Lydmiljø i institusjon
I 2010 ved Sandefjord kulturskole. I 2024 fullfører hun PhD ved Norges musikkhøgskole.
Kontakt
kristi.stedje@nmh.no
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.LYMA8262
Først publisert
Musikkterapi 33(2) 2010, s. 6-17
Publisert på nett
19.06.2024
Fagfellevurdert artikkel
SAMMENDRAG
"Denne artikkelen er i all hovedsak direkte basert på min masteroppgave i musikkterapi, Lydmiljø i sykehjem (Stedje 2009). Artikkelen har til hensikt å belyse et tema som til nå ikke har vært mye omdiskutert innen musikkterapilitteratur. Begrepet lydmiljø presenteres og utdypes, med utgangspunkt i sentrale teoretikere som arbeider med forståelse av, og kommunikasjon i, lydmiljøer. Lydmiljøforskingens potensielle forhold til musikkterapifaget drøftes med utgangspunkt i en økologisk tilnærming. Som praktiske eksempler på lydmiljø og utgangspunkt for diskusjon, presenterer jeg et utvalg av empiri fra eget arbeid. Diskusjon, med implikasjoner for fremtidig forskning, er også tatt med."
Nøkkelord: Lydmiljø, akustisk kommunikasjon, soundscape, institusjon, økologisk musikkterapi.
Innledning
I mange år, mens jeg jobbet som pleier i sykehjem, har jeg observert sykehjemsavdelingens lyder. Ofte stillhet, ro. Føtter som tuslet med gummisåler mot linoleumsgulv, rasling med et ukeblad, tonene fra en gammel slager svakt i bakgrunnen. Andre ganger alarmer og telefoner, maskiner, traller og kjøkkenutstyr, menneskestemmer som lo, gråt, eller høylytt annonserte at det var på tide med et toalettbesøk. I det daglige arbeidet som pleier i en institusjon var disse observasjonene sjelden bevisste, men lydene fulgte meg, som de følger alle mennesker til enhver tid. Til glede, irritasjon, som en markør for hvor man befinner seg i rom eller tid, som signal for noe som skal skje, at ting fungerer som de skal eller tvert i mot ikke gjør det.
De fleste mennesker har relativt stor selvbestemmelsesrett i forhold til hvilke lyder som omgir dem. Vi kan som regel velge å forlate miljøer der vi ikke setter pris på lydene, og vi kan for eksempel søke stillheten på fjellet, fuglesangen i skogen eller bruke musikk for å oppnå lydmiljøer vi setter pris på. Særlig har bruk av den personlige musikken, ”min musikk”, fått mye oppmerksomhet av forskere de senere årene (DeNora 2000, Ruud 1997 og 2005, Skånland 2007 og 2009), i skjæringsfeltet mellom musikkpsykologi, musikksosiologi og musikkterapi. Selv om alle mennesker i det moderne samfunnet av og til må oppholde seg i lydmiljøer de ikke har valgt selv, og kanskje ikke er komfortable med, kan vi altså i stor grad bestemme over og påvirke vårt eget lydmiljø. Ser vi til institusjoner, som mange mennesker oppholder seg i for lengre eller kortere perioder av livet, er denne selvbestemmelsesretten mindre tilstedeværende. Hvem bestemmer over lydmiljøet i institusjon, og hvilke faktorer avgjør om lydmiljøet er godt eller dårlig? I sykehjem er miljøbehandling ofte et viktig fokus, og i norsk litteratur som henvender seg til pleiepersonell og ledere i eldreomsorgen legges det stor vekt på tilrettelegging av det fysiske miljøet i sykehjemsavdelingen (f. eks. Haugen 2008, Jakobsen 2007, Rokstad og Smebye (red.) 2008). Her er det et påfallende stort fokus på visuelle inntrykk, og hvordan hverdagen kan tilrettelegges godt og forståelig gjennom enkle, tydelige og oversiktlige visuelle rammer i avdelingen. Lydene får minimalt med oppmerksomhet, og når lydene står i fokus dreier det seg i stor grad om sang og musikk som aktivitet eller om musikkterapeutisk forskning og kompetanse på området. Det er ikke denne artikkelens hensikt å undergrave betydningen av god tilrettelegging av visuelle inntrykk, ei heller viktigheten av sang, musikk og musikkterapi som miljøtiltak, aktivisering og en del av behandlingstilbudet. Jeg mener imidlertid at de daglige lydenes betydning for menneskene som lever med dem, på godt og vondt, fortjener økt oppmerksomhet og en reflektert tilrettelegging på lik linje med visuelle inntrykk. Hørselssansen er den første av våre sanser som utvikles, og den siste som forsvinner ved livets avslutning (Myskja 2006), og er således viktig gjennom alle livets faser, også de aller siste.
Søker man etter forskning på lydmiljø innen musikkterapilitteratur, er det ikke mange treff å få. Begrepene ”soundscape” og ”sound environment” dukker opp, men da i stor grad innenfor retninger som kategoriseres som healing, slik som er tilfellet for eksempel med vibroakustisk terapi (Bruscia 1998). Bruk av lyd, musikk og vibrasjoner innenfor en slik tradisjon handler i stor grad om hvordan ulike frekvenser sies å virke inn på vår fysikk og psyke, og har røtter innen eller påvirkning fra, for eksempel kosmologi og sjamanisme (Wigram et al. 2002). Disse tradisjonene er ikke særlig relevante i sammenheng med arbeidet med lydmiljø i sykehjem. Jeg ønsker i stedet å ta opp trådene fra blant andre Carolyn Kennys ”environmental approach” (Kenny 1989), Brynjulf Stiges arbeid med samfunnsmusikkterapi (Stige 2002) og Trygve Aasgaards arbeid med et helhetlig fokus i musikkterapiarbeidet i sykehusavdeling (Aasgaard 2004). Dette innebærer en orientering mot systemisk tenkning og økologisk musikkterapi, som blir sett nærmere på senere i denne artikkelen.
Jeffrey Kittay kom med en oppfordring til musikkterapeuter og musikkterapien som fag i Nordic Journal of Music Therapy for to år siden (Kittay 2008). Han hadde gjort en observasjon av og refleksjon rundt, lydmiljøet i en bolig for mennesker med multifunksjonshemming. Kittay argumenterer for et særlig hensyn til lydmiljøet på slike steder, fordi menneskene i miljøet ikke selv har mulighet til å påvirke lydmiljøet i særlig grad, samtidig som de heller ikke har mulighet til å stenge lydene ute dersom de ønsker det. Han betegner beboerne som et ”fanget publikum” (engelsk: ”captive audience”), og henvender seg til musikkterapien som fag og musikkterapeutene som yrkesutøvere med en oppfordring om å sette denne problematikken på dagsordenen:
And so I pose the question: Might their [the music therapists’] skills in creating and monitoring intensive purposeful listening situations also have application in the design and monitoring of everyday sound environments? It is logical that the answer to this question is “yes”, but there is no direct evidence that music therapy has yet turned its gaze in that direction. How close does music therapy come? (Kittay 2008:50)
Kittays tanker rundt lydmiljø i denne institusjonen er i høyeste grad overførbar til mitt arbeid med lydmiljø i sykehjem. Man kan selvsagt diskutere om ikke alle mennesker til en viss grad er et ”fanget publikum” i sitt daglige lydmiljø, og sjelden har særlig mulighet til å påvirke lydene rundt seg. I en institusjon, enten den er bolig for multifunksjonshemmede, demensavdeling i sykehjem, sykehusavdeling eller fengsel, vil ”publikummet” likevel i større grad være ”fanget” enn i samfunnet generelt. Jo svakere evne til å uttrykke egne følelser og behov, jo mer oppmerksomme bør omgivelsene være på hvordan tilretteleggingen av miljøet gjøres.
Even Ruuds bok Lydlandskap (Ruud 2005) har blitt godt kjent både i og utenfor musikkterapikretser, og tar for seg nettopp hvordan lyder i samfunnet påvirker oss mennesker på godt og vondt, hvilken betydning lydene har for vårt dagligliv og hvordan denne betydningen av kan både brukes og misbrukes av ulike samfunnsaktører. Denne boka var på mange måter springbrettet for mitt arbeid, sammen med den sterke interessen jeg hadde for eldreomsorgsfeltet.
Hva er lydmiljø?
Lydmiljø definerer jeg i denne sammenhengen som alle hørbare lyder innenfor et gitt miljø, som vi mennesker opplever og kommuniserer med, bevisst eller underbevisst. Dette vil si lyder vi produserer selv, naturlyder og dyrelyder, lyder fra andre mennesker, lyder fra maskiner og apparater av alle slag, lyden av trafikk og bevegelse, lyden av elektrisitet, lys og ulike lufteanlegg, for å nevne noe. I tillegg kommer det som for mange blir et viktig fokus når de skal påvirke sitt eget lydmiljø, nemlig musikk (som jo strengt tatt er lyder enten fra mennesker eller ”maskiner”, eller begge deler).
Ola Stockfelt (1994) deler lyd inn i tre undergrupper, (1) de hørte lydene, (2) de uhørte lydene og (3) de overhørte lydene. De hørte lydene defineres som de frekvenser som er hørbare for mennesker (ca. 20 til ca. 20 000 Hz), og som vi legger merke til, det vil si registrerer bevisst. Disse grenseverdiene viser til normal hørsel hos friske mennesker. Det finnes en rekke typer hørselsskader og -svekkelser (f.eks. som naturlig følge av alderdom), som vil påvirke hvordan lyder oppfattes. (1) De hørte lydene blir hos Stockfelt sett i motsetning til de overhørte lydene, som også er hørbare lyder som øret registrerer, men som vi mer eller mindre ubevisst velger å ikke registrere.
De uhørte lydene er frekvenser vi mennesker ikke kan oppfatte, men som allikevel er der. Disse er lyder som befinner seg utenfor vår hørselsterskel. Den amerikanske akustikeren Barry Truax (2001) påpeker at vi i praksis sjelden oppfatter lyder med høyere frekvens enn 18 000 Hz, og at lyder under 20 Hz kan oppfattes, men da ikke som en tone eller hørbar lyd, men som fysiske vibrasjoner som vi sanser taktilt. Selv om jeg utelater disse lydene i min definisjon av lydmiljø, er det viktig å poengtere at disse lydene kan påvirke oss selv om vi ikke hører dem, fordi de er fysiske vibrasjoner.
Truax (2001) skiller mellom de to engelske begrepene ”sonic environment” og ”soundscape”. Med ”sonic environment” menes alle lyder, hørbare og ikke-hørbare innenfor et miljø: ”the aggregate of all sound energy in any given context” (Truax 2001:11). I definisjonen av ”soundscape” legger han vekt på menneskenes opplevelse av lyd, og hvordan mennesker kommuniserer med og gjennom lyder. Opplevelses- og kommunikasjonsaspektet gir en mer humanistisk forståelse av lydmiljøbegrepet, noe som går godt inn i en forståelse av begrepet i lys av musikkterapifaget. Min definisjon av lydmiljø er altså inspirert av Truax’ forståelse av soundscape-begrepet.
Forskning på lydmiljø – mer enn støy og stillhet
I lydmiljøforskning som en del av humaniora er det tre aspekter som skiller seg ut som viktige. Lydenes historie, filosofi rundt lyd og lydenes betydning for mennesker og samfunn, og lyd som musikk diskuteres hver for seg, men ofte også i sammenheng med hverandre. Komponisten, pedagogen og musikkviteren Murray Schafer startet på 1960-tallet et arbeid med det såkalte World Soundscape Project, blant annet beskrevet i bøkene The New Soundscape (1969) og The tuning of the world (1977). Disse ble satt sammen til en bok i 1993 (Schafer 1993). I denne boken får leseren en historisk gjennomgang av hvordan lydmiljø har vært og er rundt om i verden, man blir introdusert for en filosofi der lyd og vibrasjoner ses i en økologisk sammenheng, og man ser på lydmiljø som betydningsfullt for helsen til et system. Disse systemene kan befinne seg på mikronivå, slik som i ett rom, eller på makronivå der hele samfunns helse ses i lys av et lydmiljøperspektiv. Schafer beveger seg også i retning av kosmologien, med røtter hos Pythagoras og i den greske filosofien, blant annet når han i innledningen skriver at han «behandler verden som en makrokosmisk musikalsk komposisjon» (Schafer 1993:5, min oversettelse). I dette ligger også en intensjon om å viske ut skillet mellom «musikk» og «ikke-musikalsk lyd», og Schafer kommer med en rekke eksempler på og tanker rundt hvordan lydmiljø påvirker komponister og musikere, og hvordan samfunnets og naturens lyder i stor grad har likheter med det vi til vanlig velger å kalle musikk. Schafer ønsket å rette fokus mot den akustiske økologien (Ruud 2005). Vi kan kanskje snakke om en «tilbake til naturen»-filosofi, og Schafer stilte seg kritisk til det moderne samfunnet og den akustiske utviklingen han opplevde på midten av 70-tallet.
På samme måte som vi har et språk av musikkuttrykk for å beskrive musikk og musikalske elementer, finnes det sentrale begreper som hjelper til med observasjon, beskrivelse og analyser av lydmiljøer. Disse begrepene blir altså nyttige verktøy når man arbeider med temaet, enten teoretisk eller praktisk, og er alle hentet fra Murray Schafers arbeid (Schafer 1993). Begrepene er brukt og videreutviklet av andre forskere på området, som for eksempel Barry Truax (Truax 2001).
Istedenfor å skille mellom det dagligdagse ”støyende” og ”stille” for å beskrive lydmiljøer, skiller Schafer mellom hi-fi og lo-fi lydmiljøer. Her hentes altså begreper fra elektroakustikken. Dette handler om forholdet mellom signallyder og bakgrunnsstøy. Når vi snakker om et hi-fi lydanlegg for eksempel, handler det om kvaliteten på lyden vi får ut av høyttalerne, og at tilleggsstøyen er minimal. Når denne støyen (som for eksempel susing eller knitringen fra slitte vinylplater) reduseres eller forsvinner helt, vil de enkelte lydelementene i den reproduserte lyden (f.eks. musikken fra en CD) komme tydelig fram og bli enkle å skille fra hverandre. Dette overføres her til andre lydmiljøer, hvor et hi-fi lydmiljø blir nettopp et miljø der de enkelte lydene trer tydelig fram på grunn av manglende støy. Et lo-fi lydmiljø, derimot, preges av støy som maskerer enkeltlyder slik at de blir uklare.
Enkelte lyder som maskerer andre lyder, slik som suset fra en foss, trafikkstøy i en by eller havbrus, er mer eller mindre konstante. Disse er eksempler på det som Schafer kaller keynote sounds, som vi kan oversette til grunntonen i lydmiljøet. Begrepet er selvfølgelig hentet fra musikken, der grunntonen svarer til det tonale sentrum i musikkstykket, som alle andre toner og akkorder forholder seg til på et eller annet vis gjennom hele stykket. Adoptert til lydmiljøforskningen sier Schafer at «grunntoner er de lyder som kan høres av et gitt samfunn kontinuerlig eller ofte nok til å forme en bakgrunn som alle andre lyder høres imot» (Schafer 1993:272, min oversettelse). Eksempler som gis til denne definisjonen, er nettopp havbruset som en grunntone i et maritimt samfunn, eller duren av ulike motorer som grunntonen i et moderne bysamfunn. Fokuserer vi på lytteren, kan vi se at grunntonen ofte kan være et eksempel på de overhørte lydene (Stockfelt 1994), fordi grunntonen ikke nødvendigvis alltid persiperes bevisst (Schafer 1993). Et eksempel her er kjøkkenvifta som durer og går mens vi lager mat. Vi kan se denne som en grunntone som danner et bakteppe for alle andre lyder i kjøkkenet, og som vi kanskje ikke legger merke til før vi skrur vifta av. (2) En annen måte denne grunntonen kan oppfattes på, er gjennom bakgrunnslytting eller background listening (Truax 2001). Her er lyden i bakgrunnen av vår bevissthet, og vi vier den ingen spesiell oppmerksomhet. Likevel er vi klar over at lyden er der, på den måten at vi ville svart bekreftende på spørsmål om vi hadde hørt lyden (ibid.). I begge tilfellene (altså ved uhørte lyder og ved bakgrunnslytting) kjennetegnes forholdet mellom lyden og mottageren av habituering, det vil si en psykologisk reaksjon på en stimulus (her: lyd) som er jevn, repeterende og forutsigbar, slik at vi aksepterer den og raskt vender vår oppmerksomhet mot noe annet (ibid.).
Kontrasterende til grunntonen i lydmiljøet finner vi sound signal eller signallyd. Schafer (1993) skriver at dette er lyder som vi retter spesiell oppmerksomhet mot i miljøet vi befinner oss i. Der vi venner oss til, og kanskje også overhører grunntonen, kan det oppstå uventede eller tydelige lyder som klart skiller seg fra resten av lydmiljøet slik at vi ikke kan unngå å legge merke til dem. Dette er lyder som altså kommer i forgrunnen i vår oppfattelse av lydmiljøet. Schafer sammenlikner vår oppfattelse av lydmiljø med billedkunst, der grunntonen svarer til bakgrunnen i bildet, mens signallyden svarer til forgrunnen eller figuren i bildet. Et typisk eksempel på signallyd er telefonen som ringer, den bryter igjennom andre lyder i miljøet og påkaller oppmerksomhet. Signallydene har hatt stor betydning for kommunikasjon og samfunn gjennom historien og har det fortsatt, fra posthorn og kirkeklokker (ibid.) til den moderne datamaskinens «blipp» som et signal på at ting fungerer, den såkalte kvitteringslyden (Ruud 2005).
Den siste av de tre viktigste lydkategoriene som Schafer opererer med, er sound mark, som vi (noe klønete) kan oversette til lyd-landemerke. Schafer henter nemlig dette begrepet fra nettopp landemerke, og definerer det som lyd som «er unik innenfor et samfunn, eller innehar kvaliteter som gjør den spesielt ansett eller lagt merke til innenfor et gitt samfunn» (Schafer, 1993:274, min oversettelse). Dette er altså en lyd å orientere seg etter, i tid eller rom, noe som definerer identiteten til et gitt lydmiljø, eller lyder som skaper trygghet i sin tilstedeværelse. Eksempler på lyd-landemerker kan være mange og varierte. Togfløyten, som ofte høres over hele byer, kan fortelle oss noe om klokkeslett, og alle som bor i byen, vil kjenne lyden, ha et forhold til den, kanskje irritere seg over den sammen, og således er den med på å forme en by-identitet. I Ruud (2005) beskrives i et narrativ forfatterens vandring gjennom Oslo en stille morgen, der klokkene fra Rådhuset blir trukket fram som et tydelig lydlandemerke, og det reflekteres over både den estetiske opplevelsen og over rådhusklokkenes betydning for Oslos by-identitet gjennom de følelser og minner som oppstår i (den bevisste eller ubevisste) lytteren. Andre eksempler på lyd-landemerker kan være bønneropene fra minareten, som forteller oss noe om kultur og religion (enten det er i Midtøsten eller i Oslo), eller den sangen vi pleide å høre mor eller far synge på sengekanten da vi var små, og som gir oss en følelse av noe godt og trygt når vi hører den igjen.
En kommunikativ modell for lydmiljø
Vi kan også forstå disse begrepene ut i fra en kommunikativ vinkling. Her kan man si at man i et hi-fi lydmiljø inviteres til å kommunisere med miljøet, fordi man ikke trenger å ”slåss” med miljøet for at det skal gi mening, mens man i et lo-fi lydmiljø som individ blir separert og utelukket fra miljøet fordi det kreves for mye oppmerksomhet til å kunne skille ut signifikante lyder. Oppmerksomheten vendes i slike tilfeller innover, framfor utover og kommuniserende (Truax 2001). På samme måte som en kommunikativ vinkling på lydmiljøbegrepet krever noe av lydene i seg selv, krever det noe av mottakeren av lydene og det generelle miljøet. Truax (2001) foreslår fire kriterier for en kommunikativ tilnærming til hvordan vi tenker om lyd.
For det første forutsetter han en holding til mottageren av lyd som en lytter og ikke bare en ”hører”. Å høre, i følge Truax, er å være en passiv mottager av vibrasjoner, og beskriver de fysiologiske prosesser i øret og hjernen. Lytting derimot, skjer når disse vibrasjonene bearbeides i hjernen. I denne prosessen skiller hjernen ut meningsfull informasjon og gjør oss oppmerksom på denne. Slik sett blir ikke lytting, slik jeg forstår det, en fullstendig aktiv prosess der lytteren til enhver tid er bevisst sin lyttende tilstand, men en betegnelse for hvordan vi sorterer auditive stimuli kognitivt og mentalt, og velger ut hvilke stimuli vi anser som meningsfulle eller signifikante. (3) En litt mer innsnevret definisjon av lytting, som kanskje også svarer mer til hvordan vi bruker ordet lytting i det daglige, finner vi hos Carter (2004). Han definerer lytting som en engasjert eller intensjonell høring. Problemet med å bruke Carters definisjon blir imidlertid at man da utelukker lyd som påvirker oss uten at vi bevisst er klar over det, slik som de overhørte lydene (Stockfelt 1994).
For det andre understreker Truax betydningen av å se lyd i kontekst. Med dette menes at vi kan ikke gå utelukkende ut ifra objektive, målbare parametre (som Hz og dB) når vi skal studere lyd og dens mening, fordi en og samme lyd vil kunne ha helt ulik betydning og oppleves forskjellig ut ifra ulike kontekster. For eksempel kan lyd som virker som forstyrrende støy i en sammenheng, oppleves som meningsfull i en annen. Her kan vi ane en kritikk mot mye av den støyforskningen som er gjort de seneste tiårene, for å fokusere for mye på den akustiske fysikken og å måle lydstimuli på en objektiv måte, snarere enn å se på hvordan de samme lydene kommuniserer (eller mislykkes i å kommunisere) med sine mottakere og miljøet i en kontekst. Videre påpeker Truax viktigheten av å se lyden, lytteren og miljøet i et gjensidig forhold, der alle tre påvirker hverandre. Alle tre både sender og mottar impulser til og fra hverandre, og kommuniserer derfor med hverandre (se fig. 1). Denne trekantmodellen blir en motsats til en mer tradisjonell, lineær akustisk modell, der man ser lyden (eventuelt lydkilden) i den ene enden og mottakeren i den andre, der retningen kun går én vei (se fig. 2). Å se lyd, mottager og miljø i en slik kommuniserende modell viser også at lyd har betydning i utviklingen av miljøer som kommuniserer med individene, og der individene kommuniserer med hverandre:
Acoustic experience creates, influences, and shapes the habitual relationships we have with any environment. The relationship may be highly interactive, even therapeutic, but it may also become alienating and both physically and mentally oppressive, as in the case of noise. The relationship may be one that brings people together and binds the community, or one that isolates the individual and threatens the sense of shared experience that characterizes every community, no matter how it may be defined. (Truax 2001:13)
Figur 1
Figur 2
Det fjerde kriteriet Truax setter for en kommunikativ tilnærming til lydmiljøfaget, er kanskje heller en oppfordring enn et kriterium. Lydmiljøforskere som konsentrerer seg om forholdet mellom lyd, lytter og miljø, og hvordan lyd oppnår en meningsfullhet i lys av disse forholdene og av kontekst, sitter på verdifull informasjon som vil være nyttig i utviklingen av akustisk design. Dette er et felt som oftest domineres av arkitekter, akustikere og ingeniører, som vektlegger de fysiske betingelser og muligheter for design av gode lydmiljøer. Som kommunikasjonsorienterte lyd-interesserte er det viktig å ikke undergrave den objektive kompetansen som disse faggruppene sitter på, påpeker Truax, men snarere komme med bidrag til et tverrfaglig arbeid mot et bedre lydmiljø. En kommunikativt orientert lydmiljøforsker bør altså tilstrebe å utarbeide retningslinjer eller forslag til akustisk design der alle aktører innenfor miljøet blir vektlagt, og der det å skape grobunn for god kommunikasjon mellom disse står i fokus.
Lydmiljø og musikkterapi – økologi og systemisk tenkning
At lydene har en helt sentral plass i musikkterapien, finnes det neppe tvil om, og selv om man i de fleste sammenhenger snakker om lyd som musikk, opplever jeg at musikkterapeuter i praksis er opptatt av og flinke til å trekke lyd som i utgangspunktet er ”ikkemusikalske”, inn i ulike musikalske og terapeutiske sammenhenger. Siden musikkterapeuter arbeider med lyd, og er avhengige av lyd, må de også forholde seg til all lyd som omgir dem. Jeg ønsker å rette søkelys mot et refleksivt forhold til lydene rundt oss innen musikkterapien.
Jeg er opptatt av at musikkterapiaktivitetene, tiden mellom aktivitetene og de typer lydstimuli som tilbys demensrammede beboere i sykehjem størstedelen av tiden, gis et mer likeverdig fokus. På denne måten blir musikkterapeuten ikke bare en som kommer inn og gjør ”sin greie” i løpet av den avmålte tid mellom toalettbesøk og kaffeservering, men en som tilrettelegger for en god, helhetlig lydopplevelse i avdelingen. Det er min erfaring at mange musikkterapeuter sier at de har et holistisk grunnsyn, og at de er opptatt av hele mennesket i sitt arbeid. På bakgrunn av dette ønsker jeg å stille spørsmålet om ikke vi som musikkterapeuter også da burde ha et ansvar for auditive stimuli utenom tradisjonelt klinisk arbeid, og å ta klintens hele miljø i betraktning. Hvis et visst miljø (f.eks. en institusjon) har ”god lydhelse”, gjennom et gjennomtenkt lydmiljø-program der både musikalske og ikke-musikalske lyder står i fokus, og dette igjen gjør noe med miljøets helse med tanke på interpersonlige forhold, trivsel og atmosfære, kan man ikke da si at dette handler om å arbeide med også individenes helse gjennom et bevisst forhold til lyd? Legen og musikkterapeuten Audun Myskja oppfordrer til et fokus på sykehjemmets lydmiljøer, hvordan disse påvirker menneskene som befinner seg i avdelingen:
Hvem skal bestemme over sykehjemmets lyder? Hva slags lydmiljøer er gunstige? Dette området er lite utforsket. En utgangshypotese er at en sykehjemsbeboer er i fare for å bli under- eller feilstimulert. Vi må finne ut så mye vi kan om hvilke lyder som nærer, hvilke lyder som skader, og hva som utgjør meningsfull sansestimulering (Myskja 2006:60).
Stige (2002) definerer musikkterapi som disiplin som studiet av forholdet mellom musikk og helse. Denne definisjonen har jeg hatt som utgangspunkt for mitt arbeid med temaet lydmiljø, ved å se på hvordan vi mennesker kommuniserer med og påvirkes av lyd også utenfor musikkterapirommet.
Ruud (2008) trekker frem systemisk tenkning som en viktig del av den humanistisk funderte musikkterapien. I en slik sammenheng blir lydmiljøet en av flere aktører innenfor et system, som påvirker og påvirkes av systemets andre aktører og videre har betydning for systemets totale helse. I mitt masterprosjekt har jeg sett sykehjemmet som et system, der blant annet lydmiljøet blir en del. Her stiller jeg meg spørsmålet hva som kjennetegner lydene i institusjonen, hvordan disse kommuniserer med beboere og ansatte, og hvordan dette igjen påvirker helse og trivsel til dem som bor innenfor dette systemet.
I systemteori legger man vekt på at alle deler, eller aktører, påvirker hverandre, og at påvirkninger på en del av systemet kan få ringvirkninger og videre konsekvenser for helt andre deler av systemet. Sykehjemmet er et system gjennom å være et nett av mennesker, omgivelser og miljø, og sosiale og psykologiske forhold mellom disse. Når man her ser på lydmiljø i sykehjem innenfor en systemisk ramme, betyr dette altså et fokus på hvordan de ulike delene av sykehjemsmiljøet kommuniserer med hverandre og påvirker hverandre.
Lydmiljøet blir én helhet (og samtidig en del av en større helhet – sykehjemsavdelingen), som påvirkes av og påvirker mange forskjellige faktorer i miljøet. Man kunne valgt spesialistenes tilnærming, og for eksempel forsket på detaljer om hvordan lyd sanses og oppleves av mennesker med demens, eller målt lydkvalitet og lydstyrke i sykehjem og presentert dette grafisk. Begge eksemplene ville være interessante prosjekter. Dette ville imidlertid ikke sagt noe om hvem og hva som lager lyd, hvilke lyder som oppleves positiv eller negativt, eller hvordan lydmiljøet kan få konsekvenser for atferd, trivsel eller sosialt miljø.
Empiri og diskusjon
Jeg vil her gi en kort oppsummering av empirien og diskusjonen fra arbeidet med masteroppgaven Lydmiljø i sykehjem (Stedje 2009). Selv om temaet her var sykehjem, og med et særlig fokus på beboere med demens, tror jeg dette materialet kan ha relevans i forhold til andre typer institusjoner og i forhold til lydmiljø og helse generelt. Funnene i oppgaven var basert på intervjuer med seks ansatte i to ulike sykehjem, samt observasjon i sykehjem.
Fokuset mitt har siden starten av arbeidet med temaet vært å undersøke både ikkemusikalske (4) og musikalske lyder som finnes i avdelingene, og disse lydenes påvirkning av trivsel og sosialt miljø. Overgangen mellom hva som oppleves som musikk, og hva som ikke gjør det, kan være flytende, og særlig gjelder dette ved bruk av radio eller fjernsyn. Siden musikk ved siden av å bli brukt som en aktivitet synes å være en viktig del av både den reflekterte og mindre reflekterte påvirkningen av lydmiljøet, synes jeg også at musikken har fortjent en viktig plass i presentasjonen og drøftingen av empirien. Det har også vært de musikalske lydene som flertallet av informantene hadde mest meninger om, og kanskje kommer dette av at bruk av musikk er noe de aller fleste har et forhold til i sitt dagligliv og reflekterer over hvordan de selv bruker, i større grad enn de ikkemusikalske lydene. Likevel finner vi mange interessante observasjoner av og betraktninger rundt ikkemusikalsk lyd.
Stillhet har vært tatt opp som ett av flere viktige lydmiljøer i sykehjemsavdelingene. Informantene er opptatt av at man forsøker å ha en stille og rolig atmosfære, og at stillheten oppleves behagelig når den opptrer som avdelingens lydmiljø. Det kan være viktig å skille mellom opplevd positiv og opplevd negativ stillhet, fordi stillheten som lydmiljø kan ha flere sider og flere funksjoner. Stillhet kan oppleves positivt som et rom for ro og avslapning og som et rom for kontakt med seg selv og miljøet rundt. Samtidig kan stillheten virke isolerende og passiviserende, og det kan være en ensomhet i stillheten.
Lyden av mennesker, og da særlig menneskestemmer, har vært trukket frem som en betydningsfull lyd i avdelingen. Jeg synes det er interessant at disse stemmene, det være seg prating, roping, skriking, masing og kjefting, av informantene kun blir omtalt som kilder til støy. Ett unntak er lyden av barn som leker ute, som en informant sier virker positivt stemningsskapende for mange beboere.
Det er imidlertid beboeres rop, skriking eller masing samt ansatte som snakker for høyt eller roper i gangene, som står i fokus under denne kategorien. Disse lydene skremmer fordi beboere ikke forstår hva de betyr, eller de irriterer fordi de oppleves som masete eller uønskede. Ingen av intervjusamtalene har vært inne på for eksempel «den gode samtalen» som en del av avdelingens lydmiljø. Hva skjer med miljøet når to eller flere sitter sammen og prater hyggelig, hvordan påvirker dette trivselen? I hvor stor grad finner vi «den gode samtalen» som en påvirkning av lydmiljøet i sykehjemsavdelinger?
Driftslyder eller signallyder som lyder fra maskiner, alarmer eller telefoner som ringer, dører som smeller og liknende, er en betydningsfull lyd i sykehjemsmiljøet, og blir så godt som alltid omtalt som en eller annen form for støy. Maskiner irriterer eller skremmer beboere, telefoner og alarmer som ringer, forvirrer. Her handler det i stor grad om at lydene ikke forstås, og derfor oppleves som støy. En informant er opptatt av å bevisstgjøre beboerne i forhold til de lydene som høres, ved å snakke om dem, og dette kunne kanskje gjøre at lydene føles mindre støyende i hverdagen. Enkelte lyder kunne helt sikkert også reduseres, eller brukes på en bevisst måte, for eksempel til tider da færrest mulig trengte å høre på dem. Andre lyder er uunngåelige som følge av nødvendige prosedyrer i avdelingen eller har viktige funksjoner som signallyder.
Musikk trekkes frem som den desidert viktigste, bevisste påvirkningen av lydmiljøet, med tanke på trivsel og sosialt miljø. Informantene er opptatt av musikkens funksjoner som stemningsskaper, og samtlige forteller at musikk er noe de bruker svært aktivt. Å bruke musikk for å roe ned stressede eller engstelige beboere er noe de fleste har erfaring med, og samtlige som jobber med stell av beboere, sier de har brukt sang eller bakgrunnsmusikk i stellsituasjoner. Samtidig som informantene er opptatt av hvordan musikken brukes som stemningsskaper og synes å virke inn på trivselen og det sosiale miljøet i avdelingen, viser alle til eksempler der musikk blir en del av et støyende lydmiljø. Dette handler i stor grad om bruk av bakgrunnsmusikk som blir satt på uten en bevisst hensikt, i et uoversiktlig lydmiljø der mange andre lyder også konkurrerer om oppmerksomheten. Radio og fjernsyn som blir satt på som en slags aktivitet eller underholdning, blir også fort en kilde til forstyrrende bakgrunnsstøy. I tillegg kan dårlig avspillingsutstyr gjøre at tiltak med musikk som i utgangspunktet er gode og gjennomtenkte, blir mindre vellykkede eller kan oppleves som støy.
Å si noe generelt om hva som er et godt lydmiljø, er vanskelig. Det viser seg likevel at det er to nøkkelpunkter som kan være av særlig betydning for at lydmiljøet skal virke positivt inn på det generelle miljøet. Disse to punktene tror jeg har betydning for trivsel og sosialt miljø i institusjoner utover sykehjemsavdelinger, og kan gjelde i miljøer der mennesker oppholder seg generelt.
Det kanskje aller viktigste ser ut til å være at lydene er forståelige. Det vil si at vi som mottakere er i stand til å definere lydene vi hører, hvor de kommer fra, hva eller hvem som produserer dem og hvilken funksjon de har i det miljøet vi befinner oss i. Betydningen av dette kan illustreres med et eksempel som tydelig viser hvordan manglende forståelse av lydmiljøet kan føre til for eksempel uro og angst:
Laila sitter mye for seg selv i korridoren. Hun har lite verbalspråk igjen, og også lite mimikk i ansiktet, så det er ikke alltid lett å vite hvordan hun har det. Alle beboerrommene befinner seg i korridoren der hun sitter, og pleiere og beboere er stadig på vei inn og ut av rommene. Til tross for at stedet er forholdsvis nyoppusset, er det dårlig med demping i dørene, og det høres ofte smell fra dem i det de lukkes. En dag setter jeg meg sammen med Laila på den lille sofaen for å se om jeg kan få i gang en samtale. Hun stirrer tomt framfor seg og hvisker: ”De skyter, nå skyter de igjen!” Jeg forstår ikke umiddelbart hva hun mener, og spør henne hvem som skyter. ”De skyter”, sier bare Laila igjen, i det en dør smeller i litt lenger borte i korridoren. (Stedje 2009:55-56)
Videre synes det å være viktig at lydmiljøet er tilpasset den konteksten det opptrer i. Lyder som oppleves som støy i en kontekst, kan oppleves som meningsfylt i en annen, og omvendt. Dette tror jeg er svært viktig å ta hensyn til når vi er med på å påvirke andres lydmiljø eller tilrettelegge lydmiljø for andre. Å kjenne til hvilke preferanser for lyd som for eksempel en sykehjemsbeboer har er av stor betydning, men å være sensitive i forhold til kontekst kan være like viktig. Det at man liker en type lyd eller musikk er ikke det samme som at man alltid liker den! Flere av informantene mine forteller at mange som jobber i sykehjem (ofte dem selv inkludert) kan ha en tendens til for eksempel å sette på musikk, radio eller fjernsyn uten å ha tid eller mulighet til å observere hvordan denne lydstimulusen blir tatt imot av beboerne. Man kan sette på noe i beste mening, og gjerne også noe som man tror de aktuelle beboerne liker, og likevel skape et negativt, stressende eller ubehagelig lydmiljø for det ”fangede” publikummet i miljøet.
Fokus på lydmiljø har ikke tradisjonelt vært sett på som en del av musikkterapifaget, og det arbeidet som til nå er gjort (inkludert mitt eget) har ikke en tydelig relevans til en praktisk, klinisk hverdag for musikkterapeuter flest. Likevel argumenterer jeg i denne artikkelen for at musikkterapeuter kan, og kanskje også bør, se på tilrettelegging av gode lydmiljøer som en av sine oppgaver. Dette begrunner jeg først og fremst med musikkterapeuters kunnskap om, og erfaring med, hvordan lyd og musikk påvirker mennesker på godt og vondt. Likevel vet vi ikke nok om disse tingene, og temaet kunne trenge flere og grundigere undersøkelser, særlig med større relevans til en klinisk hverdag. Jeg håper noen av fremtidens store arbeider om lyd og helse vil komme fra nettopp musikkterapeuter. Dette fordi musikkterapeuter med et ressursorientert utgangspunkt vil kunne bidra med et fokus på gode og utviklende lydmiljøer og lyd i kontekst, som et supplement til støyforskningens fokus på støymåling, støyskader og objektive data. Støy er kanskje et økende problem i samfunnet, men dersom vi fokuserer ensidig på å fjerne støyen, uten å lære mer om hvilke lyder som er gode og skaper trivsel og helse, risikerer vi å oppnå kun nøytrale lydmiljøer, eller i verste fall stille, isolerende miljøer. I sykehjemmet som institusjon er fjerning av støyende lyder ett tema, men jeg tror det er minst like viktig her å fokusere på utvikling av de stemningsskapende, aktiviserende og beroligende lydmiljøene.
Fotnoter konvertert til sluttnoter for publisering på nett
(1) Jeg går ikke detaljert inn på dette i denne teksten, men kan vise til Grenner (1995) og Arlinger (1995), som gir kortfattete og interessante gjennomganger av noen av de vanligste hørselsforstyrrelsene ved hørselsskade eller -svekkelse.
(2) Kjøkkenvifta er også et godt eksempel på hvordan en lyd, som vi kanskje ikke en gang legger merke til, avgjør om lydmiljøet er hi-fi eller lo-fi. Uten kjøkkenvifta på opplever vi et hi-fi lydmiljø, mens med den på blir lydmiljøet lo-fi, det blir vanskeligere å orientere seg, kommunisere og det kan oppleves stressende uten at vi kan forklare hvorfor. Samme problemstilling finner vi med for eksempel ventilasjonsanlegg.
(3)For en utdypning av begrepet lytting og hvordan man kan se på lytteren innenfor en kommunikativ vinkling, se Truax (2001), ss. 15-31.
(4) Begrepet “ikkemusikalsk” brukes i denne sammenhengen om lyder og lydmiljø som i dagligtale ikke defineres som musikk. Dette forutsetter en tradisjonell forståelse av musikk som organisert lyd bestående av melodiske og rytmiske mønstre.
Referanser
Arlinger, Stig, 1995, "Det utsatta örat", i Henrik Karlsson(red.), Svenska ljudlandskap - om hörseln, bullret og tystnaden, Kungliga Musikaliska Akademien, Göteborg, Bo Ejeby forlag.
Bruscia, Kenneth E, 1998, Defining Music Therapy (2. ed), Gilsum, Barcelona Publishers.
Carter, Paul, 2004, "Ambigous traces, mishearing, and auditory space", i Veit Erlmann (red.), Hearing Cultures - Essays on Sound, Listening, and Modernity, New York/Oxford, Berg Publishers.
DeNora, Tia, 2000, Music in everyday life, Cambridge, Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/CBO9780511489433
Grenner, Jan, 1995, "Örat, musikerns viktigaste instrument", i Henrik Karlsson(red.), Svenska ljudlandskap - om hörseln, bullret og tystnaden, Kungliga Musikaliska Akademien, Göteborg, Bo Ejeby forlag.
Haugen, Per Kristian, 2008, "To skritt frem og på stedet hvil? Demens og miljøbehandling i institusjon gjennom 30 år.", i Ragnhild M. Eidem Krüger (red.), Å leve med demens. Erfaringsbasert utvikling av tilbud, Tønsberg, Forlaget Aldring og helse.
Jakobsen, Rita, 2007, Ikke alle vil spille bingo. Om teori og praksis i demensomsorgen på Sykehjem, Bergen, Fagbokforlaget.
Kenny, Carolyn Bereznak, 1989, The field of play: A guide for the Theory and Practice of Music Therapy, Atascadero, California, Ridgeview Publishing Company.
Kittay, Jeffrey, 2008, "The Sound Surround - Exploring How One Might Design the Everyday Soundscape for the Truly Captive Audience", Nordic Journal of Music Therapy, 17 (1). https://doi.org/10.1080/08098130809478195
Myskja, Audun, 2006, Den siste song - sang og musikk som støtte i rehabilitering og lindrende behandling, Bergen, Fagbokforlaget.
Rokstad, Anne Marie Mork og Kari Lislerud Smebye (red.), 2008, Personer med demens - møte og samhandling, Oslo, Akribe.
Ruud, Even, 1997, Musikk og identitet, Oslo, Universitetsforlaget.
Ruud, Even, 2005, Lydlandskap - om bruk og misbruk av musikk, Bergen, Fagbokforlaget.
Ruud, Even, 2008 "Et humanistisk perspektiv på norsk musikkterapi", i Gro Trondalen og Even Ruud (red.), Perspektiver på musikk og helse - 30 år med norsk musikkterapi, Senter for musikk og helse, Oslo, NMHpublikasjoner 2008:3.
Schafer, R. Murray, 1993, The soundscape - Our sonic environment and the tuning of the World, Vermont, Destiny Books.
Skånland, Marie S., 2007, Soundescape: En studie av hvordan musikk blir integrert i hverdagen til brukere av mp3-spillere, masteroppgave, Universitetet i Oslo.
Skånland, Marie S., 2009, "Bruk av mp3-spillere som verktøy for selvregulering", Musikkterapi, nummer 4 - 2009. https://doi.org/10.69625/318192.CBZA1916
Stedje, Kristi J., 2009, Lydmiljø i sykehjem, masteroppgave i musikkterapi, Oslo, Norges Musikkhøgskole
Stige, Brynjulf, 2002, Culture-Centered Music Therapy, Gilsum, Barcelona Publishers.
Stockfelt, Ola, 1994, "Cars, Buildings, Soundscapes", I Helmi Järviluoma (red.), Soundscapes - essays on Vroom and Moo, Tampere, Tampere University Printing Service.
Truax, Barry, 2001, Acoustic Communication (2. ed.), Westport, Ablex publishing.
Wigram, Tony, Inge Nygaard Pedersen og Lars Ole Bonde, 2002, A Comprehensive Guide to Music Therapy, London/Philadelphia, Jessica Kingsley Publishers.
Aasgaard, Trygve, 2004, "A Pied Piper among White Coats and Infusion Pumps: Community Music Therapy in a Pediatric Hospital Setting", i Gary Ansdell og Mercedes Pavlicevic (red.), Community Music Therapy, London/Philadelphia, Jessica Kingsley Publishers.