, i formens evne til å bære følelse. Verdien ligger ikke i forklaringen, men i at uttrykket gjør det mulig å sanse og holde fast ved det som ellers glipper. Når følelser gis form i kunst, handler det ikke bare om å vise frem noe vi allerede har forstått, ofte skjer forståelsen i selve handlingen, i det å spille, lytte eller bevege seg. Kunst gjør det indre konkret, gir kontur til det som tidligere har vært utydelig. Erfaringen blir ikke bare uttrykt, men kjent, kanskje for aller første gang. Slik sett er kunstens form kunnskap i seg selv. Denne innsikten finner vi hos John Dewey (1934), en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike filosofer innen pedagogikk og estetikk. Han beskrev kunsten som en intensivering av livets erfaring. I Art as Experience (1934) beskriver han at kunstens verdi ligger i formens evne til å bære følelse. Mening oppstår ikke i teorien, men i det sanselige, noe som treffer kjernen i musikk- og kunstterapi, der innsikt ofte vokser frem i kropp, relasjon og uttrykk, fremfor i analyse.

Notat fra klinisk praksis #1 [1]

Han så ikke på meg da han kom inn. Skuldrene var høye, blikket et sted langt unna. Dette var ikke tvangsmusikkterapi (det finnes heldigvis ikke), men det kunne ligne. Sykepleierne hadde mast ham hit, og nå satt vi der.
Han, stille og lukket.
Jeg, prøvende avslappet, med et forsøk på å unngå «HHH» – Helsearbeider Happy Face. Den smilende, overenergiske typen jeg selv hadde møtt som pasient, og som fikk meg til å trekke meg enda lenger unna. Om jeg solgte min avslappethet godt nok? Usikker.

«Jeg hører du er trommis?» spurte jeg, stemmen så kul og avslappet som mulig.
«Joda.»
«Jeg setter på litt kaffe på kjøkkenet, jeg. Sett deg gjerne og prøv trommesettet.»

Stikkene løftes, nølende. En rytme faller, lavt først, så tyngre, så lavere igjen. Kaffemaskinen sildrer. Rytmen får dampen til å virke som et slags uramerikansk røyksignal. Et slags: «Jeg er her».

Jeg kommer tilbake med to kopper i ulik fasong og farge. Han stopper å spille, ser opp for første gang.
«Kaffe?»
«Joda.»

Vi drikker. Jeg legger en gitar over skuldrene.
«Spill det du spilte i sted. Det var fett.»
«Joda.»

Vi drar i gang. Seig doomrock. Blytung. Den fyller rommet, får veggene til å dirre. En time går uten at vi merker det. Til slutt begynner vi å le, uten grunn, uten forklaring. Begge vet. Begge har skapt. Begge vet at den andre vet.

Neste gang, i døråpningen, ser han meg i øynene.

Musikken denne dagen var mer enn lyd; den var et språk som bar oss begge, som ga kontur til noe vi kanskje ikke hadde klart å si. Den var også rommet i seg selv, et sted å være, et sted å se hverandre. Kunst kan skape rom som ikke fantes før, steder der to mennesker kan møtes uten å måtte forhandle med ordenes presisjon eller blikkets forventning.

Å forstå med mer enn forstanden: Fra fenomenologi til 4E-kognisjon

Den fenomenologiske filosofien, formulert av Edmund Husserl, og videreutviklet av blant andre Maurice Merleau-Ponty, ønsker å vende tilbake til tingene selv, det vil si til den umiddelbare erfaringen slik den fremtrer for et menneske som sanser, handler og er til stede i verden (Husserl, 1913/1982; Merleau-Ponty, 1945/2012). Fenomenologien understreker at kroppen ikke bare er noe vi har, men noe vi er. Vi forstår verden gjennom den sansende erfaringen. Dette perspektivet har bidratt til nyere forståelser av psykisk lidelse. Forskere som Louis Sass, Josef Parnas og Paul Møller har vært sentrale i å bringe fenomenologiske perspektiver inn i klinisk praksis knyttet til psykose og schizofreni (Sass, Parnas & Zahavi, 2011; Møller, 2018). En dypere forståelse av schizofreni trer frem når vi tar pasientens subjektive erfaring som utgangspunkt, i stedet for å begrense oss til observerbare enkeltsymptomer. Uttrykk som hallusinasjoner, vrangforestillinger og brudd i språkets sammenheng kan fra et ytre ståsted virke som løsrevne fenomen. Betraktet innenfra kan de imidlertid ses som deler av mer omfattende erfaringsstrukturer, vedvarende endringer i selvopplevelse, kroppslig forankring og relasjon til verden (Sass, Parnas & Zahavi, 2011; Møller, 2018).

Møller (2018) beskriver hvordan det pre-refleksive nivået av selvopplevelse, det mest grunnleggende laget av bevissthet, der vi simpelthen er, før språk og refleksjon, ofte er forstyrret ved schizofreni. Han beskriver psykoser som selvforstyrrelser. Kunstens sanselige og kroppslige kvaliteter gjør den særlig egnet til å nå dette dypere erfaringslaget. Fordi kunst ikke bare formidler, men skaper direkte erfaring, kan den «koble seg på» opplevelsen av å være i verden, også der ord ikke strekker til. I demensforskningen ser vi hvordan personlig meningsfull musikk kan gjenkalle minner og styrke følelsen av identitet selv når språket og kognitiv orientering er svekket (El Haj et al., 2012; Cuddy et al., 2015; McDermott et al., 2014). Her blir musikken ikke bare et uttrykk, men et rom der selvet kan tre frem og deles. På samme måte tror jeg at musikken kan nå frem til mennesker med en forstyrrelse i selvet, som ved schizofreni, og koble dem på seg selv, sin identitet, til andre mennesker og til verden.

Notat fra klinisk praksis #2

Jeg møter John for første gang en ettermiddag på avdelingen for psykose. Han sitter alene på rommet sitt, krøket sammen på gulvet. Blikket flakker og han tegner de samme symbolene om og om igjen i det grå linoleumsgulvet, med en slitt kulepenn. Rommet bærer preg av uro. Klær ligger i hauger på sengen, en halvtom matboks balanserer på vinduskarmen. Det lukter av tobakk og gammel kaffe.

Han sier lite. Når jeg forsøker å innlede en samtale, svarer han i korte setninger, eller snakker forbi meg, som om jeg er et ekko han ikke helt forholder seg til. Det er som om han befinner seg på en annen frekvens. Kroppsspråket er innkrøpet, nesten skyggelagt. Det er vanskelig å få øye på hvem han er.

Etter flere forsøk over flere uker får jeg ham med ned til musikkrommet på DPSet. Han går tilsynelatende motvillig ved siden av meg, med blikket festet i gulvet. Et sted på vei ned trappen på institusjonen nevner han, nesten i forbifarten, at han pleide å høre mye på Radiohead. Jeg griper tak i det og forteller at jeg også er en stor fan av Radiohead.

Vi setter oss, og jeg finner frem How to Disappear Completely. De første tonene fyller rommet, lavmælt, men klare. Jeg ser hvordan han reagerer umiddelbart: Øynene sperres opp, kroppen våkner. For første gang ser han rett på meg, ikke forbi. Et lite, men betydningsfullt skifte. Et uventet øyeblikk av kontakt.

Fenomenologisk filosofi har også gitt grunnlag for nye retninger innen kognitiv vitenskap. Med boken The Embodied Mind (Varela, Thompson & Rosch, 1991) utfordret forfatterne det klassiske synet på sinnet som en intern informasjonsprosessor, og foreslo i stedet at kognisjon må forstås som noe kroppslig og relasjonelt. De introduserte ideen om at mening og bevissthet ikke er representasjoner av verden, men skapes i samspill med den: gjennom handling, sansning og affektiv resonans. Filosof og professor Evan Thompson (2007; 2015) har utdypet dette videre og introduserer blant annet begrepet sensorimotor life, for å beskrive hvordan bevissthet vokser ut av kroppen. Kognisjon er altså ikke noe som utspiller seg i hodet, men gjennom hele kroppen, i dens gjensidige utveksling med omverdenen.

Denne kroppslige og kontekstuelle forståelsen har senere blitt utvidet til nytt rammeverk for kognisjonsforståelse: 4E-kognisjon. 4E er en samlet betegnelse på fire sentrale prinsipper. At kognisjon er (Newen, de Bruin & Gallagher, 2018):

  • Embodied: all kognisjon er kroppslig. Vi tenker, føler og sanser gjennom kroppen.

  • Embedded: erfaring skjer alltid i kontekst, i en sosial og fysisk verden som former hvordan vi forstår og handler.

  • Enacted: forståelse skapes gjennom handling. Vi tenker gjennom det vi gjør.

  • Extended: kognisjon strekker seg utover individet selv, til gester, språk, teknologi og relasjoner.

Filosofen Shaun Gallagher er blant de mest sentrale bidragsyterne i utviklingen av denne forståelsen, og har argumentert for at menneskelig erfaring må forstås som situert, kroppslig, kontekstuell og relasjonell, ikke som intern og isolert i hjernen (Gallagher, 2017; Newen, de Bruin & Gallagher, 2018). Disse perspektivene danner et helhetlig og dynamisk syn på menneskelig erfaring. De setter oss i bevegelse, ikke som passive tilskuere til vår indre psykologi. Her oppstår en dyp resonans med musikkterapiens forståelsesmåter: der innsikt skjer i handling, i samspill, i klang og bevegelse, ikke nødvendigvis i ord.

Notat fra klinisk praksis #3

To år hadde gått siden vårt første sosialt klønete møte, der musikken brøt isen og gjorde oss til medspillere. Nå satt vi backstage på en luguber rockebar i sentrum. Veggene var gule av røyk, gulvet klebet av år med levd liv.

«Husker du første gang vi møttes?» spurte jeg.
«Joda.»
Vi så på hverandre og smilte. «Og nå sitter vi her.»
«Jepp.»
Et nytt smil, litt bredere denne gangen.

Backstage-døren smalt opp. Resten av bandet veltet inn som en flokk skranglete valper.
«Faen, er vi for seine til lydprøven?» «Neida, vi har god tid.» «Digg! Er det noe mat her, eller?»

Der satt vi. I et nedrøyket bakrom, i en ølluktende, høylytt bar, midt i en by som pulserte av liv. En sammensveiset gjeng med hver sin historie, og én felles. Blikkene våre møttes igjen, trommisen og jeg. Vi lo, ikke fordi noe var morsomt, men fordi vi visste.

Traumeforskeren Bessel van der Kolk argumenterer for at traumer ikke «bare» er psykologiske, men også kroppslige. Traumer lagres i kroppen og viser seg gjennom fysisk uro, blokkeringer og sanselige avvik, og krever tilgang til kroppsnære, sanselige uttrykksformer for å bearbeides. Van der Kolk peker på hvordan kunst, bevegelse og sanseorienterte aktiviteter, som dans, yoga, musikk og dramaterapi, kan spille en sentral rolle i helingsprosessen, ettersom de møter traumeerfaringerne der de sitter, og overskrider språkets begrensninger (van der Kolk, 2014). Psykolog og kunstterapeut Cathy Malchiodi argumenterer på lignende vis for hvordan kunstneriske uttrykk kan gi adgang til erfaringer som ligger utenfor det språklige, og dermed gi form til det som ikke lar seg forklare, men som likevel må kjennes, forstås og deles (Malchiodi, 2020).

Å forstå

Å forstå et menneske
er ikke å lese en rapport.
Det er ikke fakta.

Å forstå
er å stå i samme rom som et flygel
to flygel
med lokkene åpne,
slik at resonansen fyller rommet.

Overtoner som glir inn i hverandre,
utfyller,
kolliderer.

Når lokkene lukkes
henger klangen igjen,
en ny etterklang
som ikke fantes før.

Der musikken får tale: Musikkterapiens mange stemmer i møte med psykiatriens språk

Når vi ser disse retningene sammen: kunstfilosofi, fenomenologi, 4E og sanselig nevrovitenskap, tegner det seg et bilde av mennesket som fundamentalt kroppslig, relasjonelt og uttrykkende. Dette gir musikk- og kunstterapiens praksis både teoretisk klangbunn og faglig legitimitet. Musikkterapi er i sin form i kontinuerlig kontakt med det sanselige, kroppslige og relasjonelle, og er opptatt av det helhetlige menneskesynet 4E representerer. Som Høffding, Snekkestad og Stige (2023) påpeker, gir 4E-modellen et fruktbart rammeverk for å forstå hva som skjer i musikkterapiens rom: hvordan mening skapes i bevegelse, hvordan relasjon bygges i lyd, og hvordan innsikt kan vokse frem i samhandling, ikke som forklaring, men som kroppslig og estetisk erfaring. I denne forståelsen blir musikkterapi ikke et virkemiddel for å oppnå noe annet, men selve stedet hvor forandring og forståelse skjer. Med dette som bakteppe, er det verdifullt å løfte frem noen av musikkterapifeltets egne teorier og begreper, i norsk kontekst. Dette for å vise hvordan de allerede taler inn i en bredere bevegelse mot helhetlige og erfaringsnære forståelser av psykisk helse.

I den ressursorienterte musikkterapien vektlegges klientens skapende kapasitet, mestring og iboende styrker. Terapien handler ikke om å reparere noe ødelagt, men om å gjøre det mulig å erfare seg selv som et handlende og verdifullt subjekt i verden (Rolvsjord, 2010; Trondalen & Stige, 2010). Dette speiler en enacted forståelse av kognisjon, der forvandling skjer gjennom handling, deltakelse og samspill.

Den ressursorienterte musikkterapien er et blikk som sier «jeg ser deg» før ordene gjør det. Det er en hånd som finner rytmen sammen med din, og lar deg bære melodien. Det er når glemt mot plutselig får lyd igjen, og gamle muligheter, støvete, men intakte, trekkes frem i lyset. Som en bok med falmet omslag som åpnes på nytt, og der sidene viser seg å være fulle av farger du trodde var borte.

I samfunnsmusikkterapien forstås helse som noe som formes i fellesskap og kontekst. Individet står ikke alene, men er vevd inn i sosiale, kulturelle og politiske strukturer som enten åpner eller begrenser livsutfoldelse. Musikkterapien er embedded i steder, relasjoner og samfunn, og beveger seg i dialog med det som finnes utenfor terapirommet. Den blir en del av det lokale landskapet, både fysisk og sosialt, og bygger broer mellom mennesker og miljøer som ellers kunne vært adskilt (Stige, 2012; Stige & Aarø, 2012).

Samfunnsmusikkterapi er lukten av kaffe og nystekte vafler på en musikkafé en regntung torsdag. Scenerøyk som blander seg med latter på en trang barscene. Den tette, salte lukten av svette i et øvingslokale der veggene dirrer etter siste låt. Følelsen av å høre til, ikke bare som enkeltperson, men som del av et band, et kor, en gjeng, en verden som holder deg oppe.

I den relasjonsorienterte musikkterapien rettes oppmerksomheten mot mikroøyeblikkene, det som skjer i mellomrommet mellom terapeut, klient og musikk. Inspirert av utviklingspsykologi og spedbarnsforskning løftes ideen om «tredjehet» frem: det som oppstår når to mennesker møtes i musikkens språk og finner et felles rom for tilhørighet, gjensidighet og handling (Trondalen, 2008; Malloch & Trevarthen, 2009). Her er både kroppen og relasjonen bærere av innsikt; det embodied og det enacted flettes sammen i lyd og stillhet.

Den relasjonsorienterte musikkterapien er stillheten som varer et brøkdels sekund før blikkene møtes. Det er pupiller som åpner seg et øyeblikk, en umerkelig heving av et øyenbryn, en nesten usynlig vibrasjon i munnviken. Det er når beatet treffer så presist at begge kjenner det i brystkassen, eller når en tone i en gammel melodi får øynene til å glinse på samme tid. I det sekundet finnes ingen roller, ingen terapirom, bare to mennesker som deler det samme pulsslaget.

Musikkterapi behøver ikke oversettes til psykiatriens språk for å bli tatt på alvor, den har sitt eget resonante språk, som klinger i takt med nyere tenkning innen kognisjonsvitenskap og filosofi.

Å skrive med kunstens språk: formidling som sanselig og faglig praksis

Psykisk lidelse og den menneskelige tilstand er ikke monokrom. Den er ikke bare fravær av funksjon eller tilstedeværelse av symptomer. Den kan ikke rommes av psykologien og medisinens penn alene. Den kan være tomhet, ja, men også overveldelse. Den kan være stillhet, men også støy. Den kan være fragmentert, kaotisk, eller lammende tydelig. Fremfor alt er den dypt subjektivt opplevd, i en livshistorie, i et narrativ. I en protagonist (eller antagonist, basert på hva denne sjelen sliter med) sin episke fortelling, fortalt i jeg-person. Derfor vil ett språk, én metode eller én fagdisiplin aldri være nok. Slik sett fargelegger dagens psykiatri fremdeles med for få fargestifter. Kunst og musikk tilfører flere farger, flere måter å være menneske på. De kan fylle ut konturene eller viske dem ut, slik at noe nytt kan tre frem.

Hvis vi virkelig mener alvor med å inkludere kunsten i psykisk helsevern, må det også få konsekvenser for hvordan vi dokumenterer og formidler faget vårt. Musikk- og kunstterapi må ikke reduseres til utelukkende supplerende tiltak for symptomlette og gøyal aktivitet i recoveryperspektivets navn. Musikk- og kunstterapi må anerkjennes som selvstendige former for kunnskap, unike terapeutiske inngangsporter og nødvendige eksistensialistiske rom. Derfor mener jeg at vi også må beskrive estetiske terapifag med et språk som ligner på kunsten selv. Ikke for å være poetiske for poesiens skyld, men fordi formen bærer innholdet. Kanskje er det først når vi skriver rytmisk, kroppsnært, billedlig og subjektivt, at vi faktisk kommer i nærheten av det musikkterapi handler om. Dette essayet har derfor vært et forsøk: ikke bare på å snakke om musikk- og kunstterapi, men å tidvis skrive med kunstens sensibilitet. Ikke for å svekke fagligheten, men for å utvide den.

Fagformidling bør i mine øyne romme det som er unikt ved musikkterapi: det estetiske, musikalske og det subjektive og menneskelige. Hva om en låt, et bilde eller en improvisasjon kunne få stå side om side med de kliniske notatene i journalsystemet? Ikke som dekorasjon, men som bærere av innsikt? Hva om vi kunne åpne journalsystemene for sanselige uttrykk, som en annen måte å vite på? Det ville ha utfordret hva vi regner som kunnskap og samtidig gjort det kliniske mer menneskelig, og det menneskelige mer håndgripelig. Fagformidling trenger heller ikke alltid å være skriftlig. Tvert imot: film, musikk, konserter og sanse- og opplevelsesorienterte uttrykk kan vise frem det som ikke lar seg oversette til bokstaver alene. Kanskje bør vi også tørre å skrive annerledes, med et språk som ikke bare analyserer, men også beveger. Et språk som lytter. Som spiller med. Som gjør det mulig å sanse det som ellers ville blitt stående i stillhet. Det handler ikke bare om å forklare og dokumentere praksis, men om å formidle dens vesen. Vi trenger ikke alltid å oversette oss selv til andres begreper. Vi kan invitere andre inn i vårt språk.

Kunstneriske uttrykk gjør det mulig å gripe det som ennå ikke er helt blitt til, men som trenger en form for å kunne kjennes og deles. Som min kloke venn, kollega, kunstterapeut og forfatter Hilde Kvalvaag en gang sa til meg:

«Poesien er en bevegelse fremover, og skaper noe som enda ikke finnes – eller som finnes som noe formløst, som først ved å få form kan gripes. En samtale med psykologen kan være et sted for å skape noe nytt, men det får ikke form, slik et bilde, et dikt eller en låt eksisterer som noe i verden. Noe er skapt. Du setter et avtrykk. Og selvet blir manifestert.»

Kanskje er det dette kunsten gjør: gir et hjem til det som ellers ville blitt værende i det uformede. Et sted å være, i uroen, i sorgen, i gleden, i bevegelsen. Da Nick Cave mistet sin 15 år gamle sønn, laget han musikk. Han laget et kunstverk hvor sønnen kunne leve videre og de kunne møtes. Albumet Ghosteen ble dette rommet. Ikke i forklaringens språk, men i formens. Jeg ønsker å avslutte dette essayet med et rom. Ikke bare ett rom faktisk, men et helt hus. Dette huset er bygget av en klient i kunstterapi:

Gjestehuset

I mitt gjestehus er alle velkommen,
Men gjerne at de er litt rolige.
Jeg liker tanken på å høre litt latter i krokene, samtidig som vinduene gråter.
Hvis veggene er fulle av gamle spøkelser, tapetserer jeg over med den fineste tapet, med fuglemotiv.
Hvis gulvet svaier når jeg går, hvis det kommer ett synkehull eller to,
griper jeg fatt i håpet.
På badet er det såpe og vann som renser de ulykkelige.
Jeg reier opp senger med nyvasket sengetøy, hvor de trøtte og slitne kan legge seg og våkne med mye tanker.
I ett mørkt hjørne har skammen samlet seg, de vil ikke frem i lyset.
Jeg er glad for alle mine gjester, de er alle en del av meg.
Gleden holder fest på kjøkkenet og skåler i tynne glass.
Jeg ville ikke vært foruten noen av dem,
jeg håper de er kommet for å bli.

Ann-Mari Erichsen

Her får vi ikke bare en følelse, men en form. Ikke bare en innsikt, men et rom. Og kanskje er det først da, når erfaringen får en kropp, et språk, en klang, at vi virkelig begynner å høre det som ellers ville blitt stående i stillhet.

Vegard Wikne

Red.anm.:

Et avsnitt med ordrett gjentakelse ble tatt bort iforbindelse med nettpublisering 21.01.2026, etter innspill fra forfatter.

[1] Dette er konstruerte casebeskrivelser. De er sammensatt på bakgrunn av erfaringer fra mange ulike forløp, og ingen enkeltperson vil kunne kjenne seg igjen i de konkrete situasjonene som beskrives.

  • Ansdell, G. (2014). How Music Helps in Music Therapy and Everyday Life. Routledge.

    Cuddy, L. L., Sikka, R., Silveira, K., Bai, S., & Vanstone, A. (2015). Familiar music evokes personal autobiographical memories in healthy younger and older adults and those with mild to moderate Alzheimer’s disease. Neuropsychological Rehabilitation.

    de Haan, S. (2020). Enactive Psychiatry. Cambridge University Press.

    El Haj, M., Fasotti, L., & Allain, P. (2012). The involuntary nature of music-evoked autobiographical memories in Alzheimer’s disease. Consciousness and Cognition, 21(1), 238–246. https://doi.org/10.1016/j.concog.2011.12.005

    DeNora, T. (2000). Music in Everyday Life. Cambridge University Press.

    Dewey, J. (1934). Art as Experience. Minton, Balch & Company.

    Gallagher, S. (2017). Enactivist Interventions: Rethinking the Mind. Oxford University Press.

    Hustvedt, S. (2011). The Shaking Woman or A History of My Nerves. Henry Holt and Company.

    Hustvedt, S. (2016). The Writing Self and the Psychiatric Patient. I A Woman Looking at Men Looking at Women: Essays on Art, Sex, and the Mind (s. 539–561). Simon & Schuster.

    Høffding, S., Snekkestad, G. R., & Stige, B. (2023). An enactivist approach to music therapy: Interactive affect regulation, musical absorption and the regulatory niche.Psychology of Music. https://doi.org/10.1177/03057356231167354

    Insel, T. (2022). Healing: Our Path from Mental Illness to Mental Health. Penguin Press.

    Karlsson, B. & Borg, M. (2017). Recovery. Tradisjoner, fornyelser og praksiser. Oslo:Gyldendal.

    Newen, A., de Bruin, L., & Gallagher, S. (2018). 4E cognition: Historical roots, key concepts, and central issues. In A. Newen, L. de Bruin, & S. Gallagher (Eds.), The Oxford handbook of 4E cognition.

    Malchiodi, C. A. (2020). Trauma and expressive arts therapy: Brain, body, and imagination in the healing process. Guilford Press.

    Malloch, S., & Trevarthen, C. (Red.). (2009). Communicative Musicality: Exploring the Basis of Human Companionship. Oxford University Press.

    McDermott, O., Orrell, M., & Ridder, H. M. (2014). The importance of music for people with dementia: The perspectives of people with dementia, family carers, staff and music therapists. Aging & Mental Health, 18(6), 706–716. https://doi.org/10.1080/13607863.2013.875124

    McGilchrist, I. (2009). The Master and His Emissary: The Divided Brain and the Making of the Western World. Yale University Press.

    Møller, P. (2018). Schizofreni – en forstyrrelse av selvet: Forståelsens betydning for klinisk virksomhet. Oslo: Universitetsforlaget.

    Sass, L. A., Parnas, J., & Zahavi, D. (2011). Phenomenological psychopathology and schizophrenia: Contemporary approaches and misunderstandings. Philosophy, Psychiatry, & Psychology, 18(1), 1–23. https://doi.org/10.1353/ppp.2011.0008

    Slade, M. (2009). Personal Recovery and Mental Illness. A Guide for Mental Health Professionals. Cambridge: Cambridge University Press.

    Small, C. (1998). Musicking: The Meanings of Performing and Listening. Wesleyan University Press.

    Stanghellini, G. (2016). Lost in Dialogue: Anthropology, Psychopathology, and Care. Oxford University Press.

    Stige, B. (2012). Health Musicking: A Perspective on Music and Health as Contextual, Communicative, and Performative Practice. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being, 7(1), 183–189.

    Stige, B., & Aarø, L. E. (2012). Invitation to Community Music Therapy. Routledge.

    Thompson, E. (2007). Mind in life: Biology, phenomenology, and the sciences of mind. Harvard University Press.

    Thompson, E. (2015). Waking, dreaming, being: Self and consciousness in neuroscience, meditation, and philosophy. Columbia University Press.

    Trondalen, G. (2008). “Significant moments” in music therapy with young people in mental health care. Music and Arts in Action, 1(2), 46–60.

    Trondalen, G., & Stige, B. (2010). The practice of community music therapy: Nordic perspectives. Voices: A World Forum for Music Therapy, 10(1).

    van der Kolk, B. A. (2014). The body keeps the score: Brain, mind, and body in the healing of trauma. Viking.

    Varela, F. J., Thompson, E., & Rosch, E. (1991). The Embodied Mind: Cognitive Science and Human Experience. MIT Press. 

Gaute K. Andersen