«Fiks dette barnet!» Om forventningar til musikkterapi på feltet barn og unge i utsatte livssituasjonar.
PhD-stipendiat ved Norges musikkhøgskole
Kontakt
ingeborg.nebelung@nmh.no
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.MNKP6418
Først publisert
Tidsskriftet Musikkterapi 46(2) 2023, s 10-21
Publisert på nett
04.06.2024
Fagfellevurdert artikkel
SAMMENDRAG
“Denne artikkelen er ein del av eit pågåande ph.d.-prosjekt om forventningar til musikkterapi. Gjennom intervju av musikkterapeutar, samarbeidspartnarar og leiarar vert det utforska kva forventningar som fins til musikkterapi på dette feltet. Å drøfte og synleggjere forventningar er eit avgjerande utgangspunkt for å sikre at tilbod og etterspurnad samsvarer. Denne artikkelen spør: Korleis skildrar musikkterapeutar forventningar til musikkterapi som dei møter i sitt arbeid med barn og unge i utsatte livssituasjonar? Det empiriske materialet inkluderer intervju med tre fokusgrupper med 14 musikkterapeutar og ein dramaterapeut. Ei tematisk analyse av intervjua viser at informantane møter både utopisk høge forventningar, motstand og vegring mot terapi, samt håpet om ei betre framtid. Informantane fortel at dei aktivt justerer desse forventningane i møtet med menneske dei samarbeider med på feltet, samt at dei er opptekne av å ivareta håpet.”
Nøkkelord: forventningar, musikkterapi, ungdom, barn, utsatte livssituasjonar.
Innleiing
«Fiks dette barnet», «dette har vi ikkje trua på» og «stikk – eg skal faen ikkje ha terapi!» er døme på utsagn informantane i denne intervjuundersøkinga har fått høyre i sitt arbeid med barn og unge i utsatte livssituasjonar. Utsagna kan tyde på at forventningane til – og kunnskapen om – musikkterapi er sprikande, og at det er eit skilje mellom tilbod og etterspurnad som kan påvirke ein terapeutisk relasjon på ein negativ måte. Denne artikkelen er ein del av eit pågåande ph.d.-prosjekt, der det blir satt søkelys på forventningane til musikkterapi på barn- og ungefeltet. Problemstillinga for denne artikkelen er: Korleis skildrar musikkterapeutar forventningar til musikkterapi som dei møter i sitt arbeid med barn og unge i utsatte livssituasjonar?
Om feltet
Utsatte livssituasjonar vert brukt breitt i litteraturen. Kojan med fleire (2021) har definert dette feltet på følgande måte: «Med barn og unge i utsatte livssituasjoner, mener vi individuelle, relasjonelle og strukturelle forhold ved barn og unges bakgrunn og omgivelser som utfordrer deres hverdagsliv». Ifølge denne definisjonen, inneber omgrepet utsatte livssituasjonar alt frå forhold ved barnet sjølv (som kan vere ein medfødt sårbarheit eller nedsatt funksjonsevne), relasjonelle aspekt (til dømes ugunstige familieforhold, vald, omsorgssvikt eller overgrep frå nærpersonar), samt strukturelle forhold (som til dømes ein livssituasjon som midlertidig eller permanent er prega av endringar, sjukdom eller liknande). Definisjonen peikar altså på at desse forholda kan vere både i barnet sjølv og i barnet sine omgjevnader, og framhevar som fellesnemnar at dei utfordrar barnet sitt kvardagsliv. Dette vil altså gjelde både familiar og barn med risiko for å utvikle problem, og familiar med utfordringar som gjer dei avhengige av hjelpetiltak frå det offentlege. Desse barna og ungdommane kan ein som musikkterapeut møte på fleire arenaer (Fairchild & Hadley, 2018); i normalskulen, i spesialskulen, i barnehagen, på barnevernsinstitusjonen, på somatisk avdeling på sjukehus og i psykisk helsefeltet. Informantane i denne studien arbeider på alle desse arenaene. Omgrepa barn, unge og ungdom kjem til å bli nytta om kvarandre i denne teksten, likeeins omgrepa barn og unge i utsatte livssituasjonar og barn- og ungefeltet.
Musikkterapi på feltet
Barn- og ungefeltet er altså stort, og omfattar barn og ungdom i svært ulike livssituasjonar. Forsking frå fleire av arenaene nevnt over, viser kva musikkterapi kan tilby på dette feltet.
Barn og unge som lever under barnevernets omsorg, enten i institusjon eller i fosterheim, kan oppleve at eit musikkterapitilbod fasilitererer deltaking, identitetsbygging og oppleving av aktørskap (Krüger & Stige, 2015), og musikkaktivitetane kan danne ramme for etablering av relasjon med trygge og tolmodige vaksne (Wilhelmsen & Fuhr, 2018). Musikkterapi kan tilby kontinuitet og stabilitet for unge i overgangssituasjonar (Krüger et al., 2018; Stuart, 2018), samt velvære, meistring og støtte til å handtere komplekse følelsar (Krüger et al., 2018).
Effektstudier på psykisk helsefeltet tyder på at unge kan oppleve betring av sjølvtillit og ein nedgang i depressive symptom (Albornoz, 2010; Freitas et al., 2022; Porter et al., 2016). Musikkterapi med denne gruppa kan nyttast for å skape meining, trygg atmosfære og tilknytting (Carruthers, 2014), og klientar rapporterer at dei kjenner seg trøsta, oppløfta, avslappa og styrka (Patterson et al., 2015).
Musikkterapi i pediatri kan tilby symptomlette og betring av livskvalitet (O’Callaghan & Jordan, 2011; Stegemann et al., 2019), signifikant reduksjon av psykisk stress og auke i velvere (Facchini & Ruini, 2021), samtidig som det kan bidra til å styrke bandet mellom barn og foreldre i ein krevande livssituasjon (Loewy, 2011).
I skulen kan musikkterapeutisk tilnærming bidra til at barn med læreutfordringar eller vanskar knytta til emosjonar og atferd kan oppleve meistring, glede og vekst (Brackley, 2012; Derrington, 2012; Uhlig et al., 2018). Musikkterapi kan her vere ein arena der barn og unge med traumer kan få auka sin kapasitet til kjensleregulering og sosial deltaking (Enge & Stige, 2022), som kan opne for nye opplevingar, både musikalsk og personleg (McFerran & Teggelove, 2011).
Forsking viser at musikkterapi med fokus på relasjon mellom foreldre og barn kan betre tilknytingskvaliteten (Wang & Oldfield, 2018). Dette gjeld også i familiar der adoptivbarn og foreldre har relasjonelle utfordringar (Drake, 2011; Gravestock, 2021). I mange tilfelle kan det vere foreldre sine underliggande problem som vanskeleggjer relasjon. Musikkterapeutar jobbar òg med mødre som gjennomgår depresjon (Levinge, 2011), og som har opplevd misbruk i barndommen (Day & Bruderer, 2011). Colegrove med fleire (2018) viser til at musikkterapi for foreldre med traumebakgrunn kan gje betring i nonverbal kommunikasjon og emosjonell responsivitet overfor barnet, og at det kan bidra til reduksjon i konfliktnivå og betring av relasjonen.
Slike studier viser imidlertid i liten grad til kva ungdommane, foresatte og musikkterapeuten sine samarbeidspartnarar forventar av musikkterapitilbodet. Eit litteratursøk viser at fleire studier diskuterer tildels uklare og sprikande forventningar til musikkterapi (Bolger, 2015; Edwards, 2011; Lee et al., 2016; Roman, 2016; Smith, 2012; Yates & Silverman, 2016), men utan å gå inn på korleis musikkterapeutane skildrar desse forventningane. Denne artikkelen ønsker å utforske nettopp dette.
Musikkterapeuten må i sitt arbeid på barn- og ungefeltet forholde seg til samarbeidspartnerar frå dei ulike arenaene. Det kan vere viktig for alle involverte at dei har ei nokonlunde lik forståing av kva musikkterapi er, og kva musikkterapi faktisk kan tilby. Mangel på avklaring og informasjon om kva musikkterapi bør, skal og kan vere, kan føre til uklare, motstridande og urealistiske forventningar, som i sin tur kan skape misforståingar, misnøye og i verste fall konflikt. For å kunne jobbe mot ei felles forståing av kva musikkterapi kan tilby til sårbare barn og unge, må vi sette lys på forventningar, og det vil vere relevant å snakke med musikkterapeutar for å få ei djupare forståing av kva forventningar dei opplever frå feltet.
Metode
Denne teksten er ein del av ein kvalitativ studie. Kvalitative metodar bygger på teoriar om fortolking (hermeneutikk) og menneskeleg erfaring (fenomenologi) (Malterud, 2002). Den kvalitative forskingstradisjonen stør seg mellom anna til teoriar innan sosialkonstruktivisme, som bygger på at utviklinga av vår verkelegheit skjer i eit dialektisk forhold mellom individet og omverda (Berger & Luckmann, 2000). Frå eit fenomenologisk perspektiv er målet å oppnå kunnskap om informanten sine erfaringar (Malterud, 2002). På bakgrunn av eiga forforståing og erfaring frå feltet, vil analyseprosessen av datamaterialet ha ei hermeneutisk tilnærming. Mi forforståing kan bli utfordra når eg er i interaksjon med andre menneske, og ny forståing og kunnskap kan utviklast.
Gruppeintervju som metode
Forskingsintervju er den mest utbreidte kvalitative metoden som vert nytta for å innhente kunnskap om menneske sine erfaringar (Tanggaard & Brinkmann, 2012), og er godt eigna når vi vil lære om utvalde grupper sine erfaringar, haldningar eller synspunkt (Malterud, 2002). Gruppeintervju, også kjent som fokusgruppeintervju (Halkier, 2012; Malterud, 2017), kan utnytte meirverdien av samhandlinga mellom deltakarane.
Om intervjua og informantane
Tre kvalitative gruppeintervju med fokusgrupper beståande av 14 musikkterapeutar og ein dramaterapeut er gjennomført. Første intervju vart gjennomført i England hos ein organisasjon som sel drama-, leike- og musikkterapitenester. Dramaterapeuten som deltok i dette intervjuet, har innleiande samtalar med foreldre, lærarar og sosialarbeidarar som ønsker terapi til eit barn. Ein slik samtale pleier å gje ein peikepinn på kva terapiform dei ønsker for barnet, og kvifor dei tenker nettopp dette. Erfaringane hans frå slike samtalar vart sett på som verdifulle, sidan han kan seie noko om kva som forventast av dei ulike terapiformene, og om musikkterapi er noko som det eventuelt er knytta spesifikke forventningar til. Det andre intervjuet vart gjennomført i Australia, i etterkant av eit internasjonalt symposium der dei ulike musikkterapeutane (og underteikna) presenterte forskinga si. Det tredje intervjuet vart gjennomført med norske musikkterapeutar på videooverføring gjennom Zoom.
Musikkterapeutane i denne studien representerer eit mangfold av musikkterapipraksisar. Dei jobbar i skule, i barne- og ungdomspsykiatrien, på sjukehus og i barnevernet. Dei møter barn og unge som slit med mellom anna atferd, språk, traumer, smerter, tilknytning og relasjon. Arbeidet inneber både direkte musikkterapi med barnet, familiefokus samt veiledning av foreldre og tilsette.
Musikkterapeutane, heretter kalla informantar, vart spurt om å vere med i denne undersøkinga på bakgrunn av analytisk selektiv utvelging (Halkier, 2012), noko som innebar eit val om å få viktige karakteristika for problemstillinga og feltet representert i utvalet. For denne studien var det også naturleg å spørre musikkterapeutar eg hadde lett tilgang til: den internasjonale forskargruppa eg er ein del av, samt kolleger frå Norge og England. Det var derfor ikkje berre eit analytisk selektivt utval, det var også det Kvale (2001) kallar eit hensiktsmessig utval.
Informantane har bakgrunn frå åtte land i Asia, Oseania og Europa. Alle jobbar med barn og unge i utsatte livssituasjonar, og dei aller fleste arbeider parallellt med både praksis og forsking. Det internasjonale tilsnittet vil kunne styrke studien sin validitet, og kan vise til kunnskapsproduksjon som er relevant for fleire enn det norske musikkterapimiljøet på barn- og ungefeltet.
Utgangspunktet for intervjua var eit ønske om å få tak i skildringar av forventningar dei opplever i arbeidet sitt (på engelsk: a study on expectations towards music therapy). I intervjua og den påfølgande analysen viste det seg at det var utfordrande for informantane å kun snakke om kva forventningar dei opplever, utan å samtidig snakke om korleis dei forheld seg til og handterer desse forventningane. Desse aspekta kjem eg tilbake til i drøftinga.
Etiske aspekt, refleksivitet og truverd
I ein refleksiv forskingsprosess må forskaren overveie føresetnadane som omgir kunnskapsutviklinga, og som er med på å forme resultata (Malterud, 2002). Sjølv om informantane i denne studien praktiserer på tre kontinent, så har alle sin bakgrunn frå beslekta musikkterapiutdanningar innan den humanistiske tradisjonen med økologisk tankegang, relativt like verdiar og eit biopsykososialt menneskesyn. Talet på informantar er lite, og funna vil ikkje vere moglege å generalisere. Kunnskapen funna gir vil likevel vere verdifull for musikkterapien generelt, og barn- og ungefeltet spesielt.
Vidare kan kombinasjonen analytisk selektivt utval og hensiktsmessig utval vere problematisk. Informantane til denne studien er ikkje plukka tilfeldig; eg har spurt folk som eg veit kan bidra til eit rikt datamateriale. Tette band til informantane kan påvirke forskinga, og vår felles bakgrunn som musikkterapeutar kan føre til at eg overidentifiserer med informantane; eg kan unnlate å stille problematiske spørsmål, og kritiske perspektiv kan med dette gå tapt (Kvale, 2001). Min bakgrunn og lange erfaring frå barn- og ungefeltet kan påvirke forskinga, i alt frå temaformulering og kva spørsmål eg stiller, til korleis eg tolkar svara eg får. For å gjere forskingsprosessen mest mogleg transparent vil eg i det komande delkapitlet om analyse gje lesaren eit innsyn i korleis eg har arbeidd med det empiriske materialet.
Prosjektet er godkjent av NSD, og informantane har gitt skriftleg samtykke til deltaking. Samtykkeskriv og datamateriale er oppbevart etter gjeldande regelverk, og informantane har fiktive namn i transkripsjonane.
Analyse
Gruppeintervjua vart analysert etter prinsippa i metoden tematisk analyse. Braun og Clarke (2006) skildrar framgangsmåten i tematisk analyse i seks trinn. Første trinn er å gjere seg kjend med datamaterialet gjennom transkribering og gjentatt lytting av intervjuopptaka. Her skreiv eg ned tankar i margen, medan eg leita etter mønster og meining. I trinn to begynte eg på kodinga, som inneber å identifisere interessante aspekt ved data ved å sette foreløpige merkelappar på sitat eller passasjar i teksten. I margen noterte eg ord som til dømes engasjement, lidenskap, moglegheiter, sorg, krise, motstand, samarbeid og kommunikasjon. Trinn tre handlar om å samle kodane i meir overordna tema. Eg samla kodane på ei liste, der det danna seg ni ulike tema, med seks undertema. Trinn fire inneber å gå kritisk gjennom temalista. Som eit døme her, såg eg at dei to foreløpige temaa urealistiske forventningar og skyhøge forventningar var veldig like, og hadde tildels overlappande kodar og undertema som lidenskap, eksperthjelp, enormt engasjement, fikse barnet og magi, og det virka uhensiktsmessig å behalde begge desse foreløpige temaa. I trinn fem, der ein skal definere og gje temaa endelege namn som fangar essensen, valde eg derfor å slå desse to saman til eitt tema; utopi. Denne bearbeidinga av tema og undertema førte til tre hovudkategoriar, som kvar hadde to underkategoriar. Trinn seks i tematisk analyse inneber skriving av teksten, og intervjusitat skal belyse kategoriane på ein god måte. I og med at to av intervjua var på engelsk, oversatte eg dei utvalde sitata til norsk.
I det vidare arbeidet med sitata eg meinte kunne illustrere kategoriane i presentasjonen av desse, lot eg meg inspirere av prinsippa i systematisk tekstkondensering (Malterud, 2017). I staden for å følge metoden slavisk og lage «kunstige sitat», valde eg å sjå på dei meiningsberande einingane frå kvart sitat. Desse einingane vart så omarbeidde og formulerte til eit nytt sitat som kan presenterast på ein lesarvenleg måte, utan innskotne bisetningar og småord. Som eit døme her vil eg vise eitt av dei engelske intervjusitata som vert brukt i teksten. I den begynnande analysen hadde dette sitatet kodane siste utveg, angst, og utbrenthet, og endte til slutt i kategorien vegring:
If you are speaking to a parent, it is their child, you know. It is something they have invested time and efforts in, and they often get to us, down a very long line of conversations, and trying to fight for something to be put in place. There is often a lot of anxiety, they can be at the butt’s end with the child, completely burnt out, not knowing how to go forward.
Essensen i dette lange sitatet er at foreldrene er slitne etter å ha kjempa over tid, både med og for ungen sin, og at dei slit med å tenke framover. Frå ei direkte oversetting av sitatet, til ei bearbeida utgåve av sitatet, blei dette resultatet som vert brukt i teksten:
Foreldrene har kjempa og brukt så mykje tid og krefter på ungen sin, og er ofte engstelege, utbrende og utmatta når dei kjem til oss. Dei har vanskar med å sjå vegen vidare.
Funn
Etter tematisk analyse i seks trinn endte eg opp med tre hovudkategoriar; utopi, vegring og håp. I gjengjevinga av sitata skriv eg i nokre tilfelle «nokre informantar» eller «fleire informantar». Av og til uttrykte to eller fleire informantar likelydande meiningar og sitata likna på kvarandre. I desse tilfella kondenserte eg desse sitata (Malterud, 2017), samtidig som eg i teksten med dette grepet viser til at fleire har ytra det same. Informantane gjenga ofte ting dei har høyrt ytra, og desse sitata vert gjengitt inne i informantane sine sitat merka med hermeteikn.
Tabell 1 viser dei tre hovudkategoriane, med sine respektive underkategoriar.
Tabell 1
Kategori 1: Utopi
Musikkterapeutane skildrar nokre av forventningane dei møter frå både foreldre, samarbeidspartnarar og ungdommar, som utopiske og uoppnåelege. Musikkterapi kan bli snakka om som «magisk» og som ein «quick-fix», noko som er langt unna det informantane formidlar at dei kan tilby.
I første underkategori, «Vi forventar magi», skildrar informantane korleis dei møter det dei opplever som urealistisk høge forventningar frå både samarbeidspartnerar, foreldre, barn og unge til kva musikkterapi kan bidra med. Ein informant fortel at ho møter denne haldninga frå enkelte av sine samarbeidspartnerar: «Når ingenting anna funkar, så sender vi barna til musikkterapi. Og musikkdama vil gjere sine magiske greier, og så blir barna betre.» Denne typen forventningar kan også kome frå ungdommane sjølve. Ein informant seier det slik: «Nokre ungdommar er veldig svoltne og veldig ivrige. Dei seier at ‘dette er bedre enn psykologen min’.» Ein annan fortel at «enkelte ungdommar har skyhøge forventningar om at dei skal bli kjempeflinke til å synge, lære å spele instrument eller skrive låtar, dei vil legge ut musikkvideoar på YouTube og bli kjendisar.» Også foreldre og foresatte formidlar forventningar som opplevast som langt unna det musikkterapeutane kjenner dei kan leve opp til. «Av og til etterspør foreldre ting som framstår som ganske snodig, om eg kan seie det sånn», seier ein informant. Som døme nemner ho ein førespurnad om å lære ein ungdom med autismediagnose utan verbalspråk å snakke. Fleire informantar påpeikar viktigheita av å avklare forventningar og moglegheiter tidleg i terapiforløpet: «Det er viktig å avklare tidleg med alle involverte kva dei forventar (...) Vi må snakke saman om kva som er realistisk og kva som ikkje er realistisk.»
I andre underkategori «Musikkterapi skal fikse ungen», fortel fleire informantar at dei har møtt nettopp denne forventninga. Ein av dei reflekterer over dette omgrepet: «Å fikse er faktisk eit ord dei brukar. Fiks dette barnet. Fiks denne eleven.» Ein annan informant seier seg einig: «Det er ofte ei formeining om at ‘du skal fikse ungen min’.» Ein av informantane fortel følgande om eit innleiande møte: «Eg spurte kva forventningar ho hadde til musikkterapi. Ho svarte: ‘Bare fiks han! Du sit jo med ein kompetanse som gjer at du kan fikse denne ungdommen!’» Informanten reflekterer vidare: «Det er jo ikkje den måten eg tenker på. Eg blei heilt paff i den samtalen.» Fleire av informantane er inne på at ei forventningsavklaring før oppstart kan vere med på «å rydde unna misforståingar som til dømes at musikkterapi kan fikse ungen».
Informantane fortel altså om urealistisk høge forventningar til musikkterapi, og at desse forventningane kan sporast både hos barn og unge, deira foresatte, samarbeidspartnarar og menneske i leiande posisjonar. Som ein motsats til dette kjem dei aller lavaste forventningane, skepsis og motstand, som er samla i kategorien vegring.
Kategori 2: Vegring
Vegring kan komme til syne på ulike vis. Informantane opplever skepsis frå både ungdommar og foresatte til å prøve musikkterapi, og dei har også møtt motstand frå dei som betalar for ei teneste som ikkje umiddelbart kan gje målbare resultat. Musikkterapeutane fortel også om ungdomar som nektar å vere med dersom musikktilbodet vert kalla terapi.
I første underkategori, «Dette er vi skeptiske til», fortel informantane at dei kan møte på ein generell motstand til musikkterapitilbodet frå både samarbeidspartnerar og ungdomar, og dei seier dei kan merke skepsis når dei skal formidle kva dei kan tilby overfor leiarar. Ein informant fortel: «Musikkterapi er ikkje noko som har ei naturleg overbevisning i samfunnet endå. Førebels er det litt personavhengig». Ein anna informant er einig i dette: «Det er personavhengig, og det handlar også om tilfeldighetar vedrørande kven som sit i leiarposisjon. Det handlar om kor involvert dei har vore i musikkterapi tidlegare, kor overbeviste dei er, kor interesserte dei er og kor opne dei er». Fleire av informantane er inne på at motstand og skepsis på leiingsnivå kan bunne i mangel på økonomiske midlar, og fleire nemner utfordringa med å kunne vise til målbare resultat og value for money. Ein seier det slik: «Alle veit at jobben vi har utført har vore betydningsfull, og at eit vidare forløp vil utgjere ein stor forskjell. Likevel er det utfordrande å få eit ja, fordi dei som sit med pengane er langt unna prosessane og relasjonane.» Også foreldre og foresatte kan vise skepsis. Ein informant seier: «Eg møter foreldre som spør rett ut: ‘Vil dette virke?’». Ein annan informant seier: «Det som overraskar meg mest, er foreldre som seier at ungen ikkje kjem til å engasjere seg. ‘Han kjem definitivt ikkje til å vere med på dette’». Ein informant viser til at skepsisen musikkterapeutane opplever, kan kome som utslag av oppgitthet: «Ingenting anna virkar. Så vi kan like gjerne prøve musikkterapi». Ein annan informant er einig i dette, og seier det kan virke som at «foreldrene vil prøve musikkterapi som ein siste utveg. Ofte har situasjonen låst seg, og dei anar ikkje kva dei skal gjere.» Han seier vidare: «Foreldrene har kjempa og brukt så mykje tid og krefter på ungen sin, og er ofte engstelege, utbrende og utmatta når dei kjem til oss. Dei har vanskar med å sjå vegen vidare».
I andre underkategori, «Stikk!», viser sitata viktigheita av å spele på lag med dei unge, og vere bevisst kva ord ein brukar i samtale med dei. «Eg brukar å kalle det musikk», seier ein informant, «sjølv om alle veit at det er musikkterapi. Eg føler at dersom ein bruker musikkterapiordet, så kan dei kjenne seg litt sjukeleggjort.» Fleire nemner nettopp dette, at dei bevisst unngår ordet terapi: «Eg har jo fått høyre ‘eg skal faen ikkje ha terapi – stikk!’ Desse ungdommane har også eit levd liv, og mange har negative assosiasjonar til terapiordet». Fleire av informantane fortel at dette har ført til at dei blir meir bevisst på korleis dei snakkar om tilbodet: «Det er jo eit dilemma. Tenåringar prøvar å holde ein fasade. Viss han er veldig skeptisk, så er eg forsiktig med kva ord eg brukar, og snakkar om det på ein meir generell måte». Fleire peikar på viktigheita av å ha ungdommen med på laget: «Viss ungdommen er usikker på om dette er eit tilbod han vil ha, så blir også personalet usikre. Det er ein gjenganger».
Sitata i denne kategorien viser med tydelegheit korleis vegring mot musikkterapi opplevast i informantane sin arbeidskvardag. Skepsisen frå involverte partar ser ut til å kunne bunne i alt frå trang økonomi, det ladda terapiomgrepet, manglande kjennskap til kva musikkterapi er, og lite overskudd til å prøve noko nytt.
Kategori 3: Hap
I alle fokusgruppene var informantane opptekne av håp. Gjennom arbeidet sitt treff dei menneske som er fortvila og prega av mismot og håpløyse. Dette er spesielt framtredande i møte med foreldre og foresatte. Denne kategorien viser korleis informantane ønsker å bidra til å ivareta håpet, som ein virksom faktor i terapeutisk arbeid.
I første underkategori «Musikkterapi kan hjelpe barnet mitt», er informantane opptekne av realistiske forventningar. Ein seier det slik: «Eg trur det er viktig å snakke med foreldrene tidleg i terapiforløpet. Mange håpar på veldig mykje, mens andre har mista håpet fullstendig. Då er det viktig at vi snakkar i lag for å finne ei felles forståing og realistiske forventningar». Ein informant ser det som vesentleg å «ivareta den delen av forelderen som verkeleg ønsker å håpe på at ‘musikkterapi kan hjelpe barnet mitt’.» Ein annan informant følger opp dette, og seier at «eg har eit ønske om å ivareta håpet hos foreldrene. Dei seier ‘eg håpar at musikkterapi kan hjelpe barnet mitt’. Ja, men det løyser kanskje ikkje alle problem.» Fleire informantar nemner at dei kan realitetsorientere samtidig som dei bidreg til å ivareta håpet: «Vi forsikrar dei om at det er både håp og forventningar, men sørger for at dei også får eit tydeleg bilete av kva som faktisk er mogleg å få til». Ein informant seier dette om kva betydning håp har for den terapeutiske prosessen: «Det å ha håp er verkeleg essensielt». Og vidare: «Forventningar og håp påvirkar kva vi klarar å oppnå. Håpet er nøkkelen. Utan håp er ikkje folk investerte i musikkterapi, og dei forventar heller ikkje å sjå ei endring».
Forventningar eksisterer ikkje kun i forkant av eit terapiforløp. Dei kan også finnast lenger ute i prosessen, og desse forventningane kan utfordre forventningane dei hadde før oppstart. I andre underkategori «Vi har trua!», viser informantane til tilbakemeldingar dei får frå alle samarbeidspartnerar, og kanskje spesielt frå foreldre, foresatte og ungdomane sjølve. Ein informant knyter slike tilbakemeldingar til håp, når han fortel om foreldre som seier «‘ja, det er fortsatt vanskeleg, men vi er på rett veg. Før sto vi fast, men no ser vi retninga vi skal gå i’.» Informantar fortel også om at foreldre formidlar overrasking over den utviklinga dei har observert, som i: «‘Wow, dette har utgjort ein kjempestor forskjell …’». Fleire informantar påpeikar at dei kan ha ei viktig rolle når det gjeld å hjelpe foreldre ved å peike på det som er positivt og kva som allereie er oppnådd: «Det handlar om å gje dei moglegheit til å tenke annleis om ungen sin, og kva som faktisk kan vere mogleg. ‘Barnet mitt skulle eigentleg ikkje klare dette, men det gjorde han faktisk’». Informantane fortel også om opplevingar dei har hatt med ungdomar som sjølve formidlar tydeleg overrasking og glede over eiga utvikling. Ein informant seier det slik: «Eg får tilbakemeldingar om at ungdomane seier at ‘eg meistrar jo, eg får jo til det her’». Ein annan informant seier at «ungdomane er ofte overraska over kva dei får til. ‘Har eg fått til alt dette her? Det er jo heilt utruleg! Eg sit med ein CD her, kven skulle trudd det?’»
Sitata i denne kategorien viser at musikkterapeutane er medvitne om at dei må ha ein balanse mellom å framheve håpet, og å sørge for at forventningane dei bidrar til å skape er realistiske. Det å hjelpe alle involverte med å bevare håpet om ei betre framtid, er noko informantane framhevar som ei viktig oppgåve.
Informantane fortel altså om store sprik i forventningane på dette feltet, alt frå dei urealistiske ideane om at musikkterapi skal fikse alt, til direkte vegring og motstand mot terapi. Samtidig fortel dei at særskilt foreldre treng å bevare håp i ein håplaus situasjon. Dette bringer oss over til teksten sin diskusjonsdel.
Diskusjon
Dei tre kategoriane utopi, vegring og håp, som vart presenterte i funndelen, speglar det store forventningsspennet informantane opplever på barn- og ungefeltet. I denne delen av teksten vil eg sjå nærmare på nokre av dei moglege grunnane til at forventningsspennet er så stort, kva konsekvensar det kan ha for eit musikkterapitilbod, og korleis musikkterapeutane handterer dette spennet i sitt arbeid.
I Norge er det fortsatt få stillingar for musikkterapeutar som ønsker å jobbe med barn og unge i utsatte livssituasjonar (spesielt innan barnevern),(1) men musikkterapi som tilnærming med barn og unge er i utvikling både nasjonalt og internasjonalt (Fairchild & Hadley, 2018; Fuhr, 2022; Krüger & Strandbu, 2015; Roaldsnes, 2016, 2017; Stensæth et al., 2016). Når ein ser på det store spennet i forventningar som informantane opplever på feltet, kan det virke som at det fortsatt er uklart for fleire kva musikkterapi kan bidra med. Musikkterapiens humanistiske utgangspunkt er eit verdival som botnar i eit bestemt menneskesyn, verdisyn og og kunnskappssyn (Ansdell & Stige, 2018; Nebelung & Stensæth, 2018; Ruud, 2008). Det kan vere at denne tilnærminga med fokus på ressursar og meistring (i tillegg til at det fortsatt er få musikkterapeutar på barn- og ungefeltet) kanskje i seg sjølv kan bidra til uklare forventningar om kva musikkterapi eigentleg er.
Informantane fortel altså at dei møter heile spekteret av forventningar. Desse forventningane er knytt til både kva barn, unge, foreldre og samarbeidspartnerar trur musikkterapi kan utrette, og kva dei tenker musikkterapeuten kan bidra med. Dei sprikande forventningane peikar på at det framstår uklart for mange kva musikkterapi kan tilby. Det kan bli eit problem når samarbeidspartnerane på feltet har ei diffus «bestilling», og musikkterapeutane er lite tydelege på kva dei kan tilby.
Sjølv om fokuset for intervjua var korleis informantane skildrar forventningane dei opplever, så vart handteringa av desse forventningane også ein naturleg del av samtalen. Slik eg tolkar deira utsagn, så handterer dei dette store forventningsspennet aktivt, noko den følgande diskusjonen vil spegle. Informantane er opptekne av avklaring og justering av forventningar. I avklaringsprosessen og i samtalar med dei involverte, skjer det ei justering som musikkterapeuten tek aktivt del i, og ofte ein pådrivar for: Dei høgaste forventningane justerast ned, dei lavaste justerast opp, og dei håpefulle forventningane løftast fram.
Utopiske forventningar motast med nedjustering
Informantane fortel at dei ofte må handtere svært høge forventningar. Alle intervjua brakte på banen omgrepet fikse. Informantar fortel at både foreldre og samarbeidspartnarar forventar at musikkterapi kan kome inn som ein «quick-fix». Her ser det ut til å vere eit manglande samsvar mellom tilbod og etterspurnad; forventningspress frå involverte partar opplevast som tydelege og ofte motsetningsfulle forventningar til det musikkterapeuten skal og kan tilby (Roman, 2016).
Mykje av dette kan kanskje skuldast at samarbeidspartnerane på barn- og ungefeltet har ei sterk tru på at musikken i seg sjølv har ibuande krefter eller godheit (Edwards, 2011). Mange av informantane sine samarbeidspartnerar har kanskje ei forståing av at deltaking i og lytting til musikk kan hjelpe mot «alt», og at musikken alltid er nyttig og hjelpsom. Sjølv om samarbeidspartnerar har lite eller ingen kjennskap til musikkterapi på førehand, kan denne forventninga til at «musikk er bra for ungdom» råde (Nebelung & Stensæth, 2018). Forsking på ungdom og musikk (som også etterkvart har blitt allmennkunnskap på barn- og ungefeltet), har vist at deltaking i musikkaktivitetar kan bidra til gode opplevingar (Krüger & Strandbu, 2015; Storø, 2016; Roaldsnes, 2016, 2017), og at ungdommar si musikklytting kan bidra til forsterking av følelsar (Dingle et al., 2019), stressmeistring (Skånland, 2011) og regulering av humør (Skånland, 2013). Det har også blitt påvist helseeffektar ved musikklytting (Saarikallio & Erkkilä, 2007; Skånland, 2013). Imidlertid fins det også forsking (som kanskje er mindre kjent på barn- og ungefeltet) som påpeikar at bildet ikkje er fullt så eintydig; McFerran (2010) viser i si forsking til at det først og fremst er resiliente ungdommar som har nytte av – og meistrar – å regulere seg sjølv ved musikklytting og musikkdeltaking. Ho viser i si undersøking av 111 australske ungdommar at dei som var i kategorien «at-risk», enten ikkje opplevde betring i «mood», eller også faktisk rapporterte at dei følte seg verre. Musikk kan også brukast på ein måte som vert karakterisert som «unhelpful» (McFerran & Baird, 2013). Ungdom som ikkje har ressursane det krevast, kan derfor komme til å nytte musikklytting på ein destruktiv måte.
Informantane påpeikar viktigheita av avklaringar på alle stadier i terapiforløpet, og er tydelege på at ei slik avklaring kan innebere å nedjustere forventningane til både samarbeidspartnarar og ungdommar: både når det gjeld at ungen kan «fiksast», og at musikk alltid er bra. Ei forventningsavklaring før oppstart kan vere med på å rydde unna misforståingar som til dømes at musikkterapi kan «fikse» ungen. At all omgang med musikk er bra er også ei sanning med modifikasjonar (McFerran, 2010; McFerran & Baird, 2013), og er kunnskap musikkterapeutane må formidle både i samtalar med samarbeidspartnarar og i direkte arbeid med ungdommar. Edwards (2011) foreslår at denne førehandsoppfattinga av at musikk alltid er bra, må møtast med at musikkterapeutar i endå større grad må snakke om potensialet for relasjon gjennom musikalsk aktivitet, for å unngå forventningane om at det er musikken i seg sjølv som er levandør av denne «godheita».
Dette kan framstå som eit paradoks: samtidig som informantane har sterk tru på musikken som verktøy (Lee et al., 2016), så opplever dei å måtte nedjustere andre sine eigne forventningar til det same.
Vegring motast med ei oppjustering
Det fins også ein negativ motsats til dei høge og ofte utopiske forventningane informantane møter. Slike haldningar som skepsis og motstand kan ha ein negativ smitteeffekt, spesielt dersom ikkje ungdommen er med på laget. Dette kan virke inn på terapiforløpet, eller faktisk også hindre at terapiforløpet kjem i gang. Ei slik vegring kan i følge informantane opplevast hos alle dei samarbeider med. Både samarbeidspartnerar på leiingsnivå, tilsette i barnevernet, foreldre, verger og ungdommane sjølve kan formidle alt frå skepsis til det ukjente, til direkte motstand mot å skulle ha terapi.
Systemet som omgir barn og unge kan opplevast tungrodd, og informasjonsflyten kan vere dårleg. Informantane fortel om organisatorisk motstand. Mandal og Bergseth (2016) referer til Bronfenbrenner (1979) sin modell når dei peikar på at mikrosystemet til ein del fosterbarn er fragmenterte. Dette inneber at det er liten grad av kjennskap og samarbeid mellom dei ulike primærgruppene i mikrosystemet rundt ungdommen. I praksis kan det bety at den delen av systemet som har sørga for oppretting av eit musikkterapitilbod, ikkje nødvendigvis samhandlar med dei andre delane av systemet. Manglande kunnskap, få kanalar for informasjonsdeling og stor avstand mellom dei ulike laga i systemet rundt ungdommen, kan føre til at eit velfungerande terapitilbod i verste fall ikkje vert vidareført. I sin tur kan dette føre til mangel på kontinuitet, som igjen kan skape forvirring og utryggheit hos ungdommen (Mandal & Bergset, 2016). Dette peikar på kor viktig det er at også musikkterapeutane får delta på viktige møtepunkt for å kunne formidle kva musikkterapi er, og korleis ungdommen profitterer på tilbodet.
Motstand kan også komme av at foresatte er utslitne, og at dei viser ein initiell skepsis til å engasjere seg i endå noko nytt som dei ikkje heilt veit kva er. Mange har prøvd fleire ulike tilnærmingar utan å lukkast i å gje ungen sin eit tilbod som fungerer. Når det gjeld ungdommar si vegring mot musikkterapi, kan dette handle om ei generell vegring mot all terapi. Dei vil unngå å kjenne seg stigmatiserte og sjukeleggjorde når det er andre enn dei sjølve som har forårsaka at livssituasjonen deira er sårbar (Fuhr, 2022). Bildet er imidlertid samansett. Berg (2015) diskuterer motstand i terapi, og av eit utval på 56 barn og unge fann ho at 42,9% viste motstand dei tre første terapitimane i vanleg samtaleterapi. I og med at forsking peikar på at musikkterapi ikkje framstår som terapi (Fuhr, 2022), så kan det tenkast at det vil vere andre tal som gjeld for musikkterapi. Dei to sitata tidlegare i teksten «eg skal faen ikkje ha terapi – stikk!» og «dette er betre enn psykologen min!» viser for det første at spennet i ungdommar si forventning er stort. For det andre kan det sistnemnde sitatet tyde på at når ein først har etablert ein tillit til både relasjonen og musikken som samarbeidsform, så kan motivasjonen for musikkterapi vere høg. Musikkterapeutar i barnevernet kan nå ungdommar som er skeptiske til terapi og psykisk helsevern, ettersom samarbeid på musikkrommet ikkje nødvendigvis blir sett på som terapi i forståinga samtale og snakking (Fuhr, 2022; Fuhr & Stensæth, 2022). Informantane viser også til at motstanden dei opplever er mest påtagelig før ein kjem i gang, og at slik vegring kan ha fleire årsaker: utryggheit, mangel på kunnskap om kva musikkterapi er, motstand mot terapiomgrepet, eller ein generell skepsis mot vaksne.
Musikkterapeutane kan ha ein unik posisjon i og med at dei har ei mobil rolle som kan påvirke dei ulike mikrosystema i ungdommens liv på ein positiv måte (Mandal & Bergset, 2016). Dataen i denne intervjustudien tyder på at dei nyttar den mobile rolla dei har, for å bevisst jobbe med smitteeffekt mellom dei ulike samarbeidspartnarane for å oppjustere dei lavaste forventningane som fører til motstand og skepsis. Som vist i funnkapitlet, foreslår informantane å arbeide aktivt overfor samarbeidspartnarar og leiing for å kunne vise til gode (om enn ikkje alltid målbare) resultat for å få finansiert vidare tilbod til barn og unge, og dei snakkar med slitne foreldre og foresatte for å overbevise dei om å la barnet deira få prøve musikkterapi. Når det gjeld barns motstand mot terapi, foreslår Berg (2015) at vegringa adresserast og vert tatt på alvor, noko som kan trygge barnet i terapisituasjonen. Informantane i denne undersøkinga spelar på lag med ungdommen ved å til dømes kalle tilbodet musikk i staden for musikkterapi. Dei eventuelle negative assosiasjonane til terapiordet vil dermed i mindre grad påvirke den begynnande relasjonen med musikkterapeuten.
Hapet som peikar fram mot noko betre
Samtalar om håp har vore framtredande i intervjua. Fleire informantar snakkar om håp, og om kor viktig det er å få håp og framtidstru inn i ein situasjon som kan virke håplaus. McGeer (2004) definerer håp som ei kognitiv haldning, ei kjensle, ein kvalitet, ein prosess eller aktivitet, og ei grunnleggande kraft i menneskeleg aktørskap (mi oversetting). Håp kan ikkje påvirke tingenes tilstand direkte, men er ein viktig komponent når det gjeld å sette seg mål, og å evne å sjå for seg ei betre framtid (Andrews, 2010). Ofte trer håpet i kraft i situasjonar der vi innser våre grenser og møter vår eigen utilstrekkelighet (McGeer, 2004). Det kan også skildrast som ei emosjonell orientering mot noko som er ønska men som ikkje har skjedd (endå) (DeNora, 2021). Håp kan også i følge McGeer (2004) sjåast på som eit sosialt fenomen. For å kunne håpe, er mennesket avhengig av å ha andre rundt seg, som kan påpeike og framheve potensialet som ligg der. Mange treng at omverda tek dette ansvaret, og sørger for å oppretthalde menneskets evne til å håpe. I terapeutiske prosessar er terapeuten si evne til å opprettholde håp for klienten sin endringsog betringsprosess essensiell (Snyder et al., 1997, her referert i Johns, 2008). Musikkterapilitteraturen viser at håp kan vere ein aktiv komponent i terapi med barn og unge i svært krevande livssituasjonar (Duda, 2013; Hugo, 2013; Mahoney, 2019; Wiess & Bensimon, 2020).
Som vist gjennom sitata i kategori 3 «Håp», så viser fleire informantar til ønsket om å ivareta håpet både hos foreldrene og barnet. I tråd med definisjonane av håp over, ser det ut til at informantane er bevisste på at dei kan vere ei støtte i denne orienteringa framover, mot noko som er ønska. McGeer (2004) løftar imidlertid ein åtvarande peikefinger mot å håpe på for mykje («elevated hope»), og viser til at for høge forventningar kan føre til auka sårbarheit for nederlag og skuffelse om ein ikkje når måla ein sette seg. Med håp følger det også ein god del angst og uro, og det er derfor viktig at håpet er realistisk forankra (DeNora, 2021). Avklaring av forventningar trer fram som viktig element også her.
Når informantane i denne undersøkinga snakkar om håp, så virkar det som dei inntek ei ressursorientert haldning for å peike på moglegheiter og vekst. Dei ser det som sitt ansvar å formidle til både klientar, pårørande, samarbeidspartnarar, leiing og samfunn at det ligg håp i eit musikkterapiforløp. Dette speglar også musikkterapien sitt ressursorienterte perspektiv (Rolvsjord 2007, 2008; Ruud 2008, 2010, 2017), samt humanismens menneskesyn og verdisyn. Å hjelpe alle involverte til å ivareta håpet, inneber også ei justering: ved å hjelpe til å peike framover mot noko som kan bli betre ein gong.
Avslutting
Denne artikkelen har utforska korleis informantane som arbeider med barn og unge i utsatte livssituasjonar skildrar forventningane dei opplever, og korleis dei vel å handtere desse forventningane. Desse refleksjonane peikar på viktige aspekt vedrørande korleis dei bidrar til å samstemme dei ofte sprikande forventningane på feltet. For det første: Informantane arbeider aktivt med forventningar i sin arbeidskvardag. Dei er opptekne av å løfte fram, sette ord på og avklare forventningar i alle fasane i eit terapeutisk forløp, men særskilt i ein oppstartsfase. For det andre viser dei til at mykje av avklaringsarbeidet inneber ei justering: dei høgaste forventningane justerast ned, dei lavaste forventningane justerast opp, og håpet vert ivaretatt og løfta fram. For det tredje: Informantane er medvitne om at det er knytta sprikande forventningar til musikkterapeutrolla, og dei ser det som ein fordel at det er mogleg å samhandle, inspirere og kommunisere med mange. Dei kan med dette bidra til det eg vil kalle forventningssmitte; dei ser det som mogleg å påvirke og bevisst arbeide med haldningar og forventningar.
Det er liten grunn til å tru at funna framheva i denne teksten gjeld kun musikkterapeutar på barn- og ungefeltet. Nødvendigheten av å løfte fram forventningar som noko som må synleggjerast, artikulerast, drøftast og avklarast, gjeld også på tvers av praksisfelt.
Dette krever at musikkterapeuten er villeg og kapabel til å balansere eit stort og sprikande forventningsspenn: frå dei høgaste forventningane om at musikkterapi nærmast er ein slags utopisk og magisk «quick fix» for barn og unge som strevar, til motstand mot terapiomgrepet og vegring mot det å skulle prøve noko nytt og ukjent, samtidig som ein sørger for at eit realistisk håp vert ivaretatt. Det inneber også at musikkterapeuten må vere villeg til å sette søkelys på eigen praksis, og å vere tydeleg på kva musikkterapi kan og ikkje kan tilby. Slike diskusjonar vil vere av stor relevans og interesse for musikkterapien både som fag og profesjon, på tvers av praksisfelt. Merksemd mot og arbeid med forventningar er avgjerande for å sikre samsvar mellom tilbod og etterspurnad, og vil kome både musikkterapeutar, samarbeidspartnarar på alle nivå og klientar til gode.
Fotnoter omgjort til sluttnoter
Referanser
Albornoz, Y. (2011). The effects of group improvisational music therapy on depression in adolescents and adults with substance abuse: A randomized controlled trial. Nordic Journal of Music Therapy, 20(3), 208-224. https://doi.org/10.1080/08098131.2010.522717
Andrews, P. (2010). Hope and the many discourses of education. Cambridge Journal of Education, 40(4), 232-326. https://doi.org/10.1080/0305764X.2010.533898
Ansdell, G. & Stige, B. (2018). Can Music Therapy Still Be Humanist? Music Therapy Perspectives, 36(2), 175-182. https://doi.org/10.1093/mtp/miy018
Berg, S. G. (2015). Betydningen av tidlig motstand i terapi med traumatiserte barn og ungdom. «Jeg trenger ikkje noe hjelp. Jeg er drittlei av at alle tror jeg trenger hjelp.» [Hovedoppgave]. Psykologisk Institutt. Universitetet i Oslo.
Berger, P. L. & Luckmann, T. (2000). Den samfunnsskapte virkelighet. Fagbokforlaget.
Bolger, L. (2015). Being a player: Understanding Collaboration in Participatory Music Projects with Communities Supporting Marginalised Young People. Qualitiative Inquiries in Music Therapy, 10(3), 77-126.
Brackley, J. (2012). Music Therapy and the Expression of Anger and Aggresion. Working with Aggressive Behaviour in Children Aged Five to Nine Who Risk Mainstream School Exclusion. I J. Tomlinson, P. Derrington, & A. Oldfield (Red.), Music Therapy in Schools. Working with Children of All Ages in Mainstream and Special Education. (s. 89-102). Jessica Kingsley Publishers.
Braun, V. & Clarke, V. (2006). Using Thematic Analysis in Psychology. Qualititative Research in Psychology, 3(2), 77-101. https://doi.org/10.1191/1478088706qp063oa
Bronfenbrenner, U. (1979). The Ecology of Human Development. Harvard University Press. https://doi.org/10.4159/9780674028845
Carruthers, E. (2014). Safety, Connection, Foundation: Single-Session Individual Music Therapy With Adolescents. Canadian Journal of Music Therapy, 20(2), 43-63. https://www.proquest.com/scholarly-journals/safetyconnection-foundation-single-session/docview/1717033696/se-2
Colegrove, V. M., Havighurst, S. S., Kehoe, C. E., & Jacobsen, S. L. (2018). Pilot randomized controlled trial of Tuning Relationships with Music: Intervention for parents with trauma history and their adolescent. Child abuse & neglect, vol. 79, 259-268. https://doi.org/10.1016/j.chiabu.2018.02.017
Day, T. & Bruderer, H. (2011). Music therapy to support mothers who have experienced abuse in childhood. I J. Edwards (Red.), Music Therapy and parent-infant bonding (s. 141-160). Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199580514.003.0011
DeNora, T. (2021). Hope. The Dream We Carry. Palgrave MacMillan. https://doi.org/10.1007/978-3-030-69870-6
Derrington, P. (2012). ‘Yeah, I’ll Do Music!’ Working with Secondary-aged Students Who Have Complex Emotional and Behavioural Difficulties. I J. Tomlinson, P. Derrington, & A. Oldfield: Music Therapy in Schools. Working with Children of All Ages in Mainstream and Special Education (s. 195-211). Jessica Kingsley Publishers.
Dingle, G. A., Sharman, L. & Larwood. J. (2019). Young people’s uses of music for emotional immersion. I K. McFerran, P. Derrington & S. Saarikallio (Red.), Handbook of Music, Adolescents, and Wellbeing (s. 25-38). Oxford University Press.https://doi.org/10.1093/oso/9780198808992.003.0003
Drake, T. (2011). Becoming in tune: The use of music therapy to assist the developing bond between traumatized children and their new adoptive parents. I J. Edwards (Red.), Music Therapy and parent-infant bonding (s. 22-41). Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199580514.003.0003
Duda, L. J. (2013). Integrating music therapy into pediatric palliative care. Progress in Palliative Care, 21(2), 65–77. https://doi.org/10.1179/1743291X13Y.0000000049
Edwards, J. (2011). A music and health perspective on music’s perceived “goodness”.Nordic Journal of Music Therapy, 20(1), 90-101. https://doi.org/10.1080/08098130903305085
Enge, K. E. A. & Stige, B. (2022). Musical pathways to the peer community: A collective case study of refugee children’s use of music therapy. Nordic Journal of Music Therapy, 31(1), 7-24. https://doi.org/10.1080/08098131.2021.1891130
Facchini, M. & Ruini, C. (2021). The role of music therapy in the treatment of children with cancer: A systematic review of literature. Complementary Therapies in Clinical Practice, Volume 42. https://doi.org/10.1016/j.ctcp.2020.101289
Fairchild, R., & Hadley, S. (2018). Music Therapy and Child Welfare: Attending to Underrepresented Stories. Voices: A World Forum for Music Therapy, 18(4). https://doi.org/10.15845/voices.v18i4.2587
Freitas, C., Fernández-Company, J. F., Pita, M. F. & García-Rodríguez, M. (2022). Music therapy for adolescents with psychiatric disorders: An overview. Clinical Child Psychology and Psychiatry, 27(3), 895-910. https://doi.org/10.1177/13591045221079161
Fuhr, G. (2022). «I don’t think of you as a therapist, you know”: exploring relationships between adolescents and music therapists in the child welfare services. [Doktorgradsavhandling]. Norges musikkhøgskole.
Fuhr, G., & Stensæth, K. (2022). Therapy – the Problematic Word in Music Therapy with Adolescents in the Child Welfare Services. Voices: A World Forum for Music Therapy, 22(3). https://doi.org/10.15845/voices.v22i3.3380
Gravestock, J. (2021). Music Therapy in Adoption and Trauma. Therapy That Makes a Difference After Placement. Jessica Kingsley Publishers.
Halkier, B. (2012). Fokusgrupper. I S. Brinkmann & L. Tanggaard (Red.), Kvalitative metoder. Empiri og teoriutvikling (s. 133-152). Gyldendal Akademisk.
Hugo, M. (2013). A long and winding road: Musicing along with children with cancer through their journey. Journal of Urban Culture Research, 6, 92–97. https://doi.org/10.58837/CHULA.JUCR.6.1.9
Johns, U. (2008). “Å bruke tiden - hva betyr egentlig det?”: tid og relasjon - et intersubjektivt perspektiv. I G. Trondalen & E. Ruud (Red.), Perspektiver på musikk og helse, 30 år med norsk musikkterapi (s. 67–84). Skriftserie fra Senter for musikk og helse, vol. 1. Norges musikkhøgskole.
Kojan, B. H., Skrove, G., Moufack, M. F. Lichtwarck, W., Ulfseth, L. A. & Røkkum, N. H. A. (2021). Barn og familier i utsatte livssituasjoner fikk det verre i løpet av det første året med koronapandemi. Kronikk. Forskersonen.no. https://forskersonen.no/barn-og-ungdom-covid19-helse/konsekvenser-av-covid-19-barn-ogfamilier-i-utsatte-livssituasjoner-fikkdet-verre-i-lopet-av-det-forste-aret-medkoronapandemi/1839675
Krüger, V. & Stige, B. (2015). Between rights and realities – music as a structuring resource in child welfare everyday life: a qualitative study. Nordic Journal of Music Therapy, 24(2), 99–122. https://doi.org/10.1080/08098131.2014.890242
Krüger, V. & Strandbu, S. (2015). Musikk, ungdom, deltagelse – musikk i forebyggende arbeid. Universitetsforlaget.
Krüger, V., Nordanger, D. Ø., & Stige, B. (2018). Music Therapy: Building Bridges Between a Participatory Approach and Trauma-informed Care in a Child Welfare Setting. Voices: A World Forum for Music Therapy, 18 (4). https://voices.no/index.php/voices/article/view/2593
Kvale, S. (2001). Det kvalitative forskningsintervju. Gyldendal Akademisk.
Lee, J., Davidson, J. & McFerran, K. (2016). Registered music therapists’ motivations and perceptions of the impact of their practices on the well-being of clients and themselves. Australian Journal of Music Therapy. Vol 27. https://minerva-access.unimelb.edu.au/items/84f428d4-9ff4-5f18-977acc7cc2a4fd9a
Levinge, A. (2011). ‘The first time I ever saw your face…’: Music therapy for depressed mothers and their infants. I J. Edwards (Red.), Music Therapy and parent-infant bonding (s.42-57). Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199580514.003.0004
Loewy, J. V. (2011). Music therapy for hospitalized infants and their parents. I J. Edwards,(Red.), Music Therapy and parent-infant bonding (s. 179-190). Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199580514.003.0013
Mahoney, M. (2019). The Great Brandoni: A life of creativity and connection. Music Therapy Perspectives, 37(2), 102-109. https://doi.org/10.1093/mtp/miz007
Malterud, K. (2002). Kvalitative metoder i medisinsk forskning – forutsetninger, muligheter og begrensninger. Tidsskriftet Den norske legeforening, 122, 2468-72. https://tidsskriftet.no/2002/10/temaforskningsmetoder/kvalitative-metoderi-medisinsk-forskning-forutsetningermuligheter.
Malterud, K. (2017). Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag (4.utg.). Universitetforlaget.
Mandal, A. B. & Bergset, L.-J. (2016). Musikkterapi for å skape samanheng i fosterbarn sine nettverk. I K. Stensæth, V. Krüger & S. Fuglestad (Red.), I transitt – mellom til og fra, (s. 143-156). Skriftserie fra Senter for musikk og helse, vol. 9. Norges musikkhøgskole.
McFerran, K. (2010). Adolescents, Music and Music Therapy. Methods and Techniques for Clinicians, Educators and Students. Jessica Kingsley Publishers.
McFerran, K., & Teggelove, K. (2011). Music Therapy with Young People in Schools: After the Black Saturday Fires. Voices: A World Forum for Music Therapy, 11(1). https://doi.org/10.15845/voices.v11i1.285
McFerran, K. & Baird, K. (2013). Is Music Really My Best Friend? Reflection of Two Maturing Women on One’s Relationship With Music. I L .O. Bonde, E. Ruud, M. S. Skånland & G. Trondalen (Red.), Musical Life Stories. Narratives on Health Musicking (s. 117-138). Centre for Music and Health Publication Series, Vol:6. NMH-publikasjoner.
McGeer, V. (2004). The art of good hope. The Annals of the American Academy of Political and Social Science, 592, 100-127. https://doi.org/10.1177/0002716203261781
Nebelung, I. & Stensæth, K. (2018). Humanistic music therapy in the child welfare: Reflections on the label ‘humanistic music therapy and its correlation with the visions of the leaders of a new child welfare institution for adolescents. Voices: A World Forum for Music Therapy, 18(4). https://doi.org/10.15845/voices.v18i4.2590
O’Callaghan, C. & Jordan, B. (2011). Music therapy supports parent-infant attachments: In families affected by life threatening cancer. I J. Edwards (Red.), Music therapy and parentinfant bonding (s. 191-207). Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199580514.003.0014
Patterson, S., Duhig, M., Darbyshire, C., Counsel, R., Higgins, N. & Williams, I. (2015). Implementing music therapy on an adolescent inpatient unit: a mixed-methods evaluation of acceptability, experience of participation and perceived impact. Australasian Psychiatry, vol 23(5), 556-560. https://doi.org/10.1177/1039856215592320
Porter, S., McConnell, T., McLaughlin, K., Lynn, F., Cardwell, C., Braiden, H.-J., Boylan, J. & Holmes. V. (2016). Music therapy for children and adolescents with behavioural and emotional problems: a randomised controlled trial. The Journal of Child Psychology and Psychiatry, 58(5). 586-594. https://doi.org/10.1111/jcpp.12656
Roaldsnes, M. H. (2016). Musikk som avleiing og kjelde til positive emosjonar. Om deltaking i musikkgruppe for einslege mindreårige flyktningar. I K. Stensæth, V. Krüger & S. Fuglestad (Red.), I transitt – mellom til og frå (s. 157-172). Skriftserie fra Senter for musikk og helse, vol. 9. Norges musikkhøgskole.
Roaldsnes, M. H. (2017). Musikk i helsefremmande arbeid med einslege mindreårige. Ein kvalitativ studie av ei musikkgruppe for ungdom med bakgrunn som einslege flyktningbarn. [Doktorgradsavhandling] Norges musikkhøgskole.
Roman, T. (2016). ‘Were they better today?’ Valuing a client’s individual therapeutic process within an institution’s expectation of positive progress and predictable outcomes.British Journal of Music Therapy, 30(1), 13-21. https://doi.org/10.1177/1359457516636317
Ruud, E. (2008). Et humanistisk perspektiv på norsk musikkterapi. I G. Trondalen & E. Ruud (Red.), Perspektiver på musikk og helse: 30 år med norsk musikkterapi (s. 5-28). Skriftserie fra Senter for musikk og helse. Norges musikkhøgskole.
Ruud, E. (2010). Music therapy: A perspective from the humanities. Barcelona Publishers.
Ruud, E. (2017). Kronikk: Lik, men unik. Musikkterapi. https://www.musikkterapi.no/nyheter/kronikk-lik-men-unik
Rolvsjord, R. (2007). “Blackbirds Singing”. Explorations of Resource-oriented Music Therapy in Mental Health Care. [Doktorgradsavhandling]. Institut for komunikation, Aalborg University.
Rolvsjord, R. (2008). En ressursorientert musikkterapi. I G. Trondalen & E. Ruud (Red.), Perspektiver på musikk og helse: 30 år med norsk musikkterapi (s.123-138). Skriftserie fra Senter for musikk og helse, vol 1. Norges musikkhøgskole.
Saarikallio, S. & Erkkilä, J. (2007). The role of music in adolescents’ mood regulation. Psychology of Music, 35(1), 88-109. https://doi.org/10.1177/0305735607068889
Skånland, M. S. (2011). Use of Mp3-Players as a Coping Resource. Music and Arts in Action. Theme issue: Music and Arts in Health and Wellbeing. Vol 3(2), 15-33. https://musicandartsinaction.net/index.php/maia/article/view/mp3copingresource
Skånland, M. S. (2013). Everyday music listening and affect regulation: The role of MP3 players. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being, 8(1). https://doi.org/10.3402/qhw.v8i0.20595
Smith, L. (2012). Sparkling Divas! Therapeutic Music Video Groups with At-Risk Youth. Music Therapy Perspectives, 30(1), 17-24. https://doi.org/10.1093/mtp/30.1.17
Stegemann, T., Geretsegger, M., Phan Quoc, E., Riedl, H., & Smetana, M. (2019). Music Therapy and Other Music-Based Interventions in Pediatric Health Care: An Overview. Medicines, 6(1), 25. https://doi.org/10.3390/medicines6010025
Stensæth, K., Krüger, V. & Fuglestad, S. (Red.). (2016). I transitt – mellom til og fra. Skriftserie fra Senter for musikk og helse, vol. 9. Norges musikkhøgskole.
Storø, J. (2016). Møteplasser for deltagelse, egenutvikling... og musikk, i ettervern. I K. Stensæth, V. Krüger & S. Fuglestad (Red.). I transitt – mellom til og fra (s. 49-62). Skriftserie fra Senter for musikk og helse, vol. 9. Norges musikkhøgskole.
Stuart, K. (2018). Musical Ripples and Reflections: The story of Charlie, His Music and His New Foster Family. Voices: A World Forum for Music Therapy, 18(4). https://doi.org/10.15845/voices.v18i4.2604
Tanggaard, L. & Brinkmann, S. (2012). Intervjuet:Samtalen som forskningsmetode. I S. Brinkmann & L. Tanggaard (Red.), Kvalitative metoder. Empiri og teoriutvikling (s.17-45). Gyldendal Akademisk.
Uhlig, S., Jansen, E., & Scherder, E. (2018). “Being a bully isn’t very cool…”: Rap & Sing Music Therapy for enhanced emotional selfregulation in an adolescent school setting – a randomized controlled trial. Psychology of Music, 46(4), 568-587. https://doi.org/10.1177/0305735617719154
Wang, S. & Oldfield, A. (2018). The effect of music therapy sessions on the interactions between children and their parents and how to measure it, with reference to attachment theory. Psychiatria Danubina, 30(7). 546-554. https://europeandepressionday.eu/wpcontent/uploads/2019/05/Psych-Danubinasuppl-30-2018.pdf
Wiess, C. & Bensimon, M. (2020). Group music therapy with uprooted teenagers: The importance of structure. Nordic Journal of Music Therapy, 29(2), 174–189. https://doi.org/10.1080/08098131.2019.1695281
Wilhelmsen, C., & Fuhr, G. (2018). Reflections on Practice: Three Examples of Relational Music Therapy Practice with Adolescents in Child Welfare Services. Voices: A World Forum for Music Therapy, 18(4). https://doi.org/10.15845/voices.v18i4.2599. https://doi.org/10.15845/voices.v18i4.2599
Yates, G. J. & Silverman, M. J. (2016). Needs of Children Experiencing Homelessness who are Living in Shelters: A Qualitiative Investigation of Perceptions of Care Workers to Inform Music Therapy Clinical Practice. Voices: A World Forum for Music Therapy, 16(3). https://doi.org/10.15845/voices.v16i3.887