Sats på oss!
Av: Live Rasch
“Stafettpinnen” er en fast spalte i tidsskriftet hvor musikkterapeuter inviteres til å ta opp spørsmål som angår dem i deres arbeidshverdag.
Teksten er tidligere publisert i Tidsskriftet Musikkterapi 47(2), 2024, s34-37.
Publisert på nett, 05.01.2025.
Teksten er uttrykk for skribentens syn.
Live Rasch. Foto Johan J. Bakken
“Vi søker en musikalsk miljøarbeider på skolen vår!” “Aktivitetskoordinator med sangerfaring, prosjektstilling.” “Har du det som trengs for å ha tilrettelagt musikklek for elever med funksjonsnedsettelser? Søk på dette engasjementet! Her får du lønn som ufaglært, og hvis du gjør en god jobb, så kan det være at den blir forlenget med 6 måneder!” Ok, den siste der fant jeg på. Men det er litt sånn det føles å være en arbeidssøkende musikkterapeut akkurat nå. Hvorfor det egentlig?
Mine opplevelser
Jeg gikk ut av masterstudiet ved Norges musikkhøgskole i 2020, og det å levere masteroppgaven midt i en pandemi gjorde sitt for å utfordre både kreativitet og psykisk helse når det kom til å skaffe seg en jobb som nyutdannet. I et halvt år var jeg arbeidsledig og søkte på alt jeg kunne finne av relevante jobber. Selvsagt hadde det lukkede samfunnet noe med det skrale arbeidsmarkedet å gjøre, men etter hvert som restriksjonene ga seg, så jeg ingen endring. Flere utlysninger beskrev kompetansen jeg hadde, men ingen hadde arbeidstittel “musikkterapeut”, som førte til at jeg konkurrerte med søkere fra andre fagfelt som sykepleiere, miljøarbeidere, vernepleiere og aktivitører. Det som reddet meg, var flaks. En jeg hadde gått i klasse med hadde fått to tilbud samtidig, og anbefalte meg til den hen ikke tok. Arbeidstittelen var ungdomsarbeider på en fritidsklubb med musikk i fokus. Det var riktignok hverken en fast stilling eller som musikkterapeut, men etter en periode som arbeidsledig med en nesten tappet sparekonto var dette noe som reddet meg både økonomisk og mentalt. Det som begynte som én dag i uka ble til flere, fremdeles som fakturerende ungdomsarbeider med lønn som ufaglært, men bare det å ha en jobb var en seier.
“Det som begynte
som én dag i uka ble
til flere, fremdeles
som fakturerende
ungdomsarbeider med
lønn som ufaglært, men
bare det å ha en jobb var en
seier.”
Senere, gjennom en lukket facebook-gruppe, fikk jeg mitt første tilbud som fast ansatt musikkterapeut i en 20% stilling. Jobben gikk ut på å ha et musikktilbud for elever ved Solberg skole, en sykehusskole ved Spesialsykehus for epilepsi i Bærum. Her hadde de tidligere hatt en pianist som inviterte til allsang i fellesområdet en gang i uken, og mente det hadde hatt en positiv innvirkning på elevene. Dermed ble det besluttet at en fast musikkterapistilling skulle opprettes, og at tilbudet skulle utvides til å gjelde alle trinn og alle kognitive og fysiske funksjonsnivå. Jeg trivdes svært godt, og følte for første gang at min kompetanse ble tatt på alvor av en ledelse. Gjennom min praksis fikk pedagogene som jobbet med elevene i andre fag observere dem i en helt annen setting, og det var ikke uvanlig med tilbakemeldinger som “dette har jeg aldri sett han gjøre”, “hun elsker visst å spille gitar”, “den leken likte de”, etter timene med meg. Etter hvert opplevde jeg å bli inkludert i flere samarbeid med andre ansatte som logoped, spesialpedagoger og vernepleiere, og ble ofte spurt om mine vurderinger når det kom til utredning av enkelte elever. Også rektor viste engasjement for hvordan jeg jobbet med elevene.
Dessverre måtte jeg flytte fra Østlandet et lite år etter jeg fikk denne jobben. Jeg har siden ikke vært ansatt som musikkterapeut, fordi det rett og slett ikke finnes stillinger jeg kan søke på der jeg bor. Derfor er jeg tilbake som ungdomsarbeider ved en ungdomsklubb, hvor lønnsnivået heller ikke denne gang speiler den kompetansen jeg sitter på. Igjen er jeg arbeidssøkende musikkterapeut som ser hvor få stillinger som finnes. Hvis de finnes, så er det ikke som fast ansatt, men gjerne kortvarige prosjekter som skal utprøves, eller et engasjement som lever på støtteordninger. Jeg opplever at denne 20% stillingen jeg hadde var en sjelden forekomst og at den aldri hadde blitt opprettet hadde det ikke vært for rektor og andre “på gulvet” som så verdien av musikkterapi og mente det var en vesentlig del av sitt tilbud som sykehusskole. Disse opplevelsene gjør at jeg har forsøkt å se nærmere på hvordan arbeidssituasjonen er for musikkterapeuter i dag, og hvorfor det virker vanskelig for arbeidsgivere å satse på oss.
“Erfaringene deres stemte
med mine: Vi jobber tett
sammen med de som ser
den faglige tyngden og
verdien av praksisen, men
avstanden til ledelsen er
stor.”
Hvor befinner vi oss nå?
Da jeg skulle sette meg ned for å skrive om dette temaet, tok jeg kontakt med min gamle klasse fra NMH og spurte dem hvordan deres arbeidshverdag så ut nå, fire år etter studiene. Ikke alle svarte, men de som gjorde det, ga en ganske dyster tilbakemelding. Flere hadde hatt jobb gjennom prosjekter ved ulike steder som etter flere år plutselig hadde blitt varslet avviklet, grunnet budsjett. Erfaringene deres stemte med mine: Vi jobber tett sammen med de som ser den faglige tyngden og verdien av praksisen, men avstanden til ledelsen er stor.
Det oppleves som en manglende evne eller vilje til å virkelig tørre å satse på musikkterapi i praksisfeltet. Det fører til at det opprettes kortvarige prosjekter og engasjementer istedenfor faste stillinger, som når som helst kan avvikles når budsjettet skal strammes. Som musikkterapeut kan en dermed bli ansatt som “miljøarbeider som er glad i musikk”, “aktivitør som synger i kor” eller “ungdomsarbeider som spiller i band” hvor vi bruker vår masterkompetanse. I verste fall kan en ende opp med få lønn tilsvarende en ufaglært, fordi alternativet er arbeidsledighet.
Et alternativ er å prøve seg som selvstendig næringsdrivende. Da er det ingen ledelse å forholde seg til, og en kan bestemme sine egne satser, arbeidstider og klienter. Da må en tenke på at “musikkterapeut” i Norge ikke er en beskyttet tittel og ikke er såkalt “autorisert helsepersonell”. Det vil i praksis bety at en blir nødt til å ilegge kunder en mva. på 25%, som gjør totale summen så høy at det ikke er økonomisk forsvarlig for hverken en privat klient eller en større institusjon å benytte seg av innleid musikkterapi. En kan prøve seg på et prosjekt, og søke penger fra søknadsordninger til det, men da konkurrerer prosjektet ditt med alle relevante søkere til Helsedirektoratets, kommunens, statens eller Kulturrådets ordninger, fordi det ikke finnes noen ordninger som kun omhandler musikkterapi.
“Musikkterapi er nevnt i hele ni
faglige nasjonale retningslinjer
fra Helsedirektoratet, og
dekker over flere felt som
rusomsorg, psykoselidelser,
spiseforstyrrelser, depresjon og
demens. Hvordan er det mulig at
det da ikke finnes flere stillinger,
i hvert fall innenfor disse
kategoriene?”
Som selvstendig næringsdrivende er det lurt å være organisert. Som musikkterapeut vil dette bli CREO, fagforeningen og interesseorganisasjonen for kunst- og kulturfeltet. Som medlem skal du få blant annet juridisk bistand og klare retningslinjer når det kommer til lønns- og arbeidsvilkår du kan bruke i kommunikasjon og forhandling med oppdragsgivere. CREO omfatter flere yrkesgrupper, og har ulike retningslinjer deretter. Dersom en trykker seg inn på “musikkterapeut-medlemsgruppa” finnes det ett eneste dokument, som heter “Yrkesetiske Retningslinjer for Musikkterapeuter”. Ingenting om lønn, tariff, rammeavtaler eller veiledende ressurser i et arbeidsforhold. Det å skulle være selvstendig næringsdrivende musikkterapeut blir med andre ord et absurd lite nåløye å komme seg gjennom.
Hvorfor er det slik? Dette fagfeltet har bevist igjen og igjen gjennom både forskning og praksis at musikkterapi ikke bare er et “kosefag”, men er en viktig og samfunnsnyttig del av moderne norsk helsesektor. Musikkterapi er nevnt i hele ni faglige nasjonale retningslinjer fra Helsedirektoratet, og dekker over flere felt som rusomsorg, psykoselidelser, spiseforstyrrelser, depresjon og demens. Hvordan er det mulig at det da ikke finnes flere stillinger, i hvert fall innenfor disse kategoriene? Jeg tror det enkelt sagt handler om økonomi. Og på hvem sin bekostning spares og kuttes det? Mottakerne av musikkterapi, og musikkterapeutene selv.
Det er denne delen som gjør meg frustrert. Fagfeltet i Norge har brukt mange år på å legitimere seg selv gjennom forskning og studier, og selv om den teoretiske delen er svært verdifull, så burde etter min mening praksisen være likestilt. Nå er tiden inne for å kreve sin plass og sine rettigheter som arbeidstakere i et arbeidsmarked som ikke forstår hvor nødvendige og nyttige for samfunnet vi er. Nå er tiden inne for å få ut informasjon om et levende praksisfelt gjennom flere kanaler enn våre egne lukkede Facebook-grupper, for det er bare da andre enn oss selv kan se og forstå betydningen av vårt praktiske arbeid.
Lys i tunnelen?
Det er selvsagt ikke kun håpløst. Flere åpner øyne og ører for hva musikkterapi kan tilby, både på arbeidsplasser, hos politikere og i befolkningen generelt. Ta for eksempel NRKs serie “Demenskoret” fra 2023, som rørte oss med mellommenneskelige møter gjennom samsang og musikk, ledet i en musikkterapeutisk ånd. De inkluderte til og med intervjuer med forskere og professorer som ga hele prosjektet en faglig tyngde, og var med på å belyse det teoretiske bakteppet av det praktiske arbeidet. Etter serien ble avsluttet poppet det opp demenskor over hele landet, noen bemidlet av kommune og stat, andre gjennom foreninger, organisasjoner og lokale lag med god frivillig drahjelp. Plutselig fantes det en vilje og et mot til å satse, når en bare fikk se eller oppleve det selv!
Det er derfor det er avgjørende å få løftet frem de ulike praksisfeltene. Med “Demenskoret” som eksempel, tenk om det hadde blitt laget lignende serier om musikkterapi på andre arenaer som sykehus, skoler, fritidsklubber, institusjoner for psykisk helsevern og ruslidelser eller fengsler? TV-serier er jo ikke den eneste måten å få ut et budskap på, det kan være gjennom andre mediekanaler som radio, podkast og aviser eller interaktive tiltak som kurs, workshops eller foredrag. Hvis flere hadde fått se og oppleve hva musikkterapi kan bidra med i praksis, ville politikerne blitt tvunget til å ta stilling til det, og kanskje flere arbeidsplasser hadde turt å satse ved å opprette stillinger?
Ansvarsfordeling
Det er en sammensatt utfordring vi står overfor, med flere årsaker til at ting er som de er, og uten kun én ansvarlig part. Uavhengig av hvor ansvaret for situasjonen i dag ligger, er realiteten et landskap det er uforutsigbart å bevege seg i som arbeidssøkende musikkterapeut. Det er en umulighet å betjene et studielån på rundt en halv million kroner på kortvarige prosjekter og midlertidige stillinger, som i tillegg kan bli revet bort på kort varsel. Det er ikke nok at en enkelt leder oppretter en stilling, eller at en enkelt politiker syns “Demenskoret” er hjertevarmende underholdning. Det må en felles satsing til, hvor faget i seg selv, og betydningen praksisen har for samfunnet blir løftet frem, for at den enkelte musikkterapeut kan oppleve jobbtrygghet på lik linje med andre arbeidstakere. Vi er mange musikkterapeuter i Norge som elsker det vi driver med, både den teoretiske og den praktiske delen. Vi vil mest av alt hjelpe mennesker gjennom musikk, men mangelen på stillinger gjør at hverdagen vår er utrygg og uforutsigbar, som i tillegg skaper en barriere for videre utvikling av praksisen i Norge. Kjære arbeidsmarked: Sats på oss, slik at vi kan satse på oss.