Så viktig at det fortener ei betre støtte
Av Brynjulf Stige. Publisert 23.09.2024
Den 31. juni 2024 la kunnskapsklynga Polyfon ut eit lite innlegg på Facebook, i respons til NFMT sin informasjonsfilm «Musikkterapi i spesialpedagogikk». Overskrifta i det vesle innlegget var «Så bra at det fortener eit betre namn?» Intensjonen var å invitere til debatt og refleksjon. Det har vi fått, der det velformulerte innlegget til Kalleberg og Nettum publisert i Tidsskriftet Musikkterapi 20. september 2024 er eit viktig bidrag.
Det var eg som klyngeleiar for Polyfon som skreiv det vesle innlegget 31. juni. Intensjonen var avgrensa til namnespørsmålet, medan Kalleberg og Nettum også tar opp ei rekkje andre spørsmål, m.a. knytt til strategiar for fag- og profesjonsutvikling. Eg kommenterer dette med namn først, før eg deler nokre tankar om korleis støtte det viktige feltet som Kalleberg og Nettum representerer.
“Om spesialpedagogar som brukar musikk i arbeidet sitt byrja kalle dette for «spesialpedagogikk i musikkterapi», korleis ville vi oppfatte det? ”
«Musikkterapi i spesialpedagogikk»: I mine øyre er dette ei formulering som er eigna til å verte misforstått. Om spesialpedagogar som brukar musikk i arbeidet sitt byrja kalle dette for «spesialpedagogikk i musikkterapi», korleis ville vi oppfatte det? Det er sjølvsagt litt retorisk spurt og det er kanskje ikkje så stor sjanse for at noko slikt ville skje. Men – eg vonar eg får fram at det kan vere problematisk å identifisere eit felt innan eitt fag med namnet til eit anna fag. I dette spesifikke tilfellet vil eg også peike på det problematiske i å gjere nemninga spesialpedagogikk – som er knytt til eitt spesifikt fag – til nemning for ein praksiskontekst som bør vere tverrfagleg. Spesialpedagogikk er eit viktig fag i samfunnet vårt, så skepsisen min til formuleringa «musikkterapi i spesialpedagogikk» reflekterer verken ei negativ haldning til spesialpedagogikkfaget eller manglande tru på at det kan vere overlappande verdiar, praksisar og kunnskapsområde.
“ I eit lite fag i utvikling vil det kanskje alltid vere for lite av alt, men vi bør likevel ta denne type kritikk på alvor.”
No reiser Kalleberg og Nettum også andre viktige spørsmål, om korleis løfte den delen av musikkterapien som er knytt til barnehagar og skular. Dei antydar at feltet er underprioritert i norsk musikkterapiutdanning og -forsking. Det er sjølvsagt mogeleg, og bør diskuterast. I løpet av den tida eg sjølv har vore knytt til det norske musikkterapimiljøet, har eg både høyrt kritikk på at det er for lite fokus på helse og på at det er for lite fokus på læring. I eit lite fag i utvikling vil det kanskje alltid vere for lite av alt, men vi bør likevel ta denne type kritikk på alvor. Mi eiga vurdering er at den første kritikken var mest på sin plass for nokre år sidan og at den andre har stor relevans i dag. Her må dei to utdanningane og dei to forskingssentera gjerne kome endå meir på banen i diskusjonar om vidare fagutvikling.
Men —det er neppe slik at ei større satsing frå utdanningane og forskingssentera i seg sjølv ville endre praksiskvardagen til musikkterapeutar som Kalleberg og Nettum så mykje. Problema i dette feltet er ikkje berre knytt til fag, men i minst like stor grad til fagpolitikk og politikk. Barnehagar og skular er langt mindre tverrfagleg orienterte enn helsevesenet, og medan det for helsevesenet sin del finst nasjonale retningslinjer og føringar som tilrår og framhevar musikkterapi (som del av tverrfagleg praksis), er dette stort sett fråverande innan oppvekst- og opplæringsfeltet. Mi vurdering er difor: Skal feltet som Kalleberg og Nettum representerer (kva det enn bør heite) få den støtta det fortener, så er det eit heilskapleg løft som må til, der utdanningane og forskingssentera nok har ei rolle, men kanskje endå meir praktikarane, leiarane deira, NFMT og fagforeininga CREO.
Brynjulf Stige. Foto: UiB
-
Brynjulf Stige er leder for POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi, og professor i musikkterapi ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen.