Milepæler og mulighetsrom: Musikkterapiens utvikling som profesjon i Norge
Forfattere
Ingelill Eide (1) og Even Ruud (2)
(1) PhD-stipendiat ved Norges musikkhøgskole, universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge - institutt for helse-, sosial- og velferdsfag
(2) Prof.emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo og ved Norges musikkhøgskole
Kontakt
ingelill@mac.com
even.ruud@imv.uio.no
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.RYFI8117
Først publisert
Tidsskriftet Musikkterapi 46(1) 2023, s 12-28
Publisert på nett
11.06.2024
Artikkelen har hatt åpen fagfellevurdering, etter avtale med forfattere og fagfellene Brynjulf Stige og Solveig Salthammer Kolaas.
Sammendrag
“Tema for denne artikkelen er utviklingen av musikkterapi som profesjon i Norge. Forfatterne fokuserer på hvordan profesjonen har utviklet seg i samspill med endringer i verdier og tenkemåter på ulike områder i samfunnet. Artikkelen tar utgangspunkt i en konstruert tidslinje over milepæler i profesjonsutviklingen fra 1965-2020. Kildene som danner grunnlaget for tidslinjen er sekundære og tertiære og omfatter ulike typer dokumentasjon samt litteratur som kan belyse musikkterapiens utvikling. Det teoretiske bakteppet for analysen er hentet fra profesjonsteori og institusjonell teori. Forfatterne løfter fram og diskuterer tre sentrale temaer: mulighetsrommet som åpnes ved endringer i de institusjonelle omgivelsene; hvordan ulike felt krever ulike tilnærminger i legitimeringsarbeidet; og hvordan musikkterapiens verdigrunnlag har blitt aktualisert av endringer i omgivelsene. På bakgrunn av analysen og diskusjonen foreslår forfatterne at utviklingen av musikkterapi i Norge har beveget seg fra å legitimere seg som en kunnskapsbasert pedagogisk praksis til å legitimere seg og søke anerkjennelse som en helseprofesjon.”
Nøkkelord: musikkterapi, profesjon, legitimering
Musikkterapien fremstod i Norge i det spesialpedagogiske feltet på 50- og 60-tallet, og har senere utviklet seg som profesjon innenfor flere kontekster (Ruud, 2022; Stige & Rolvsjord, 2009). En Norsk forening for musikkterapi ble opprettet i 1972. Med sin relativt korte historie, er det grunn til å omtale musikkterapi som en ung profesjon (Bunt & Stige, 2014). Profesjonen og faget utvikler seg ikke på siden av, men i samspill med de institusjonelle omgivelsene, altså de verdiene og tenkemåtene som dominerer aktuelle felt i samfunnet. Slik sett er det interessant å se på hva som kan ha påvirket utviklingen av profesjonen i Norge, de verdiene som har festet seg og de kontekstene praksisen har utviklet seg innenfor. En slik innsikt kan kanskje bidra i forståelsen av musikkterapi som profesjon i dag, og i fremtidig utvikling. Musikkterapiens historie i Norge bør ifølge Ruud (1990, s. 107) skrives flere ganger og av flere personer. Dette er således å anse som et bidrag.
Artikkelen tar for seg profesjonsutviklingen av musikkterapi i Norge og ser nærmere på hvordan ulike institusjonelle omgivelser kan ha påvirket og påvirker legitimering av musikkterapi som profesjon. Problemstillingen som utledes av dette fokuset er som følger: Hvordan kan endringer i institusjonelle omgivelser ha påvirket legitimeringen av musikkterapien innenfor det spesialpedagogiske og det psykiske helsefeltet? Problemstillingen belyses gjennom to steg: først skisserer vi utviklingen av norsk musikkterapi gjennom å identifisere sentrale historiske milepæler.
Dette utgjør bakteppet for den videre beskrivelsen og utforskingen av to ”spor” i profesjonsutviklingen: musikkterapi i det spesialpedagogiske feltet, og musikkterapi i psykisk helsefeltet. Bakgrunnen for valget av disse to praksisfeltene henger sammen med at det spesialpedagogiske feltet dannet et utgangspunkt for utdanningen av musikkterapeuter fra og med 1978 og har senere utviklet seg til å bli den tallmessig viktigste arbeidsplassen for musikkterapeuter (Hodne, 2007; Halås, 2019). Musikkterapien i det psykiske helsefeltet har det siste tiåret fått anerkjennelse gjennom nye retningslinjer fra Helsedirektoratet (2013), og vi kan bevitne en økning i opprettelsen av nye stillinger. Ved å trekke frem likheter og ulikheter i disse to sporene, diskuterer vi hvordan de ulike institusjonelle omgivelsene åpner mulighetsrom som fordrer ulike krav i legitimeringsarbeidet, det vil si arbeidet med å høste allmenn aksept for profesjonen på de aktuelle feltene. Dette kan i neste omgang påvirke institusjonaliseringen av musikkterapi i de to ulike feltene. De teoretiske perspektivene som benyttes er hentet fra profesjonsteori og institusjonell teori.
AVGRENSNINGER
Det er ikke denne artikkelen sitt mål å gi en utførlig og detaljert beskrivelse av musikkterapiens profesjonshistorikk i Norge. Et slikt detaljert historisk narrativ vil være for stort innenfor rammen av artikkelformatet og er allerede nedtegnet i Norsk forening for musikkterapi sin jubileumsbok, En profesjon blir til. Norsk forening for musikkterapi gjennom 50 år (Ruud, 2022). Forfatterne begrenser seg til å trekke frem og beskrive historikk og milepæler som kan knyttes til profesjonens institusjonalisering og legitimering, med utgangspunkt i de valgte teoretiske perspektivene. Milepæl forstås i denne artikkelen som en hendelse som i retrospekt har vist seg å være av betydning for musikkterapiens utvikling som profesjon i Norge. Milepælene som er inkludert i den historiske tidslinjen er formalisert i dokumenter eller kan spores opp i artikler og intervjuer. Målet for artikkelen er altså å peke på mulighetsrom som oppstår i de institusjonelle omgivelsene, og hvordan disse gir åpninger for legitimering. Artikkelen setter dermed ikke aktørperspektivet i forgrunnen. Denne avgrensningen innebærer at initiativ og prosesser samt utfallet av disse ikke vil være gjenstand for utdypende analyser.
TEORETISKE PERSPEKTIVER
Profesjoner og legitimering
Profesjonssosiologien har beveget seg fra å søke å identifisere kriterier for profesjoner og profesjoners rolle i samfunnet, til å fokusere mer kritisk på hvordan profesjoner forsøker å sikre seg monopol på samfunnsoppgaver og på profesjoners makt. Profesjonsforskning har deretter beveget seg til i større grad å kombinere de ulike perspektivene (Fauske, 2008).
En yrkesgruppe kan oppnå en viss profesjonsstatus ved å ta til seg de trekkene som er forenlige med og kjennetegner profesjoner – altså gjøre seg ”lik” og oppføre seg som en profesjon. Dette kan innebære å tilstrebe at praksisen baserer seg på akademisk kunnskap, at man har etiske retningslinjer, og en organisering i fagforening eller interesseorganisasjon (Fauske, 2008). I denne artikkelen er det ikke et mål å diskutere hva en profesjon er og hvorvidt musikkterapeuter utgjør en profesjonsgruppe. Kjennetegn ved profesjoner og profesjonaliseringsprosesser utgjør et helt felt av studier, med ulike skoler og retninger som representerer enigheter og uenigheter (Fauske, 2008). En slik diskusjon vil derfor sprenge rammene for artikkelen og skyve fokuset vekk fra det som er denne artikkelens kjernetema, nemlig mulighetsrom for legitimering i profesjonsutviklingen av norsk musikkterapi. Vi tar derfor i første omgang utgangspunkt i at profesjoner er kunnskapsbaserte yrker (Smeby, 2013), og at musikkterapi er en profesjon.
Når vi videre skal diskutere ulike spor i legitimeringen av norsk musikkterapi, er det relevant å kort redegjøre for to sentrale trekk ved profesjoner. Det ene er det profesjonelle kunnskapsgrunnlaget og det andre er samfunnsoppdraget. Profesjoners legitimitet kan diskuteres nettopp ut fra forholdet mellom kunnskapsgrunnlaget/ekspertisen og samfunnsoppdraget (Abbott, 1988; Fauske, 2008). I tillegg kan det være grunn til å diskutere hvordan ulike samfunnsforhold og organisering av velferdstilbud vil variere mellom ulike land og dermed påvirke hvordan legitimeringsgrunnlaget skal oppfattes. Burrage (1993) har for eksempel vist hvordan profesjonsutviklingen i land der staten har en sentral rolle i regulering av tilgang på utdanning og arbeidsplasser, arter seg forskjellig fra land med svakere stat, hvor profesjonsutviklingen har vært styrt av markedet eller profesjonsorganisasjoner. I denne artikkelen begrenser vi oss imidlertid til den norske konteksten.
Profesjonell kunnskap og samfunnsoppdrag
På tross av at profesjonsbegrepet er omstridt, er det en enighet om at profesjoner baserer seg på et vitenskapelig/akademisk kunnskapsgrunnlag (Fauske, 2008). Samtidig kan vi med filosofen Harald Grimen (2008) stille spørsmålet om hvor enhetlig profesjonenes kunnskapsgrunnlag egentlig er? Det finnes forskjellige kunnskapssyn (epistemiske dimensjoner), hvor én dimensjon handler om graden av homogenitet i kunnskapsbasen. Homogenitet handler om hvor elementene i profesjonens kunnskap stammer fra, om de stammer fra samme vitenskapelige disiplin eller kunnskapsfelt, for eksempel fysikk, kjemi eller biologi. Kunnskapsgrunnlaget for musikkterapien er, på samme måte som i andre helsedisipliner, preget av stor heterogenitet (Grimen, 2008). For eksempel henter musikkterapeutisk teori kunnskap fra medisinsk forskning, biologi, fysiologi og nevropsykologi, så vel som fra humaniora og samfunnsvitenskap, foruten kunstnerisk forskning, estetikk og musikkvitenskapelige disipliner (Ruud, 2022). Graden av integrasjon mellom disse fragmenterte kunnskapsfeltene er liten, noe som skaper en utfordring når musikkterapeuter skal legitimere sin praksis. Dette innebærer også at legitimeringen av musikkterapien må finne et uttrykk hvor kunnskapsgrunnlaget resonerer eller samsvarer med de institusjonelle logikkene som dominerer det aktuelle praksisfeltet.
Musikkterapien har også en utfordring med hensyn til sin spesielle praksis, som i tillegg til akademisk kunnskap og forskning bygger på håndverksmessige og kunstneriske ferdigheter innen musikk. Kunnskapsbegrepet må derfor utvides til å omfatte hva som benevnes som ”praktisk” eller ”taus” kunnskap (Grimen, 2008), noe som preger alle yrker som har håndverksmessige aspekter. Denne kunnskapen, som ikke kan la seg umiddelbart uttrykke i språket, eller som ikke oppfyller de kravene som stilles til kunnskap om å være ”sanne representasjoner” av virkeligheten, har fått betegnelser som ”taus kunnskap”, ”intuitiv kunnskap”, ”hverdagskunnskap” eller ”handlingskunnskap”. Grimen viser til filosofen Gilbert Ryle som snakker om ”knowing how” – å kunne gjøre noe, som en motsetning til ”knowing that”, som handler om å vite noe. Evnen til å skape integrasjon i det heterogene kunnskapsgrunnlaget til musikkterapien handler derfor om å skape en praktisk syntese snarere enn et bestemt homogent og sammenhengende teorigrunnlag (Grimen, 2008). Musikkterapiens kunstneriske eller estetiske dimensjon innfører også en verdidimensjon som kan prege oppfatningen av musikkterapeutenes yrkespraksis og påvirke legitimeringen. På bakgrunn av kulturelle oppfatninger om det estetiskes plass og insistering på manglende ”nytteverdi”, støter musikkterapien på spesielle utfordringer når den søker anerkjennelse.
Profesjonenes ekspertisekunnskap er et sentralt element i legitimeringsprosessen.
Den akademiske kunnskapen forankrer profesjonene i institusjonaliserte verdier og logikker som i seg selv gir legitimitet (Abbott, 1988). Samtidig gis profesjonene, på bakgrunn av sin kunnskap, tillit fra samfunnet til å løse spesifikke samfunnsoppdrag (Parsons, 1978). Ifølge Eriksen og Molander (2008) kan profesjoners legitimitet forstås på to nivåer: et institusjonelt nivå og et interaksjonsnivå. Det første omfatter jurisdiksjon gitt av staten ”ovenfra” og innebærer delegert ansvar for et samfunnsoppdrag. Det andre nivået omhandler den tilliten profesjonen har i samfunnet, der dette ansvaret bekreftes ”nedenfra”. Profesjonene må altså vise seg denne tilliten verdig – de må stadig legitimere sin virksomhet og sin relevans i forhold til det aktuelle samfunnsoppdraget. Eriksen og Molander (2008, s. 162) argumenterer for at grunnlaget for dette legitimeringsarbeidet hviler på at det i samfunnet eksisterer en «allment aksepterbar forestilling om de interesser eller goder som profesjonen skal ivareta». Denne forståelsen av legitimeringsgrunnlaget aktualiserer perspektiver fra institusjonell teori.
INSTITUSJONELLE LOGIKKER OG INSTITUSJONELLE OMGIVELSER
I denne artikkelen benytter vi institusjonelle logikker (Thornton et al., 2012) som teoretisk konsept for å prøve å fange opp nettopp de allmenne forestillingene i samfunnet som utgjør legitimeringsgrunnlaget for musikkterapi. En institusjonell logikk kan enkelt forklares som en tenkemåte som vi tar for gitt og som påvirker hvordan vi skaper mening og handler. Denne tatt for gitte tenkemåten består av både symboler og praksiser, antakelser, overbevisninger og verdier. Et viktig poeng som vi vil understreke, er at institusjonelle logikker betegner et sett med tatt for gitte tenkemåter og praksiser. Når disse er tatt for gitt, innebærer det derfor at vi handler på en spesifikk måte (uten å tenke over det) i spesifikke, kjente situasjoner (Thornton et al., 2012). Eide (2020) har tidligere argumentert for at et perspektiv med utgangspunkt i institusjonelle logikker har teoretisk og analytisk potensiale for å forstå samspillet mellom musikkterapi og den organisasjonskonteksten musikkterapeutene er innvevd i.
Et annet sentralt konsept for denne artikkelen er institusjonelle omgivelser. Når man snakker om omgivelser generelt innenfor organisasjonsteori, kan det være både klart definerte aktører (brukere, pasienter, interesseorganisasjoner) eller samfunnsmessige forhold (økonomisk utvikling, lokal kultur, politikk, trender). Institusjonelle omgivelser omhandler ikke bare samfunnsaktører og -forhold, men de verdier, normer, forventninger og oppfatninger som er gjeldende hos disse (Jacobsen & Thorsvik, 1997). I denne artikkelen peker vi på politiske og samfunnsmessige endringer på de konkrete feltene spesialpedagogikk og psykisk helse slik de institusjonaliseres i politiske dokumenter og reformer. I tillegg bringer vi inn det kunstneriske feltet, musikklivets institusjoner, verdier og praksiser som en aktuell kontekst for fremveksten av musikkterapien.
Begge disse begrepssettene, institusjonelle logikker og institusjonelle omgivelser, springer ut av perspektiver fra institusjonell teori om organisasjoner (Eriksson- Zetterquist et al., 2014). Institusjoner er i følge Greenwood og kollegaer (2008) gjentakende sosial adferd som tas mer eller mindre for gitt. Institusjoner tilbyr mening, struktur og forutsigbarhet for individenes (sam) handlinger, og sees på som en måte mennesket skaper orden i sine sosiale omgivelser (Eriksson-Zetterquist et al., 2014; Scott, 2014). «En institusjon er kollektiv og virker over lang tid – kanskje i generasjoner. En institusjon har også en normativ forklaring og begrunnelse som kan påberopes ved behov» (Eriksson-Zetterquist et al., 2014, s. 247). Institusjoner sees som både resultat av og betingende for sosial handling. Samfunnet består slik sett av flere institusjoner som tangerer og overlapper hverandre på ulike nivåer. Eksempler på slike institusjoner er familien, profesjoner, staten, markedet, kultur, vitenskap, med flere. Disse «styres» av ulike og noen ganger konkurrerende institusjonelle logikker (Thornton et al., 2012).
I denne artikkelen benytter vi institusjonelle logikker som teoretisk begrep sammen med perspektiver fra institusjonell teori som teoretisk innfallsvinkel for å undersøke musikkterapiprofesjonens fremvekst i lys av institusjonelle omgivelser. Der Eide (2020) sin artikkel fokuserte på det Thornton og kollegaer (2012) betegner som mikro-meso-prosesser, tar denne artikkelen utgangspunkt i et meso-makro-nivå. I denne artikkelen omhandler det forholdet mellom institusjonelle felt og samfunnet.
METODE
Målet med artikkelen er å belyse norsk musikkterapi sin historie ut fra et valgt perspektiv, i den hensikt å forstå legitimeringsmuligheter i lys av de institusjonelle omgivelsene. Bidraget baserer seg på en oppfatning om at det ikke finnes én sann historie om musikkterapiens utvikling, men at denne kan tolkes ut fra flere perspektiv (Hadley, 2016).
En viktig del av analysearbeidet har vært å konstruere en tidslinje som illustrerer utviklingen av norsk musikkterapi med utgangspunkt i utvalgte milepæler. Milepælene i tidslinjen har blitt inkludert på bakgrunn av kjennetegn ved profesjoner og knytter seg til områdene organisasjon, kunnskap/akademia, etikk og jurisdiksjon. Sistnevnte er ikke definert som et kjennetegn, men er et sentralt tema innenfor profesjonsteorien (Fauske, 2008). Milepælene som inkluderes i tidslinjen er av formell/offentlig art ved at de er formalisert i dokumenter eller nedtegnet i artikler og intervjuer. Da førsteforfatters arbeid med å konstruere denne tidslinjen startet, var det ikke mulig å finne en helhetlig nedtegnelse av musikkterapiens utvikling som profesjon i Norge. Denne har kommet til i ulike format til ulike formål de senere årene (Ruud, 2022; Stige et al., 2020). Dette kan indikere et økende behov for å forstå musikkterapi som profesjon i lys av et historisk perspektiv.
Strategiene for å kartlegge og identifisere milepælene har vært mangefasettert. Deler av arbeidet har bestått av førsteforfatters gjennomgang av aktuelle tekster og artikler som belyser ulike perioder i historien. Dette har ledet til andre relevante kilder og dokumenter som så har blitt gjennomgått. Videre har begge forfatternes førstehåndskjennskap til profesjonen og sentrale prosesser og hendelser vært utgangspunkt for å lete opp dokumenter og nedtegnelser som stadfester disse milepælene. Eksempler på slike dokumenter er samarbeidsavtaler mellom ulike organisasjoner, autorisasjonssøknad samt svar på denne, utredningsdokument for spesialistutdanning og etiske retningslinjer. Det meste av dette ligger åpent tilgjengelig på internett, mens noe har blitt skaffet til veie gjennom kontakt med Norsk forening for musikkterapi. Et første utkast til tidslinjen ble presentert på en konferanse og i etterkant fikk førsteforfatter tilbakemeldinger fra personer i musikkterapimiljøet som hadde førstehåndskjennskap til hendelser. Dette ledet til noen ytterligere tilføyelser.
Dataene som ligger til grunn for denne artikkelen er sekundære og tertiære (Hadley, 2016), i form av ulike typer dokumentasjon og litteratur som kan belyse musikkterapiens utvikling. Det er tatt utgangspunkt i publiserte intervjuer, publiserte tekster om ulike tiår i den norske musikkterapihistorien, samt nedtegninger av musikkterapiens historie i dokumenter og rapporter.
Det har ikke vært aktuelt til denne artikkelen å samle inn primærdata i form av intervjuer med sentrale personer i musikkterapimiljøet. Når man baserer seg på sekundærog tertiærdata, kreves det at forskeren er kritisk til og tar med i analysen hvilken kontekst og med hvilket mål det skriftlige materialet er formulert (Jacobsen, 2015; Yin, 2018). Dette kan sees på som en svakhet ved dokumenter og litteratur som data. I vår konstruksjon og analyse av musikkterapiens profesjonsutvikling ser vi dette heller som en verdifull kilde i å forstå hvordan de institusjonelle omgivelsene har påvirket utviklingen av musikkterapi som profesjon.
Tidsskriftet Musikkterapi har også vært en sentral kilde i arbeidet med å kartlegge utviklingen. Andreforfatter har gjort en omfattende systematisk gjennomgang av alle utgivelser, og resultatet av denne gjennomgangen har ytterligere kontekstualisert milepælene, da prosesser som har ledet frem til milepælene har blitt tydeligere. Når vi behandler tidsskriftet Musikkterapi som en historisk kilde på denne måten, er det vel vitende om at tidsskriftet ikke gir en fullstendig og nødvendigvis ”sann” gjengivelse av utviklingen. Samtidig mener vi at sentrale og overordnede temaer i profesjonsutviklingen blir synlig i ulike spalter og tekster i tidsskriftet.
Valget av de to sporene, musikkterapi i det spesialpedagogiske feltet og musikkterapi i psykisk helsefeltet, er begrunnet ut ifra følgende: Det spesialpedagogiske feltet dannet utgangspunkt for dannelsen av organisasjonen Norsk forening for musikkterapi som samlet personer som arbeidet på dette feltet allerede fra 1950- og 60-tallet. Musikkterapi i spesialpedagogikk er fortsatt det største praksisfeltet for praktiserende musikkterapeuter ifølge flere undersøkelser (Halås & Fuhr, 2019; Hodne, 2008). Videre har det i dette feltet skjedd en rekke endringer i de institusjonelle logikkene som dannet kontekst for musikkterapiprofesjonens fremvekst. Når det gjelder musikkterapien i det psykiske helsefeltet, ble dette etablert senere og det kan være interessant å diskutere nettopp sammenheng mellom institusjonell kontekst og treghet i implementering. Når musikkterapien først får et tydelig gjennombrudd innenfor dette feltet, kan det tilsynelatende skyldes nettopp et sammenfall mellom endringer i institusjonelle logikker og det verdigrunnlag og de praksiser musikkterapien bygger på.
Forfatterne av denne artikkelen vil med sin førstehåndskjennskap til både profesjonen og sentrale hendelser være innvevd i historiene. Fremstillingene og valg av perspektiv vil nødvendigvis være farget av forfatternes forforståelser, noe som stiller krav til artikkelforfatternes refleksivitet (Hadley, 2016). Denne refleksiviteten handler i stor grad om å være bevisst styrker og begrensninger i kraft av våre posisjoner i musikkterapifeltet. Ruud har vært, og er, sentral i utviklingen av musikkterapi som fag og profesjon i Norge fra 70-tallet og frem til i dag. Eide entret musikkterapifeltet i år 2000 og engasjerte seg i Norsk forening for musikkterapi, som redaktør fra 2002/2003 og frem til 2022. Overblikket disse posisjonene til sammen gir, har vært en styrke. Samtidig er innsideposisjonen utfordrende. Valg av teoretisk perspektiv sammen med inkluderingskriterier for milepæler har derfor vært viktig ”ekstern kontroll” i å balansere det interne perspektivet: Kan denne hendelsen knyttes til akademia, organisasjon eller jurisdiksjon? Ser vi spor av denne reformen i påfølgende milepæler? Og så videre. Fagfellevurderingen av artikkelen ser vi også som et ledd i den refleksive prosessen. Vi vil derfor takke fagfellene for deres viktige innspill og vurderinger.
SKISSERING AV MUSIKKTERAPIENS PROFESJONSUTVIKLING I NORGE
Figur 1 [under. red.anm]: Sentrale milepæler i norsk musikkterapi – tidslinje 1965-2020
Som nevnt i metodeavsnittet, har en viktig del av analysearbeidet bestått i å konstruere en tidslinje over sentrale milepæler i utviklingen av musikkterapi i Norge. Denne tidslinjen inkluderer både milepæler internt i musikkterapi, men også noen sentrale eksterne milepæler i de institusjonelle omgivelsene, i form av politiske vedtak og dokumenter som har hatt direkte eller indirekte betydning for legitimeringen av musikkterapi på ulike felt. Man kunne tenke seg et ytterligere lag i denne matrisen, hvor man søkte å identifisere noen ideer, strømninger og mentaliteter som har vært med på å påvirke endringene i de institusjonelle omgivelsene. Et slikt prosjekt krever grundigere samfunnsanalyse som overskrider formålet med denne artikkelen. Samtidig ser vi på milepælene i de institusjonelle omgivelsene (lover, stortingsmeldinger, reformer, planer og retningslinjer) som institusjonaliseringer av slike ideer og strømninger. Vi vil bruke disse til å peke på endringer i tenkemåter som i sin tur har utgjort konteksten for legitimeringen av musikkterapiprofesjonen.
Det tidslinjen illustrerer, er hvordan musikkterapi gradvis har tatt til seg trekk som kjennetegner profesjoner: organisasjon, akademisk tilknytning og etiske retningslinjer. Fremstillingen synliggjør at i utviklingen av profesjonen har de organisatoriske og akademiske strukturene blitt lagt parallelt. Man har bygget en solid akademisk base, og når det strategiske legitimeringsarbeidet akselerer på organisasjonsnivå fra 2010, står det støtt på en grunnmur av forskningsbasert praksis.
Utviklingen av norsk musikkterapi skjer ikke i et institusjonelt vakuum. Ved å gå nærmere inn på to spor i utviklingen, musikkterapi i det spesialpedagogiske feltet og musikkterapi i psykisk helsefeltet, vil vi utforske hvordan de institusjonelle omgivelsene spiller med i musikkterapiprofesjonens bestrebelser for å befeste sin posisjon i samfunnet.
TO SPOR – (U)LIK REISE I ULIKE OMGIVELSER
Spor 1: Musikkterapi i det spesialpedagogiske feltet – de formative årene
I dette avsnittet skal vi beskrive nærmere utviklingen av musikkterapi i det spesialpedagogiske feltet. Utgangspunktet er en utdyping av milepælene i tidslinjen som omhandler organisasjon og akademisering. Vi vil fokusere på første halvdelen av tidslinjen, fra 1965 til midten av 1990-tallet. Etter en kort utdyping av milepælene, vil vi se disse i lys av de institusjonelle omgivelsene. Vi vil peke på hvordan de institusjonelle omgivelsene til det spesialpedagogiske feltet endret seg parallelt med fremveksten av musikkterapi og de prosesser som har vært viktige for musikkterapi på dette feltet. Vi skal vise til hvordan endring i verdier og holdninger i samfunnet resulterte i et utvalg sentrale politiske dokumenter som fordrer en endring ikke bare av praksis, men også tenkesett. De viktigste politiske dokumentene er satt inn i tidslinjen i kategorien «omgivelser». På bakgrunn av samspillet med omgivelsene i de tidlige årene, vil vi argumentere at noen sentrale verdier institusjonaliseres og danner utgangspunkt for musikkterapeutenes profesjonsutvikling: en praksis basert på humanistiske verdier, fellesskap og rettigheter for alle.
Musikkterapiens fremvekst i det spesialpedagogiske feltet
Musikkterapi i Norge kan spores tilbake til 60-tallet, blant annet til et knippe kvinnelige pionerer som engasjerte seg i arbeidet med barn med utviklingshemminger (Ruud, 2022). Samtidig skjøt etableringen av musikkterapi som praksis fart gjennom kursvirksomheten til Nordoff og Robbins i Norge. Norsk musikkterapi er derfor sterkt inspirert og påvirket av disse to og deres tenkning og praksis (Næss, 2008).(1) Første gang Paul Nordoff og Clive Robbins holdt kurs i Norge var i 1968. Dette besøket var planlagt av Helsedirektoratet, og må regnes som en milepæl for norsk musikkterapi. Nordoff og Robbins besøkte institusjoner for barn med spesielle behov i Oslo-området. En del av programmet var også et møte i Kirke- og undervisningsdepartementet om hvordan musikkterapi kunne knyttes til spesialskolene i Norge. Strategien som ble lagt på møtet var i hovedsak knyttet til informasjon om musikkterapi for å skape interesse, og Nordoff og Robbins ble invitert til å besøke flere institusjoner i distriktene. Resultatet av denne omreisende informasjonsvirksomheten, var at det i de påfølgende årene ble arrangert kortere og lengre kurs med Nordoff og Robbins. De to fremmet også en ide om å etablere musikkterapiforening, og i 1968 etableres «Arbeidsgruppa» – en forløper til det som skulle bli Norsk forening for musikkterapi (Nfmt) (ibid.). På et av kursene de holdt i 1971, knyttes også kontakt med musikkutdanningsinstitusjonene, og man begynner å diskutere mulig utdanning. I 1972 stiftes Norsk forening for musikkterapi, og i 1973 blir foreningen tildelt støtte fra Sosialdepartementet for å arrangere det, til da, lengste kurset Nordoff og Robbins skal ha holdt (Næss, 2008). Nfmt oppretter også medlemsbladet Musikkterapi-nytt (senere tidsskriftet Musikkterapi) som blir en viktig kanal for både profesjonsspørsmål og kunnskapsformidling (Ruud, 2022).
Musikkterapi sprer seg i løpet av 70- og 80-tallet som en praksis innenfor det spesialpedagogiske feltet. I hovedsak er pionerene og de første musikkterapeutene utdannet innenfor pedagogiske yrker, i kombinasjon med musikkutdanning. De har på forskjellig vis et engasjement for å jobbe med barn med funksjonsnedsettelser, og tar kurs med Nordoff og Robbins på begynnelsen av 70-tallet (Aftret, 1985; Bakken, 1984, 1985; Bakken, 2008; Kristiansen, 2004). Det spesialpedagogiske feltet utgjør forankringen til utdanningen som opprettes i 1978 ved Østlandets musikkonservatorium (ØMK). Utdanningen var først og fremst knyttet til arbeid med barn med funksjonsnedsettelser, noe som ble ytterligere forsterket i praksisutplassering hos pionerene på de ulike spesialpedagogiske institusjonene (Almås, 2008; Kristiansen & Dæhli, 2004). Det at utdanningen etableres ved en musikkinstitusjon, signaliserer en identitet som er sterkt knyttet til musikken. Utgangspunktet for norsk musikkterapi blir et syn på musikk som kommunikasjon og samhandling (Ruud, 1990), og en overbevisning om at man må ta utgangspunkt i den andre for å kunne samhandle og kommunisere. Denne tilnærmingen er senere formulert som et humanistisk perspektiv på musikkterapi (Ruud, 2008), eller en humanistisk logikk (Ansdell & Stige, 2018; Stige, 2012). Musikkterapeutene som utdannes ved ØMK opplever at det er jobb for dem etter studiet, og dette tilskrives også tilknytningen til det spesialpedagogiske feltet (Kristiansen & Dæhli, 2004). Nfmt knytter seg til to «moderorganisasjoner» på begynnelsen av 80-tallet. Henholdsvis Fellesrådet for sang og musikk (nåværende Norsk Musikkråd), og Norsk musikkpedagogisk forening (nåværende Creo). Sistnevnte etablerer en fagseksjon for musikkterapi (Almås, 2008). På profesjonsnivå kommuniserer dette en sterk tilknytning til både kunst/ musikkfeltet og det musikkpedagogiske feltet.
Gloppenprosjektet som initieres på 80-tallet er også en sentral milepæl for norsk musikkterapi. Dette prosjektet var en prøveordning med musikktilbud for funksjonshemmede i Sogn og Fjordane (Kleive & Stige, 1988). Bakgrunnen for prosjektet var kulturpolitiske målsettinger om integrering og muligheter for kulturell deltakelse for mennesker med funksjonsnedsettelser (ibid. s. 13). I tilknytning til Ansvarsreformen som ble gjennomført i 1991, initieres også prosjektet «Aktiv musikk for alle» (Almås, 2008). Prosjektet var rettet mot aktører i det frivillige musikklivet med mål om å styrke integrering av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Prosjektet ble organisert som seks ukers kurs, og ansees også som en sentral milepæl.
Legitimeringsgrunnlag: endring av syn på opplæring og mennesker med funksjonsnedsettelser
For å forstå nærmere milepælene i utviklingen av musikkterapi i det spesialpedagogiske feltet, vil vi peke på noen sentrale trekk ved omgivelsene fra 1965 til midten av 90-tallet. Først og fremst skjer det i løpet av denne perioden en radikal endring i synet på mennesker med funksjonsnedsettelser og deres plass i samfunnet (Ruud, 2022). Samtidig kan vi spore endringer i musikk- og kulturlivet som utgjør en viktig kontekst for musikkterapien. Vi ser også anti-autoritære og antiinstitusjonelle strømninger i samfunnsforskningen (Slagstad, 2021).
Kritikken av samfunnets behandling av barn med nedsatt funksjonsevne ble for alvor formulert i debatter på midten av 60-tallet, blant annet gjennom aksjonen Rettferd for de handikappede, med Arne Skouen (filmregissør, forfatter og journalist) i spissen. Rettferd for de handikappede fokuserte på at samfunnet måtte bort fra en veldedighetstilnærming i tilbudet til mennesker med funksjonsnedsettelser, og behandle det som et politisk ansvar. Flere foreldre av barn med funksjonsnedsettelser engasjerte seg sterkt i denne debatten, der også mangelen på kvalifisert fagfolk var et sentralt tema (Johnsen, 2019). Endringene i synet på mennesker med funksjonsnedsettelser sin plass i samfunnet ble synlig i flere politiske prosesser på 60- og 70-tallet. I 1966 gjør Stortinget vedtak (Meld. St. 42 (1965-66)) om å styrke spesialskolene, samtidig som politiske krefter også begynner å snakke om at den da gjeldende spesialskoleloven burde integreres i grunnskoleloven. Det nedsatte Blom-utvalget leverer sin innstilling om spesialundervisning i 1971 (Kirkeog undervisningsdepartementet, 1971). Innstillingen representerer et paradigmeskifte i tenkningen rundt opplæring for barn med funksjonsnedsettelser der integrering og desentralisering ble viktige verdier (Dalen & Ogden, 2017). Disse verdiene får en sentral plass når vi i 1975 får en revidert grunnskolelov der den tidligere spesialskoleloven er integrert. Denne omtales også som Integreringsloven (Mjøs, 2016). «Kort kan en si at ideologisk har utdanningssystemet i Norge beveget seg fra villet og planlagt segregering og ekskludering, mot integrering og inkludering, der idealet er et mangfoldig fellesskap» (Markussen et al., 2007, s. 9).
Et nytt verdigrunnlag i skolen som bygger på inkludering og fellesskap, passer godt med det musikkterapeutiske verdigrunnlaget knyttet til arbeidet med barn med funksjonsnedsettelser, slik det ble institusjonalisert i musikkterapiutdanningen fra begynnelsen av. Parallelt med disse endringene kan vi også spore endringer i synet på musikk. Musikkbegrepets sentrering rundt ”musikkens egenverdi” blir utfordret av en tenkning hvor musikken også anerkjennes til å ha en rekke funksjoner for enkeltmennesket og i samfunnet (Ruud, 1979). Tidligere nevnte Arne Skouen (”Rettferd for de handikappede”), skriver en Ytring om musikkterapi i Dagbladet i 1978. Her peker han nettopp på musikkens kommunikative funksjoner. Han viser til formuleringer i planen for det nye studiet i musikkterapi ved ØMK om musikkens evne til å skape kontakt med klienten gjennom et nytt språk: musikkspråket (Skouen, 1978).
Inkluderingstanken fra 1975, føres videre i Mønsterplanen fra 1987 (M87). Dette blir også synlig i fagplanen i musikk. Målformuleringen i innledningen er tydelig, og gir uttrykk for et antropologisk syn på musikalitet (Ruud, 1996): «Undervisningen i musikk tar utgangspunkt i at alle mennesker er musikalske og har behov for musikk til å gi uttrykk for følelser, tanker og fantasier». I en kommentar til planen heter det videre:
Slik har formuleringen klar adresse til alle lærere om at ingen elever er unntatt musikkundervisningen ut fra en begrunnelse om at de er ”umusikalsk”. Dette gjelder særlig med tanke på funksjonshemmede elever og blir viktig spesielt på bakgrunn av hensikten med selve planformuleringen, nemlig å oppdatere skoleplanene i forhold til skoleloven fra 1975, som slo fast at alle barn har de samme rettigheter til grunnskole (Ruud, 1996, s. 154).
Et annet viktig moment her er hvordan musikkutdanninga og musikkpedagogikken helt hadde forsømt hvordan mennesker med funksjonsnedsettelser også kunne gis individuell instrumentalopplæring i musikk (Ruud, 1979). Dette skyldtes nok ikke bare instrumentallærernes usikkerhet og mangel på kompetanse, men like mye holdninger og forestillinger om verdien av musikk og veien frem mot et podium, noe som ikke alle hadde de samme forutsetninger for å nå.
Lik tilgang på kulturaktiviteter var et viktig prinsipp i kulturmeldingene på 70-tallet, jamfør Stortingsmelding nr. 8 (Meld. St. 8 (1973-74)) Om organisering og finansiering av kulturarbeid, og Stortingsmelding nr. 52 (Meld. St. 52 (1973-74)) Ny kulturpolitikk, som bidro til en mer demokratisk, desentralisert og deltakerorientert kulturpolitikk. Disse meldingene representerte en demokratiseringskultur som man knytter til den «nye» kulturpolitikken i Europa (Larsen, 2012). Egenaktivitet var også et sentralt begrep. Den første kulturmeldingen vektlegger at det allmenne kulturtilbudet i størst mulig grad skal være tilgjengelig for alle:
Det allmenne kulturtilbodet bør vere så rikt at dei ulike grupper kan hente impulsar derifrå og finne aktivitetsformer som interesserer dei. Ein bør såleis vere varsam med å gå ut frå at eldre menneske, funksjonshemma osv. representerer eigne kulturformer, men ein må sjølvsagt ta omsyn til at visse aktivitetar høver betre for somme grupper (Meld. St. 8 (1973-74), s. 50).
Denne tanken videreføres i kulturmeldingene på 80-tallet (Larsen, 2012). Kulturpolitikken på 70-tallet var i stor grad preget av en instrumentell tilnærming, der kultur blir legitimert som et middel for å fremme et inkluderende og rettferdig samfunn (ibid). Man kan hevde at også kulturmeldingene dermed bygget opp om integreringsog normaliseringstanken som kom inn i skolen på 70-tallet og ble videreført i Ansvarsreformen. På kulturfeltet fulgte Kulturdepartementet opp integrerings- og normaliseringstanken med heftet Kultur for alle – om kultur og fritidstilbud for mennesker med psykisk utviklingshemming. Med dette som bakteppe initieres Gloppen-prosjektet (Kleive & Stige, 1988).
Tankene fra Integreringsloven i 1975 videreføres i Ansvarsreformen og i nedleggelsen av de store statlige spesialskolene (Johnsen, 2019). Et hovedpoeng i Ansvarsreformen var også at mennesker med særskilte behov hadde rett på både skole og fritidsaktiviteter i hjemkommunen, og ansvaret ble lagt til kommunene (Almås, 2008). Det viktige prosjektet ”Aktiv musikk for alle” legitimeres gjennom Ansvarsreformen.
Innenfor musikkpedagogikken skjer det også endringer i den didaktiske tenkningen, hvor elev- og samfunnssentrerte målsettinger ble vektet opp (Ruud, 1996). En modernistisk tilnærming, hvor lydforming, eksperimentering og improvisasjon var vesentlige elementer, har god gjenklang i den musikkterapeutiske metodikken hvor improvisasjon og lydforming var bærende elementer ved oppstarten av musikkterapistudiet (Ruud, 2022).
Oppsummering
Det spesialpedagogiske feltet representerer starten på musikkterapiens utvikling som profesjon i Norge. Den musikkterapeutiske tilnærmingen som utvikler seg, er i stor grad fundert på en humanistisk logikk. Samtidig kan man argumentere for at en pedagogisk logikk også er dominerende, da mange av de første musikkterapeutene hadde sin bakgrunn i pedagogiske yrker og utviklet musikkterapi i pedagogiske settinger. Når musikkterapiutdanningen etableres på en musikkinstitusjon, signaliserer dette også en sterk kunst/ musikklogikk.
Utviklingen av musikkterapi treffer parallelt med et paradigmeskift i tenkningen rundt opplæring av barn med funksjonsnedsettelser (Dalen & Ogden, 2017). Dette paradigmeskiftet kan omtales her som en endring fra en segregeringslogikk med utgangspunkt i individualisering, segregering og diagnostisering (Mjøs, 2016), til en humanistisk basert fellesskapslogikk, som bygger på inkludering, normalisering, ressursorientering, mestring og deltakelse. Denne tenkemåten, som har sitt utspring i Blomutvalgets innstilling (Kirke- og undervisningsdepartementet, 1971), institusjonaliseres på flere politikkområder som angår mennesker med funksjonsnedsettelser i denne perioden: Skolefeltet med integreringsloven og påfølgende Mønsterplan (M87), sosialfeltet med Ansvarsreformen (Johnsen, 2019) og kulturfeltet med kulturmeldingene. Parallelt skjer det endringer innenfor musikklivet, kunstfeltet og musikkpedagogikken som gir åpning for å tenke mer funksjonelt på musikk. Dette sammenfaller godt med musikkterapeutenes antropologiske musikksyn (Ruud, 1996).
Med dette utgangspunktet utvikles gradvis konturene av en musikkterapeutisk profesjonslogikk: en tatt for gitt tenkemåte og praksis basert på humanistiske verdier, (spesial)pedagogiske praksiser, et funksjonelt musikksyn og en fellesskapsorientert samfunnstilnærming. Imidlertid skjedde ikke implementeringen av lovverk, tankesett og nye retningslinjer automatisk. Det tok lang tid før mange av disse reformene fikk konsekvenser for det praktiske arbeidet, og integreringstiltak med vekt på fellesskap innen kulturfeltet skjedde på ingen måte av seg selv.(2)
Spor 2: Musikkterapi i psykisk helsefeltet - et samfunnsoppdrag
I dette avsnittet skal vi utforske hvordan psykisk helsefeltet som institusjonell kontekst endret seg parallelt med musikkterapiens utvikling i dette praksisfeltet. Vi begynner med å kort skissere trekk ved psykisk helsefeltet som er relevant for forståelsen av det reformarbeidet som blir viktig for musikkterapien. Her ser vi det relevant å trekke opp endringer som startet allerede på 60- og 70-tallet. Deretter viser vi hvordan musikkterapi, som en allerede etablert profesjon, kobler seg på og legitimerer seg i dette feltet. Utgangspunktet er i en profesjonslogikk som utviklet seg med basis i de verdiene som var dominerende i de formative årene. Hovedvekten av fremstillingen av musikkterapiens utvikling vil være aktuelle milepæler på andre halvdel av tidslinjen, fra midten av 1990-tallet og fremover.
På bakgrunn av sentrale milepæler både innenfor musikkterapi og i samspillet med omgivelsene viser vi hvordan en helselogikk i stor grad overtar for den pedagogiske logikken i legitimeringen av musikkterapi. Musikkterapiens profesjonslogikk endres med det i retning av en helseprofesjon.
Sentrale trekk ved omgivelsene
Selv om det var reformer i psykiatrien før 1990-tallet, startet det større reformarbeidet ifølge Karlsson og Borg (2017, s. 52-53) på midten av 1990-tallet med Åpenhet og helhet – om psykiske lidelser og tjenestetilbudet (Meld. St. 25 (1996-97)) og den påfølgende Opptrappingsplan for psykisk helse (Prop. 63 (1997-98)). Det er likevel relevant å nevne at opptaktene til dette reformarbeidet kan spores tilbake til 1960- og 70-tallet, med en humanisering av behandlingstilbudet i psykiatrien og nedbygging av de store psykiatriske institusjonene. Antipsykiatribølgen legger press på den dominerende biomedisinske tilnærmingen til psykiske lidelser og man leter etter andre mer samfunnsorienterte forklaringsmodeller. Familieterapi, samfunnspsykologi og psykodynamisk tenkning får som følge av dette innpass i psykiatrien på 60- og 70-tallet. Sammen med denne tenkningen inkluderes også profesjoner som psykologer og sosionomer i behandlingsteamene (Kringlen, 2007).
I 1970- og 80-årene våkner også en interesse for pasientenes rettigheter. Kringlen (2007, s. 441-445) beskriver en «jussifisering» av psykiatrien, der jussen får plass på bekostning av helsefaglige vurderinger, noe han mener innsnevrer handlingsrommet til leger og annet helsepersonell: «Psykologer, statsvitere og jurister overtok det som hadde vært medisineres og psykiaternes domene» (s. 441). Dette tegner et bilde av et felt som er under stort press fra de institusjonelle omgivelsene: Den biomedisinske logikken mister noe av sin dominans, en rettighetslogikk gjør seg gjeldende og i behandling av psykisk syke vinner andre og mer humanistiske logikker legitimitet.
På tross av at 1980- og 90-tallets psykiatri preges av en større grad av åpenhet, opplysning og avstigmatisering slåes det fast i Åpenhet og helhet at «psykisk helsevern har sviktet i alle ledd» (Kringlen 2007, s. 447). Meldingen beskriver utilstrekkelige tjenestetilbud, en for høy terskel for å motta behandling, et for dårlig ettervern samt et lite tilfredsstillende samarbeid mellom primærog spesialisthelsetjenesten (ibid.).
Karlsson og Borg (2017) viser hvordan flere politiske dokumenter og vedtak argumenterer for en recovery-basert tilnærming i psykisk helsevern. Opptrappingsplanen tar utgangspunkt i et holistisk menneskesyn: «En person med psykiske problemer må ikke bare ses som pasient, men som et helt menneske med kropp, sjel og ånd. Nødvendig hensyn må tas til menneskets åndelige og kulturelle behov, ikke bare de biologiske og sosiale» (Prop. 63 (1997-98)), uten sidetall). Som ramme rundt behandlingen fremheves meningsfylte aktiviteter og «muligheter for kulturell og åndelig stimulans og utvikling på den enkeltes egne premisser og i et meningsfylt fellesskap» som grunnleggende behov (ibid.). Samtidig gjøres det også i kulturpolitikken en kobling mellom kultur og helse (Larsen, 2012).
Praksisen som opptrappingsplanen skulle stimulere til, var forankret i humanistiske idealer. Brukerperspektiv, mestring, nærhet og desentralisering representerer sentrale verdier (Karlsson & Borg 2017, s.53). Parallellene til musikkterapiens humanistiske profesjonslogikk og de allerede etablerte verdiene om inkludering og fellesskap er påfallende. Som vi skal se brukes dette sammenfallet i verdigrunnlaget i legitimeringen av musikkterapi på psykisk helsefeltet, både i forskning og i utviklingen av nye praksisområder.
En annen endring i den institusjonelle og kulturelle konteksten i perioden fra 1990-tallet og fremover knytter seg til teknologisk utvikling. Denne førte til musikkteknologiske endringer gjennom digitalisering, internett og nye avspillings- og formidlingsformer for musikk. Dette økte tilgjengeligheten på musikk, og også sensitiviteten overfor de musikalske kodene som preget brukergruppen innen det psykiske helsefelt hvor musikkterapeutene beveget seg. Fra 80- og 90-tallet ble (rocke)band-formatet stadig vanligere blant musikkterapeutene. Metodikken baserte seg i større grad på sjangere som populærmusikk og rock (Ruud, 2022). Dette resonnerte godt med ressurs- og brukerorienterte perspektiver i musikkterapiforskningen innenfor psykisk helsefeltet (Rolvsjord, 2007; Solli, 2003, 2012, 2014; Solli & Rolvsjord, 2008, 2015; Solli et al., 2013).
I 2003 skjer det også endringer i høyere utdanning som skal ha betydning for musikkterapi. Med innføringen av Bologna-modellen i Norge, lykkes det å gjøre musikkterapi til en utdanning på mastergradsnivå. Dette vil senere ha mye å si for både forskning og praksisutvikling. Det innføres musikk og helse-årsenhet som et krav for opptak til master i musikkterapi. Koblingen til et overbyggende helsefelt forsterkes. I 2006 flytter utdanningen i Sandane til Universitetet i Bergen og blir en femårig integrert master. Det opprettes forskningssenter på hver av utdanningsinstitusjonene: Griegakademiets senter for musikkterapiforskning (GAMUT) og Senter for forskning på musikk og helse (CREMAH). Med dette forsterkes det akademiske sporet i profesjonsutviklingen ytterligere, noe som også bærer frukter i det psykiske helsefeltet.
I 2013 publiserer Helsedirektoratet en ny nasjonal faglig retningslinje for behandling av psykose (Helsedirektoratet, 2013). Behandlingsretningslinjer gir anbefalinger om utredning og behandling, og baserer seg i stor grad på kunnskapsoppsummeringer, ofte i form av meta-analyser (Malt et al., 2018). I 2013-retningslinjen er musikkterapi inkludert med høyeste grad av anbefaling. I 2019 utarbeides Pakkeforløp for psykosebehandling og Samvalgsverktøy, der også musikkterapi er inkludert (Fuhr, u.å.). Betydningen av disse i legitimeringen av musikkterapi blir diskutert i neste avsnitt.
Musikkterapiens vekst i psykisk helsefeltet
Styrking av musikkterapi som praksis i psykiatrien var tidlig et tema i Nfmt. Det skal likevel ta flere tiår før musikkterapi får feste som behandling innenfor det vi i dag omtaler som psykisk helsefeltet. I begynnelsen på 1970-tallet fattet det medisinsk-psykiatriske miljøet lite interesse for musikkterapi, men en håndfull musikkterapeuter som hadde sitt virke innenfor psykiatrien arbeidet med å løfte frem feltet innad i Nfmt (Ruud, 2022).
Et viktig musikkterapiprosjekt innenfor psykisk helse, var ”Musikkgrupper for voksne og unge med psykiske og sosiale vansker” som forgikk fra 1992 til 1994. Dette prosjektet kan betegnes som en milepæl på linje med Gloppen-prosjektet, da dette også var knyttet til bevilgninger i forbindelse med overordnede politiske planer på et felt. ”Musikkgrupper for voksne og unge med psykiske og sosiale vansker” var begrunnet i Psykiatriplan for Oslo, og ble bevilget midler gjennom Norsk Musikkråd (Mohn, 1998).
I Nfmt ble det opprettet psykiatriutvalg flere ganger i forbindelse med nasjonale satsninger på psykisk helsefeltet: først i 1992, deretter i 1998 i forbindelse med Opptrappingsplan for psykisk helse (Prop. 63 (1997-98)), og senere i 2002. Dette siste psykiatriutvalget ble omgjort til et styre-initiert nettverk i 2003 med navnet MiP (Musikkterapeuter i Psykiatrien) (Ruud, 2022). Psykiatriutvalgene kan sees på som initiativ til å jobbe strategisk med legitimering og forankring av musikkterapi i psykisk helsefeltet og kan kobles direkte til profesjonspolitisk arbeid.
Det publiseres også flere artikler og tekster på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet som tar for seg praksiser og utfordringer musikkterapeuter har i psykiatrifeltet (Eckhoff, 1999; Frafjord, 1999; Sandve, 1999; Solli, 2003). Parallelt forskes det på dette praksisfeltet i Norge (Gold et al., 2005; Rolvsjord, 2007; Trondalen, 2004). I det følgende skal det gås litt nærmere inn på hvordan både forskning og praksis kobler seg på den ønskede utviklingen som startet med reformarbeidet på midten av 1990-tallet og utover i 2000-tallet.
Spesielt fra 2000-tallet skjer det en teoretisk dreining av musikkterapien i psykisk helse. I forskningen begrunnes og legitimeres musikkterapi som behandlingsform gjennom et ressursorientert perspektiv (Rolvsjord, 2007; Solli, 2003; Solli & Rolvsjord, 2008; Solli et al., 2013). Ressurs- og mestringsperspektivet er i seg selv ikke nytt i musikkterapi. Det nye er at musikkterapi legitimeres gjennom forankring i begreper som «empowerment» og etter hvert «recovery» (Rolvsjord, 2007; Solli, 2012, 2014; Solli & Rolvsjord, 2008; Solli et al., 2013). Disse representerer innenfor psykiatrien og psykisk helsefeltet en reaksjon på og en kritikk av den tradisjonelle medisinske tenkemåten, der behandling ble styrt av medisinsk ekspertise som i stor grad hadde problemer og diagnoser som omdreiningspunkt (Karlsson & Borg, 2017; Solli et al., 2013). Gjennom recovery-perspektivet settes brukermedvirkning og ressurser i fokus. Denne måten å tenke på ivaretar de endringene og tilnærmingene som er ønsket i et psykisk helsefelt som har stått i massiv kritikk siden 1990-tallet. Derfor representerer recovery på mange måter en villet vei i omleggingen av psykisk helsefeltet i Norge (Karlsson & Borg, 2017). Samtidig reflekterer recovery også de verdiene som musikkterapien forankret seg i på 1970-tallet, nemlig en humanistisk logikk, og en behandlingslogikk basert på brukerfokus og mestring/ ressurser. Denne behandlingslogikken har likhetstrekk med den fellesskapslogikken som ble institusjonalisert i skolen på 1970- og 80-tallet. Musikkterapien har dermed fått et tydelig legitimeringsgrunnlag i sammenfallet mellom praksisens verdigrunnlag og endringen som et presset psykiatrifelt står overfor. Musikkterapi kan derfor legitimeres enda tydeligere som en helseprofesjon, med forankring i en humanistisk logikk som nå også psykiatrien må forholde seg til. Den viktige Cochrane-studien til Gold og kollegaer (2005) må også nevnes her, da den var sentral for inklusjonen i behandlingsretningslinjen som kommer i 2013 (Eide, 2012).
En milepæl i profesjonshistorien til musikkterapi er søknaden om autorisasjon som ble sendt Helsedirektoratet 30.04.2010 (Trondalen & Stige, 2010). Selv om søknaden ble avslått i 2014, betegner vi likevel dette som en milepæl av flere grunner. For det første er dette et tydelig skritt i retning å sikre seg formell jurisdiksjon på et samfunnsområde. For det andre representerer søknaden et formelt skritt i definering av profesjonen som en helseprofesjon. For det tredje legitimerer musikkterapien seg tydeligere i tråd med en helselogikk. Dette ser vi når behovet for autorisasjon begrunnes ut fra fem forhold (Norges Musikkhøgskole & Universitetet i Bergen, 2010, s. 3-5):
a. nyere forskning som viser at musikkterapeutene har en kompetanse som helsevesenet trenger,
b. utdanningens innretning mot helse,
c. en markant endring i yrkesgruppens rolle i det norske samfunn og helsevesen,
d. de problemene manglende autorisasjon skaper for god yrkesutøvelse,
e. den faren vi ser for at manglende autorisasjon kan skape uklare forhold til skade for pasienter og brukere.
En annen viktig milepæl for musikkterapiprofesjonen, er den nasjonale faglige retningslinjen for behandling av psykose som kommer i 2013 (Helsedirektoratet, 2013). Arbeidet med retningslinjene blir belyst i en egen sak i tidsskriftet Musikkterapi allerede i 2012 (Eide, 2012). Dr. Philos og sjefslege Jan Olav Johannesen, som ledet utvalget som utarbeidet retningslinjene, begrunner musikkterapiens høye skår i den faglige retningslinjen med at det foreligger god forskning på musikkterapi og psykoser, samt at utdanningen av musikkterapeuter har et høyt faglig nivå (ibid.). Musikkterapeuter kan nå bruke psykoseretningslinjene for å legitimere sin plass innenfor psykisk helsevern. Seks år senere, i 2019, befestes ytterligere musikkterapiens plass i psykisk helsevern ved at musikkterapi kommer med i Samvalgsverktøy og Pakkeforløpet for behandling av psykose (Fuhr, u.å.; Stige et al., 2020).
I dokumentet Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi (Stige et al., 2020) er det nettopp med bakgrunn i det man betegner som et samfunnsoppdrag gitt gjennom psykoseretningslinjene, pakkeforløpet og samvalgsverktøyet, at man argumenterer for en fremtidig spesialistutdanning i psykisk helse og rus, for musikkterapeuter. Utredningsdokumentet viser også til Hodne (2007) og Halås (2019) sine kartleggingsundersøkelser av musikkterapiprofesjonen hvor det pedagogiske feltet i begge undersøkelsene er størst, samtidig som det fra 2007 til 2019 har skjedd en forholdsvis stor vekst i antall musikkterapeuter i rus- og psykiskhelsefeltet (Stige et al., 2020). Denne veksten kan tolkes som en effekt av implementeringen av de nasjonale retningslinjene.
Samtidig har musikkterapeutene selv jobbet strategisk opp mot psykisk helsefeltet for implementering av musikkterapi med bakgrunn i retningslinjene, pakkeforløp og samvalgsverktøy. En viktig milepæl finner sted i 2010 ved dannelsen av et nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i rusfeltet. Initiativet kommer fra Torhild Kielland og Kompetansesenteret for Rus, KoRus Øst. Dette nettverket har som mål å fremme musikkterapi som kunnskapsbasert og recoveryorientert praksis. Et annet viktig initiativ, finner vi med opprettelse av kunnskapsklynga Polyfon i 2015.(3) Klynga hadde som mål å bygge Bergen og Vestlandet som et foregangsområde for musikkterapi med helse-, omsorgsog barnevernstjenester som tok i bruk musikkterapi på en systematisk og kunnskapsbasert måte i samspill med utdanning og forskning. Kunnskapsklynga Polyfon er i dag et nasjonalt nettverk med betydelig innvirkning på implementering av musikkterapi i helsevesenet.
Parallelt med implementering har det også blitt utarbeidet rapporter og brukerundersøkelser, i tråd med prinsipper om brukermedvirkning som ligger i Samhandlingsreformen (Meld. St. 47 (2008-2009)).
Oppsummering
På midten av 1990-tallet starter et stort reformarbeid knyttet til behandlingen av mennesker med psykiske lidelser. Vi har i fremstillingen av grunnlaget for reformen lagt vekt på at den biomedisinske dominansen i forståelsen av psykiske lidelser lenge var under høyt press. Dette presser frem en mer humanistisk basert tilnærming til behandling. I reformen institusjonaliseres begreper som empowerment og recovery-basert tilnærming, noe som fordrer ny praksis.
Dreiningen til en mer humanistisk basert behandlingstilnærming gir legitimeringsgrunnlag for musikkterapien. Musikkterapiforskningen som gjøres på feltet fra 2000-tallet viser hvordan musikkterapi representerer empowerment og recovery i praksis, og slik sett kan bidra til implementering av de nye behandlingsidealene som er et ønsket resultat av reformen. Nfmt sitt strategiske arbeid med reformen gjennom MiP viser også en organisasjon som viderefører sin posisjon som entreprenør for musikkterapiprofesjonen. Gjennom søknad om autorisasjon signaliserer musikkterapeutene for alvor at de vil anerkjennes som helseprofesjon. Musikkterapi blir senere formelt anerkjent som behandling av psykose gjennom retningslinjer, pakkeforløp og samvalgsverktøy. Dette formuleres av profesjonen selv som et samfunnsoppdrag, noe som vi vil argumentere for at på mange måter befester en helselogikk i oppfatningen av musikkterapi som profesjon.
Diskusjon
ENDRINGER I INSTITUSJONELLE OMGIVELSER SKAPER MULIGHETSROM FOR LEGITIMERING
Som det kommer frem i utforskingen av samspillet mellom musikkterapi og omgivelsene i det spesialpedagogiske feltet og psykisk helsefeltet, har arbeidet med legitimering av musikkterapi blitt påvirket av reformer og endringer i disse samfunnsområdene. Dette vil være omdreiningspunkt for den videre diskusjonen.
Christensen og kollegaer (2015) skiller mellom begrepene reformer og endringer. Reformer omfatter bevisste og aktive forsøk på politisk styrt forandring på et område (policy). Endring er et større og mer omfattende begrep som inkluderer forandringer som ikke nødvendigvis er bevisste og planlagt. Reformer fører ikke nødvendigvis til endring, og all endring i policy er ikke nødvendigvis resultat av reformer.
Reformene knyttet til det spesialpedagogiske feltet og psykisk helsefeltet kan forståes som signaler for institusjonalisering av endrede verdier og holdninger på samfunnsnivå, knyttet til henholdsvis mennesker med funksjonsnedsettelser og mennesker med psykiske lidelser. Med andre ord skjer det gjennom reformene endringer i de institusjonelle omgivelsene som omgir både musikkterapiprofesjonen og organisasjonene som ansetter musikkterapeuter. Denne endringen i de institusjonelle omgivelsene omtaler vi som endring/dreining i de institusjonelle logikkene som dominerer de to feltene.
Dette resulterer i det vi vil betegne som et mellomrom på praksisnivå som oppstår mellom de ”gamle” institusjonaliserte praksisene og tenkemåtene, og de nye. Karlsson og Borg (2017, s. 52) peker på nettopp dette mellomrommet når de viser at norsk politikk på rus- og psykisk helsefeltet teoretisk sett er forbilledlig, men at utfordringen ligger i at det krever endringer i praksis. En ny praksis må være tilpasset endringen i logikkene, slik det kommer frem i de politiske dokumentene som ligger til grunn for reformene. Fra et profesjonsteoretisk perspektiv kan dette åpne for en kamp om jurisdiksjon (Abbott, 1988): endring innebærer tap av legitimering for dominerende profesjoner og mulighet for andre profesjoner å legitimere seg og kjempe om jurisdiksjon på feltet.
På skolefeltet innebærer dette at de kravene som stiltes til skolefeltet med ”integreringsloven”, påfølgende mønsterplan i musikk samt kulturmeldinger og Ansvarsreformen, skapte et mulighetsrom for musikkterapi. Som praksis bygget musikkterapi på 1970-tallet nettopp på verdier som fellesskap, mestring og ressurser. Musikkterapi kunne dermed skape en bro mellom gammel og ny praksis. Reformene gav musikkterapi et legitimeringsgrunnlag. Musikkterapeutene kunne møte behovet for ny kunnskap og praksis med en tilnærming som var basert på det ”nye verdigrunnlaget”: barn med funksjonsnedsettelser hadde ressurser, de hadde behov for utvikling og læring på samme måte som funksjonsfriske barn, og de hadde samme rettigheter i tilgangen på opplæring. Musikkterapien blir på den måten en praksis som bekrefter en ny logikk for skolefeltet: en fellesskapslogikk.
Innenfor psykisk helsefeltet ser vi at musikkterapeuter jobbet strategisk og målrettet inn mot psykisk helse lenge før psykiatrireformen. Samtidig ble legitimeringen av faget og profesjonen innenfor psykisk helse først intensivert parallelt med opptrappingsplanen for psykisk helse (Ruud, 2022). Også her endrer verdigrunnlaget seg i psykisk helsefeltet fra en biomedisinsk logikk til en mer humanistisk logikk med fokus på medmenneskelighet, deltakelse samt brukerperspektiv: «åndelige og kulturelle behov, ikke bare de biologiske og sosiale» (Prop. 63 (1997-98). Disse verdiene og tankesettet viser seg å harmonisere godt med musikkterapiens profesjonslogikk, og blir dermed et viktig redskap i legitimeringen av profesjonen fra 2000-tallet. Gjennom forskning viser man hvordan musikkterapi som praksis kan forstås i lys av empowerment og recovery (Rolvsjord, 2007; Solli, 2012, 2014; Solli & Rolvsjord, 2008; Solli et al., 2013). På samme måte som med skolefeltet på 1970-tallet, kan man hevde at den ønskede endringen i feltet som nedfelles i politiske dokumenter, i første omgang er av retorisk art. Reformarbeid er tidkrevende og fører ikke alltid til endring (Christensen et al., 2015). Samtidig åpner reformene et mulighetsrom for musikkterapeutene på praksisnivå, mellom en etablert praksis og en ønsket praksis.
Dette mulighetsrommet kan diskuteres i lys av jurisdiksjonsbegrepet i profesjonsteorien. Jurisdiksjon er den legale eller sosiale retten en profesjon er gitt av samfunnet for å løse en bestemt oppgave. Når en jurisdiksjon blir ledig, enten ved at politikken, kunnskapen, eller oppgavene endrer seg, har nye profesjoner muligheten til å kjempe om jurisdiksjonen på det aktuelle feltet (Abbott, 1988; Fauske, 2008). Når musikkterapiprofesjonen søker om autorisasjon i 2010, kan det ut fra et profesjonsteoretisk perspektiv sees på som et forsøk på å sikre seg jurisdiksjon. Profesjonene må legitimere seg for å bevare eller erobre en jurisdiksjon. Legitimering handler da i stor grad om at samfunnet kan ha tillit til at profesjonen har den riktige kunnskapen som behøves for å løse oppgaven i tråd med mandatet (Eriksen & Molander, 2008). Gjennom forskning og praksis har musikkterapeuter bygget et slikt kunnskapsgrunnlag sten for sten. Inklusjonen i behandlingsretningslinjene for psykose, og påfølgende pakkeforløp og samvalgsverktøy, er konkrete dokumenter som bygger på resultater fra forskning, og viser hvordan kunnskapen har påvirkning på praksisnivå.
Økningen i antall musikkterapistillinger i psykisk helsefeltet kan også sees i sammenheng med de aktuelle styringsdokumentene. Imidlertid er det vanskelig å påvise noen konkrete eller automatiske virkninger av de seneste reformer og retningslinjer. Om vi ser på Polyfons årsmelding fra 2021, ser vi av statistikken at det er store geografiske forskjeller mellom helseregionene når det gjelder antall pasienter som får tilbud om musikkterapi.(4) Her finner vi en kraftig vekst i Helse Vest og en moderat vekst i Helse Øst, mens det er lite endring i tall fra Helse Midt og Helse Nord. Dette kan tolkes som resultat av at det er regioner som har utdanning og forskningssentra som samarbeider med tjenestene i disse regionene. Ikke minst har veksten vært størst i Helse Vest der Polyfon har arbeidet systematisk på systemnivå for å implementere musikkterapien i psykisk helsefelt.(5)
ULIKE FELT – ULIKE KRAV TIL LEGITIMERING
Et viktig poeng når vi ser på musikkterapiprofesjonens legitimeringsarbeid på to ulike felt, er nettopp at det er to ulike felt. Det spesialpedagogiske sporet i musikkterapi beveger seg innenfor et pedagogisk felt – som tradisjonelt vil domineres av en pedagogisk logikk, mens musikkterapien i psykisk helse beveger seg innenfor helsefeltet – som tradisjonelt sett domineres av en medisinsk logikk (Waldorff et al., 2013). Vi skal ikke trekke opp det spesialpedagogiske feltet og psykisk helsefeltet som to atskilte områder innenfor musikkterapien, til det er det overordnede tankesettet i for stor grad basert på de samme verdiene/logikkene. Det som er viktig i denne omgang er at de institusjonelle omgivelsene, organisasjonsfeltene, domineres av ulike sett med logikker (Thornton et al., 2012), noe som har betydning for regulering av tilgang på oppgaver og hvilke typer praksis som kan inkluderes. Dette vil stille ulike krav i legitimeringsarbeidet. Strategier som fremmer legitimering i en organisasjonskontekst dominert av en medisinsk logikk, vil kanskje ha begrenset virkning i møtet med en organisasjonskontekst dominert av en pedagogisk logikk, og motsatt.
Man har kanskje i stor grad tatt for gitt musikkterapiens posisjon i det spesialpedagogiske feltet. Tidslinjen indikerer ingen store milepæler etter ”Aktiv musikk for alle” på midten av 90-tallet. Samtidig har det blitt gjort flere strategiske fremstøt knyttet til å legitimere musikkterapi som helseprofesjon, og med det innpass i psykisk helsefeltet. Det tydeligste er søknaden om autorisasjon etter helsepersonelloven (Trondalen & Stige, 2010). Autorisasjon ville gagne ikke bare musikkterapeuter i psykisk helse, men også i andre praksisfelt som barn på sykehus, geriatri/demens og musikkterapeutisk arbeid med andre pasientgrupper som utføres innenfor spesialisthelsetjenesten eller det kommunale helse- og velferdsapparatet. Felles for disse er at de er sterkt koblet til en medisinsk logikk. Dette har konsekvenser for musikkterapien som utviklet seg i samspill med en (spesial)pedagogisk logikk. Gradvis, parallelt med legitimeringen av musikkterapi i psykisk helsefeltet, tar musikkterapiens profesjonslogikk opp i seg en helselogikk, som resonerer bedre i medisinske kontekster. Den pedagogiske logikken blir dermed mindre dominerende, og musikkterapi fremstår som en helseprofesjon. Som det imidlertid kan diskuteres, er det flere berøringspunkter mellom disse to logikkene. Koblingene mellom kultur, opplæring og helse og psykisk helse, recovery og empowerment, gir muligheter for mange overlappende deltakerog fellesskapsorienterte praksiser som visker ut skillet mellom en pedagogisk- og en helselogikk. Denne diskusjonen må vi imidlertid la ligge her.
Musikkterapeuter i pedagogiske kontekster beskriver utfordringer knyttet til ansettelse i skoleverket (Seljen & Kalleberg, 2022). Utfordringene kan kanskje være en påminner om at tilgangen på jobb i skolen også er lovregulert (dog ikke gjennom autorisasjon) og forutsetter lærerutdanning eller tilsvarende pedagogisk kompetanse (Opplæringsloven, 1998). Dette har kanskje vært «usynlig» i profesjonen all den tid mange musikkterapeuter har fylt dette utdanningskravet med en pedagogisk grunnutdanning. Flere av musikkterapeutene som etablerte seg fra midten av 1970- til 90-tallet hadde en pedagogisk utdanning «i bunn», noe som ga dem innpass i skoleverket og muligheter for fast jobb (Ruud, 2022). Samtidig ser vi at en helselogikk også er på vei inn i skolen gjennom fagfornyelsen, med den overordnede læreplanens tverrfaglige tema, psykisk helse og livsmestring (Kunnskapsdepartementet, 2017). Den nye læreplanens kobling med helse, kan utgjøre et nytt legitimeringsgrunnlag for musikkterapeuter i skolen nettopp med utgangspunkt i musikkterapeutenes betoning av helse i sin profesjonslogikk. I sin masteroppgave viser Waag (2022) hvordan fire musikkterapeuter i grunnskolen forholder seg til og integrerer det tverrfaglige temaet i sitt arbeid. Waag beskriver hvordan selve profesjonsutøvelsen til musikkterapeutene ikke har endret seg etter fagfornyelsen, men at fagfornyelsen har bidratt i legitimeringen av arbeidet og tenkemåten musikkterapeutene representerer.
Også innenfor det spesialpedagogiske feltet er det bevegelse: Med utgangspunkt i Nordahl-komiteens rapport fra 2018 (Nordahl, 2018) blir fellesskapstanken på nytt løftet frem i stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO (Meld. St. 6 (2019-2020)). Norsk forening for musikkterapi leverte høringsuttalelse i forbindelse med Nordahl-rapporten, der de viser til betydningen og effekten av musikkterapeutiske intervensjoner for barn med ulike utfordringer og behov i barnehage, grunnskole og videregående (Aagre, 2018). I sin kommentar til rapporten peker Aagre på at konsekvensene for musikkterapeutene av omleggingen som foreslås, er uviss. Samtidig trekker hun frem at minstekrav til pedagogisk og spesialpedagogisk kompetanse i det pedagogiske støttesystemet som foreslås, kan by på utfordringer for musikkterapeuter. I et slikt perspektiv vil potensielt en tydelig pedagogisk fundert profesjonslogikk i større grad styrke musikkterapeutene enn en helsebasert profesjonslogikk i det fremtidige spesialpedagogiske feltet.
LEGITIMERENDE VERDIGRUNNLAG
Man kan argumentere for at det er store likhetstrekk i den endringen som skjer i synet på funksjonshemmede fra 1960- og 70-tallet, og synet på psykisk sykdom som endrer seg fra 1990-tallet. En humanistisk logikk har utfordret en biomedisinsk logikk og åpnet for et større mulighets- og handlingsrom for kulturelle aktiviteter, et ønske om større grad av deltakerorientering, brukermedvirkning og i det psykiske helsefeltet mulighet for en medikamentfri behandling. Man ønsker større åpenhet og inkludering, og dette gjør seg synlig i politikken på flere politikkfelt: utdanning, helse og kultur.
Mens verdigrunnlaget til musikkterapeutene på 1970-tallet utviklet seg i samspill med endringen i synet på funksjonshemmede, kan man argumentere for at reformene i psykisk helse på 1990-tallet aktualiserte det verdigrunnlaget musikkterapeutene allerede hadde integrert i sin profesjonspraksis. Musikkterapeutene hadde til en viss grad allerede etablert seg i det spesialpedagogiske feltet som en humanistisk basert praksis som fremmer inkludering og fellesskap og bygger på mestring og ressurser. Dette var også betegnende for den type praksis som var ønsket i psykisk helsefeltet. Musikkterapeutene fremmet sin profesjon på allerede eksisterende verdigrunnlag, men tilpasset språket til det paradigmet som var på vei inn i psykisk helse. Recovery, brukerperspektiv og empowerment var dermed ikke bare honnørord, men ble faktisk manifestert i musikkterapeutiske interaksjoner.
KONKLUSJON
I denne artikkelen har vi fremstilt profesjonsutviklingen av musikkterapi ved å konstruere en tidslinje over sentrale milepæler fra 1965-2020. Ved å følge utviklingen av musikkterapi langs to spor, spesialpedagogikken og psykisk helsefeltet, har vi argumentert for hvordan endringer i de institusjonelle omgivelsene har påvirket legitimeringen av musikkterapi i profesjonsutviklingen. Vi har løftet frem og diskutert tre sentrale temaer: mulighetsrommet som åpnes ved endringer i de institusjonelle omgivelsene, hvordan ulike felt krever ulike tilnærminger i legitimeringsarbeidet, og hvordan musikkterapiens verdigrunnlag har blitt aktualisert av endringer i omgivelsene.
Vi har argumentert for at musikkterapien i de formative årene bygget på noen sentrale logikker: humanistisk-, fellesskaps-, kunst/musikk-, deltakerorientert og pedagogisk logikk. Med utgangspunkt i disse dannes konturene av en profesjonslogikk. Metaforen for musikkterapeutens profesjonslogikk kan i denne perioden sies å være «musikk som pedagogisk verktøy», basert på et syn på musikk som kommunikasjon og samhandling (Ruud, 1990). Musikkterapeutene legitimeres gjennom et nytt syn på mennesker med funksjonsnedsettelser, og utvikler seg i stor grad gjennom ulike praksiser i pedagogiske kontekster. Det strategiske arbeidet konsentrerer seg hovedsakelig om å etablere og utvikle det akademiske sporet i tillegg til å utvikle praksisfeltet – begge deler med en tydelig kobling til arbeid med mennesker med funksjonsnedsettelser. Musikkterapi legitimeres som en kunnskapsbasert pedagogisk praksis.
Når reformen i psykisk helsefeltet i neste periode aktualiserer musikkterapi og etter hvert gir grunnlag for å formulere et tydelig samfunnsoppdrag, ser vi at den pedagogiske logikken omformes og smelter sammen med en helselogikk. Skillet mellom de to logikkene er imidlertid ikke alltid like tydelig, all den stund den pedagogiske tilnærmingen har en viktig plass i bruker- og deltakerorienterte praksiser. Metaforen for den musikkterapeutiske profesjonslogikken kan sies å endre seg til «musikk som helse», ut ifra en salutogen forståelse av helse, der mestring, deltakelse og fellesskap er sentrale forutsetninger for opplevelse av livskvalitet. Det arbeides i større grad strategisk på et system- og profesjonsnivå og musikkterapi legitimeres som en helseprofesjon.
Målet for denne artikkelen har vært å utforske musikkterapiens utvikling som profesjon i Norge. Dette har vi gjort ved å peke på mulighetsrom som oppstår i de institusjonelle omgivelsene, og hvordan disse gir åpninger for legitimering av musikkterapi som profesjon. Artikkelen har ikke satt aktørperspektivet i forgrunn og således avgrenset seg fra dypere analyser av de sentrale initiativene som er trukket frem i tidslinjen. Vi mener slike analyser av initiativ og prosesser kan være viktige som fremtidig fokus for videre forskning på musikkterapiens utvikling som profesjon i Norge.
Fotnoter omgjort til sluttnoter
(1) For mer detaljert beskrivelse se Næss, 2008.
(2) Takk til Brynjulf Stige for denne siste viktige påminnelsen.
(3) https://ekstern.filer.uib.no/kmd/Polyfon/Polyfon_ aarsmelding_2015.pdf
(4) melding fra Polyfon 2021 https://ekstern.filer.uib.no/kmd/ Polyfon/Årsmelding%20Polyfon%202021.pdf
(5) Takk til Brynjulf Stige for innspill.
Referanser
Abbott, A. (1988). The system of professions : an essay on the division of expert labor. University of Chicago Press. https://doi.org/10.7208/chicago/9780226189666.001.0001
Aftret, K. (1985). Samtale med Bjørg Westby. Musikkterapi(1), 6-11.
Almås, B. (2008). Norsk musikkterapi på 1980- og 90-tallet : en banebrytende periode. In G. Trondalen & E. Ruud (red.), Perspektiver på musikk og helser: 30 år med norsk musikkterapi (s. 233-241). Norges musikkhøgskole. http://hdl.handle.net/11250/172121
Ansdell, G. & Stige, B. (2018). Can music therapy still be humanist? Music Therapy Perspectives, 36(2), 175-182. https://doi.org/10.1093/mtp/miy018
Bakken, S. (1984). Samtale med Ellen Boysen. Musikkterapi(1).
Bakken, S. (1985). Samtale med Dagny Nesheim Jacobsen. Musikkterapi(1), 42-49.
Bakken, S. J. (2008). Om tilfeldigheter og valg. In G. Trondalen & E. Ruud (red.), Perspektiver på musikk og helse : 30 år med norsk musikkterapi (s. 505-506). Norges musikkhøgskole.
Bunt, L. & Stige, B. (2014). The growth of music therapy. I Music therapy: an art beyond words (2. utg., s. 5-28). Routledge. https://doi.org/10.4324/9781315817989
Burrage, M. (1993). From practice to school-based professional education: patterns of conflict accommodation in England, France, and the United States. I S. Rothblatt & B. Wittrock (red.), The European and American university since 1800 : historical and sociological essays (s. 142-187). Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/CBO9780511720925.005
Christensen, T., Egeberg, M., Lægreid, P., Roness, P. G. & Røvik, K. A. (2015). Organisasjonsteori for offentlig sektor (3. utg.). Universitetsforlaget
Dalen, M. & Ogden, T. (2017). Spesialpedagogikk og spesialpedagogiske tiltak. Historikk, lover, lærerplaner og organisering. In A.-L. Rygvold & T. Ogden (red.), Innføring i Spesialpedagogikk (5 ed., ss. 268-303).
Eckhoff, R. (1999). Musikkterapi på psykiatriens område. Musikkterapi(3), 43-45.
Eide, I. (2012). Satsning på musikkterapi som behandlingsform i psykisk helse. Musikkterapi(3), 14-16.
Eide, I. S. B. (2020). Institutional logics and the organizational context of music therapy. Nordic Journal of Music Therapy, 1-16. https://doi.org/10.1080/08098131.2020.1775686
Eriksen, E. O. & Molander, A. (2008). Profesjon, rett og politikk. I A. Molander & L. I. Terum (red.), Profesjonsstudier (s. 161-176). Universitetsforlaget.
Eriksson-Zetterquist, U., Kalling, T., Styhre, A. & Woll, K. (2014). Organisasjonsteori. Cappelen Damm akademisk.
Fauske, H. (2008). Profesjonsforskningens faser og stridsspørsmål.
I A. Molander & L. I. Terum (red.), Profesjonsstudier (s. 31-53). Universitetsforlaget.
Frafjord, A. (1999). Svar på «Åpent brev til en kollega«. Musikkterapi(3), 47-51.
Fuhr, G. (u.å.). Dokumenter tilknyttet psykisk helsevern. https://www.musikkterapi.no/nyheter/2019/9/25/dokumentertilknyttet-psykisk-helsevern
Gold, C., Heldal, T. O., Dahle, T. & Wigram, T. (2005). Music therapy for schizophrenia or schizophrenia-like illnesses. Cochrane Database of Systematic Reviews(2). https://doi.org/10.1002/14651858.CD004025.pub2
Greenwood, R., Oliver, C., Sahlin, K. & Suddaby, R. (2008). Introduction. In R. Greenwood, C. Oliver, K. Sahlin, & R. Suddaby (red.), The SAGE Handbook of organizational institutionalism (s. 1-46). Sage Publications. https://doi.org/10.4135/9781849200387.n1
Grimen, H. (2008). Profesjon og kunnskap. I A. Molander & L. I. Terum (red.), Profesjonsstudier (s. 71-86). Universitetsforlaget.
Hadley, S. (2016). Interpretivist historical research. I B. Wheeler & M. Kathleen (red.), Music therapy research: Third edition (3.utg., s. 664-671). Barcelona Publishers.
Halås, M. S. (2019). Musikkterapeuter som profesjonsgruppe i Norge - En kartleggingsundersøkelse av musikkterapeuter som er medlem i Norsk forening for musikkterapi sin utdanning, arbeidsfelt og tilsettingsforhold. [Masteroppgave]. Universitetet i Bergen. http://hdl.handle.net/1956/20905
Halås, M. S. & Fuhr, G. (2019, Desember). Kartlegging av musikkterapeuter som profesjonsgruppe. Musikkterapi, 8-21.
Helsedirektoratet. (2013). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelse. Helsedirektoratet. https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/psykoselidelser/forord
Hodne, I. H. (2007). Musikkterapeutene som profesjonsgruppe i Norge : en kartleggingsundersøkelse av musikkterapeutenes utdanning, arbeidsfelt og tilsettingsforhold [Masteroppgave]. Norges Musikkhøgskole.
Hodne, I. H. (2008). Musikkterapeutene som profesjonsgruppe i Norge. I G. Trondalen & E. Ruud (red.), Perspektiver på musikk og helse: 30 år med norsk musikkterapi (s. 219-232). Norges Musikkhøgskole.
Jacobsen, D. I. (2015). Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode (3. utg.). Cappelen Damm akademisk.
Jacobsen, D. I. & Thorsvik, J. (1997). Hvordan organisasjoner fungerer: innføring i organisasjon og ledelse. Fagbokforlaget
Johnsen, B. H. (2019). Spesialpedagogiske røtter og fagets utvikling. Norsk idéhistorie i europeisk kontekst. I E. Befring, K.-A. B. Næss, & R. Tangen (red.), Spesialpedagogikk (6. utg., s. 107-131). Cappelen Damm akademisk.
Karlsson, B. & Borg, M. (2017). Recovery: tradisjoner, fornyelser og praksiser. Gyldendal akademisk.
Kirke- og undervisningsdepartementet. (1971). Innstilling om lovregler for spesialundervisning m. v. https://www.nb.no/nbsok/nb/20f55abf348a43aa24c4eda233d1eb7f?index=1 - 3
Kleive, M. & Stige, B. (1988). Med lengting, liv og song: prøveordning med musikktilbod for funksjonshemma i Sogn og Fjordane. Samlaget.
Kringlen, E. (2007). Norsk psykiatri gjennom tidene. Damm.
Kristiansen, F. A. (2004). Med hendene dansende over pianoet. Musikkterapi(3), 14-18.
Kristiansen, F. A. & Dæhli, S. (2004). Den gang da, akkurat nå og litt til…. Musikkterapi(2), 21-28.
Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del- verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020.
Larsen, H. (2012). Kulturbegrepets historie i den nye kulturpolitikken. Tidsskrift for kulturforskning, 11(4), 27-41. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-33574
Malt, U. F., Høglend, P. A. & Malt, E. A. (2018). Kunnskapsbasert psykiatri. In U. F. Malt, O. A. Andreassen, E. A. Malt, & D. Årsland (red.), Lærebok i psykiatri (4. utg., s. 63-83). Gyldendal Akademisk.
Markussen, E., Strømstad, M., Carlsten, T. C., Hausstätter, R. & Nordahl, T. (2007). Inkluderende spesialundervisning? Om utfordringer innenfor spesialundervisningen Rapport. http://hdl.handle.net/11250/279073
Meld. St. 6 (2019-2020). Tett på - tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-6-20192020/id2677025/?ch=1
Meld. St. 8 (1973-74). Om organisering og finansiering av kulturarbeid. Kirke- og undervisningsdepartementet. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1973-74&paid=3&wid=b&psid=DIVL41
Meld. St. 25 (1996-97). Åpenhet og helhet - om psykiske lidelser og tjenestetilbudene. Sosial- og helsedepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/st-meld-nr-25_1996-97/id191086/?ch=1
Meld. St. 42 (1965-66). Om utbygging av spesialskolene. Kirke- og undervisningsdepartementet. https://www.nb.no/statsmaktene/nb/a7b486afd8e582a7022b19f70fa396b3?index=1-851
Meld. St. 47 (2008-2009). Samhandlingsreformen - Rett behandling - på rett sted - til rett tid. Helse- og omsorgsdepartementet.
Meld. St. 52 (1973-74). Ny kulturpolitikk. Kirke- og undervisningsdepartementet.
Mjøs, M. (2016). PPT - en viktig samfunnsaktør, men hvorfor og hvordan? Spesialpedagogikk(5), 4-13.
Mohn, I. S. (1998). Musikkterapi mot år 2000. Nye erfaringer med tilrettelagt musikkopplæring i Norsk forening for musikkterapi. Musikkterapi(2), 3-94.
Nordahl, T. (2018). Inkluderende fellesskap for barn og unge. Ekspertgruppen for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging. Fagbokforlaget.
Norges Musikkhøgskole & Universitetet i Bergen. (2010). Autorisasjon av musikkterapeuter [Grunnlagsdokument].
Næss, T. (2008). Paul Nordoff og Clive Robbins i Norge 1968-1977. I G. Trondalen & E. Ruud (red.), Perspektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. (s. 509-524) Norges Musikkhøgskole.
Lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa (1998). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61
Parsons, T. (1978). Research with Human Subjects and the «Professional Complex». I T. Parsons (red.), Action Theory and the Human Condition (ss.35-50). The Free Press.
Prop. 63 (1997-98). Opptrappingsplan for psykisk helse. Helse- og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-63-1997-98-/id201915/?ch=1
Rolvsjord, R. (2007). "Blackbirds singing": explorations of resource-oriented music therapy in mental health care [Phd-thesis, Aalborg University]. Aalborg.
Ruud, E. (1979). Musikkpedagogisk teori. Norsk Musikkforlag A/S.
Ruud, E. (1990). Musikk som kommunikasjon og samhandling: teoretiske perspektiv på musikkterapien. Solum.
Ruud, E. (1996). Musikk og verdier. Universitetsforlaget.
Ruud, E. (2008). Et humanistisk perspektiv på norsk musikkterapi. In G. Trondalen & E. Ruud (Eds.), Perspektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. (Vol. 2008:3, s. 5-28). Skriftserie fra Senter for musikk og helse, Norges musikkhøgskole. http://hdl.handle.net/11250/172119
Ruud, E. (2022). En profesjon blir til. Norsk forening for musikkterapi gjennom 50 år. Norsk forening for musikkterapi.
Sandve, K. (1999). Kva skal barnet heite? Musikk/musikkterapi i vidaregåande skule i vaksenpsykiatrien. Musikkterapi(3), 9-35.
Scott, W. R. (2014). Institutions and organizations: ideas, interests, and identities (4th ed.). Sage. https://doi.org/10.3917/mana.172.0136
Seljen, H. E. & Kalleberg, M. (2022). Hvilken framtid har musikkterapi i skolen? [Debattinnlegg]. Musikkterapi(1), 38-39.
Skouen, A. (1978, 7. mars). Ytring: Even Ruud. Dagbladet. Slagstad, R. (2021). Mine dannelsesagenter. En politisk idéhistorie. Dreyers Forlag.
Smeby, J.-C. (2013). Profesjon og ekspertise. I A. Molander & J.-C. Smeby (red.), Profesjonsstudier: 2, ss.17-26. Universitetsforlaget.
Solli, H. P. (2003). «Twist and Shout» - improvisasjon som gruppemusikkterapi på psykiatrisk sykehus. Musikkterapi(2), 10-19.
Solli, H. P. (2012). Med pasienten i førersetet - Recovery-perspektivets implikasjoner for musikkterapi i psykisk helsearbeid. Musikterapi i psykiatrien online, 7(2), 23-44. https://doi.org/10.5278/ojs.mipo.v7i2.114
Solli, H. P. (2014). The groove of recovery : a qualitative study of how people diagnosed with psychosis experience music therapy [Phd-thesis,University of Bergen]. Bergen.
Solli, H. P. & Rolvsjord, R. (2008). Musikkterapi som behandlingstilbud for pasienter med psykose. Musikkterapi(3), 8-16.
Solli, H. P. & Rolvsjord, R. (2015). "The Opposite of Treatment" : A qualitative study of how patients diagnosed with psychosis experience music therapy. Nord J Music Ther, 24(1), 67-92. https://doi.org/10.1080/08098131.2014.890639
Solli, H. P., Rolvsjord, R. & Borg, M. (2013). Toward Understanding Music Therapy as a Recovery-Oriented Practice within Mental Health Care: A Meta-Synthesis of Service Users» Experiences. Journal of music therapy, 50(4), 244-273. https://doi.org/10.1093/jmt/50.4.244
Stige, B. (2012). Health musicking: A perspective on music and health as action and performance. I R. A. R. McDonald, G. Kreutz, & L. Mitchell (red.), Music, health, and wellbeing. (s.183-195) Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199586974.003.0014
Stige, B. & Rolvsjord, R. (2009). Pionerer i mer enn femti år - Om brudd og kontinuitet i musikkterapiens historie i Bergen. Musikkterapi(2), 6-24.
Stige, B., Schmid, W., Solli, H. P. & Trondalen, G. (2020). Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi [Rapport].
Thornton, P. H., Ocasio, W. & Lounsbury, M. (2012). The institutional logics perspective: A new approach to culture, structure, and process. Oxford University Press. https://books.google.no/books?id=Qq5LZb3PoZEC https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199601936.001.0001
Trondalen, G. (2004). Klingende relasjoner: en musikkterapistudie av «signifikante øyeblikk» i musikalsk samspill med unge mennesker med anoreksi [Doktorgradsavhandling]. Norges Musikkhøgskole.
Trondalen, G. & Stige, B. (2010). Autorisasjon av musikkterapeuter. Musikkterapi(2).
Waldorff, S. B., Reay, T. & Goodrick, E. (2013). A tale of two countries: How different constellations of logics impact action. I M. Lounsbury & E.Boxenbaum (red.), Institutional Logics in Action, Part A (s. 99-129). Emerald Group Publishing Limited. https://doi.org/10.1108/S0733-558X(2013)0039AB008
Waag, M. T. (2022). Folkehelse og livsmestring - musikkterapi i grunnskolen. En kvalitativ intervjustudie av musikkterapiens plass i arbeidet med det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring i grunnskolen [Masteroppgave]. Norges Musikkhøgskole.
Yin, R. K. (2018). Case study research and applications: design and methods (6.utg.). SAGE.
Aagre, G. (2018). Inkluderende fellesskap for barn og unge. Musikkterapi(1), 18-23.