Eksistensielle dimensjoner i musikkterapi - Utkast til et begrepskart
Forfatter
Rudy Garred
Universitetet i Bergen (i 2009)
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.XSAH8794
Først publisert
Musikkterapi nr 1 2009, s 6-26
Publisert på nett
06.06.2024
Fagfellevurdert artikkel
SAMMENDRAG
"I denne artikkelen stilles spørsmålet om hvordan det kan ha seg at musikkterapi blir brukt innenfor et så vidt bredt og mangfoldig praksisfelt. Er musikken å regne som en panasé, et universalmiddel? Dette spørsmålet brukes som en ledetråd for å forsøke å tegne en kartskisse over musikkterapiens mulige rekkevidde. Tegningen gjøres ut fra et personsentrert, eksistensielt perspektiv, med sikte på å skape ett slags helhetsbilde. Fire eksistensielle dimensjoner settes opp, betegnet ved begrepene kropp, psyke, samfunn og ånd. Hver dimensjon innebærer ulike slags behov som musikken blir ansett å kunne bidra til å imøtekomme. Ikke i seg selv bare, men ut fra den sammenheng som musikkenden inngår i. Linjer trekkes videre i begrepskartet for at det kan tjene til å sette ulike musikkterapeutiske praksisformer og retninger i perspektiv i forhold til hverandre. Kulturelle behov blir ellers framhevet som en viktig, men kanskje noe oversett del av hele bildet som tegnes."
Nøkkelord: Musikkterapi, personsentrert, eksistensielle dimensjoner, panasé, begrepskart, styrking, kulturelle behov
IDEEN OM MUSIKKTERAPI
Musikkterapi er i dag et mangesidig for ikke å si svært mangfoldig felt. Musikkterapeuter praktiserer innenfor en hel rekke ulike settinger og arenaer, som spesialpedagogisk arbeid med både barn, ungdom og voksne, ulik slags psykisk helsearbeid, somatisk medisin, eksempelvis på barneavdelinger, eller geriatri, samt hospice, for mennesker i siste fase av livet, og utover dette også sosialt preget arbeid, innenfor barnevern, kriminalomsorg eller arbeid med flyktninger, eller også bredere igjen, innenfor kulturarbeid med ulike deltakergrupper, fra babymusikkgrupper, via rockeband for ungdom, til eldrekor. (1) Og feltet finner stadig nye anvendelsesområder. Hvilket faktisk kan se ut til å være et karakteristisk trekk ved faget i seg selv, slik det utvikles.
Hvordan kan dette henge sammen? Hvordan kan det ha seg at en stadig finner nye anvendelsesområder for musikkterapi, og at dette knapt blir stilt spørsmålstegn ved, men snarere synes å være forventet? Dette er naturligvis komplekst, og henger blant annet sammen med at de som utdanner seg til musikkterapeuter har ulike bakgrunner og interesser. Likevel er det påfallende hvor bredt det feltet er i dag som det er forventet at musikkterapeuter skal kunne gå inn i. Dette er for øvrig ikke bare et trekk ved norsk musikkterapi, men kjennetegnende egentlig for feltet også internasjonalt. (2)
Nå er det jo etter hvert kommet en del forskning som det kan henvises til når en vil begrunne musikkterapiens relevans og anvendelsesmuligheter i ulike sammenhenger. (3) Likevel, min tese er at slike henvisninger gjerne får karakter av bekreftelse, bekreftelse på at musikkterapien jo virker, slik praktiserende musikkterapeuter selv ganske åpenbart ikke har vært i noe som helst tvil om. Forskningen som det vises til tenkes primært brukt, kunne det se ut til, til å få andre til å forstå dette også, (ikke minst administrativt/økonomisk ansvarlige, som styrer med stillinger, rammer, arbeidsvilkår, og slikt).
Poenget jeg vil ha fram i denne sammenheng er at en innen musikkterapien øyensynlig allerede har troen på anvendelsesmulighetene. Det er ikke slik at en nødvendigvis venter på spesifikke forskningsresultater før en setter i gang. Ikke i praksis. Det er tvert om ikke så uvanlig at musikkterapeuter forsker på sin egen allerede etablerte praksis, for å bringe fram tydeligere og dokumentere nærmere hva den innebærer. Det ser altså ut til at det i utgangpunktet finnes en slags idé om hva musikkterapi kan være, og som den enkelte utøvende musikkterapeut realiserer, virkeliggjør, på ulik vis.
I denne artikkelen ønsker jeg å utvikle et perspektiv knyttet opp til nettopp dette, om hvordan det kan ha seg at en gjerne, for ikke å si nærmest uten å blunke, tenker seg musikkterapien anvendt på så mangesidige og mangfoldige slags vis. Jeg reiser spørsmålet om hvordan det kan ha seg at en mer eller mindre tar for gitt at musikkterapi kan vise seg anvendelig innenfor et praktisk talt ubegrenset antall områder og felt, med hvilke som helst klienter, for nærmest hvilket som helst slags formål. (4)
EN ”PANASÉ”?
Jeg stiller altså spørsmålet hvordan det kan ha seg at en tenker slik. På engelsk finnes uttrykket: ”It’s not a panacea”, når en vil angi at noe ikke skal oppfattes som et universalmiddel. Men er det ikke nettopp noe slikt musikken i musikkterapien oppfattes som, som et universalmiddel, en panasé? – satt på spissen, naturligvis, men likevel. Ikke mange ville vel påstå dette fullt ut, men som tanken tatt ut i sin ytterlighet kunne det kanskje vært formulert slik, at musikken kan regnes som en panasé, en universalkur mot alle mulige og tenkelige slags mangler og vansker. Det er i alle fall den ideen som jeg her tenker å forfølge noe videre, faktisk i en viss forstand tatt på alvor. Jeg vil bruke denne idé, denne forestilling, som et redskap til en undersøkelse av den mulige rekkevidde for musikkens funksjoner i terapi.
Innenfor gresk mytologi er Panacea helbredelsens gudinne, med kuren som sitt særlige domene. Hun er datter av Asklepius, medisinens gud, og barnebarn av Apollo, gud for heling, og for musikk(!). Anene skulle i alle fall kunne peke i relevante retninger i denne sammenheng. Panacea sin søster var for øvrig Hygiea, som jo betegnelsen ”hygiene” kommer fra. (5) Begrepet panasé var ellers sentralt for alkymistene i middelalderen, som lenge gjorde forsøk på å finne dette, i form av en livseliksir. Uten å lykkes får en vel si, og siden er ordet altså blitt mest anvendt skeptisk, om hva en ikke kan regne at noe er, om ikke musikken da skulle være dette, noe som altså denne undersøkelsen tematiser – som et slags tankeeksperiment.
Altså ikke for med en gang å si – slik som jo ville være ganske nærliggende, for ikke å si opplagt – at dette er jo musikken helt klart ikke, men heller prøve dette her, se hva som kan ligge i en slik betraktningsmåte. Jeg vil, for å presisere dette nærmere, bruke selve forestillingen om musikk som en panasé som et redskap til å prøve å tegne en kartskisse over musikkens mulige funksjoner i terapi.
Slik sett kan det gjerne kalles et forsøk. Jeg vil på denne måten så å si teste den tilsynelatende til grunn liggende, og da egentlig uproblematiserte forestilling om musikkterapiens ytterst vidtrekkende anvendelsesmuligheter. La meg her understreke at mitt siktemål da ikke primært er kritisk, dette ville være altfor lett, naturligvis, med hensyn til dette begrepet. Jeg bruker det heller som et slags forstørrelsesglass for å undersøke feltet nærmere, med henblikk på en mulig karttegning. Jeg vil prøve å undersøke hva det kunne innebære, i positiv forstand, og se hvor langt det kan rekke.
ET HELHETSBILDE, SETT FRA ETT PERSPEKTIV
Men hvordan tegne et slikt kart? En løsning kunne være å anvende en serie med teorier og perspektiv, hentet fra ulike hold. Og det er vel kanskje det som i stor utstrekning blir gjort når en skal skissere hovedområder innen feltet. Samtidig har dette sin pris, for det er ikke alltid lett å få slike ulike slags perspektiv til å henge sammen og danne et bilde som det går an å få et klart og tydelig inntrykk av hva inneholder. Og det blir lett til at dette ikke helt går opp, at noe overlapper på inkongruente vis, og at felt kan bli stående tomme.
Men det vil også være vanskelig, for ikke å si umulig, å tenke seg at en skulle få en eneste, generell ”Grand Theory” for all musikkterapi som alle skulle kunne enes om, fullt ut. Forsøk har vært gjort, (6) men resultatene så langt har ikke svart til forventningene når det gjelder en helt allmenn oppslutning. Likevel, om en bare skal være henvist til diverse teorier hentet fra ulike hold, satt sammen på ulike måter, kan bildet komme til å fortone seg så fragmentert at konturene kan tendere til å løse seg opp, og at en kan få problemer med rett og slett å få øye på hva det er som karakteriserer feltet.
I dette dilemmaet, mellom en enerådende, totaliserende ”moderne” framstilling, og en ”postmoderne” oppsplitting i enkelte, fragmenterte bestanddeler, tror jeg at en mellomvei kan være et mulig alternativ, nemlig å velge et bestemt perspektiv. – Ikke at dette nødvendigvis må være det eneste, men at det er ett perspektiv som det går an å se bildet ut fra. Det har altså noe med hvilken status en tilordner perspektivet, at dette ikke skal regnes som absolutt, og samtidig heller ikke aldeles tilfeldig.
Hva jeg her altså vil foreslå er å bruke ett slags perspektiv til å se feltet musikkterapi som en helhet, for lettere kunne trekke linjer og å få øye på sammenhenger, og det på en måte som også gjør sammenholdning og kontrastering mulig innenfor det perspektivet som tegnes. Jeg tror dette kan være tjenlig til å avklare flere slags spørsmålsstillinger som gjerne kommer opp når en skal prøve å få noe som helst slags overblikk over feltet, og ikke minst i diskusjonene mellom ulike slags tilnæringer, og hva de innebærer i forhold til hverandre.
Mitt valg da, for å gjøre dette klart, vil være en humanistiskeksistensiell orientering. Ut fra denne orientering vil jeg forsøke å tegne et helhetsbilde av musikkterapien, vel vitende om at dette kun er ett slags bilde en kan se for seg, fra en bestemt vinkel. Jeg tar ellers utgangpunkt i forestillingen om musikkterapiens nærmest ubegrensede anvendelsesmuligheter. Hvordan kan dette se ut?
PERSONSENTRERT
For å tegne et kart må en ha et utgangspunkt, et startsted. Og jeg vil da begynne med å stille spørsmålet: Hva er det terapi dreier seg om? Det dreier seg om personen. Jeg flagger dette ganske med det samme. Her er hjemmebasen, her står vi. Dette har også vært et kjernepunkt ved en humanistisk orientert psykologi, med Carl Rogers som pioner, og kanskje som fremste talsmann for, med bøker som On Becoming a Person og Client-centered Therapy.(7)
Dette kan kontrasteres med for eksempel betegnelsen ”musikksentrert”. Det jeg ønsker å tegne er et kart over er en personsentrert terapi. I bokstaveligste forstand gir det liten mening i å ha en musikksentrert terapi. Terapi er for mennesker. Betegnelsen musikksentrert kan likevel være meningsfull på en annen måte, nemlig sett i forhold til en primært samtalebasert terapi. Men for å være nøye her, så vil jeg reservere betegnelsen om hva terapien skal være sentrert om til personen, uansett hva slags terapeutisk medium som ellers blir brukt, og hvordan. Dette er for øvrig også en helt generelt anvendt betegnelse, personsentrert terapi.
I den senere tid har det imidlertid vært en viss diskusjon om hva det personsentrerte skal innebære. Selv-begrepet har vært ansett ikke å kunne representere noen entitet, noen gjenstand i seg selv. Selvet har blitt sett som relasjonelt konstituert. (8) Et Jeg finnes egentlig ikke uavhengig av relasjonen til et Du i videste forstand. Men dette skal heller ikke strekkes så langt at også selvet i seg fullstendig oppløses. Igjen er det en mellomvei som kan vise seg som et alternativ. Personen forblir det sentrale, og kan ikke sees bort fra; mennesket er ikke menneske uten som person. Men hva personen er, framstår likevel som noe uhåndgripelig, og viser seg ikke uten i relasjon, dette enten det dreier seg om forholdet til egen kropp, egne følelser og tanker, eller forholdet til, og samværet med andre.
Det er snakk om verdier her, slik det alltid er når det gjelder valg. Og når jeg her, som gjort klart ovenfor, har valgt et humanistisk perspektiv, henger det sammen med akkurat dette, at det i ethvert tilfelle er personen det dreier seg om. Det går ikke an å abstrahere, redusere, enn si mekanisere seg bort fra dette, til en rent teknisk affære, og bare det. Et humanistisk grunnsyn vil ikke kunne akseptere annet enn at det er personen det dreier seg om i terapien, noe somD kan ikke kan settes til side, ”glemmes” eller settes parentes rundt, for at ikke behandlingen i konsekvens skal bli dehumaniserende, i siste instans inhuman. Uansett hva terapien fokuserer på, hvilket aspekt det enn gjelder, er det et menneske det dreier seg om, som har sin egen vilje og sin egen opplevelse av seg selv og sin verden. I dette ligger verdigrunnlaget for valget som er gjort her med hensyn til orientering, som altså er humanistisk. Og i dette ligger altså at en relaterer til og anerkjenner mennesket en står foran som person, i ethvert tilfelle, og hva det enn måtte gjelde.
EKSISTENSIELLE DIMENSJONER
Dersom mennesket som person utgjør det sentrale punkt, blir neste steg i karttegningen å bestemme omfanget av, omkretsen så å si, av hva det er for et terreng som skal kartlegges. Her er det at jeg vil anvende et eksistensielt perspektiv. Martin Heidegger var den som, inspirert blant annet av Husserls begrep om livsverden, introduserte begrepet om menneskets væren i verden, i hovedverket Sein und Zeit, fra 1923. (9) Den sveitsiske psykiateren Ludwig Binswanger inkorporerte Heideggers begrep om væren i verden i en framstilling av en eksistensiell psykoterapi. Han tok utgangspunkt i ulike dimensjoner ved menneskets eksistens, slik Heidegger utviklet dette, betegnet ved begrepene Umwelt, altså omverden, som natur betraktet, som en lever i; Mitwelt som verden sammen med andre; og videre Eigenwelt, som betegnelse for ens eget indre liv. Med dette grunnla han det som er blitt hetende Dasein-analyse.(10) (”Dasein” er Heigdeggers begrep ”der-væren”, som helt allment betegner menneskets eksistensmåte.)
Emmy van Deurzen er en opprinnelig nederlandsk eksistensiell psykoterapeut, som har virket i en årrekke i England, og som har formidlet og videreutviklet det eksistensielle perspektiv på psykoterapi. Hun legger til en fjerde dimensjon som hun finner ligger implisitt i denne betraktningsmåten om ulike dimensjoner ved menneskelig eksistens, nemlig Überwelt, som viser til overordnede verdier og idealer som mennesker forholder seg til, og som hun framholder også utgjør et vesentlig aspekt ved menneskets væren i verden. (11)
En kan altså ut fra dette perspektivet skille mellom fire dimensjoner: en fysisk, en sosial, en psykisk, og en åndelig, eller åndsmessig, i vid forstand. Ytterst sett dreier den første seg om kroppslig overlevelse versus sykdom og død, den andre om tilhørighet versus utstøtelse og isolasjon, den tredje om identitet versus forvirring, desintegrasjon, og den fjerde om mening versus absurditet, meningsløshet. (12)
For å koble dette sammen med det personsentrerte utgangpunktet som er lagt til grunn her, vil jeg foreslå å sette dette opp som fire eksistensielle dimensjoner som personen relaterer til, som betont tidligere her, i en skisse til et slags kart, slik:
Figur 1
Det jeg har gjort her er altså ut fra et personsentrert utgangspunkt å tegne et kart med fire eksistensielle dimensjoner koblet opp mot dette sentrum, gjennom to kryssende akser. Dette er tenkt å skulle tjene til å illustrere det sentrale ved personen i denne sammenheng, plassert i sirkelen i midten, samtidig som de ulike dimensjoner relateres til og integreres gjennom dette sentrum. Kartet er sentrert om personen, samtidig som personen selv er relatert til de ulike eksistensielle dimensjonene, uten å utgjøre noen entitet i seg selv, bare.
Dimensjonen som her er gitt betegnelsen kropp, betraktes som et uttrykk for Umwelt som det ytre ved menneskets eksistens. Det vil si kroppen som gjennom hele sanseapparatet er i samspill med de fysiske omgivelser. Altså natur med alt hva dette innebærer, dvs. både den egne kroppen og omgivelsene en lever i. Til dette kan i videste forstand knyttes fysiske, biologiske behov. Dette dreier seg da om både næringsmuligheter, leveforhold, og om vilkår ved det naturlige miljø i bredeste forstand.
Mitwelt er det som er felles, altså i videste forstand samfunn, knyttet til sosiale behov. Disse involverer følelseslivet, utviklet gjennom våre relasjoner til andre. Samværet med mennesker gir en tilhørighet, basert på samarbeid, men også på makt og kontroll. Vår posisjon innen felleskap kan være fast etablert eller skjørt, harmonisk eller motsetningsfullt i ulik grad, og innebære både støtte og utfordringer.
Eigenwelt står for den indre erfaring, som kan betegnes ved psyken, og som kan knyttes til psykologiske behov. Det dreier seg om hvordan vi konstruerer og utvikler vår egen identitet som et sammenhengende hele, og som noe av verdi, noe eget. Et bilde av oss selv vi danner oss, og finner ut av, og som vi kan leve med. Og som stadig kan endres, nyanseres og videreutvikles.
Überwelt representerer det som går utover det gitte, det overskridende, det som kulturen (som kulturlivet forstått) setter i perspektiv, gjennom ulike slags uttrykk for ånd, i videste forstand. Altså slik som kunst, religion, filosofi. Dette kan sies å dreie seg om kulturelle behov, som også har sin plass i dette bildet. Det dreier seg om verdier vi finner å ville hegne om, idealer vi setter som standarder å gå etter i våre vurderinger, og som tjener, eller kan tjene, til å skape mening og sammenheng i tilværelsen.
Personen, sentralt plassert, representerer da det som alt dette relateres til, det hele menneske, samlende, innbefattende og integrerende de ulike dimensjonene i forhold til hverandre. I det hele menneske finnes alt dette representert, samtidig som de ulike dimensjonene i seg selv virkeliggjøres gjennom personens mangesidige relasjoner til disse ulike aspekt.
MENNESKELIGE BEHOV
Jeg vil understreke her at behovene som er blitt knyttet til de ulike eksistensielle dimensjonene med dette ikke er tenkt å skulle settes i noe bestemt hierarki i forhold til hverandre. Abraham Maslow, som også har vært regnet som en av grunnleggerne av humanistisk psykologi, utviklet en teori om en behovspyramide i boka A Theory of Human Motivation. (13) Selv om denne teorien også har fått en stor innflytelse, blant annet ved å vise til det mangesidige ved menneskelige behov, har det vært reist kritikk ved den hierarkiske ordningen av disse. En har vist til eksempler på at mennesker har kunnet sette til side mer grunnleggende behov av mer fysiologisk art, for heller å kunne vie seg til andre slags verdier, som kommer høyere på pyramiden. Dette gjelder kunstnere for eksempel, i noen tilfeller, som ofrer seg for kunsten kanskje på tross av det som ellers blir beskrevet som mer basale behov. Det er altså ikke nødvendigvis slik at de primære behovene må dekkes skikkelig før en kan gå videre ”opp” i behovspyramiden i ethvert tilfelle. Kartskissen som er satt opp skal ikke tolkes som noen pyramide i en slik forstand, men tvert om sees som uttrykk for at alle de ulike behov integreres i ethvert tilfelle i personen, unikt i hvert tilfelle.
Dermed skulle hovedlinjene være trukket. Jeg vil i det følgende gå nærmere inn på de ulike dimensjonene og se nærmere på musikkens mulige funksjoner i forhold til hver av disse, som en utprøving av ideen om musikk som et universalmiddel, en panasé. Jeg bruker altså denne forestillingen som en spore for en nærmere undersøkelse og kartlegging av hva musikken kan bety i forhold til menneskelige behov, knyttet til hver enkelt av de fire dimensjonene som her er utlagt.
I denne sammenheng vil jeg følge van Deurzens videre utlegning av hva de ulike dimensjoner aktualiserer av grunnleggende tema, paradokser og motsetninger. Hver dimensjon vil ha et ultimat mål å bevege seg mot, hva det i grunn vil dreie seg om å oppnå, positivt. Det vil også inneholde en trussel, en motsetning til dette, med et ytterste anliggende implisert, som en negativ pol. Mellom disse kan en finne det som kan betegnes som det mellomværende, som kan formidle bevegelse videre fra de ytterste anliggender, og hen mot ultimate mål. Jeg vil følge karakteriseringene som hun på denne måten gir av hva som kjennetegner de ulike dimensjonene, og knytte spørsmålet om musikkens mulige funksjoner relatert til disse dimensjoner opp mot dette.
MUSIKK OG KROPP
For da å begynne med musikk og kropp. Målet for denne dimensjonen, den naturlige verden, vil ifølge van Deurzens utlegning være vitalitet, det vil si liv, styrke, nytelse. Det mellomværende, eller delmål om en vil kalle det for det, for å oppnå dette, vil være helse, komfort, velstand. Det ytterste anliggende, det ytterste hensyn vil være sykdom, fattigdom, svekkelse, død. Det dreier seg altså om alt som har med kroppslig og naturlig styrke og velbefinnende å gjøre.
Hva kan musikken bidra med her? Med alt som da har med kroppslig velvære, nytelse og vitalitet å gjøre, og i videste forstand også med økologi og naturlig miljø. Musikken kan for det første tjene som en direkte impuls til kroppslig utfoldelse, mest intimt, og mest opprinnelig kanskje, i form av dans. (14) Men musikken inngår etter hvert også i høy grad som ingrediens og pådriver for ulik slags fysisk trening. Tia DeNora har i boka Music in everyday life, gitt en ganske inngående beskrivelse av musikkens funksjon blant annet innenfor utøvelsen av aerobics. (15) På denne måten kan musikk bidra til større kroppslig velvære og fysisk form.
Musikk kan virke både aktiviserende og beroligende. Avspenning og avkobling i forbindelse med musikklytting, eller også eget spill, er en funksjon som kan ha stor betydning i den enkeltes liv, for rekreasjon, for å hente seg inn, samle krefter, bygge seg opp. Se DeNora også her for eksempler på dette, som når en informant i en av undersøkelsene hun har gjort gjør rede for hvordan hun hører på musikk 15-20 minutter før hun begynner på dagens arbeid, for å samle seg og gjøre seg klar for dagens oppgaver.
Denne slags anvendelsesmåte blir jo for øvrig også brukt funksjonelt og rutinemessig på tannlegekontoret, med bakgrunnsmusikk for å dempe angst og avlede under behandling, eller på sykehus med lytting via hodetelefoner til beroligelse og avledning under en operasjon. Musikk blir også brukt som en form for avledning i forbindelse med kroppslig smertelindring.
En annen grunnleggende funksjon er musikk til arbeidet, slik en meget tidlig må ha brukt det i utstrakt grad som forberedelse til jakten, for eksempel, eller som arbeidssanger, for å høste inn, for å stampe korn, eller også til å heise anker på båten. Siden mer manipulativt organisert med Muzak i det moderne industrielle arbeidslivet. Musikk som en del av lydmiljøet kan ellers tenkes å være både tjenlig og ikke nødvendigvis så tjenlig for helse og velvære, slik Ruud har dokumentert i boka Lydlandskap.(16)
I den helt dramatiske enden av skalaen har vi situasjoner som noen ganger blir rapportert om at mennesker i den ytterste nød, og i livsfare, kan begynne å synge for å holde ”spiriten” oppe. For eksempel det russiske mannskapet som etter et forlis i Barentshavet i stormfullt vær, klamrer seg i det iskalde vannet til en flåte de ikke greier å komme seg opp på. Mens de håper og venter på at redningsmannskap skal nå fram i tide, begynner de spontant å synge, noe de i ettertid forteller var helt avgjørende for at de faktisk greide å holde seg fast. Slik kan musikk tjene som et grep til å holde fast på selve livet i en situasjon hvor en kan stå i direkte fare for å miste det, dersom en ikke greier å mobilisere tilstrekkelig fokus og motivasjon til å hente fram alt en måtte ha av styrke til å komme seg gjennom en ytterst vanskelig og krevende situasjon, rent fysisk.
Mer stillferdig i en ganske annen situasjon, en mor (eller far) som synger en vuggesang for sitt lille barn og ved dette sørger for at barnet kommer til ro og får den nødvendige søvn for å kunne vokse og utvikle seg på en sunn og god måte,
Det å høre musikk er ellers en del av velstanden i livet, et gode som kan nytes, som når en er på en restaurant og det blir spilt en passende taffelmusikk til som gir stemning og ro til måltidet. Musikken kan for øvrig godt betraktes som en kroppslig-sanselig nytelse i seg selv, og kan slik sett inngå, i den grad en faktisk har tilgang til den, noe som ikke på noen måte er en selvfølge, som en skattet bestanddel av hele ens allmenne, fysiske velvære.
MUSIKK OG SAMFUNN
En annen dimensjon ved menneskets tilværelse er samværet med andre, den felles verden. Her er de primære mål, ifølge Van Deurzen, tilhørighet, velmakt, suksess. Delmålene underveis er anerkjennelse, innflytelse, respekt. Og de ytterste hensyn her er mislykkethet, utslåing, utstøtelse og isolasjon. Hva kan musikken bidra med her? Det er ganske umiddelbart klart at musikken i en lang rekke sammenhenger er sosialt sammenbindende, fra allsangen i tidlige barneår, og gjennom hele livet i ulike settinger, til større eller mindre sosiale arrangementer som konserter og festivaler, samt ritualer, inklusivt her også eget, aktivt samspill med andre.
Det å framføre musikk for andre er en meget utbredt og ofte forekommende kanal, så å si, for sosial anerkjennelse, noe applausen, for eksempel, kan sees som et konkret, lydlig uttrykk for. Å spille musikk for andre kan i høy grad bibringe både anerkjennelse og respekt. Det å høre på musikk sammen med andre er å inngå i et helt spesielt fellesskap, selv der hvor alle sitter rolig hver for seg og lytter, som på en klassisk konsert. Det ville være en ganske annen opplevelse om en satt helt alene i salen og lyttet. Et kjærestepar kan i mange tilfeller ha sin helt egen felles sang, knyttet til den første intense tiden en var sammen. Et idrettslag har gjerne sin sang, og hver nasjon har sin nasjonalsang. Ulike sosiale bevegelser har sine sanger som blir sunget ved ulike anledninger. Og selv om det er tekst også på disse sangene, ville det ikke vært det samme bare å lese eller deklamere disse. Melodien til sangen gir en opplevelsesdimensjon som binder mennesker sammen på en spesiell og unik måte, og som en ikke ville hatt uten musikken.
Ulik musikk er knyttet til forskjellige slags sosiale identiteter, og musikk inngår tydelig i en sosial markering av hvem en er. Dette kan også knyttes til etablerte maktforhold i samfunnet, og til inkludering, samt til ekskludering, for de som av ulike grunner ikke føler de kan forholde seg til ”gjeldende” musikk, enten denne defineres som etablert eller inngår innenfor en opprørs- eller opposisjonsposisjon. Musikken blir også gjerne knyttet til fellesskapet som generasjonene utgjør, noe de ulike 10-årenes ungdomsmusikk klart illustrerer, også når disse generasjonene i mer framskredne år minnes tidene som har vært.
Å høre musikk en føler uttrykker hvem en er og hvor en hører hjemme sosialt, er en kraftfull kilde til bekreftelse på tilhørighet. Dette kan bli særlig tydelig når makt og undertrykkelse kommer til uttrykk, som når tibetanske nonner spiller inn sanger på kassett for å hylle deres åndelige leder, Dalai Lama, som lever i eksil, og får meget kraftig rettsforfølgelse fra kinesiske myndigheter for dette. Sjostakovitch under Stalintiden i Sovjetunionen er et annet eksempel, hvor ikke minst tvetydighetene i dette forholdet kommer klart fram, i forhold til makthavere, til trusler og til anerkjennelse og berømmelse. Den ytterste konsekvens for Sjostakovitch var å bli sendt av sted til en fangeleir i Sibir, slik mange på den tiden var blitt, med isolasjon, og utestengning, endog mulig henrettelse, som ytterste sosiale konsekvens.
Musikken inngår på en kraftfull måte i ulike sosiale sammenhenger med potensial for å skape fellesskap mellom mennesker, i det små og i det store, i harmoni og i konflikt, hvori det enkelte menneske finner sin plass, blant annet da gjennom sitt forhold til musikken.
MUSIKK OG PSYKE
På det rent personlige nivå har vi den egne, indre verden, som er den psykologiske eksistensielle dimensjon, det vil si, å være med seg selv. Her er målet, ifølge van Deurzen igjen, integrasjon, å være hel og sammenhengende, ekte som den en er. Delmål underveis er utviklingen av individualitet og frihet, og det ytterste anliggende er disintegrasjon, oppløsning, fragmentering av selvet. Musikken kan relateres også til dette. For musikken knyttes til vår opplevelse av oss selv, gjennom minner som musikken vekker, og gjennom assosiasjoner som kommer omkring hva det er musikken representerer, og gjennom følelsene som den resonerer med.
Musikken er knyttet til vår egen biografi ved at den følger oss gjennom faser og stadier i livet. Den personlige identiteten kan også knyttes opp til ulik musikk, utover den rent sosiale posisjonering. Sanger en er blitt sunget for som barn, av nær familie, musikk en har funnet inspirasjon og kanskje trøst i. Musikk som har gitt gjenklang i forhold til ens eget temperament, og hvem en selv føler at en er, ikke minst gjennom ungdomstid.
Å aktivt spille og skape musikk er en unik kanal for selvuttrykk og selvoppdagelse, for bearbeiding av tema og forhold som en er blitt opptatt av og engasjert i, på et personlig plan. Å finne et eget uttrykk i musikken kan samtidig også være en vei til å finne fram til og realisere et helere, mer komplett selv, bringe sammen det som er fragmentert, kanskje slått i stykker, og oppdage seg selv på nytt. Dette som en mulighet og et alternativ til å splittes som person og miste seg selv. Det er mange som kan fortelle historier om hvordan det for eksempel å skrive en sang kan ha vært en vei for å finne og bevare seg selv.(17)
Et kreativt uttrykk kan også være en vei til å skape seg et annet selvbilde, gjennom å realisere potensialer for uttrykk som ikke var kommet fullt til uttrykk før. En ny selvfølelse kan dannes igjennom utviklingen av ferdigheter i musikalsk selvuttrykk. Dette kan knyttes til den betydning mestring kan ha for utviklingen av selvfølelse.
Dette kan for øvrig like gjerne også gjelde lytting som musikalsk aktivitet, ved at en finner fram til og får et eget personlig forhold til en bestemt musikk som en finner taler til en, og føler representerer en selv, heller enn noe musikk en bare har lyttet til fordi den er blitt spilt i sammenhenger en har inngått i, uten at en selv nødvendigvis har tilegnet seg den personlig. Også i dette ligger et potensial om en ny integrasjon og selvfølelse gjennom en slik oppdagelse og personlig tilegnelse av en gitt musikk. Det er altså ikke så mye det at en her nødvendigvis søker å finne tilhørighet og aksept i en gruppe. Frigjøring og selvstendiggjøring fra et kunstig, begrensende gruppepress kan her like gjerne være et tema.
MUSIKK OG ÅND
Fra det fysiske, til det sosiale, og videre til det psykologiske er vi kommet til ”ånds”-dimensjonen, den vel minst håndgripelige, men likevel ganske uomgjengelige, vil jeg hevde. Jeg setter betegnelsen i anførselstegn innledningsvis her, for at hva den henviser til ikke skal misforstås. Det er ikke kun i en noen snever religiøs forstand dette er tenkt, selv om dette også naturlig vil høre hjemme her. Det er mer som uttrykk for menneskelig åndsliv i videste forstand dette dreier seg om. Og slik betraktet henviser det til hva som går utover, det overskridende i betydningen ”ut over det gitte”.
Menneskelige kulturuttrykk er skapende, og danner nye innsikter, nye opplevelsesformer og perspektiv. Om det er religiøst, humanistisk eller også politisk fundert, vil være forskjellig. I alle fall representerer det menneskelige åndsliv det som skuer ut over det kun gitte, og viser hen til det som går utover, om det er mot et tapt land, nostalgisk, den nye tid som kommer, utopisk, eller en skildring og oppmerksomhet mot livet som det er, i et hverdagsforklarelsens lys, eller kanskje tvert imot det kaotiske og uholdbare ved tingenes tilstand.
Vi kommer ikke utenom en åndsmessig dimensjon. Dette kommer også fram ved at de forskjellige dimensjonene som her er utlagt kan sees i forhold til hverandre, og tydeliggjøres i sin egenart ved at hver enkelt implisitt viser til de andre, uten å kunne påberope seg egen selvtilstrekkelighet. Dersom den første dimensjon som er blitt nevnt her, kropp og natur, skulle bli selvtilstrekkelig, ville perspektivet fort bli snevert. Alt ville bli redusert til et spørsmål om natur, og kun det. Dermed ville helt vesentlige deler av bildet, som ikke kan forklares eller vises direkte gjennom dette, falle ut. Et åndseller et kulturperspektiv, som en kanskje like gjerne kunne si, viser utover et rent deterministisk, naturalistisk perspektiv, til det menneskelig skapende og fortolkende, som ellers ikke kommer med.
På samme vis kan ikke det enkelte menneske reduseres til et utslag eller resultat av sosiale mekanismer alene. Dette ville representere en annen form for determinisme, en sosial determinisme som ville utelukke det unike ved personligheten, friheten og individualiteten som en dimensjon ved hvert menneskes væren med seg selv.
Men heller ikke det psykologiske kan regnes som selvtilstrekkelig. For mennesket kan ikke nøye seg bare med en psykologisering av alle uttrykksformer og all mening. Dette ville også innebære en reduksjon av et mulig overskridende perspektiv som en kan finne i kulturformer som religion og livssyn, filosofi, samt kunst og estetiske uttrykk, i all sin mangefasetterte rikdom. Dette kan ikke reduseres bare til et spørsmål om psykologi.
Vi er her inne på den dimensjon som har med verdier å gjøre, med idealer som går ut over kun det individuelle, til noe som er større. Mål her, igjen ifølge van Deurzens utlegning, vil være sannhet, mening. Delmål underveis vil være forståelse, kunnskap, tro, og de ytterste anliggender vil være absurditet, tomhet, meningsløshet, som i seg selv vil gjøre livet vanskelig å leve. Har musikken noe med dette å gjøre? Som kulturuttrykk har den tydelig det. Musikken inngår for det første i nesten enhver tenkelig form for ritual, markering, anledning, som viser til verdier og høyere meninger i ulike samfunn og settinger. En kan vanskelig tenke seg slike uttrykk som ikke også skulle inkludere musikk, og musikk finnes i alle kjente samfunn og kulturer historisk og geografisk.(18)
”Musikken selv”, som det blir sagt, som en egen selvstendig uttrykksform, har vært ansett å gi uttrykk for uutsigelige meningsinnhold, som gir noe som ikke kan uttrykkes på andre måter. Dette gjelder musikk som autonomt kunstuttrykk, og som det blant annet innen vestlig kunstmusikk er utviklet en rad estetiske diskurser omkring.
En slik autonomi er riktignok blitt stilt spørsmålstegn ved fra et sosialt perspektiv, som framhever det sosialt relative ved ethvert uttrykk, og som dessuten framhever at ikke all musikk kan betraktes som kunst, og at all musikk nødvendigvis er sosialt og politisk situert. Dette kan ikke på noe vis bestrides, akkurat som det heller ikke kan bestrides at enhver musikk er basert på et fysisk-materielt grunnlag, slik dette kan beskrives, og i prinsipp gjøres fullt ut rede for gjennom akustikken, som har lyden fysikalsk som sitt emneområde.
Men som kulturuttrykk er musikk noe mer enn dette. Og dessuten mer enn det rent individual-psykologiske, for å understreke dette igjen her. For musikken evner å overskride, vise til noe mer, noe som ikke kan reduseres til noe annet, individuelt, materielt, eller kollektivt, til en mening, en anelse eller fornemmelse av sammenheng som gir et perspektiv utover det blott gitte, til en dimensjon ved tilværelsen som overskrider, transcenderer. Dette er et potensial musikken har.
Dette er i alle fall en holdning som det er mulig å innta. For det kan ikke bevises, legges som fakta på bordet, på samme måte som for eksempel hva den eksakte raten for en frekvens eller en amplitude måtte være. Likevel er det ganske åpenbart, sett ut fra perspektivet om menneskets væren i verden, menneskets egen livsverden, at musikk gir noe eget, at den har en appell på et vis, at den uttrykker noe som mennesket faktisk ikke ser seg mulig, i praksis, å leve uten. Musikk, for den som virkelig tar den til seg, går inn i den, kan formidle en dypere visdom og innsikt, forståelse og inspirasjon, en egen slags kunnskap eller erkjennelse, som også kan gi bidrag til overvinnelse av tomhet, absurditet og meningsløshet i livet, som ethvert kulturuttrykk, egentlig, men på sin særegne og unike måte likevel.
Slik ivaretar musikken, i forhold til denne dimensjon, kulturelle behov, som må regnes som like reelle, på egne vilkår, som andre såkalte ”mangel-behov”, for å bruke Maslow sin betegnelse her, slik som den rent fysiske næring, for eksempel, representerer. For det framstår kanskje ikke som tvingende nødvendig at denne funksjon ivaretas, samtidig som vi øyensynlig ikke greier oss uten. Hva ville livet vært uten musikk? Hva ville vi ha mistet? Kanskje det tilsynelatende funksjonsløse, det unødvendige ved musikken, i denne sammenheng er det som gjør den så attraktiv, ja umistelig? At dette kanskje til og med er noe av det sentrale i spørsmålet om hva musikken skal tjene til, og at dette er noe vi alle egentlig vet, og på et vis stilltiende tar for gitt.
Det vil i så fall bety at det ikke bare vil være høyttravende spekulasjoner omkring den klassiske eller høyromantiske musikkens verdi som vil kunne trekke denne slags konklusjoner. I et forskningsprosjekt i regi av Mercedes Pavlicevic, ble en liten gruppe barn i 10-11 års alderen, og med særlige behov, i Sør-Afrika, som hadde hatt timer med musikk, spurt nettopp dette spørsmålet: hva ville livet vært uten musikk? Og svarene kom spontant, det ville vært meningsløst, bortkastet, det ville ikke hatt noen vits.(19) Det ville med andre ord fortonet seg tomt og absurd. For kulturelle behov er det nettopp dette som musikken skal kunne oppveies mot, det musikken skal kunne sies å imøtekomme, noe det altså kunne høres ut til at disse barna spontant gav sitt eget ganske overbeviste uttrykk for.
ALLSIDIGE BEHOV
Jeg har i det foregående forsøkt å utdype hva musikkens rolle og funksjon kan være, knyttet opp til fire dimensjoner ved menneskets eksistens, og tema og paradokser som kan ligge i disse, slik dette er utlagt av Emily van Deurzen. Jeg har med dette forsøkt å gi noen betraktninger og eksempler på hvordan musikken kan sies å bidra til å ivareta henholdsvis fysiske, sosiale, psykologiske og kulturelle behov.
Et hovedpoeng i dette er at bare å begrense seg til en eller to av disse vil gi et for snevert bilde av musikkens betydning for mennesket. Det er for eksempel viktig å understreke at et ensidig ”idealistisk” perspektiv i seg selv vil bli mangelfullt og skjevt, for det er klart at musikken treffer vidt i forhold til menneskelige behov, ikke bare til den ideelle sfæren, slik vel tendensen i en del tradisjonelle musikkestetiske og musikologiske betraktninger nok kan ha vært. Nettopp dette er det reist kritikk imot innenfor den såkalt ”nye” musikologien, hvor det sosiale handlingsaspektet ved musikken, og betydningen av dette er trukket fram.(20) Musikken hører hjemme ikke bare i den ideelle sfære, men også kroppslig, sosialt, og personlig, i en helhetlig, samlet, menneskelig livsverden.
Jeg holder altså på perspektivet om å se musikken i forhold til menneskets allsidige behov, knyttet til de fire ulike eksistensielle dimensjoner. Poenget er for øvrig ikke så mye at det er slik, som at dette kan tjene som et kart til å se terrenget ut fra. Et begrepskart, for et helhetsbilde, sprunget ut av, og samlet gjennom personen i sentrum.
LINJER TRUKKET MELLOM DIMENSJONENE
Så langt i denne artikkelen er det skilt mellom ulike dimensjoner og hva de hver især representerer. Men utover det å skille mellom slike dimensjoner vil det samlende, integrerende sentrum som personen utgjør i denne sammenheng gjøre at en også kan se linjer mellom de ulike dimensjonene, og dette er også en av hovedhensiktene ved det å fremstille forholdet slik det er gjort her. Se følgende figur for å tydeliggjøre og illustrere dette:
FIGUR 2
Det er altså ikke kun musikken slik denne kan formidle forholdet til kropp, samfunn, psyke og ånd henholdsvis, jeg gjerne vil ha fram her, men også musikk i forhold til relasjonene mellom disse.
For eksempel kan en finne en akse mellom psyke og kropp (”psyke og soma”). Musikk kan virke beroligende rent psykisk, noe som også vil kunne ha utslag for eksempel på kroppslige spenninger. Og på den andre siden kan musikk virke motiverende for kroppslig aktivitet, slik vi har vært inne på, som igjen kan ha betydning for det psykiske velværet.
Et annet forhold vil kunne være samfunn og psyke. En ganske så enkel politisk forståelse ville kunne gå ut på at folks psykiske tilstand er avhengig av hvordan samfunnet er, og at det dermed er om å gjøre å endre samfunnet, for å bedre folks psykiske helse. Fullt så enkelt er det nok ikke. At det likevel er et forhold her skulle det imidlertid ikke kunne være noen tvil om, og hvordan musikken skulle kunne spille en rolle her vil være tema når det er dette forholdet det dreier seg om. Det vil si hvordan musikken kan virke inn på samfunnsutvikling og samfunnsforhold, knyttet til ulike menneskelige, ikke minst da sosiale behov, slik disse relaterer til psykisk tilstand.
En annen side er forholdet mellom kropp og samfunn, som ikke nødvendigvis kan skilles ad fra det foregående, men som har sine helt egne aspekter. Hvordan et moderne samfunn kan føre til stress og kroppslige spenninger er en side ved dette. Hvordan musikken eventuelt kan hjelpe mennesker til å roe ned og takle dette, en annen.
Så var det forholdet psyke og ånd. Her dreier det seg om å finne mening og sammenheng i livet, som peker utover bare ens eget selv. Alle slags idealistiske sammensutninger og virksomheter, hva enten det er politisk, humanistisk eller religiøst fundert, hører hjemme her. Menneskets forhold til kunst, som kunst, er også et aspekt, i den grad det gir mening og perspektiv til livet. Og ulik slags musikk, for mennesker i ulike slags sammenhenger, vil kunne fylle dette behovet, på ulike slags vis. Dette dreier seg også om slikt som forløsning, frelse, håp, forsoning, trøst. Musikken har inngått, og inngår fremdeles i dette slags menneskelige engasjement, i rikelig monn.
Kropp og ånd kan umiddelbart sees som en motsetning, og har nok vært oppfattet slik. Men dette kan også snus andre veien, for eksempel i tilfelle askese, som er en kroppslig disiplin utøvet direkte med tanke på en åndelig utvikling, mer eller mindre ekstremt. Faktisk kan det å ikke høre på musikk inngå som del av denne askesen, musikken da oppfattet som et kroppslig- sanselig nytelsesmiddel, som en da altså skal bestrebe seg på å avholde seg fra. Det finnes ellers musikk, av åndelig karakter, kunne en si, som er laget for å stemme både kropp og sinn til ro, for eksempel i forbindelse med forskjellige slags meditasjonspraksis innenfor ulike tradisjoner, men også for den mer ekstatiske oppløftelse, hvilket innebærer kropplig bevegelse og utfoldelse, som for eksempel i den islamske dervish-dansen.
Til sist, aksen mellom samfunn og ånd vil aktualisere spørsmålet om forholdet mellom det universelle og det partikulære. Er det grunnleggende strukturer i musikken som en kan finne igjen på et eller annet vis, på tvers av alle variasjonene som en kan se i ulike samfunn og kulturer? Kanskje det igjen er forholdet her som er det sentrale, og som holder dette åpent. Heller enn kategorisk å si at, nei, alt er bare diverse partikulære uttrykk, og ingenting annet, eller altfor bastant å slå fast at slike og slike universalier finnes, som en ved nærmere undersøkelse kanskje kommer fram til ikke er så universelle likevel.
Her vil spørsmålet om arketyper i en eller annen forstand kunne være relevant å se nærmere på. For eksempel, ideen om den evige gjenkomst, slik på den ene siden filosofen Friedrich Nietzsche har framholdt som et grunntema i tilværelsen, og likeså religionsfenomenologien, ved bl.a. Mircea Eliade, har gitt et bredt spekter av eksempler på fra like kulturer.(21) Finnes noe slikt også i musikken, altså som ulike partikulære uttrykk for dette mer universelle tema? Det vil si innenfor ulike musikkulturer, i en sonatesatsform, i en jazzimprovisasjon, i en pop-låt, eller en folketone? Og hvordan spiller konteksten inn her? Kan det i så fall ha noen relevans å forholde seg til dette? Ligger det en mulig dynamikk i det å kunne bevisstgjøre seg om slike forhold? Som sagt, det er kanskje det å holde spørsmålet åpent som er det mest fruktbare her, ikke nødvendigvis å lukke det helt, ene eller andre veien.
TIDSASPEKTET
Et aspekt som ikke så lett lar seg framstille grafisk i en slik modell, men som likevel er viktig å skrive inn er tidsdimensjonen. Og denne framstår ulikt for de ulike dimensjonene, samtidig som disse relateres til hverandre nettopp gjennom deres ulike tidsmessige karakter.
Den mest bokstavelige betydning knytter seg til kroppen, som fødes en bestemt dato i tiden, rent fysisk, og som også dør ved et senere gitt tidspunkt. – Slik som angitt på gravsteinen: navnet først, og så levetiden angitt ved to datoer. Dette er den fysiske, uavvendelige tid som vi lever i. Det er også denne tiden musikken i ethvert tilfelle utfolder seg i, i dens fysiske, akustiske forstand.
Tidsaspektet ved den indre verden, altså for psyken, framstår som biografi¸ som ens egen livshistorie. Hendelsene som har preget livet en har levd, slik de også blir minnet, og stadig blir satt i perspektiv gjennom identitetsdannelsen, som egentlig aldri tar slutt, så lenge en lever. Her befinner også den musikken seg som en får et eget mer eller mindre varig forhold til, relatert til gjennom hele livsløpet.
For samfunnsdimensjonen gir tidsaspektet seg som historie, som enhver til en hvilken som helst tid i et hvilket som helst gitt samfunn lever innenfor, og som samtidig går utover den enkeltes liv, og som gir et lengre perspektiv på det felles levde liv. Det er i historien som fellesskapet utfolder seg, ut fra det som har gått før, det som skapes nå, og det som lever videre. Slik også med musikkhistorien, eller musikkhistoriene, som er like mangfoldige som det finnes samfunn og kulturer, og som kan være mer eller mindre i utveksling, i kontakt med, eller i avstand fra hverandre.
For åndsdimensjonen framstår tidsaspektet som tidløshet, eller evighet, gjennom transcendensfunksjonen. Det som går ut over er det som ikke kan plasseres entydig og endelig i tiden. Det som altså er, eller kan være, bortenfor verden kronologisk, biografisk, eller historisk, og som relateres til ved slikt som tro og livssyn. Om det skulle være noe ut over livet og døden for den enkelte, eller om historien har et mål, eller kan regnes å ha en opprinnelse, og om hva dette kan bety for dannelse av mening i livet, er ulikt i ulike kulturer, og unikt i siste instans for hver enkelt, i måten å relatere til dette på.
For musikken kan dette sees reflektert i betegnelser som er dannet om ”evige mesterverk”, slik det gjerne heter i romantisk språkdrakt. Det kan generelt sees som funksjonen en kan finne ved verk som lever ut over sin tid, og som blir klassiske, i videste forstand. Dette gjelder ikke bare innen såkalt finkultur, eller høykultur, en kan finne samme funksjon også i populærkulturelle uttrykk, slik det for eksempel kan komme fram ved begrep som ”evergreens”, eller på norsk ”evig grønne” melodier. Eller i en annen sammenheng endog: ”Elvis lever”, som det blir sagt, som vel kan tolkes som noe av det samme.
Fra et samtidskulturelt utgangspunkt vil en gjerne stille spørsmålstegn ved slike angivelser, og særlig om de vedtatte mesterverk, av ene eller andre sorten, blir stående som endegyldige, på en slik måte at fornyelse nærmest utenkeliggjøres. Det kan danne seg en motsetning mellom konservering og nyskaping, noe som i seg selv tar forskjellige former på ulike steder, til ulike tider, alt etter hva forhold en finner i spennet mellom det nyskapende og det bevarende, innen ulike genre.
Denne spenningen forhindrer likevel ikke at det ut fra en gitt samtidskultur trer fram elementer som lever videre, og som en ikke i hvert tilfelle kan vite hva er, før tiden viser hva det blir. (Det britiske punkbandet ”Sex Pistols” blir kanskje klassiske, kanskje ikke, eller de kanskje er det allerede, innenfor en gitt subkultur.) Det som lever videre får en slags ”evig” verdi, om ikke bokstavelig, så noe i denne retning, med noe av denne transcendente karakter, innenfor åndslivet. Det er for øvrig også slik, kanskje noe paradoksalt, at hva som regnes å ha en ”evig” verdi kan endre seg, bli gjenstand for revisjoner og revurderinger. Faktisk kan en nok godt si at dette er regelen. Funksjonen i seg selv er likevel ikke opphevet med dette, men kan tvert om med dette betraktes som stadig bekreftet på ny.
Slik står tidsaspektet mellom de ulike dimensjonene, fra den fysiske tid, den biografiske, den historiske og den ”evige” eller tidløse i forhold til hverandre. Den ene kan ikke uten videre innbefatte eller utelukke noen av de andre, om det eksistensielle kartet som tegnes her skal gi noe fullstendig bilde.
MUSIKKBEGREPET KNYTTET TIL DE ULIKE DIMENSJONER
Det må nevnes her at musikkbegrepet vil fortone seg forskjellig alt etter hvilken dimensjon det sees ut fra. For den fysiske dimensjon vil musikken framstå primært som lyd, slik den klinger i tiden. For den sosiale dimensjon vil musikken framstå primært som samhandling (musicking-begrepet, dvs. musikk som verb heller enn som substantiv, slik Christopher Small har utlagt dette, er relevant i denne sammenheng.) For den psykologiske indre dimensjon vil musikk som opplevelse være sentralt. Og innen den åndsmessige dimensjonen vil musikk som estetisk uttrykk framstå som helt vesentlig.
SAMMENHENGER MUSIKKEN INNGÅR I
Hva er så musikkens primære betydning for mennesket? Se, det blir det altså ikke så enkelt å bestemme på noe entydig vis. For på den ene siden kan musikken faktisk framstå som noe nær sagt overflødig, som noe ikke tvingende nødvendig på samme måte som mat er nødvendig for å overleve, eller at en må ha ly for vær og vind for i gitte tilfeller ikke å omkomme. På den annen side inngår musikk, som framhevet her, faktisk i et utall sammenhenger ifra den aller første vuggesang, i barns lek, til alle slags sosiale anledninger og formål, fra fester og feiringer til ritualer og gudstjeneste, til bryllup og begravelser, og dessuten til taffel, shopping, uteliv, dans, til trening og ved sportsarrangement, til avkobling, avledning, underholdning, og videre til meningsdannende kunst- og kulturopplevelse, og det vil i svært mange tilfeller være vanskelig å tenke seg slike ulike situasjoner og settinger uten musikk.
Hva er det ved musikken som gjør at den kan inngå i et slikt vidt spekter av ulike sammenhenger? Tesen som er prøvd ut her er at musikken tjener som en panasé, et universalmiddel. Et universalmiddel da i så fall, kunne vi kanskje si, som det unødvendig nødvendige. For vi trenger musikken, samtidig som den altså ikke framstår som tvingende nødvendig, og ikke kan begrunnes slik. Musikken som det ”unødvendig nødvendige”, fordi vi tilsynelatende kunne greid oss uten på alle områdene som er skissert, men i praksis ikke gjør det. Musikken kan for så vidt framstå som en ”panasé” fordi den kan inngå i så mange ulike sammenhenger, på så mangfoldig vis, og i forhold til alle de fire dimensjoner ved menneskets tilværelse som er utlagt her.
Men ordet må settes i anførsel. For det er altså en annen side til dette som også må tas med i betraktning. Og det er at om musikken da kan inngå i så mange sammenhenger, og bringe noe med seg, gi liv så å si, til ulike settinger og forløp, så ser det ikke ut til at den kan bestemmes å ha så mange spesifikke virkninger. I den grad den framstår som et berikende, ja en kunne kanskje nærmest si ”fortryllende” universalmiddel i ulike sammenhenger, og kan løfte situasjonene den inngår i, blir den da heller ikke spesifikt nødvendig for så mye bestemt. Dette er nok også en del av bildet som er nødvendig å ha med seg, og som begrensningen vil ligge i. Musikk framstår ikke som noen kur i seg selv. Det er sammenhengen den inngår i som bestemmer hva slags funksjon den kan ha. Dette innebærer da en nødvendig kontekstuell, økologisk betraktningsmåte.
MUSIKKTERAPI TIL STYRKING AV PERSONEN
Om musikken ikke da ubetinget er en panasé, en kur for alle ting ganske enkelt, hva gir den kartskissen som er tegnet her av muligheter for måter å betrakte musikkterapien på? Den kan synliggjøre, vil jeg framholde, begrepsmessig, ulike slags dimensjoner som musikken kan inngå i sammenhenger i, med hensyn til – i disse sammenhengene – å tjene til å imøtekomme ulike slags menneskelige behov.
Utgangpunktet for framstillingen her har vært i de ulike slags menneskelige behov, kroppslige, sosiale, psykologiske og kulturelle. Det innebærer at terapi ikke skal trenge å begrenses eller reduseres til kun å omfatte eller omhandle én av disse eksistensielle dimensjonene, men at alle kan være aktuelle på ulike vis, og kan sees i forhold til hverandre. Det dreier seg om alle sider ved livet, om hele menneskets væren, ikke bare om bestemte deler, slik som for eksempel psyken, med psykologiske behov, eller bare kroppen som biologisk organisme betraktet.
Dette har vært skissert med personen plassert i sentrum, som de ulike dimensjoner er integrert i og gjennom. Et relasjonelt perspektiv på hva personen er, tilsier at det er i forholdet til disse behov, knyttet til de ulike dimensjoner ved menneskelig eksistens, at utvikling og vekst skjer. Og er det slik at disse behovene, av ulike grunner, ikke har kunnet bli imøtekommet på et fullt ut tilfredsstillende vis, da er det at dette kan bli et tema for terapi. At personen bringer seg selv til en større evne til å kunne relatere til de ulike dimensjoner ved tilværelsen, det være seg den fysiske, sosiale, psykologiske, eller åndsmessige, i tråd med egne ønsker og behov, innebærer, i et relasjonelt perspektiv slik det blir trukket opp her, og helhetlig betraktet, en regenerering av personen. (22)
Dette innebærer da å leve med større kraft, som følge av en slik regenerering. Altså en styrking (heller enn ”behandling”) av klienten. Dette er hva siktemålet ifølge denne synsmåten vil være.(23) Denne styrking kan anses å følge av imøtekommelse av ulike både fysiske, sosiale, psykologiske, og kulturelle behov.
I den grad musikk kan inngå i sammenhenger for en klient, på måter som bidrar til dette, på forskjellig vis, kan vi snakke om musikkterapi. Dette er hva jeg vil regne som hovedsynspunktet i denne artikkelen.
Hva som er relevant i hvert enkelt tilfelle å gå inn på, og på hvilken måte, avhenger av klienten sine forutsetninger, ønsker, kortsiktige og langsiktige behov. Og disse kan være ulikt fordelt for hver enkelt, i forhold til de ulike dimensjoner, samtidig som det er hele mennesket det til enhver tid dreier seg om. For øvrig kan en i denne sammenheng gjerne tenke seg klient både på individ og gruppenivå.
Det vil altså være relevant å kunne velge å betone ulike sider. Også i forhold til terapeutens forutsetninger, må videre bemerkes. Disse kan, og må faktisk, utgjøre en bestemt ”profil” i forhold til de ulike dimensjonene som her utlagt. Et dynamisk samspill mellom terapeut og klient er på denne bakgrunn nødvendig for å finne en fruktbar vei henimot en slik regenerering, for klienten, i ethvert tilfelle.
Det er viktig å merke seg at et personsentrert fokus på ingen måte innebærer en individualistisk tilnærming. Det sosiale er jo nettopp en dimensjon i seg selv å forholde seg til. Samtidig som det heller ikke er ”kollektivistisk” i den forstand at personen så å si kan oppløses i en sosial entitet som gruppe, enn si fortape seg i dette. Det ligger også i dette at det vil være umenneskeliggjørende å behandle mennesker som om de bare var medlemmer av en gruppe, og da skulle måtte innordne seg dette, ubetinget, for formål som de ikke selv nødvendigvis har valgt eller har sluttet fullt ut opp om. Igjen blir det det relasjonelle perspektivet, begge veier, knyttet til personen, det som blir det vesentlige.
Det må også understrekes her at forholdet som et menneske har til de ulike eksistensielle dimensjoner i ethvert tilfelle også er historisk og sosialt/kulturelt (i vid forstand) situert. Hvordan de eksistensielle dimensjoner inngår i en konstellasjon for personen er alltid kontekstualisert. Hva som er kroppslige behov vil være forskjellig på f)orskjellig sted og til forskjellig tid, dagens Europa versus middelalderens, for eksempel, eller ørkennomader versus byboere - og likeså med sosiale, psykologiske og kulturelle behov. For en sjamanistisk kultur vil helbredelse med bruk av musikk være knyttet til praksiser som involverer en åndeverden. For en rent naturvitenskapelig betraktningsmåte vil det være andre sammenhenger og virkningsmåter av musikken som vil bli ansett som gjeldende og retningsgivende.(24)
ULIKE BETONINGER
Begrepskartet som er satt opp her, med et personsentrert utgangspunkt, er primært tenkt å skulle kunne brukes til å anskueliggjøre de ulike eksistensielle dimensjoner som kan være aktuelle, eller som kunne være involvert i en gitt musikkterapeutisk praksis. Men det er også tenkt å skulle kunne brukes til å sammenligne og til en viss grad plassere ulike praksiser i forhold til hverandre.
”Til en viss grad”, fordi det er helt vesentlig å være klar over at de ulike dimensjonene som er satt opp ikke utgjør noe kontinuum seg imellom, som en gitt musikkterapeutisk praksis kan plasseres et eller annet sted langs. For eksempel linjen som kan trekkes mellom kropp og psyke. Det er ikke et kontinuum dette, men en relasjon. Det er ikke slik at psyken gradvis går over til kropp eller omvendt. Dette er også den egentlige grunnen, slik jeg oppfatter det her, til at de representerer to ulike dimensjoner. Kropp og psyke er relatert til hverandre, men har ingen kontinuerlig overgang seg imellom. Den ene vil ikke kunne reduseres eller omgjøres restløst til den andre. Derfor er det ikke mulig å plassere en musikkterapeutisk praksis et eller annet bestemt sted langs noen linje trukket mellom dem. Det ligger i forholdet, dette også. Det er hvordan forholdet arter seg, spillet går på.
Det er likevel klart at enkelte musikkterapeutiske praksiser vil kunne ha en betoning mest på bestemte områder, relatert spesielt til en dimensjon. For eksempel vil en musikkterapeut som samarbeider med en fysioterapeut innenfor såkalt ”fysmus”, en kombinasjon av musikk og fysiske øvelser, være med på å adressere behov som er knyttet til den fysiske dimensjon for klientene. Musikken inngår her i en sammenheng som bidrar til dette. Selv om de andre dimensjonene, i større eller mindre grad kunne en kanskje si, også ”klinger med”. Fokuset kan likevel, som i dette tilfelle, primært være rettet mot det fysiske. Andre aspekter kan følge med som en bonus, sett i et helhetsperspektiv.
Et annet hovedfokus kan være det sosiale, som samfunnsmusikkterapien – det ligger naturligvis også her allerede i navnet – spiller på. Det er altså de sosiale behov, i videste forstand, som her gjerne kan få en primær oppmerksomhet, gjennom musikkaktiviteter. Samtidig som også her både det psykologiske, gjennom mestringsopplevelser for eksempel, og for så vidt også det fysiske, i den forstand at dette alltid er en del av bildet, vil kunne telle med. Åndsdimensjonen kan for øvrig også få en relativt stor plass i denne formen for praksis, sett på som en form for kulturaktivitet, hvilket jeg tror ikke skal undervurderes.
Musikkpsykoterapi vil også ganske klart ha et primært fokus, nemlig mot den psykologiske dimensjon. Musikken kan nå dyptliggende områder av psyken og hjelpe til med å bringe fram materiale for psykologisk bearbeiding og innsikt. Her kan en godt tenke seg en mulighet for en høy grad av konsentrasjon omkring akkurat denne dimensjonen, som kan inneholde mye å ta fatt i, når en først kommer i gang med det; en rendyrking av imøtekommelse på det som måtte være av psykologiske behov.
Et trekk ved kartet er altså at det kan påpeke hvor et hovedfokus kan være, og samtidig holde åpent at ikke ett fokus trenger å være det eneste gyldige. Med et begrep om terapi som en regenerering av personen vil det i realiteten stå åpent hvordan og på hva en i terapien helst velger å fokusere. For noen kan dette være mest på det fysiske, etter hva som melder seg av behov. For andre kan det være mest fruktbart å fokusere på utvikling av sosiale ressurser, samtidig som en holder for øye at dette vil kunne bringe en styrking som kan ha betydning også for andre dimensjoner, sett ut fra det at det alltid er hele mennesket som er involvert i enhver aktivitet og sammenheng.
Et hovedpoeng blir da at det ifølge bildet som er skissert her, ikke nødvendigvis er slik at terapien primært trenger å være rettet mot psykologske behov for at det skal kunne kalles terapi. Dette har vært et tema til diskusjon. Forholdet til det såkalte musikksentrete perspektiv har ikke minst vært ganske omstridt, sett i fra en mer psykoterapeutisk orientert tilnærming. Jeg vil gjøre en omtolkning her av disse motsetningene, og si at den musikksentrerte musikkterapien kanskje kan sies å ha hatt et primært fokus på kulturelle behov. Det kan være at en klient ikke har fått tilstrekkelig utløp for eller tilfredsstillelse av dette grunnleggende behov, knyttet til åndsdimensjonen. Det er kanskje slik at det er dette som en musikksentrert musikkterapeut primært har vært rettet mot, og vært relatert til, i til forhold til klienters behov.
Kenneth Aigen, en markert representant for et musikksentrert perspektiv, har skrevet en større artikkel omkring en ”Defence of Beauty” i musikkterapien, hvor han retter oppmerksomhet mot betydningen av det estetiske i terapien.(25) Det er vel kanskje nettopp i forbindelse med kulturelle behov at det estetiske aspekt kan inneholde en spesiell relevans. De psykologiske behov vil kanskje ikke innebære et fokus på det estetiske på samme måte, men mer mot det uformede så å si, ved uttrykket, som en direkte og umiddelbar refleks eller speiling av den indre psykologiske tilstand, noe Henk Smeijsters, i et tilsvar til Aigen, vektlegger.(26) Her, vil jeg påpeke, finnes kanskje noe av grunnen til at en tilsynelatende snakker forbi hverandre, nemlig det at en egentlig snakker om å imøtekomme ulike slags menneskelige behov, knyttet til ulike eksistensielle dimensjoner. I dette tilfelle de spesifikt psykologiske versus mer kulturelle behov.
Noe av det samme kan muligvis sies om diskusjonene omkring samfunnsmusikkterapien, som går langs andre akser i forhold til menneskelige behov slik dette er skissert her, enn hva for eksempel et rendyrket psykologisk fokus på hva terapi skal være, vil innebære. Dermed finnes altså mulighetene for at en snakker forbi hverandre fordi en kan tendere til å se seg blind, om en skal si det slik, på enkelte dimensjoner, uten å ta tilstrekkelig hensyn til andre som finnes, og hvordan de samlet sett kan stå i forhold til hverandre, i forhold til klientens behov.(27)
FOKUS PÅ RESSURSER
En regenererende musikkterapi, rettet mot en helhetlig styrking av personen vil naturlig gå i retning av en ressursorientert tilnærming, det vil si en tilnærmingsmåte som fokuserer primært på ressurser og potensialer heller enn på mangler og problemer i seg selv. Dette vil da gjelde for hver av de dimensjoner det er snakk om her. Det kan da være fysiske ressurser som måtte være til rådighet, i form av kropp, evner, anlegg, ferdigheter som en har tilegnet seg, og dessuten det naturlige miljø, slik dette samlet sett relaterer til musikk; eller sosiale ressurser, med fokus på hva som finnes av dette for klienten, og hva som kan utvikles, føres videre, heller enn en ensidig betoning på mangel av slike, og igjen, hvordan musikken kan spille en konstruktiv rolle her på ulike måter; psykologiske ressurser, hva slags kapasiteter, hvilke personlige styrker en måtte ha, heller enn igjen et ensidig fokus kun på ”svakheter”, som ellers kan være lett nok å finne, og med musikkens mulige psykologiske betydning og relevans relatert også til dette.(28) Også kulturelle ressurser, av mangfoldige slag for ulike klienter, blir det vesentlig å peke på i denne sammenheng, ikke minst musikalsk. Også dette i et ressursperspektiv, heller enn fokusert på ”mangler”, hvordan en nå enn måtte definere dette siste her. Disse vil også måtte tas med og ha en plass for å få dannet et helhetsbilde.
Også kulturelle behov
Det jeg har forsøkt i denne artikkelen har altså vært å gi et helhetsbilde, et begrepskart for en personsentrert, humanistisk-eksistensielt orientert musikkterapi. Det er altså et filosofisk stykke arbeid som er gjort, et forsøk på noe begrepsavklaring. Jeg mener at det å tegne et slikt kart kan tjene flere formål. Det kan bidra til å sette i perspektiv diskusjoner som har vært innen feltet, slik at motsetninger kanskje kan sees i et noe annet lys, som antydet ovenfor. Det kan ellers hjelpe til å se sammenhenger mellom ulike aspekt ved praksis i termer som er innbyrdes sammenlignbare, samsvarende, og relaterbare med hverandre, også i forhold til de forutsetninger som er lagt til grunn for bruken av dem.
Dette er gjort uten samtidig å påberope seg noen form for eksklusivitet, at dette oppsettet skulle være det eneste gyldige eller mulige. Slike krav et ikke stilt her på vegne av hva som er framstilt. En kunne gjerne tenke seg at det ble framstilt flere kart, og det kan det naturligvis også. Det kan likevel være en fordel å ha ett noenlunde dekkende kart for et helt område, heller enn å måtte bruke litt fra ett og litt fra et annet, laget på forksjellige vis, med forskjellige basis, og kanskje også med forskjellige formål, altså det å prøve å få et bilde over ett helt landskap med ulike typer delkart, hvert især laget ut fra egne, ulike premisser.
Det som har vært hensikten her har vært å gi muligheten for å kunne danne seg et slags oversiktsbilde. Det er ment som en ”guide for the perplexed”. Om det faktisk kan tjene til noe slikt er opp til den enkelte leser å finne ut av for seg selv. Men det er altså dette hensynet som denne artikkelen er ment å skulle imøtekomme, og som den er tenkt å skulle tjene til.
Ett moment som jeg synes er viktig i dette oppsettet imidlertid, og som jeg vil trekke særlig fram, er inkluderingen av de kulturelle behov, som ikke alltid har fått en reell plass i definisjoner av musikkterapi. (Det er for eksempel ikke eksplisitt med i World Federation of Music Therapy sin omfattende definisjon av hva musikkterapi skal være godt for.) Et hovedpoeng med denne artikkel, slik jeg ser det, er at dette kommer tydeligere fram, noe som også kan bidra, slik jeg har forsøkt å vise, at en unngår å snakke forbi hverandre i den faglige diskusjon (diskurs), når det måtte være tale om forskjellige menneskelige behov som den musikkterapeutiske praksis egentlig er rettet mot. En vesentlig hensikt her har vært blant annet å tydeliggjøre dette teoretisk: betydningen av, og innplasseringen også, av kulturelle behov.
Spørsmålet som retorisk kan stilles er om ikke en terapi som har musikk som medium også skulle kunne relatere til dette, ja kanskje spesielt dette, som faktisk kunne sies å være det nærmeste. Musikk i seg selv er en mangesidig og rik form for kulturuttrykk som kan favne meget bredt, og ikke minst inkludere mange, på ulike, svært fleksible vis, slik musikkterapien i praksis har vist.
PRAKSISEKSEMPEL
Jeg vil til slutt her presentere et enkelt, ganske kort eksempel, for å illustrere hvordan dette perspektivet vil kunne brukes til å belyse ulike sider ved musikkterapeutisk praksis. Jeg vil ta utgangpunkt i en egen praksis som musikkterapeut, som jeg i sin tid hadde i en spesialpedagogisk setting i en barnehage, og som i seg selv skulle kunne være representativt nok, og se litt nærmere på en enkelt aktivitet, innenfor denne settingen.
Petter var en gutt på 5 år, med cerebral parese, som jeg hadde musikkterapi med i en barnehage i en periode på et par år. Jeg var da tilknyttet et spesialpedagogisk førskoleteam, ved PPT-kontoret i kommunen. Blant de ulike aktivitetene som vi brukte å gjøre var en sang-lek, ”Klappe på magen”, velkjent fra repertoaret av såkalte musikkterapiesanger – en helt enkel sang, med teksten: ”Klappe på magen, klappe på magen, klappe på magen, det er bra!” Her var Petter etter hvert ivrig med og, tross at dette ikke gikk like raskt alltid, som følge av de motoriske utfordringene som CPen førte med seg for ham, fikk han ført hånden slik han gjerne ville, ned på magen. Sangen ble ”timet” med dette, slik at den ble strukket ut, og med gitarakkompagnement til, så langt som var nødvendig, med en viss spenningsøkende effekt da, før avslutningen kom med ”det er bra!” Og da lyste Petter gjerne opp i et fornøyd og stolt smil. Så var det knærne som stod for tur, og foten til og med – han kunne ta helt ned på foten, faktisk – og så hodet til slutt. Dette ble en av hovedaktivitetene vi brukte, og han stod ivrig på, og var svært så fornøyd med dette øyensynlig. Assistenten var med i timene, og moren også enkelte ganger. Ser vi på de ulike dimensjonene og behovene knyttet til dette, er det klart at det fysiske, omkring det å kunne utføre viljesstyrte bevegelser var en sentral del av det rasjonale som var satt for denne aktiviteten, i utgangspunktet. Og slik fungerte den også. Det ble en god økt for Petter å kunne virkelig bestrebe seg på å få kontroll over egne armbevegelser, og kunne plassere hånden på de ulike kroppsdelene. Det ble også mulighet for en større kroppsbevissthet for ham, gjennom det å ta og kjenne på ulike deler av sin egen kropp.
Ellers var det også en sosial dimensjon i dette. Petter satt jo ellers ofte i løpet av dagen i rullestolen, og så på de andre barna leke. Det var ikke alt han kunne være med på like mye av de ulike aktivitetene han så rundt seg. Han var jo med på samlinger med de andre barna, og deltok på sine egne premisser, men det er klart at hans fysiske begrensninger var ganske store i forhold til de andre. Det var nok ikke alltid det var like lett å delta på en måte som for ham føltes fullgod. Det kan være han følte på at han ikke alltid strakk like mye til.
I den nevnte aktiviteten var utfordringen lagt på hans premisser. Og det var sannelig ikke noen liten utfordring heller. Han måtte yte noe for å få det til. Og når han gjorde det, var det en tilfredsstillelse i det, kunne det se ut som. Han smilte bredt, og stolt. Og han viste oss, at han kunne. Han fikk det til, han mestret dette. Dette var hans aktivitet, dette var noe han gjorde, og som brakte ham ut av en isolert, passiv posisjon i forhold til andre. Det var noe vi var sammen om. Assistenten, en følgesvenn også gjennom dagen, var alltid med på timene, og som nevnt også mora, enkelte ganger.
Også psykologiske behov ble imøtekommet i og med dette, ganske klart. Opplevelsen av mestring, og en styrket selvfølelse og selvtillit som følge av dette må regnes som sentralt her. Ikke desto mindre viktig ettersom det ikke nødvendigvis var det han fikk mest anledning til ellers om dagen. Det var ikke alle slags aktiviteter ellers som brakte denne mulighet med seg i like stor grad for ham, må vel kunne sies. Det er viktig å finne noe som er ens eget, og som en føler at en får til, og som en kan være stolt av. Rent utviklingspsykologisk var Petter også i alderen for skoleoppstart, og dette er en tid hvor dette med mestring, med det å lære seg ting, gjerne aktualiseres, for alle. Det går an å se en bevegelse i dette fra det fysiske, til det sosiale, til det psykologiske, for Petter.
Det er ellers interessant å merke seg her at jeg traff Petter og mora noen år senere, på et konsertarrangement. Etter den umiddelbare gjensynsgleden, etter denne ganske lange tiden, fortalte mora at Petter nå gikk på videregående skole, på musikklinje. ”Ja, det måtte jo bli musikklinje”, som hun sa. Her hadde han etter søknad altså fått et tilrettelagt opplegg. Og jeg forstod at hun så en tråd fra timene vi hadde hatt i barnehagen, hvor han hadde vist slik glede over å få være med på dette, og altså fått en sans for musikk, på sin helt egen måte, og det at han nå gikk på musikklinje på videregående skole. Det er noe med identitet i dette, hvem en selv er, som dette kan se ut til å dreie seg om. At en finner noe som er ens eget. Og Petter, som fremdeles ikke hadde et aktivt verbalspråk, syntes også, gjennom egne gester og lyder å gi klart uttrykk for at han samstemte med moren i det at dette var noe han satte pris på, og var glad for.
Dette gav et visst perspektiv på disse timene omkring hva slags psykologiske behov som kunne være involvert over tid, knyttet til egentlig en ganske enkel type aktivitet som disse timene med Petter i sin tid hadde gått ut på. Men det ble altså psykologisk betydningsfullt, endatil opp i videregående skole, og kanskje lenger, dette han hadde vært med på da.
Men det er enda et aspekt her, nemlig det kulturelle. For det som var saken var at Petter satte pris på musikk. Musikk betydde noe for ham. Det var altså ikke dette med den fysiske treningen som til syvende og sist ble det som ble det vesentligste utfallet, selv om det var utgangspunktet. Gjennom musikkterapien som Petter fikk i barnehagen ble grunnlaget dannet for at Petter fikk en nærmere, mer direkte og personlig forhold til musikk, som musikk. Dette viste seg på lengre sikt altså å være det mest påtakelige resultatet av musikkterapien, slik Petter og moren gav uttrykk for til meg, etter disse årene.
Samlet sett hadde musikkterapien bidratt til å generere en personlig styrke for Petter, i et eksistensielt perspektiv, med alle fire dimensjoner involvert, både kropp, samfunn, psyke og ånd – ikke minst det siste – ved det som musikken alt i alt nå betydde for ham.
Det er ikke det at musikken har hatt en bestemt effekt i forhold til et bestemt formål, der og da, isolert sett, et slags universalmiddel, eller panasé, men heller at musikken, imusikkterapien, har inngått i en sammenheng som har hatt en vesentlig betydning og innflytelse, sett i fra et helhetsperspektiv, også over tid. Og om en ikke så dette i et helhetsperspektiv, var det heller ikke sikkert at en fikk øye på det. Og det er altså dette kartet som er tegnet her er tenkt å skulle tjene til.
KART OG TERRENG
Slik kan kartet som er skissert her hjelpe til å se, få øye på, og sette ord på, begrepsfeste, ulike sider, ulike aspekter ved det å drive med musikkterapi, og hvordan denne praksis da kan betraktes å være av betydning for personen som deltar i denne form for terapi. Her kunne listen med alle de ulike settinger og ulike målgrupper for arbeidet som ble nevnt innledningsvis i prinsippet vært gjennomgått med tanke på hvordan kartet som er satt opp her kunne stemme med, eller bidra til å finne fram i terrenget, i hvert tilfelle. Terrenget er alltid rikere enn det som noe kart kan vise, men samtidig kan det være tjenlig å bruke kart for ikke å gå seg bort, når det viser seg vanskelig å finne fram. Også, ikke minst, når en skal redegjøre for andre hva slags terreng det er, og hvordan en kan bevege seg i det. Det er hva som har vært hensikten med framstilingen her, og det er herfra at det kan overlates til leseren selv å prøve å få et eget perspektiv også på annen slags praksis enn hva som helt kortfattet er eksemplifisert her, innenfor musikkterapiens mangfoldige felt.
MULIGE FORSKNINGSPROSJEKT
Utover dette å prøve å skape et helhetsbilde til orientering for den praktiserende musikkterapeut, og for andre impliserte, og dessuten til å kunne avklare noen teoretiske spørsmål innen feltet, finnes imidlertid også muligheten for mer systematisk forskning i det terrenget som her er blitt begrepsmessig kartlagt. I første omgang for eksempel ved å gjennomgå et utvalg, etter nærmere bestemte kriterier, av kasusstudier i musikkterapi fra litteraturen, og vurdere hvordan disse plasserer seg i forhold til de ulike aspekt, dimensjoner og dessuten forhold mellom disse igjen, gitt et personsentrert, eksistensielt perspektiv, som tegnet her. På denne måten kunne en bidra til å dokumentere hvordan musikkterapien i praksis har imøtekommet ulike slags menneskelige behov. En kunne videre tenke seg å gjøre en slags kvalitativ, heller enn kvantitativ, ”meta-analyse” av slike utvalgte kasusstudier, for å si noe mer om hva en finner av ulike slags fokus, betoninger, prosesser, i ulike terapiforløp.
I andre omgang kunne en tenke seg å gå direkte til eksempler på musikkterapeutisk praksis, egen, eller andres, (evt. som aksjonsforskning), og gjøre en nøyere analyse av de ulike aspekt og dimensjoner som er involvert, langs linjene som er trukket opp i dette kartet, for å belyse og tydeliggjøre nærmere hva den musikkterapeutiske praksis som helhet betraktet kan innebære ut fra et slikt perspektiv. Her kunne kvalitative metoder, som deltakende observasjon, eller dybdeintervju med de deltakende være anvendelige framgangsmåter, blant andre.
En tese som kunne settes opp her, og som jeg vil presentere avslutningsvis, kunne gå på at en kanskje ville finne at kulturelle behov utgjorde en større andel i et integrert helhetsbilde av hva musikkterapi spesifikt skulle være godt for, enn hva en har kunnet finne i forskningen og litteraturen så langt. Og at dette i større grad enn hva som til nå er blitt ansett og anerkjent, utgjør et vesentlig aspekt ved egentlig svært mye musikkterapeutisk praksis. Og at kanskje mye av appellen og motivasjonen både ved det selv å utøve, og det å motta musikkterapi, kan ligge ikke minst nettopp i dette.
ET DYNAMISK BILDE
Et hovedpoeng ved det teoretiske perspektiv som denne artikkelen representerer blir, når det kommer til stykket, ikke så mye å peke på hva musikkterapi handlerer, som å kunne imøtegå tendenser og altfor bestemte oppfatninger omkring hva den ikke skal handlevære. Å vise til ulike dimensjoner i forhold til hverandre, som her er forsøkt gjort, kan være en måte å komme ut av eller unngå forskjellige slags reduksjoner på, som det ellers kan være lett å havne i: Å overvinne en biologisk determinisme (naturalisme) gjennom formidlingen ved det sosiale/kulturelle; å overvinne en sosial determinisme gjennom å påpeke den personlige psykologiske dimensjon, som kan innebære en frigjøring, en selvstendiggjøringsprosess i forhold til dette; å overvinne en snever psykologisering gjennom det større perspektivet som et blikk for åndsliv i videste forstand representerer, som åpner for noe mer, og som vi kanskje likevel ikke greier oss uten, og som musikken også, og ikke minst, knytter seg opp mot.
Det er et dette slags bilde som er forsøkt tegnet her, for dette slags formål. Det er altså ikke ment som et statisk, men heller som et dynamisk, flerdimensjonalt bilde, med forskjellige retningsangivelser indikert for hvor det vil kunne være mulig og fruktbart å bevege seg i det terrenget som musikkterapeutisk praksis i ethvert konkret tilfelle utgjør. – For klient sammen med terapeut, og med musikk seg imellom som medium, i den settingen og den sammenheng en måtte befinne seg.
Fotnoter omgjort til sluttnoter
1 Antologien, Muikkterapi, et fag i utvikling, som utgis av Norges musikkhøgskole inneværende år, dokumenterer mangfoldet og bredden i faget i dag.
2 Se for eksempel web-tidsskriftet Voices: A World Forum for Music Therapy, som har hatt en ”Country of the Month” spalte gående siden oppstarten i 2001, og som nå passerer et antall på over 50 land, hvor et meget bredt spekter av ulike typer praksis, i de ulike land, er presentert: http://www.voices.no/country/country1.html
3 Dokumentert bl.a. i vitenskapelige tidsskrifter, som det amerikanske Journal of Music Therapy, som mest har fremmet kvantitativ forskning, eller i de noe senere år Nordic Journal of Music Theapy, som har markert seg med større fokus også på kvalitativ forskning. I det aller siste er det kommet artikler i det internasjonale Cochrane biblioteket, med undersøkelser som dokumenter effekt av musikkterapi i tråd med krav som settes for såkalt ”evidens-basert” medisin.
4 Jevnfør her definisjonen fra World Federation of Music Therapy, fra 1996: “Music Therapy is the use of music and/or its musical elements (sound, rhythm, melody and harmony) by a qualified music therapist, with a client or group, in a process designed to facilitate and promote communication, relationships, learning, mobilisation, expression, organisation and other relevant therapeutic objectives in order to meet physical, emotional, mental, social and cognitive needs. Music Therapy aims to develop potentials and/or restore functions of the individual so that he or she can achieve better intra and/or interpersonal integration and, consequently, a better quality of life, through prevention, rehabilitation or treatment.” http://www. musictherapyworld.net/index.html.
5 De andre av fem søstre var Laso, gudinne for rekonvalesens, Asceso for bedring, Meditrina for langt liv, og Aglaea for naturlig skjønnhet.
6 Se for eksempel Henk Smeijsters (2005).
7 Rogers (1951) og (1961).
8 Dette er for øvrig i tråd med et dialogisk perspektiv, som jeg selv, på bakgrunn av Martin Bubers Jeg-Du filosofi, har utviklet i boka Music as Therapy: A Dialogical Perspective, Barcelona Publishers 2006.
9 Som kom i norsk utgave, Væren og tid, på Pax forlag, i 2007.
10 Se Binswanger (1963).
11 Emmy van Deurzen (1997), (1998).
12 Se Van Deurzen (2009) for hennes seneste utlegning av dette eksistensielle perspektiv.
13 Først utgitt i 1943
14 Musikk har tydeligvis vært nært knyttet til dans og bevegelse fra svært tidlig av. Mennesket har faktisk utviklet evne til å synkronisere bevegelse til en felles, holdt puls, noe som er helt eget for arten. Det er altså en evne som er biologisk betinget. Se Brown, Merker og Wallin 2000.
15 DeNora 2000.
16 Ruud 2005.
17 Se Ruud 1997 for rikholdige eksempler, kommet fram gjennom biografier og intervju, på slike personlige beretninger.
18 Her skal vi kanskje ta høyde for at begrepet musikk ikke nødvendigvis finnes i alle samfunn, noe som er blitt behørig – og etter hvert ganske ofte – påpekt. Samtidig kan dette lett føre til at en biter seg i halen så å si, fordi en jo kunne spørre seg, hva så? Skal en med dette heve seg over ens egen språkbrukspraksis? Vi er nok nødt, er jeg redd, til å være så pass ”naive” at vi bruker ordene vi kjenner betydningen av, slik vi bruker dem, om det vi bruker dem til. Altså, en konsekvent språkbrukspraktisk relativisme skulle ikke kunne føre til noen mer holdbar, for ikke å si uangripelig posisjon heller, annet enn som en selvmotsigelse. (”Alt er relativt, bortsett fra min absolutte påpekning av dette”.). Kort sagt, vi må kunne bruke ordet musikk (eventuelt også i flertall), så bredt vi mener det kan holde, og heller oppdage gjennom dets bruk hvor grensene går, og hvor det eventuelt skulle vise seg at det ble tøyet for langt.
19 Referert til av Pavlicevic på et forskningsseminar ved Nordoff Robbins-instituttet, London, i november 2006.
20 Se for eksempel Small 1998.
21 Eliade 1985.
22 I min bok (Garred 2006), referert til tidligere, gjør jeg rede for implikasjoner av et dialogisk perspektiv som grunnlag for et terapisyn. Dette harmonerer også med det bredere relasjonelle perspektiv som er inntatt her, på humanistisk-eksistensiell basis. I denne bok referer jeg til filosofen Martin Buber, som framholder at en terapeut nok kan hjelpe en klient til å reparere skade, komme til orden og fokus, kvitte seg med det som er diffust og ustrukturert, men den virkelige oppgaven i terapi, fremholder han, vil være ”die Regeneration eines verkümmerten Person-Zentrums”, regenerasjonen av et veksthemmet, eller uutviklet personlig senter, kunne en kanskje oversette med her (Buber 1958 s. 114).
23 Her er ”empowerment” et relevant begrep å kunne sammenholde med (se Rolvsjord 2004). Begrepet har vært anvendt på noe ulikt vis, og har fått litt ulike oversettelser til norsk, slik som ”bemyndiggjørelse” eller ”myndiggjøring”, men dette treffer ikke så godt i denne sammenhengen. Andre oversettelser av dette begrepet som ligger nærmere betydningen som er lagt i det her er ”mektiggjøring” eller ”egenkraftmobilisering”, men disse blir også litt tunge å bruke. Jeg lander altså på uttrykket styrking, som norsk betegnelse, i denne sammenheng. (- En betegnelse som også er blitt foreslått bl.a. i en diskusjon omkring oversettelse av begrepet i Tidsskrift for den norske legeforening.)
24 Stige (2002) har framholdt den prinsipielle betydningen av å være oppmerksom på det kontekstuelle i musikkterapeutisk teori og praksis. Jeg vil i denne sammenheng understreke at ”kontekst” alltid må sees i forhold til en eller annen form for ”tekst”, om den ikke skal ekspandere endeløst. Det er i det konkrete forholdet mellom en gitt aktivitet og settingen den befinner seg i at de relevante spørsmålene melder seg, så langt dette er både fruktbart og rimelig i hvert tilfelle å ta med i betraktning, på forskjellig nivå. Det finnes ellers egentlig ingen slutt bare på kontekstualisering som sådan.
25 Aigen (2007 og 2008, i to deler).
26 Smeijsters (2008).
27 Se Pavlivevic og Ansdell (red.) 2004 for eksempler på Community Music Therapy praksis.
28 Her er det en kontrast å se i forhold til for eksempel en del psykoanalytisk/psykodynamisk psykoterapi, som er mer konfliktorientert i sin tilnærming, og hvor målsettingen settes til å gjøre det ”ubevisste bevisst”, altså bringe opp og få integrert psykisk konfliktmateriale som er ”fortrengt”. Interessant nok er målet likevel her også opprinnelig fra Freuds side formulert som en styrking, nemlig av Jeg-et, i forhold til Over-jeg-et, og til Det-et.
Referanser
Aigen, Kenneth 2005. Music Centered Music Therapy, Gilsum: Barcelona Publishers.
Aigen, Kenneth 2007. "In Defense of Beauty: A Role for the Aesthetic in Music Therapy Theory. Part I: The Development of Aesthetic Theory in Music Therapy" i Nordic Journal of Music Therapy vol. 16(2), s. 112-128. https://doi.org/10.1080/08098130709478181
Aigen, Kenneth 2008. "In Defense of Beauty: A Role for the Aesthetic in Music Therapy Theory. Part II: Challenges to Aesthetic Theory in Music Therapy: Summary and Response" i Nordic Journal of Music Therapy vol. 17(1), s. 3-18. https://doi.org/10.1080/08098130809478191
Binswanger, Ludwig 1963. Being-in-the-World: Selected Papers of Ludwig Binswanger; transl. and with a critical introduction to his existential psychoanalysis by Jacob Needleman, New York: Basic Books.
Brown, Steven; Wallin, Nils L; Merker, Björn 2000. The Origens of Music, Cambridge, Mass. : MIT Press.
Buber, Martin 1956. Ich und Du, andre utvidede utgave, Heidelberg: Verlag Lambert Schneider.
DeNora, Tia 2000. Music in Everyday Life, Cambridge: Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/CBO9780511489433
Eliade, Mircea 1985. Cosmos and History: The Myth of the Eternal Return, New York : Garland.
Garred, Rudy 2006. Music as Therapy: A Dialogical Perspective, Gilsum: Barcelona Publishers.
Heidegger, Martin. 2007. Væren og intet, Oslo: Pax forlag. Pavlicevic og Ansdell (red.) 2004. Community Music Therapy, London: Jessica Kingsley Publishers.
Rogers, Carl R. 1951. Client-Centered Therapy: Its Current Practice, Implications, and Theory, Boston: Houghton Mifflin.
Rogers, Carl R. 1961. On Becoming a Person: A Therapist's View of Psychotherapy, Boston: Houghton Mifflin.
Rolvsjord, Randi 2004. "Therapy as Empowerment", i Nordic Journal of Music Therapy, 13(2), s. 99-111. https://doi.org/10.1080/08098130409478107
Ruud, Even 1997. Musikk og identitet, Oslo: Universitetsforlaget.
Seligman, Martin 2002. Authentic Happiness: Using the New Positive Psychology to Realize Your Potential for Lasting Fulfillment New York.
Small, Christopher 1998. Musicking: The meanings of performing and listening, London: Wesleyan University Press.
Smeijsters, Henk 2008. "In Defense of the Person - Limitations of an Aesthetic Theory of Music Therapy: A Response to Aigen" i Nordic Journal of Music Therapy 17(1) s. 19-24. https://doi.org/10.1080/08098130809478192
Smeijsters, Henk 2005. Sounding the self: Analogy in improvisational music therapy. Gilsum NH: Barcelona Publishers.
Stige, Brynjulf 2002. Culture-Centered Music Therapy, Gilsum: Barcelona Publishers.
Trondalen, Gro og Ruud, Even 2008. Musikkterapi, et fag i utvikling Oslo: Norges musikkhøgskole.
Van Deurzen, Emmy 1997. Everyday Mysteries: Existential Dimensions of Psychotherapy, London : Routledge. (Dansk oversettelse: Eksistentielle dimensioner i psykoterapi, København: Reitzel, 1999.)
Van Deurzen, Emmy 1998. Paradox and Passion in Psychotherapy: An Existential Approach to Therapy and Counselling, Chichester: Wiley.
Van Deurzen, Emmy 2009. Psychotherapy and the Quest for Happiness. London: Sage Publications Ltd. https://doi.org/10.4135/9781446269176