Uten kropp, ingen musikk – om kroppsfilosofi og kroppens rolle i musikkterapi
Kontakt
kjersti.johansson@nmh.no
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.JRNS3911
Først publisert
Musikkterapi 32(3) 2009, s 6-17
Publisert på nett
16.06.2024
Fagfellevurdert artikkel
En musikkterapeut og et barn sitter sammen på en pølle hengende fra taket. Musikkterapeuten sitter bak barnet og holder rundt det. Hun skyver pøllen rolig frem og tilbake med beina mens hun synger om bølgene på havet blå. Så stopper bevegelsen. Hun lener seg frem, vender ansiktet mot barnet. ”Men hvor kommer vinden fra nå?” Barnet snur sitt ansikt mot musikkterapeutens. ”Eh?” spør barnet. ”Hvor kommer vinden fra nå?” Musikkterapeuten blir igjen møtt av barnets stemme, ”Eh!”, kraftigere denne gangen. Barnet slår armen raskt mot siden og oppover i en bue. ”Den kommer…” Musikkterapeuten trekker på ordene. Barnet slår armen ut og opp og griper tak i musikkterapeutens hår idet musikkterapeuten skyver fra med beina. Pøllen svinger fra side til side. ”Sidelengs, vinden kommer sidelengs.”
Musikkterapi er en kroppslig opplevelse, både for musikkterapeut og klient. Samhandlingen er musikalsk, men like fullt kroppslig: En musikkterapeut og et barn gynger sammen, to kropper berører hverandre, armer og ansikt uttrykker seg i bevegelse. Det kan være vanskelig å holde de to aspektene, musikk og kropp, adskilt. Musikkterapeuten er så visst musiker, men den grunnleggende forutsetningen er kroppen. Den kroppslige samhandlingen er gjerne en del av musikkterapeuters praktiske kunnskap. Kroppslig samhandling er særlig relevant i arbeid med klienter som ikke har verbalspråk og befinner seg kognitivt på et tidlig utviklingstrinn. Kroppen trer også frem som et viktig tema i arbeidet med klienter som har ulike grader av fysisk funksjonshemming. Likevel er ikke denne praktiske kunnskapen i like stor grad blitt behandlet på et teoretisk nivå i musikkterapifaget. I denne artikkelen, derimot, er det nettopp kroppens betydning for samhandling i musikkterapi vi skal reflektere over.
De siste tiårene har det oppstått en fornyet interesse for kroppen i humaniora, helsefag og samfunnsvitenskap. Dette er kjent som den kroppslige vendingen. I musikkvitenskapen er søkelyset rettet mot aspekter knyttet til fremføring og musikkopplevelse. Her har kroppslige aspekter blitt mer fremtredende i musikkanalysen enn den mer tradisjonelle musikkvitenskapen legger opp til med sitt fokus på musikkhistorie og konvensjonell analyse av notebildet. I tillegg har embodied music cognition vokst frem som et eget felt. Disse teoriene understreker at hele kroppen spiller en rolle i opplevelsen av musikk, og de vektlegger det kroppslige og multimodale ved den menneskelige bevisstheten. For et fag som musikkterapi kan det være nyttig å se nærmere på endringer i disse fagfeltene og mulige konsekvenser av disse, nettopp fordi det er et fag som ligger i spenningsfeltet mellom humaniora, samfunnsvitenskap, helsefag og musikkvitenskap. Mulige implikasjoner kan gjelde både teori, metode og praksis.
I den filosofiske og teoretiske grunnlagstenkningen om kropp er Maurice Merleau-Pontys (1908–1961) filosofi blitt et omdreiningspunkt. To aspekter fremstår i den forbindelse som sentrale: forholdet mellom bevissthet og kropp og forholdet mellom subjekt og objekt. Vi skal nå først se nærmere på disse to aspektene og deretter kort se på noen teoretiske retninger hvor Merleau-Pontys filosofi har vært en viktig inspirasjonskilde. I artikkelens siste del skal vi forsøke å knytte disse tankene opp mot musikk og musikkterapi.
Kropp og bevissthet
Med den kroppslige vendingen har mange fått øynene opp for kroppens betydning for bevissthet, opplevelse og erfaring. Kroppslige fornemmelser er blitt oppvurdert som kilde til kunnskap og som viktig i vår interaksjon med omverdenen og i vår relasjon med andre mennesker. Ifølge Maurice Merleau-Ponty blir kroppens betydning ofte undervurdert i forhold til intellektet. Han har forsøkt å omartikulere vår kroppsforståelse og forbindelsen mellom kropp og bevissthet. Hans filosofi kan ses som en reaksjon på en objektivering av kroppen, hvor kroppen gjerne omtales som en maskin. Denne objektiveringen kan vi forstå ut fra dualistiske tenkemåter som lenge har preget vestlig tenkning.
Det som kjennetegner dualistiske teorier, er at de postulerer eksistensen av to motsatte prinsipper som ikke kan forenes i en høyere enhet. Det kanskje mest kjente dualistiske skillet innen filosofi er nettopp skillet mellom kropp og bevissthet, hvor de to ses som fundamentalt forskjellige substanser som eksisterer hver for seg. Dualistiske tilnærminger kan spores helt tilbake til Platon og middelalderens neoplatonisme, men den personen som ofte anses for å ha befestet det dualistiske skillet mellom kropp og bevissthet i vestlig tenkning, er René Descartes (1596–1650). Det som er karakteristisk menneskelig i en slik tankegang, er bevisstheten. Menneskets status som subjekt knyttes til tanken, og mentale fenomener ses i bunn og grunn som ikke-fysiske, og dermed som noe atskilt fra kroppen.(1)
Dualistiske retninger har møtt motstand i form av flere antidualistiske, monistiske, teorier. En retning som ikke godtar et fundamentalt skille mellom kropp og bevissthet, er materialismen. (2) Materialisme er en samlebetegnelse på flere relaterte teorier som strekker seg fra antikken og frem til i dag. Felles for teoriene er at de fremholder at alle ting og prosesser kan reduseres til og forklares ut fra materie, materielle krefter og fysiske prosesser. Materialismen avviser dermed at åndelige vesener, bevisstheten eller psykologiske prosesser kan eksistere som noe fundamentalt annerledes enn, og uavhengig av, materielle prosesser. Når det gjelder forholdet mellom kropp og bevissthet, vil dette si at bevisstheten blir kroppslig fundert på en eller annen måte, gjerne ved at bevisstheten knyttes til fysiske prosesser i hjernen. Vi vender oss nå mot den franske fenomenologen Maurice Merleau-Ponty. (3) Han understreker kroppens betydning for det å være menneske og hevder at bevisstheten kun kan eksistere i forbindelse med kroppen. Slik sett kan han sies å definere mennesket materielt eller biologisk. Det er imidlertid ikke snakk om kroppen som et materielt objekt som kan studeres i biologien, men den fenomenale kroppen (Merleau-Ponty 2002:121ff). Merleau-Ponty argumenterer for at vi ikke opplever kroppen som et objekt i hverdagen, men som vår kropp, som er oss selv og som involverer oss i verden. Vi observerer ikke kroppen vår fra utsiden, vi er den fra innsiden. Spørsmålet blir om vi ved å operere med et dualistisk skille mellom kropp og bevissthet, eller ved å redusere bevisstheten til fysiske prosesser, går glipp av kunnskap som kommer fra kroppen som erfarende subjekt.
Ifølge Merleau-Ponty har mennesket en kroppslig forbindelse til verden som er mer grunnleggende enn vår refleksjon. Han forkaster ikke vår kognitive, intellektuelle kunnskap om verden, men mener at denne kunnskapen alltid er avledet av kroppens eksponering i verden. Det er med kroppen vi er i kontakt med verden. Livet leves i og uttrykkes gjennom kroppen. Ettersom vi er våre kropper, kan vi heller ikke stille oss utenfor vår egen kropp og betrakte den som et objekt. Vi er kroppen, og det finnes ikke et ontologisk skille mellom et ”jeg” og kroppen. Tanken kan derfor ikke skilles fra vår kroppslige, situerte og fysiske natur. Merleau- Ponty har på denne måten en ikke-dualistisk oppfatning av erfaring. Menneskets bevissthet blir for Merleau-Ponty ikke kjennetegnet av ”jeg tenker”, slik det var det for Descartes. Han opererer i stedet med en ”jeg kan”-bevissthet (Merleau- Ponty 2002:159). Dette innebærer blant annet at våre kroppslige handlinger ikke kun ses som resultatet av en forutgående tanke. Kroppen er i seg selv aktivt engasjert i verden. Og med kroppen kan vi forstå på en umiddelbar måte: ”My body has its world, or understands its world, without having to make use of my ’symbolic’ or ’objectifying function’” (Merleau-Ponty 2002:162). Videre handler og erfarer vi med hele kroppens sanseapparat. Dette vil si at kroppen ikke består av tilfeldig sammensatte deler, men den er en enhet hvor alle delene står i et indre forhold til hverandre.
Kroppen er slik sett ikke kun materie uten ånd, den er alltid uttrykksfull og i relasjon med verden og andre kropper. At kroppen er uttrykksfull, innebærer ikke at den bare er et redskap for bevisstheten, men at kroppen aktivt fremkaller, tolker og omformer mening. Emosjoner, for eksempel, er ikke kun ”private”, de er en type atferd eller stil som er synlig fra utsiden, i ansiktet, i gester. Subjektivitet er ikke noe indre, gjemt bort fra alle andre mennesker, men noe som manifesterer seg i våre ytre handlinger. Kroppens bevegelser er mettet med intensjonalitet og mening. De er ikke kun en mekanisk aktivering av ulike ledd i en viss rekkefølge.
Mennesket er dermed ikke bevissthet skilt fra kroppen i en dualistisk forstand, og heller ikke kun biologiske organismer, slik en streng materialist vil kunne hevde, men kroppssubjekter. Kroppen er en levd kropp som er personlig erfarende, og som står i en intersubjektiv relasjon med andre kroppssubjekter. Merleau-Ponty mener at mennesker er intersubjektivt tilgjengelig for hverandre gjennom sine kropper. Gjennom kroppen gjenkjenner vi den andre kroppen som subjekt, ikke kun som objekt: (4)
I say that it is another, a second self, and this I know in the first place because this living body has the same structure as mine…it is precisely my body which perceives the body of another, and discovers in that other body a miraculous prolongation of my own intentions, a familiar way of dealing with the world (Merleau-Ponty 2002:412).
Mennesket og verden
Merleau-Ponty ønsket å omartikulere forholdet mellom subjektet og verden i et forsøk på å overskride de tradisjonelle skillene mellom subjekt og objekt. Han var påvirket av flere filosofiske retninger og teorier, men noen av de viktigste impulsene kom fra fenomenologien, med filosofene Edmund Husserl (1859–1938) og Martin Heidegger (1889–1976). (5) Sentralt for fenomenologien er at man skal studere fenomenet slik det fremstår for oss som subjekter. Vi snakker om en subjektiv erfaring gjennom vår involvering i verden. Bevisstheten er alltid rettet mot noe, med andre ord har den alltid et intensjonelt objekt som den ikke kan skilles fra. Et annet viktig begrep er den fenomenologiske reduksjon (epoché). Den tidlige Husserl beskriver dette som en tilsidesetting av vår naturlige holdning i møtet med fenomener. Denne holdningen innebærer både vår hverdagslige praktiske involvering med fenomener, vitenskapelige og teoretiske antagelser og antagelsen om tingens objektive eksistens. Ved å sette slike antagelser til side skal man kunne studere ting kun som fenomener og komme frem til deres essens uten å måtte ta hensyn til objektets faktiske eksistens i verden. Vi konsentrerer oss da om vår subjektive bevissthet, hvordan ting trer frem for oss.
Heidegger kritiserer denne tidlige fenomenologien ved å påpeke at vår væren alltid er væren-i-verden. Vi erfarer ikke verden som isolerte subjekter eller ren fornuft, men som mennesker som eksisterer til en gitt tid, et bestemt sted og i en konkret relasjon til verden. Vi er en del av verden, men er en spesiell del av denne verden ved at vi er oss bevisst dette og kan stille ontologiske spørsmål om vår væren og andre objekters væren, en form for selvbevissthet som Heidegger kaller derværen (Dasein). Fenomenologien må derfor ikke være analysen av en ren fornuft utenfor verden, men analysen av derværen, hvordan fenomener fremstår for oss i vår væren-i-verden, som alltid finner sted ut fra en bestemt posisjon i tid og rom.
Merleau-Ponty følger på mange områder i fotsporet til denne heideggerske fenomenologien, selv om Merleau-Ponty vektlegger kroppsliggjøringen av subjektet, noe Heidegger ikke gjør. For Merleau-Ponty blir den fenomenologiske reduksjonen ”å møte verden med undring”. En fullstendig reduksjon er umulig, man kan bare ”løsne på båndene” (Merleau-Ponty 2002:xv). For mennesket er alltid allerede i verden. Med andre ord er væren alltid væren-i-verden, men gjennom å løsne på båndene og møte verden med undring, kan vi endre måten vi ser verden på – som den ambivalente eksistensen vi møter før vi har en teoretisk forståelse og etablerte begreper om verden. For Merleau- Ponty er forholdet mellom mennesket og objekter i verden dialogisk: Kroppssubjektet er rettet ut mot verden, samtidig som vi retter oss etter det vi opplever i møtet med denne. Kroppssubjektet både skaper og skapes i en historisk, kulturell og situasjonell verden. Han understreker at kroppen aldri er ren natur eller ren kultur, og at atferd aldri er kun fysisk eller kun psykisk. Derfor er også alltid tvetydigheten til stede, både i kroppslige og språklige uttrykk.
Vår væren er slik både væren i en naturlig eller fysisk verden, men også en væren i en sosial eller kulturell verden. Dette er en verden vi deler med andre mennesker, som er subjekter som oss selv. Når vi skal undersøke denne verden mener han at vi må avvise den forutinntatte vitenskapelige oppfatningen av verden og returnere til den opprinnelige erfaringen denne springer ut fra. Konkret erfaring er mer grunnleggende enn abstrakt teoretisering: ”The world is not what I think, but what I live through” (Merleau-Ponty 2002:xviii). Ingen begreper kan ha mening for oss med mindre de har sitt grunnlag i vår direkte førrefleksive kontakt med verden gjennom erfaring. Vi må derfor returnere til beskrivelser av denne førrefleksive kontakten med verden, som for Merleau-Ponty vil si å returnere til beskrivelser av vår persepsjon. Det persiperende mennesket er da ikke en passiv mottager av stimuli, men persepsjon er en praktisk involvering i verden. Og persepsjon består ikke av mange enkeltstimuli som i ettertid blir satt sammen, men av helheter hvor delene står i et indre forhold til hverandre. I persepsjon er det også et poeng at hele kroppen er involvert. Dette innebærer videre at de ulike sansene utfyller og kommuniserer med hverandre. Sansene kommuniserer også med det affektive.
Den kroppslige vendingen
Særlig fra 1980-årene ble det satt i gang flere forskningsprogrammer hvor man koblet kroppen opp mot for eksempel identitet, kommunikasjon, kunnskap og erfaring (Engelsrud 2006:65). Denne økende interessen for kroppen og kroppslige aspekter kalles gjerne den kroppslige vendingen. Merleau-Pontys tanker har vært en kilde til inspirasjon og er blitt videreutviklet innen flere fagfelt. Innenfor helsefag og medisin har fenomenologien generelt og Merleau-Ponty spesielt bidratt til et fokus på pasientens opplevelse av sykdom eller helse (Gretland 2007, Rothfield 2008). Dette innebærer et fokus på den levde kroppen heller enn den objektive kroppen, eller i hvert fall i tillegg til.
Et annet felt er nyere kognisjonsforskning, hvor den generelle trenden i dag blant annet er at forskere legger vekt på den formen for kroppsliggjøring som Merleau-Ponty er kjent for (Gallagher 2008:208). Aktuelle filosofer og teoretikere er Hubert Dreyfus, Andy Clark, Vittori Gallese og Francisco Varela, og sentrale bøker er The Embodied Mind (Varela, Thompson og Rosch 1991) og What Computers Still Can’t Do (Dreyfus 1992). Tre andre personer som kort kan nevnes, er Antonio Damasio, Mark Johnson og George Lakoff. Lakoff og Johnson (1999) hevder, i samsvar med Merleau-Ponty, at det ikke finnes noen kartesiansk person med en mulig bevissthet separat fra kroppen. Med utgangspunkt i funn fra kognisjonsforskning hevder de at bevisstheten oppstår fra våre hjerner, kropper og kroppslige erfaringer. De mener videre at sinnet, som da er kroppslig fundert, i stor grad er ubevisst, metaforisk, emosjonelt og empatisk. Også Damasio avviser en kartesiansk dualisme: ”Det finnes ikke noen homunkel (6), verken metafysisk eller i hjernen, som sitter i det kartesianske teater som et enmannspublikum som venter på at objektene skal tre fram i lyset” (2002:22). Han setter videre fokus på forbindelsen mellom bevisstheten og emosjoner, og deres forbindelse til kroppen. Både bevisstheten og særlig selvbevisstheten oppstår i kroppen.
En annen retning hvor mange av Merleau-Pontys tanker passer godt inn, er økologisk psykologi, formulert av James J. Gibson (1904–1979). Tankene som går igjen, er blant annet at persepsjon er en aktiv prosess hvor kroppen, bevisstheten og omgivelsene er i interaksjon, og hvor det er en tett forbindelse mellom persepsjon og handling. Videre ses persepsjon som multimodal eller kryssmodal, noe som vil si at hele kroppen er involvert når vi erfarer verden, og at sansene kan påvirke hverandre gjensidig. Multimodalitet gjelder ikke bare i persepsjon, men også i vår atferd og interaksjon med andre. Vi kan snakke om kryssmodal persepsjon, atferd og samhandling. Og disse ses som en fundamental egenskap ved mennesket (Jensenius 2007:12– 18). (7) Hva så med vår opplevelse av musikk?
Kroppen og musikken
På T-banen sitter en hiphoper med musikk på ørene. Hiphopens karakteristiske basstoner og beats siver ut i T-banevognen. Hodet hans pendler markant frem og tilbake i takt med låten. Han gestikulerer stilfortrolig med armene, mimer lydløst til teksten. Etter en stund ser en av kameratene mot ham og flirer. ”Går det bra eller?” spør kameraten. ”Det er lov da,” svarer hiphoperen. ”Det er lov å digge musikk, ass.” Når musikk engasjerer oss, har kroppen en tendens til å bli involvert. Som gutten på T-banen nikker, tramper og klapper vi takten, vi danser og vi spiller luftinstrumenter. I Musical Gestures-prosjektet ved Universitetet i Oslo har forskere undersøkt denne forbindelsen mellom musikk og kroppslig bevegelse. (8) Alexander Refsum Jensenius har i sitt doktorgradsarbeid (2007) undersøkt forbindelsen mellom handling og lyd og ulike typer musikkrelaterte bevegelser. Med teoretiske henvisninger til blant andre Gibson og musikkforskeren Eric Clarke, og med basis i observasjoner av musikkrelaterte bevegelser, hevder han at opplevelsen av musikk er multimodal. Sammenhengen mellom lyd og bevegelse, sier han, er dypt forankret i menneskets kognitive system. Bearbeiding av musikk er basert på egenskaper ved kroppen vår i relasjon til våre omgivelser, og kroppslig bevegelse er en vesentlig del av både musikalsk persepsjon og fremførelse. Det er da ikke kun snakk om de bevegelsene som er nødvendige for å produsere musikken. Bevegelsene kan for eksempel være akkompagnerende, kommunikative og teatralske (Godøy, Haga og Jensenius 2006, Jensenius 2007).
Hallgjerd Aksnes (2002, 2006) tar utgangspunkt i kognitiv metaforteori, representert ved Johnson og Lakoff, og trekker samtidig inn blant andre Damasio og Daniel Stern (9) i sine betraktninger rundt musikalsk mening. Hun hevder at musikalsk mening er kroppsfundert og vektlegger også kryssmodale kvaliteter. Dette skal imidlertid ikke forstås som at musikalsk mening kan reduseres til rent nevrobiologiske prosesser: ”Meningen er betinget både av biologi, kultur, samt av våre personlige livserfaringer og særegne mentale og emosjonelle disposisjoner,” skriver hun (Aksnes 2006:16). Aksnes understreker forbindelsene mellom musikk, bevegelse og emosjon og beskriver hvordan for eksempel sorg uttrykkes på en sammenlignbar måte i kropp og musikk.
Kroppslig kommer følelsen gjerne til uttrykk gjennom bøyd hode, sammenkrøpet kroppsholdning og sakte tempo i bevegelsene: Det går nedover. De samme elementene mener hun å finne igjen i sørgmodig musikk gjennom blant annet langsomt tempo og nedadgående kromatiske melodilinjer (Aksnes 2002:93). Hun argumenterer videre for at de kroppsbaserte metaforene som oppstår i vårt møte med musikk, kan være intersubjektive, nettopp fordi de har sitt grunnlag i delte biologiske disposisjoner og grunnleggende kroppslige erfaringer, i tillegg til delte kulturelle disposisjoner.
To andre forskere som har brakt sammen teoretiske perspektiver knyttet til musikk og kropp samt spedbarnsforskning, er Jane Davidson og Stephen Malloch (Davidson 2009, Davidson og Malloch 2009). De hevder at kroppen spiller en vesentlig rolle i skapelse og formidling av musikk. En utøver uttrykker musikken gjennom kroppen, og kroppslige bevegelser er et viktig element i den musikalske ekspressiviteten. Forfatterne trekker også linjer mellom kroppslige elementer i samspillet mellom spedbarn og omsorgspersoner og mellom profesjonelle musikere. De kroppslige elementene inkluderer blant annet synkronisert gynging, svaiing og rotasjon, og disse kan ha betydning for interpersonlig og sosial inntoning. I studiet av musikalske utøvere mener de at de kroppslige bevegelsene i en musikalsk fremførelse kan være tekniske bevegelser som må til for å utøve musikken, intrapersonlige ekspressive bevegelser, interpersonlige kommunikative bevegelser rettet mot de andre musikerne og interpersonlige kommunikative bevegelser rettet mot et publikum.
Vi kan innvende at disse teoriene egentlig ikke sier noe nytt. Selvfølgelig er vi avhengige av kroppen for å oppleve musikk, uten hørselsorganet kan vi ikke høre lyder. Og at musikk virker fysiologisk på deler av kroppen som puls, blodtrykk og galvanisk hudmotstand, er ikke ukjent (Bonde 2007:37). Det disse forskerne i tillegg har vist, er at kroppslige bevegelser kan være viktige for både utførelsen og oppfattelsen av musikk, og da ikke kun de bevegelsene som er nødvendig for å produsere lyd. Aksnes argumenterer også for at kroppsbaserte metaforer og opplevelser i møte med musikk kan være intersubjektive. Dette gjør hun med utgangspunkt i blant andre Lakoff og Johnson. Det er en metaforisk likhet i uttrykk som kan forbinde musikk og kropp, og denne likheten har ifølge disse forskerne en biologisk forankring.
Det sentrale spørsmålet blir kanskje ikke om det finnes en forbindelse mellom musikk og kropp, men hvilken betydning vi tillegger denne forbindelsen. Er kroppen kun en nødvendig forutsetning for å kunne høre og produsere musikk, med noen akkompagnerende automatiske fysiologiske endringer? Eller er det slik at også musikkens mening og verdi kan finnes i vår kroppslige opplevelse av den? I Merleau- Pontys ånd kan vi innta det siste standpunktet: Det er i vår direkte persepsjon vi kan oppleve musikken, og det er nettopp med kroppen vi inngår i en slik direkte kontakt, en relasjon, med musikken. Han understreker videre hele kroppens aktive involverthet i verden. Dette står i kontrast til dualistisk tenkning, hvor kroppen tilkjennes en mer passiv og formidlende rolle. Opplevelsen av musikk lar seg ikke redusere til bevissthetens kontemplasjon over den. Merleau- Pontys aktive og helhetlige kroppssubjekt mener jeg har mer til felles med menneskesynet i norsk musikkterapi. I vår musikkterapeutiske praksis forsøker vi å engasjere våre klienter i og gjennom musikken, ikke som passivt mottakende bevisstheter, men som aktivt involverte kroppssubjekter. Merleau-Ponty ser på kroppen som uttrykksfull, meningsbærende og fundamental for vår menneskelige eksistens, også når det gjelder vår opplevelse av musikk. På det rent praktiske plan innebærer dette for eksempel at vi i vår omgang med andre mennesker ikke kun uttrykker oss gjennom språk og symboler, men også gjennom kroppslige uttrykk som mimikk, kroppsholdning og gester. Vi merker både oss selv og andre gjennom kroppen, og kroppslige uttrykk er fylt med mening. Denne erkjennelsen undergraver ikke nødvendigvis språkets betydning. Språket er en vesentlig del av vår opplevelse av og omgang med andre mennesker. Hensikten her er å synliggjøre en annen og mer grunnleggende del av vår erfaringsverden, ikke ved å erstatte språket, men ved å gi en mer utfyllende forståelse av samhandlingen mellom mennesker.
Nyere spedbarnsforskning, som har fått en sentral posisjon innen musikkterapifaget, kan også belyse kroppens grunnleggende rolle i menneskers samhandling. Denne forskningen viser at tidlig samspill mellom spedbarn og omsorgsperson foregår gjennom for eksempel lyder, bevegelser, mimikk, pust og blikk. For de fleste voksne kommer en slik kroppslig samhandling med spedbarn av seg selv. Vi kan si at den voksne og spedbarnet tar i bruk en grunnleggende kroppslig kompetanse i sin samhandling. Dette endrer seg oftest etter hvert som barna blir eldre og språket normalt supplerer en del av samhandlingen. Da kan det kroppslige samspillet komme i bakgrunnen mens man fokuserer på talespråket. Vi bør likevel ha i baktanke at også verbal kommunikasjon omfatter kroppslige uttrykk. Også i språklig kommunikasjon har vi dermed en kroppslig kompetanse som vi benytter i vår samhandling med andre mennesker. Vi uttrykker oss gjennom kroppen og leser andres kroppslige uttrykk ved hjelp av denne kompetansen. I musikkterapi kan samhandlingen foregå gjennom verbalspråket, kroppslige uttrykk, musikk og samspillet mellom disse, altså kryssmodalt. Dette siste aspektet er ikke noe som ligger fjernt fra musikkterapien, ettersom vi opererer med et musikksyn som favner vidt. Det vide musikksynet innebærer at vi tar utgangspunkt i de uttrykkene klienten kommer med, som kan være tradisjonelt musikalske elementer, men også omfatte bevegelser, mimikk, pust og lignende. De kroppslige uttrykkene ses da som betydningsfulle, og de kan speiles i musikken, settes inn i en musikalsk sammenheng, selv om de ikke nødvendigvis i seg selv er musikk. Vi kan for eksempel bli møtt med bevegelser når vi synger til et barn. Disse bevegelsene kan være et tegn på at barnet reagerer og responderer på lyd. Ifølge Even Ruud er det særlig viktig å være oppmerksom på de kroppslige svarene når barnet har funksjonshemminger. Her får man gjerne ikke en rask vokal respons på egen sang, og oppmerksomhet overfor responsene fra barnets kropp er en forutsetning for å få til et tidlig samspill basert på lyd og musikk (Ruud 2007:127).
Et slikt standpunkt kan vi forankre filosofisk og teoretisk i Merleau-Pontys betraktninger, den teoretiske videreutviklingen av disse tankene, nyere spedbarnsforskning og musikkforskning som tematiserer sammenhengen mellom kropp og musikk. Det er gjennom kroppen vi har tilgang til verden. Det er gjennom kroppen at vi forstår oss selv og andre, og det er gjennom kroppen vi samhandler med andre mennesker. Å ta utgangspunkt i en kroppslig samhandling er derfor grunnleggende. Uten kroppen kan vi ikke oppleve eller skape musikk og heller ikke inngå i en terapeutisk relasjon. Det er derimot meningsløst å hevde at terapi uten musikk er en umulighet, eller at musikkens tilstedeværelse er en nødvendig betingelse for kroppens tilstedeværelse. Som musikkterapeuter arbeider vi med andre ord alltid først ut fra kroppen.
Hvordan vi bruker de ulike samhandlingsformene, vil derimot være avhengig av situasjonen og personene vi samhandler med. La oss først se nærmere på musikkterapi med mennesker med omfattende funksjonshemminger. Ved å anerkjenne kroppen som kroppssubjekt kan vi, i stedet for å ta utgangspunkt i deres kognitive kompetanse, la deres kroppslige kompetanse tre i forgrunnen. Personer innenfor denne målgruppen kan uttrykke seg på ukonvensjonelle måter på grunn av sine ulike funksjonshemminger, og dersom man ikke har språk, er nettopp kroppen en sentral del av uttrykksrepertoaret. Kanskje vi, som Merleau-Ponty oppfordrer til, bør møte disse uttrykkene med en undrende holdning? I beste fall vil vi da lettere merke oss de uttrykkene som faktisk er meningsbærende, i stedet for å søke etter konvensjonelle uttrykksformer.
Flere har understreket kroppens betydning i samspill med barn med omfattende funksjonshemminger. Per Lorentzen (2001:38) mener at samhandlingen først må foregå ut fra kroppsbevegelser, motoriske uttrykk, lyder, gester, mimikk, pust og spenninger i muskler. Han skriver at det før den reflekterte kognitive kunnskapen finnes en mer umiddelbar, ikke-refleksiv og spontan form for forståelse som oppstår i relasjoner mellom mennesker. Dette stammer ifølge Lorentzen fra det at mennesker alltid reagerer kroppslig og emosjonelt på det som skjer rundt dem (2001:43). Dette kan kobles opp mot Merleau-Pontys anerkjennelse av vår førrefleksive kontakt med verden som det fundamentale, hans fokus på vår væren-i-verden som dialogisk og videre hans forståelse av at mennesker er intersubjektivt tilgjengelig for hverandre gjennom sine kropper. Også i musikkterapeutisk litteratur har flere understreket betydningen av kroppslige aspekter i arbeid med denne målgruppen, selv om det ikke nødvendigvis har vært et hovedfokus (se for eksempel Eggen 2006 og Galaasen 2006). Et slikt fokus på kroppen som filosofien til Merleau-Ponty bringer med seg, kan også føre til en større bevissthet om nærsansene, i tillegg til fjernsansene syn og hørsel. I arbeidet med mennesker med omfattende funksjonshemminger er blant andre Turid Horgen (2006) særlig opptatt av berøring. (10)
I musikkterapi med klienter uten språk argumenterer gjerne musikkterapeuter for sitt arbeid ved å vise til at musikalske elementer inngår i det førspråklige samspillet (Hauge og Tønsberg 1997, Stern 2003, Trevarthen og Malloch 2000). Som Horgen (2006) og Lorentzen (2001) beskriver, og med støtte i Merleau-Pontys kroppslige orientering, kan det også være viktig å ta opp spørsmålet om kroppslig samhandling. Også kroppslige bevegelser, gester og uttrykk er betydningsfulle og meningsbærende. Vi kan da se klienters kroppslige kompetanse som en ressurs å ta tak i.
Den voksne, her musikkterapeuten, kan gjennom sin egen kroppslige kompetanse oppleve et meningsfullt samspill med disse klientene. Det kroppslige og musikalske aspektet virker også sammen i et kryssmodalt samspill og kan gi større mulighet for å skape kontakt og samhandling:
Ved å anerkjenne kroppens og gestenes rolle i etableringen av tidlig kommunikasjon, samt se sammenhengen mellom kroppslige og musikalske gester, har vi åpnet opp for at kommunikasjon kan etableres ved hjelp av musikk på bakgrunn av noen fellesmenneskelige erfaringer knyttet til kroppens tilstedeværelse i musikalske ytringer. Dette åpner også opp for en ikke-verbal opplevelse av samstemthet i samhandlingen (Ruud 2007:135).
Ved at vi tar kroppslige uttrykk på alvor som meningsbærende, kan klientene oppleve å bli forstått og møtt på sine egne premisser. I et musikalsk samspill med en klient gjelder det å være oppmerksom på de responsene man får, selv om de ikke kommer i den kanalen man selv henvendte seg i eller som man forventer å få svar i. Ved å være åpne for musikalske, verbale og også kroppslige responser vil vi ha større sjanse for å møte klienten. Helt konkret kan vi for eksempel endre musikkens intensitet eller tempo i samsvar med endringer i klientens ansiktsuttrykk, bevegelser eller kroppsholdning. Vi kan også speile eller imitere kroppslige bevegelser og på denne måten signalisere at vi anerkjenner klientens uttrykksrepertoar.
Også i musikkterapeutiske praksisformer hvor søkelyset er rettet mot lytting og refleksjon, viser det seg at kroppslige fornemmelser spiller en viktig rolle. Et eksempel er den reseptive musikkterapeutiske metoden Bonny Method of Guided Imagery and Music, (BMGIM). I BMGIM kombineres musikklytting med avspenning, visualisering og samtale. En typisk time består av en forsamtale, induksjon (avspenning), musikklytting og ettersamtale (se Wigram, Pedersen og Bonde 2002, Trondalen og Oveland 2008). I induksjonsfasen er det sentrale at den reflekterte oppmerksomheten skal tones ned, slik at den kroppslige persepsjonen kan skje mest mulig direkte ved at man oppnår en endret bevissthetstilstand. Vi kan her poengtere at den avspente, ”dype” kroppstilstanden kommer før en endret bevissthetstilstand, slik at disse ikke kan ses som adskilt fra hverandre (Ruud 2007:131–132). Videre anerkjenner man at kroppsfornemmelser er en viktig del av billeddannelsen under musikkreisen (Trondalen og Oveland 2008:442). Som vi har sett, argumenterer Aksnes (2002) for at de kroppsbaserte metaforene i møtet med musikk kan være intersubjektive. Derfor kan kanskje nettopp disse metaforene være viktige som utgangspunkt for forståelse mellom terapeut og klient.
En annen musikkterapeut som har satt fokus på kroppen, er Ruth Eckhoff (1997). Eckhoff tar utgangspunkt i noe av det samme tankegodset som er blitt presentert her, i tillegg henter hun mye teori fra integrativ terapi. Eckhoff beskriver blant annet hvordan man i en terapeutisk situasjon kan få en anspent klient til å slappe av gjennom å selv puste rolig, spenne av og sende ut rolige signaler (Eckhoff 1997:37–45). Videre skriver Eckhoff at musikkterapeuten vil merke atmosfæren i en improvisasjon direkte på egen kropp, og at denne kroppslige påvirkningen er en del av terapeutens fortolkning av improvisasjonen. I tillegg til vår egen kroppslige fornemmelse vil vår observasjon av deltakernes kroppsspråk gi viktig informasjon (Eckhoff 1997:57). Kroppene framstår som uttrykksfulle for hverandre, og i det musikalske og kroppslige samspillet oppstår det en terapeutisk relasjon.
Oppsummering
La oss gå tilbake til start: En musikkterapeut og et barn svinger sammen på en pølle. Gjennom sine kropper er musikkterapeuten og barnet intersubjektivt tilgjengelige for hverandre. Subjektivitet er ikke noe gjemt indre, men noe som manifesterer seg i deres ytre handlinger. Kroppens bevegelser og ansiktets mimikk er fylt med mening, og gjennom kroppens uttrykk kan de se hverandre som subjekter og dele opplevelsen. Vi ser en kryssmodal samhandling som inkluderer blant annet sang, berøring og bevegelse. Musikkterapeuten synger et spørsmål til barnet. Barnet responderer med både stemmelyd og bevegelse. Musikkterapeuten svarer også med både sang og bevegelse når hun setter pøllen i sving igjen. De er i verden med hele kroppen, og de ulike sansene og uttrykksmodalitetene kommuniserer alle med hverandre.
Merleau-Ponty beskriver kroppen som personlig erfarende, uttrykksfull og aktivt involvert i møtet med verden og andre kroppssubjekter. Hans tanker har inspirert forskere innen flere fagfelt. Også musikkterapeuter kan dra nytte av denne tenkningen. Kroppen er en erfarende og handlende helhet. Med kroppen både forstår og formidler vi på en direkte og umiddelbar måte. Musikkterapi er ikke bare musikk, vårt kroppsspråk, våre berøringer og våre bevegelser kan være et vel så viktig element i samhandlingen.
Som musikkterapeuter må vi ta våre umiddelbare kroppslige fornemmelser på alvor og reagere hensiktsmessig på disse. Samtidig må vi reflektere over hva vi formidler med våre egne kropper. Skal vi klare dette, må vi utvikle en kroppslig kompetanse på samme måte som vi utvikler en musikalsk kompetanse. I musikkterapien som fagfelt er dette en kompetanse vi kan systematisere: Hvordan kan vi bruke berøring, bevegelse eller kroppsspråk konstruktivt for å nå bestemte mål? Hvordan skal vi forholde oss til klientens kroppslige uttrykk? Hvordan kan vi skape samklang mellom det kroppslige uttrykket og det musikalske uttrykket?
I musikkterapi samhandler vi både kroppslig, musikalsk og verbalt. Musikkterapi er en kryssmodal praksis hvor musikk og kropp henger intimt sammen: Flere sanser kommuniserer med hverandre, og de kommuniserer også med det affektive. Det er naturligvis ikke et mål i seg selv at alle skal ytre seg mest mulig gjennom kroppen, heller enn gjennom språket, eller at vi ikke skal forsøke å lære våre klienter et symbolsk språk. Hvor hovedfokuset ligger, vil måtte variere fra situasjon til situasjon. Men det bør uansett være et mål i seg selv å se de kroppslige uttrykkene som meningsbærende. Som mennesker er vi alltid først til stede med kroppen. Kroppslig tilstedeværelse og samhandling er mer grunnleggende enn både språk og musikk. Den kroppslige samhandlingen er en grunnleggende forutsetning for den musikalske samhandlingen – uten kropp, ingen musikk.
Fotnoter konvertert til sluttnoter.
(1) Jeg vil ikke gå videre inn på dualistiske tenkemåter i denne artikkelen. For en kortfattet innføring, se for eksempel Concise Routledge Encyclopedia of Philosophy (2000:203–205, 217–218, 239–240, 740–741), Eriksen (1993:17–33), Kortner, Munthe og Tveterås (1993(3):615–616; 1993(4):120) og Scruton (2002:29–48).
(2) Se Concise Routledge Encyclopedia of Philosophy (2000:236, 535–536, 577–581) og Matthews (2006:45–48).
(3) Den videre fremstillingen av Merleau-Pontys filosofi i dette og neste kapittel er i hovedsak basert på Adams (2008), Cataldi (2008), Cerbone (2008), Matthews (2006), Merleau-Ponty (2002), Morris (2008), Sanders (2008) og Scruton (2002:263–280).
(4) Dette er interessant sett i forhold til nyere forsknings oppdagelse av speilnevroner i hjernen (se for eksempel Jensenius 2007:18–19, Stern 2003:41–42).
(5) Andre innflytelsesrike retninger er blant annet Hegel, humanistisk marxisme og gestaltpsykologien. Interesserte lesere henvises til Matthews (2006) eller del 2 i Diprose og Reynolds (2008) for utdyping av disse retningenes innflytelse på Merleau-Ponty.
(6) Fra latin, miniatyrmenneske; menneskelignende vesen som de gamle magikere og alkymister mente å kunne frembringe ved kjemiske metoder.
(7) Kryssmodal persepsjon er også beskrevet innen nyere spedbarnsforskning, for eksempel Stern 2003.
(8) Se http://www.hf.uio.no/imv/forskning/forskningsprosjekter/musicalgestures/ index.html
(9) Stern representerer feltet nyere spedbarnsforskning, som også vil bli referert til senere. Da dette er kjent stoff innen musikkterapi, vil jeg ikke gå nærmere inn på disse teoriene her. Dersom dette er ukjent stoff, se for eksempel Stern 2003, Trevarthen og Malloch 2000.
(10) Selv har jeg undersøkt bruken av berøring i musikkterapeuters arbeid med denne målgruppen (Johansson 2009).
Referanser
Adams, Harry, 2008, “Expression”, i Rosalyn Diprose og Jack Reynolds (red.), Merleau Ponty. Key Concepts, Stocksfield, Acumen Publishing Limited, s. 152–162. https://doi.org/10.1017/UPO9781844654024.014
Aksnes, Hallgjerd, 2002, “Music and Its Resonating Body”, i Dansk Årbog for Musikforskning 2001, 29:81–101.
Aksnes, Hallgjerd, 2006, “Kropp og sinn i skjønn forening: Perspektiver på musikalsk mening”, i Svensk tidskrift för musikforskning, 2006(88):11–26.
Bonde, Lars Ole, 2007, ”Introduksjon til musikpsykologi og musikterapi”, i Psyke og Logos. Musik og psykologi, 28(1):26–60.
Cataldi, Suzanne L., 2008, “Affect and sensibility”, i Rosalyn Diprose og Jack Reynolds (red.), Merleau-Ponty. Key Concepts, Stocksfield, Acumen Publishing Limited, s. 163–173. https://doi.org/10.1017/UPO9781844654024.015
Cerbone, David R., 2008, “Perception”, i Rosalyn Diprose og Jack Reynolds (red.), Merleau-Ponty. Key Concepts, Stocksfield, Acumen Publishing Limited, s. 121–131. https://doi.org/10.1017/UPO9781844654024.011
Concise Routledge Encyclopedia of Philosophy, 2000, London/ New York, Routledge.
Damasio, Antonio, 2002, Følelsen av hva som skjer: Kroppens og emosjonenes betydning for bevisstheten, Oslo, Pax Forlag A/S.
Davidson, Jane, 2009, “Movement and collaboration in musical performance”, i Susan Hallam, Ian Cross og Michael Thaut (red.), The Oxford Handbook of Music Psychology, New York, Oxford University Press, s. 364–376.
Davidson, Jane og Stephen Malloch, 2009, “Musical communication: The body movements of performance”, i Stephen Malloch og Colwyn Trevarthen (red.), Communicative Musicality: Exploring the basis of human companionship, Oxford, Oxford University Press, s. 565–583. https://doi.org/10.1093/oso/9780198566281.003.0026
Diprose, Rosalyn og Jack Reynolds (red.), 2008, Merleau-Ponty. Key Concepts, Stocksfield, Acumen Publishing Limited. https://doi.org/10.1017/UPO9781844654024
Dreyfus, Hubert, 1992, What Computers Still Can’t Do, Cambridge, MA: MIT Press.
Eckhoff, Ruth, 1997, Kroppsselv og interkroppslighet i musikkterapi: Konsekvenser for anoreksibehandling – teori og erfaringer (forkortet versjon), Hovedoppgave ved Institutt for musikk og teater, Universitetet i Oslo.
Eggen, Anne Torø, 2006, Utvikling gjennom ”felles aktivitet”. Hvordan kan et fokus på felles aktivitet i musikkterapi utvikle læreforutsetningene hos multifunksjonshemmede elever?, masteroppgave i musikkterapi, Oslo, Norges Musikkhøgskole.
Engelsrud, Gunn, 2006, Hva er kropp, Oslo, Universitetsforlaget.
Eriksen, Trond Berg (red.), 1993, Vestens tenkere. Bind 2. Fra Descartes til Nietzsche, Oslo, Aschehoug & Co.
Galaasen, Signe Marie, 2006, Musikalsk samspill og barn med multifunksjonshemming, masteroppgave i musikkterapi, Oslo, Norges Musikkhøgskole.
Gallagher, Shaun, 2008, ”Cognitive science”, i Rosalyn Diprose og Jack Reynolds (red.), Merleau-Ponty. Key Concepts, Stocksfield, Acumen Publishing Limited, s. 207–217. https://doi.org/10.1017/UPO9781844654024.019
Godøy, Rolf Inge, Egil Haga og Alexander Refsum Jensenius, “Playing ‘air instruments’: Mimicry of soundproducing gestures by novices and experts”, i S. Gibet, N. Courty, og J.-F. Kamp (red.), Gesture in Human-Computer Interaction and Simulation: 6th International Gesture Workshop, GW 2005, Berder Island, Frankrike, May 18-20, 2005, revidert utvalg av artikler, 3881/2006:256–267, Springer-Verlag GmbH, http://www.hf.uio.no/imv/forskning/forskningsprosjekter/musicalgestures/publications/pdf/godoygw2005.pdf.
Gretland, Anne, 2007, Den relasjonelle kroppen. Fysioterapi i psykisk helsearbeid, Bergen, Fagbokforlaget.
Hauge, Tonhild Strand og Gro Elisabeth Hallan Tønsberg, 1997, Musikalske aspekter i førspråklig samspill. En analyse av musikalske elementer i førspråklig samspill mellom døvblindfødte barn og seende hørende voksne, hovedoppgave ved Institutt for musikk og teater, Universitetet i Oslo.
Horgen, Turid, 2006, Det nære språket, Oslo, Universitetsforlaget.
Jensenius, Alexander Refsum, 2007, Action - Sound: Developing Methods and Tools to Study Music-related Body Movement, doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, http://folk.uio.no/alexanje/phd/jensenius-phd.pdf
Johansson, Kjersti, 2009, Spill på kroppen: Om bruk av berøring i musikkterapeutisk arbeid med barn med multifunksjonshemming, masteroppgave i musikkterapi, Oslo, Norges musikkhøgskole.
Kortner, Munthe og Tveterås (red.), 1993, Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bind 3, 4, 7 og 13, Oslo, Kunnskapsforlaget.
Lakoff, George og Mark Johnson, 1999, Philosophy in the Flesh. The Embodied Mind and its Challenge to Western Thought, New York, Basic Books.
Lorentzen, Per, 2001, Uvanlige barns språk, Oslo, Universitetsforlaget.
Matthews, Eric, 2006, Merleau-Ponty. A Guide for the Perplexed, London/New York, Continuum International Publishing Group. https://doi.org/10.5040/9781472547064
Merleau-Ponty, Maurice, 2002, Phenomenology of Perception, London/New York, Routledge Classics. https://doi.org/10.4324/9780203994610
Morris, David, 2008, “Body”, i Rosalyn Diprose og Jack Reynolds (red.), Merleau-Ponty. Key Concepts, Stocksfield,Acumen Publishing Limited, s. 110–120. https://doi.org/10.1017/UPO9781844654024.010
Rolvsjord, Randi, 2008, “En ressursorientert musikkterapi”, i Gro Trondalen og Even Ruud (red.), Perspektiver på musikk og helse, 30 år med norsk musikkterapi, Skriftserie fra Senter for musikk og helse, NMH-publikasjoner 2008(3):123–137, Oslo, Unipub.
Rothfield, Philipa, 2008, “Living well and health studies”, i Rosalyn Diprose og Jack Reynolds (red.), Merleau-Ponty. Key Concepts, Stocksfield, Acumen Publishing Limited, s. 218–227. https://doi.org/10.1017/UPO9781844654024.020
Ruud, Even, 2007, ”Kropp og gester i musikalske samhandlinger”, i Psyke og Logos. Musik og psykologi, 28(1):122–137.
Sanders, Michael, 2008, ”Intersubjectivity and alterity”, i Rosalyn Diprose og Jack Reynolds (red.), Merleau-Ponty. Key Concepts, Stocksfield, Acumen Publishing Limited, s. 142–151. https://doi.org/10.1017/UPO9781844654024.013
Scruton, Roger, 2002, A Short History of Modern Philosophy, London/New York, Routledge Classics. https://doi.org/10.4324/9780203198834
Stensæth, Karette, 2008, “Musikkterapi som kjær-leik. Et karnevalsk skråblikk på forholdet mellom fenomen som leik og musikkterapeutisk improvisasjon”, i Gro Trondalen og Even Ruud (red.), Perspektiver på musikk og helse, 30 år med norsk musikkterapi, Skriftserie fra Senter for musikk og helse, NMHpublikasjoner 2008(3):111–121, Oslo, Unipub.
Stern, Daniel, 2003, Spedbarnets interpersonlige verden, Oslo, Gyldendal Akademisk.
Trevarthen, Colwyn og Stephen N. Malloch, 2000, “The Dance of Wellbeing: Defining the Musical Therapeutic Effect”, i Nordic Journal of Music Therapy, 9(2):3–15. https://doi.org/10.1080/08098130009477996
Trondalen, Gro og Solveig Oveland, 2008, ”The Bonny Method of Guided Imagery and Music (BMGIM)”, i Gro Trondalen og Even Ruud (red.), Perspektiver på musikk og helse, 30 år med norsk musikkterapi, Skriftserie fra Senter for musikk og helse, NMH-publikasjoner 2008(3):439–450, Oslo, Unipub.
Varela, Francisco J., Evan Thompson og Eleanor Rosch, 1991, The Embodied Mind, Cambridge, MA: MIT Press. https://doi.org/10.7551/mitpress/6730.001.0001
Wigram, Tony, Inge Nygaard Pedersen og Lars Ole Bonde, 2002, A Comprehensive Guide to Music Therapy. Theory, Clinical Practice, Research and Training, London/ Philadelphia, Jessica Kingsley Publishers.