Den levende pausen
Av
Marthe Sørby
I 2012: Musikkterapeut utdannet ved Norges Musikkhøgskole.
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.QHRC5917
Først publisert
Musikkterapi 35(3) 2012, s. 6-13
Publisert på nett
25.06.2024
Fagfellevurdert artikkel
SAMMENDRAG
"Artikkelen utforsker fenomenet pause innen musikkterapi. Den har et fokus på pause som begrep forbundet med begrepet stillhet, og utvikler et perspektiv på fenomenet basert på tre dybdeintervju, med henholdsvis en danser, en korleder og en musikkterapeut. Empirien stammer fra et arbeid som er gjort i forbindelse med en mastergrad om emnet. Artikkelen viser at temaet, om fenomenet pause innen musikkterapi, er høyst relevant og viktig å få belyst med tanke på en større bevissthet om dens betydning og potensialer."
Nøkkelord: pause, stillhet, lyd, gap, musikkterapi, musikk
DEN LEVENDE PAUSEN
Musikk er en kombinasjon av lyd og stillhet, og stillhet av en viss varighet betegnes i musikken som pause. Det er ikke uvanlig å ha den oppfatningen at pause indikerer en hviletilstand, for i musikk står denne betegnelsen for at en stemme eller et instrument skal tie i en bestemt tid. Og i musikkterapi snakker en blant annet om å vente. Hva dette oppholdet er, hva det inneholder, består av, og hvilken betydning det har, er derimot ikke helt klart. Imidlertid forbinder vi det å tie med stillhet. Og stillhet handler videre om å være stille, forstått som å være i ro. Slik kan pause forstås som en tilstand uten virksomhet, ikke ulikt det å vente. På bakgrunn av dette kunne det hevdes at pause henger sammen med en form for stillstand og derfor ikke har behov for nærmere utdypelse. Denne artikkelen derimot, fokuserer nettopp på musikkens stillere kvaliteter, og pause som et mikronivå av lyd og bevegelse i musikk. Artikkelen har sitt utspring i en undring over selve fenomenet pause, og om pausen inneholder flere levende aspekter enn vi er klar over. Altså som en aktiv forekomst av stillhet – en levende pause.
Pauser brukes aktivt innenfor musikkterapeutisk praksis, gjerne på et mer teknisk nivå og som et virkemiddel, der en blant annet gir rom til klienten, venter, gir plass til initiativ og skaper forventninger og oppmerksomhet.
Når jeg kommer inn i et samspill (…), kan jeg enten gripe fatt i noe jeg ser vedkommende gjør og gjenta det, eller jeg kan legge på litt. (…) Og så blir det gjerne en pause hvor jeg ser at den andre: ”Hva var det som skjedde nå?” Spesielt hvis jeg kommer inn med noe nytt. Da blir pausen et sånt signal på ”Oi! Hva skjer her?” Og så kan det komme en respons tilbake, og da er vi i gang med en turtaking.
Men spenningen blir litt borte hvis pausen varer for lenge. (…) Pausen må vare omtrent akkurat så lenge som den lever. Altså, en pause må leve. Og når den ikke lever lenger, da er det for sent å komme inn liksom. Eller, du kan godt komme inn, men da har du ødelagt noe (Informant).
Utsagnet beskriver pausens relevans i forhold til klinisk arbeid innen musikkterapi, der samspill og kommunikasjon er i fokus. Her er pausene viktige elementer i samspillet, som oppmerksomhetsrettende element og som en variasjon over det som er synlig mer aktivt, men pause kan også være noe annet enn et klinisk begrep. Det kan være en del av den flyten vi opplever i et vellykket samspill, der pause kun er en variasjon over å forholde seg aktivt og lyttende til hverandre, og som et kunstnerisk uttrykk kan det ha en sterk formidlingsfunksjon, for eksempel i forkant, under eller etter et stykke. I slike perspektiver ses ikke pause som en stillstand, men som en aktiv og dynamisk tilstedeværelse her-og-nå.
Denne artikkelen har primært form av en filosofisk drøfting. Gjennom en eksplorerende tilnærming til temaet tar den utgangspunkt i begrepsmessige, dynamiske og utøvende aspekter. Perspektivene er basert på litteraturstudier, dybdeintervjuer og egne refleksjoner. Dybdeintervjuene ble gjennomført i forbindelse med masteroppgaven Den levende pausen (Sørby 2011). Utgangspunktet for studien var opplevelser av fenomenet pause i et musikk-, dans- og bevegelsesperspektiv, og informantene er henholdsvis en danser, en korleder og en musikkterapeut. Hensikten med denne artikkelen er å peke på sentrale og vesentlige trekk en kan se ved fenomenet pause, heller enn fullstendige beskrivelser. Funnene gir derfor ikke grunnlag for entydige konklusjoner i forhold til alt hva en pause skal kunne representere, men indikerer derimot viktigheten av å være oppmerksom.
En veiledende begrepsfunksjon
I musikkterminologien blir pause som begrep underlagt betegnelsen stillhet, med henholdsvis en begrepsmessig og en symbolsk betydning (Bent 1981). Litteraturen er ikke helt tydelig på skillelinjene mellom disse to begrepene, verken når det gjelder å skille dem fra hverandre eller sidestille dem. Fremstillinger av begrepene har heller et overlappende perspektiv i forhold til begrepsbruk. For på den ene siden har flere teoretikere og praktikere vært opptatt av å se på stillhetsperspektivet i lydbildet, og i litteraturen finner vi pausen omtalt som en meningsfull komponent. På den annen side blir pause likevel svært ofte sett som en del av stillhet, og det synes å være gjort lite eller ingen forskning på et mulig skille mellom disse begrepene innen norsk og engelsk litteratur. Derfor er det i denne artikkelen også nødvendig å gå til teori om stillhet, for på den måten å kunne nærme seg fenomenet pause.
Begrepsforklaringen av stillhet rommer en vid beskrivelse, med kobling både til lyd og stillhet, målt tid og ikke-målt tid. Pause derimot, avgrenses til å omhandle et stille opphold tilknyttet målt tid (Bent 1981), men har altså en forbindelse både til lyd og ikke-målt tid fordi det inngår i det overordnede begrepet stillhet. Følgelig oppfatter jeg pause som et flertydig fenomen (Sørby 2011) med begrepsdefinisjoner som ofte innehar en mer veiledende funksjon fremfor en retningsgivende (Bent 1981).
Går vi til litteraturen finner vi at slike definisjoner ofte gir instruksjoner som: ”cease producing sound” og ”make no sound” (ibid.:793). Men ingen av disse beskrivelsene gir instruksjonen ”to make silence!” (loc.cit.). Videre finner vi ofte ulike anvendelser av stillhetsbegrepet i litteraturen. Noen forfattere snakker om stillhet som relatert til lyd (Sutton 2001), mens andre bruker den vitenskapelige definisjonen av begrepet som fravær av musikalsk lyd (Berczelly 1995). Pause derimot, synes forstått implisitt i disse begrepene og får dermed mindre oppmerksomhet. Imidlertid synes jeg dette gir en interessant inngang til en videre utforsking av temaet. I den sammenheng mener jeg det først er nødvendig å tydeliggjøre hvordan jeg forstår begrepene pause og stillhet.
I dagligtalen forstår jeg pause som noe som skapes, mens stillhet er. Både pause og stillhet forbinder jeg med ro, men pausens ro opplever jeg som betydelig mer aktiv enn stillhetens uendelige ro. Min opplevelse er også at en pause inntreffer før stillhetens ankomst, alternativt blir pausen etterfulgt av lyd. I musikk mener jeg pause kan være knyttet både til lyd og til stillhet, og stillhet kan like gjerne være rolige partier uten at det nødvendigvis er stille. Pause, slik jeg ser det, er en overgang mellom det som har vært og det som skal komme: et mellomrom som av og til kan gi en fornemmelse av en fortettet stemning eller et potensielt rom. Andre ganger undrer jeg på om mellomrommet kan være så lite at forholdet mellom pause og stillhet blir oppfattet som, og derfor ofte omtalt som, det samme, altså stillhet. For å avklare den videre begrepsbruken, vil jeg med bakgrunn i dette avsnittet påstå at pause er en forekomst av stillhet, men innenfor et avgrenset tidsrom som gjør at den inneholder et visst intensitetsnivå, forstått som aktivitet og tilknyttet et dynamisk aspekt.
Dynamiske og utøvende aspekter
Mange har den oppfatningen at det er en forbindelse mellom musikk og bevegelse. Den musikken du utøver eller lytter til er en forlengelse av en bevegelse, slik kropp, pust og stemmebånd fungerer som en forutsetning for sang eller slik en hånds anslag ligger til grunn for klangen fra et piano. Videre kan musikk også være en igangsetter for bevegelse, og på den måten være direkte knyttet til følelser og kroppslig påvirkning. En informant forsøker å beskrive noe av dette aspektet, og sier:
Jeg har jo så veldig fysisk forhold til den [pausen] fordi den sitter jo sånn i kroppen, i form av at jeg… at den er full av forventning og at jeg holder pusten og… Så den er veldig fysisk tilstede i kroppen min.
Slik opplever vi musikk (lyd og stillhet) som et dynamisk samspill mellom bevegelsene tid og intensitet, også forstått som opplevde energier. Utgangspunktet er altså musikk og indre og ytre bevegelse, og fokuset er i denne sammenheng pausens dynamiske trekk og elementer i denne opplevelsen.
Forventning og spenning
Både empiriske funn (1) og teoretiske perspektiver peker på tid og intensitet som to særlige faktorer når det gjelder opplevelsesdimensjonen av en pause. Forfattere (Løvlie 2006, Smith 2003, Sutton 2001, Tolle 2003) omtaler dette stille oppholdet som et ”tomrom”, ”mellomrom” eller et ”gap”, og informantene i studien peker på et opplevd spenningsforhold i pausene:
Det er jo et rom hvor det skjer veldig stor aktivitet, egentlig. Fordi du re-orienterer eller hva du bruker pausen til, eller om du venter. Men du forholder deg til at det skal foregå en aktivitet … om litt, da. Pause er jo ikke pause hvis det ikke kommer noen aktivitet foran og etter (Informant).
En pause forutsetter altså en fortid og en fremtid, som i Husserls tredelte nå (jf. nå-øyeblikk, Stern 2004). Pausen innebærer ikke en hviletilstand, men en mindre synlig eller hørbar aktivitet når en betrakter det utenfra. Den som aktivt opplever pausen vil sannsynligvis oppleve en stor grad av fortettet tid til forskjell fra en som ser dette i et tredjeperspektiv, altså utenfra. En informant beskriver i studien dette intense nå-øyeblikket en kan oppleve i en pause, og sier:
For jeg lever pausen. Jeg lever sånn. Jeg er så aktivt levende i pausen. Altså, jeg er der og jeg lever og jeg er spent og forventningsfull. (…). Da er jeg.
Beskrivelsen peker på et av de mest betydningsfulle og kjente aspektene ved fenomenet musikalsk stillhet, nemlig kairos (Sutton 2007). Dette er et tidsbegrep brukt om en indre, subjektiv opplevelse av tid, en forestilling om tid som er kontrastert til chronos og den kronologiske, målte og objektive tiden. På den ene siden handler denne tidsdimensjonen (kairos) om et spenningsforhold (jf. informanten), med en fornemmelse av forventning eller rettethet knyttet til fremtiden. På den annen side kan oppholdet erfares som et rom for ettertanke og refleksjon, og slik også være tilknyttet fortiden. Sagt med en annen informants ord kan pausen ha en funksjon som
å løfte frem det som har vært i musikken. Den får sin verdi både i det, og i det som skaper forventning og det som kommer; at du er litt spent på det som kommer. Og så gir det deg et sånn lite rom for ettertanke.
Denne beskrivelsen blir av en annen informant omtalt som en ”ankomme-lande-forlate” prosess. Følgelig forstår jeg pausen som et rom for utvidelse og for å la noe ”synke inn” (Informant), samtidig som den også forbereder deg på det som skal komme.
”Oi”-opplevelse
Det sentrale ved fenomenet pause synes så langt å være det non-verbale området og forestillinger om indre, kroppslige intensiteter, ikke ulikt innholdet av Sterns (2010) begrep vitalitetsformer. I praksis kan dette for eksempel dreie seg om erfaringer med pause som en ”oi!”-opplevelse, slik en av informantene beskriver:
En annen funksjon [av pause] må jo være at det kommer et lite sånn utropstegn, hvor du stopper opp og … blir litt revet ut av det du er i, ikke sant. Et sånt: ”Oi!”, hvor det er helt stillhet og hvor du har med deg den klangen som var. En sånn: ”Oi! Aha! Jøss, hva skjer her?” som gjør at du kanskje trekkes mer inn i musikken, hvis du har vært litt sånn på ´vidota´. På tur inni deg selv (Informant).
På et teoretisk plan kan denne ”oi”-opplevelsen forstås som opplevelsens arousalnivå (jf. Stern 2010). Det vil si hvordan de kontinuerlige, underliggende formene stiger og synker i oss og hvordan denne indre intensitetens stadige svingninger tegnes som en dynamisk form (ibid.). Overført til pause handler det om at idet pausen inntreffer, bringer den med seg en påfølgende, indre intensitet og videre en opplevelse av en bestemt følelseskarakter: Eksempelvis sinne, overraskelse, glede. Dette synes å være tilfelle uavhengig av hvilken sammenheng pausen opptrer i. Derimot kan graden av intensitet i opplevelsen variere. Det vil si at hvordan den dynamiske formen utvikler seg, fra en pause inntreffer og til et subjektivt uttrykk oppleves, er høyst individuelt.
Sett på denne måten kan det være interessant å se på selve arousalfunksjonen til en pause. Rent billedlig kan pause ses som et fenomen som treffer vår indre intensitetslinje som et punkt på en graf, for slik å virke inn på resultatet av den videre dynamiske formens retning. Med andre ord, og som tidligere nevnt; en igangsetter for bevegelse og direkte tilknyttet en kroppslig påvirkning med betydning for følelsesregisteret. Men pause kan i en slik grafisk fremstilling også oppfattes som å ”gi rom for nye retninger”, som en informant sier det. Han kommenterer og sier at:
Lyd angir retning ved at den definerer et valg som er tatt, mens stillhet definerer et valg som enda ikke er tatt og hvor alle valg kan tas.
Tilbake til bildet over, kan lyden ses som den kontinuerlige linjen som går, mens stillhet inntreffer i pausepunktet og gir en mulighet for å endre kurs – eller for å puste.
Pause kan altså fremstilles grafisk som dynamiske former, med et nettverk av punkter og forbindelseslinjer som stadig utfolder seg på aksene tid x intensitet. Sett i sammenheng med et kommunikasjonsaspekt kan denne forståelsen blant annet relateres til den dynamikken som utveksles i kreative, kommunikative praksiser. Her er ikke pause et brudd i et pågående samspill, men en form for non-verbal re-dirigering av gjensidig oppmerksomhet. For pause kan også være et fenomen som oppstår av seg selv der det er flow (jf. kunnskap fra moderne spedbarnsforskning, kommunikasjonsteori og utviklingsteori). Den trenger ikke å være noe som bevisst skapes av en musikkterapeut eller som avtegnes som tydelige punkter på en graf.
Kontaktskapende og kontaktskadende
Men pause kan også skapes. Innen musikkterapi snakker vi gjerne om pauser ut fra et teknikknivå og virkningen av det å skape en pause (jf. Bruscia 1987). Her dreier pauser seg om å vente, å gi tid og å gi rom (Johns 2008, Næss 1999, Berczelly 1995, Bruscia 1987), med den hensikt å stimulere eller utløse respons (Stige 1991, Bruscia 1987). La meg imidlertid presisere at pause i denne sammenheng på ingen måte betyr passivitet, men at det å vente, å gi tid og å gi rom er høyst dynamiske tilstander. For som en informant så treffende sier det:
Selv om en pause kan se ut som det er noe livløst, noe objektivt, noe passivt, så er det samtidig det som gjør det mulig for aktiviteten, det livfulle, å få plass.
Men et samspillmønster som har vært preget av regelmessig rytme og tilpasning kan, nettopp i kontrasten fra synlig til mindre synlig aktivitet, i mange tilfeller oppfattes som passivitet. I et klinisk fokus kan det eksempelvis dreie seg om observasjonen av en klient som ”faller litt ut” eller som inntar en mer eller mindre frys-tilstand, men også terapeuten kan rammes av det såkalte passive øyeblikket, med henholdsvis en tilstand preget av ”veldig mange undringer”, ”mye tankevirksomhet” og ”veldig mange dialoger mellom magen og hodet” (Informant). De ytre, synlige bevegelsene kan med andre ord være mer eller mindre fraværende i en pause, og nettopp derfor påpeker informanten at pause kan være ”en form for stillstand”. Men samtidig er intensiteten der: ”Den står ikke stille”. Slik kan pausene ses som et verktøy der ”man antesiperer noe” (Informant). Og erfaringsmessig viser det seg da at en respons ofte kommer til uttrykk på et ytre plan idet pausen opphører. Derfor snakker en i musikkterapi også om at pause handler om å utvikle en felles oppmerksomhet i relasjonen (Johns 2008, Næss 1999, Berczelly 1995), et felles fokus som kan åpne opp for og muliggjøre kontakt.
Men en pause kan også bryte en opprettet kontakt hvis den inntreffer for brått og uten mening. Dette påpeker en av informantene i studien. Han forklarer at for å unngå et slikt brudd, bør en bestrebe seg på å legge pausene nært nok, altså unngå å gjøre altfor store endringer fra den rytmen og den flyten som har vært, men heller tilpasse og forberede. Slik kan en fremdeles holde tak i samspillet ved både å opprettholde det som har vært samtidig som en introduserer det som skal komme.
Pausen kan med andre ord ses som en overgang. Betydningen ligger her i det ”å skape en åpenhet” (Informant), et pauserom. Herunder et rom for bevegelse, med en mulighet for å samle seg, for å observere eller for å komme med et uttrykk og et innspill, både for klient og for terapeut. Dette er stille opphold hvor det ofte ikke er noe synbar aktivitet, ”men så er det noe der likevel”, som en av informantene så treffende sier det.
Balansepunkt
Forskning (Sacks, Schegloff & Jefferson 1978 i Sutton 2001) viser at det er en forbindelse mellom stillhet og organiseringen av kommunikasjon, der begreper som gap, lapse og pause indikerer kommunikasjonens ”silent points of delay” (Sutton 2001:242). Det sentrale i denne teorien er forståelsen om at ulik bruk kan gi ulik betydning. Følgelig har det betydning for opplevelsen hvordan pausen forekommer. En som snakker om den kommunikative bruken av pause i en slik sammenheng, er Potter (2007). Han omtaler det såkalte oppholdet som ”points”, og beskriver pausen som en subtil kombinasjon av det forutsiende og det reflekterende: punktet som i kommunikasjonssammenheng er det mest intense.
Her forstår jeg pausen som et balansepunkt (Sørby 2011). Rent kroppslig snakker vi her om en tilstand som kan beskrives som å være ”attached or detached to the edges of a musically spatial body” (Clifton i Sutton 2001:114), eller som å være ”i påvente” (Informant). Hvilket opplevelsesuttrykk som responderer er i dette nået (jf. Stern 2004) ennå ukjent. Derfor kan det også virke rimelig å forstå at stillhet, og av det også pause, handler om mot, sårbarhet, uro og angst (Løvlie 2006). Nettopp av den grunn kan temaet i denne artikkelen vise seg å være både viktig og vesentlig, for som Ruud (2005:206) skriver: ”Lyd skaper man så lett. Stillheten skaper deg (…)”.
Det å utforske pausebegrepet er i denne artikkelen et poeng nettopp for å vise at pauser ikke er stillstand, men en aktiv og dynamisk tilstedeværelse her-og-nå, og at begrepet således er verdt oppmerksomhet og utforskning. Med bakgrunn i egen intuisjon om at fenomenet pause er viktig, valgte jeg derfor i den omtalte studien et fokus på opplevelsen av fenomenet. Siden jeg mener hele kroppen er en del av denne opplevelsen, i tillegg til at jeg implisitt forstår dette som å omhandle bevegelse, ble det for meg naturlig å velge yrkesgrupper som gjennom sitt utøvende virke nettopp er i bevegelsen. Slik ble informantutvalget foretatt med utgangpunkt i en danser; som har et naturlig forhold til kropp og bevegelse, en korleder; som har kompositoriske, dirigent- og sangtekniske, samt mellommenneskelige erfaringer og formidlingskompetanse, og en musikkterapeut; som har et særlig fokus på kommunikasjon, relasjon og samspill. I tillegg var kriteriet et høyt refleksjonsnivå. På denne måten ønsket jeg å innhente gode og utdypende beskrivelser av fenomenet, der ulike tilnærminger kunne bidra til å belyse forskjellig sider av området. Og nettopp dette mener jeg informantene gjør idet de presenterer flere uttalelser i tråd med de nevnte tilstandene innledningsvis i dette avsnittet. De sier eksempelvis at:
”Pausen eksponerer deg”; ”Man vil merke seg selv i en pause”; ”Da er jeg. For jeg lever pausen. Jeg lever sånn. Altså, jeg er der og jeg lever og jeg er spent og forventningsfull. Jeg lever veldig i pausen”; ”Altså, du møter deg selv. Og det kan oppleves på mange forskjellige måter”.
Et fellestrekk fra studiens empiri synes å fokusere den levende pausen; et eksistensielt plan som i teorien kan dreie seg om indre, kroppslige intensiteter av opplevelsen av å leve – å eksistere (jf. vitalitetsformer, Stern 2010). Slike beskrivelser kan være utfordrende å utdype og er også lite beskrevet i litteraturen. I det neste avsnittet velger jeg derfor å omtale stillhet, for slik også å belyse fenomenet pause, forstått som en forekomst av stillhet, men innenfor et avgrenset tidsrom.
Stillhet og angst
Lyd og stillhet kan dypest sett virke utfordrende å gripe. Men ser en på forbindelsen lyd, stillhet og angst, mener jeg Løvlie (2006) presenterer en viktig side ved uttrykkene. Hun snakker om forholdet mellom angst og stillhet som øyeblikk der ”stillhetens stemmer blir tydeligere” (ibid.:9). Stillhet, slik jeg forstår det, handler her om forgrunn og bakgrunn, der stillheten kan forstås som et bakteppe som trer frem idet lyden nedtones. Slik mener jeg opplevelsen i uttrykket kan handle om fokus, det som subjektivt trer frem og danner forgrunn. Det kan være det som har vært, det som er eller det som skal komme. Og det kan dreie seg om et kortere eller lengre tidsrom. Men det kan også være helt andre faktorer av ytre eller indre stimuli som kan spille inn og kreve din oppmerksomhet i dette oppholdet: ”for stillheten er ikke tom; den er et sted der noe underliggende kan avdekkes og tre frem” (ibid.:26).
Dette er en viktig side ved artikkelens tema. For det å være i en pause, å være i stillheten, er et ”tids-rom” (jf. Heidegger i Sandnes 2000) som kan oppleves på så veldig mange måter: alt fra det fredfulle og rolige, til det ubehagelig og intense. Angstelementet kan her vekkes på bakgrunn av den plutselige fornemmelsen av nettopp å være til (Løvlie 2006:80), av at noe uventet oppstår, eller av ikke å vite og med en fornemmelse av at noe skjules. Med mindre ytre stimuli er det nemlig ofte slik at oppmerksomheten forsvinner mer innover enn utover. Og det sentrale blir da ”å lytte innover” (Informant).
Å lytte
I en av samtalene med informantene fremgår denne koblingen mellom en pause og det å lytte som en ikke-uttalt selvfølge. Likevel aner jeg i løpet av samtalen en holdning til nettopp denne koblingen. Derfor stiller jeg følgende spørsmål mot slutten av intervjuet: ”Kan vi lytte til en pause?” Jeg får følgende svar:
Absolutt! Er ikke det… Jeg synes vi har snakket om det nesten hele veien, at det er da man faktisk ofte… Det er da det ofte begynner å skje. Du blir mye mer bevisst fokuset ditt. Og når du begynner å bli mye mer oppmerksom på fokuset ditt, så lytter du også mer. Så pause, for meg, er en veldig lyttende situasjon (Informant).
Å lytte er med andre ord her noe annet enn å høre. Å lytte har en dypere psykologisk funksjon. Overført til klinisk musikkterapi og pause, kan fenomenet handle om å lytte på flere plan. Her kan en pause, som tidligere nevnt, dreie seg om å legge til rette for valg, muligheter og initiativ gjennom å ”gi rom” (Informant). Vi snakker med andre ord om ”betydningen av å vente” (Informant): en værentilværelse som handler om å gi tid og rom til å la noe ”synke inn” (Informant), til å utfolde seg. Å dvele ved et slikt øyeblikk kan være et sentralt virkemiddel, også i musikk. Å gi pausen en mulighet til å leve.
På det praktiske plan kan det eksempelvis handle om at vi kan lage oss mellomrom ved ikke å bruke første impuls, men istedenfor vente på den andre eller tredje før vi handler (Smith 2003) – forstått som å dvele ved øyeblikket. Smith (ibid.) hevder med andre ord at vi utvider ”the gap” idet vi holder øyeblikket åpent noen sekunder lenger. Innenfor et kommunikasjons- og relasjonsaspekt kan dette være et sentralt element idet vi snakker om begreper som turtakting, timing og respons (Sutton 2001, Potter 2007, Berczelly 1995, Johns 1993, 2008). Følgelig kan pause som et non-verbalt fenomen like fullt fremstilles med potensielle kommunikative betydninger. For en pause er ikke tom, en må bare lytte etter dens betydning og potensialer i forekomstene av stillhet.
Et sentralt spørsmål i denne sammenheng kan imidlertid være om oppmerksomhet i betydningen pause alltid er positiv? Idet stillhet antyder en side som ”å tre frem” (Informant, Løvlie 2006), kan uttrykket også muliggjøre for nettopp andre lyder å tre frem. Dette er et aspekt jeg anser som en potensiell utfordring i forhold til det å skape en pause og det å forvente oppmerksomhet. I praksis vil det bety en holdning om ”at du skal få komme med ditt. At jeg forventer det; ”jeg venter her i spenning på deg” (Informant). Jeg mener det i denne sammenheng, og som et svar på spørsmålet, er viktig å huske på at pause er ”en litt sånn personlig prosess” (Informant). For ”noen tåler mer kaos og forvirring og usikkerhet, mer risiko” (Informant), andre ikke. I et slikt perspektiv vil jeg presisere betydningen av en musikkterapeuts lyttende og deltakende holdning samt ivaretakende rolle (Johns i Berczelly 1995). Her inngår også forståelse og aksept for den subjektivt klingende tonen. På bakgrunn av dette mener jeg derfor at pause kan sies å forekomme med en sensitiv side.
Avsluttende diskusjon
Så langt har fenomenet pause vist seg å favne videre enn et opphold. Det inneholder større områder enn det kliniske. Det består av mer enn teknikk og den har betydning, men pause kan også være et flyktig fenomen med en betydningsløs forståelse dersom en verken er oppmerksom eller bevisst øyeblikket. Derfor mener jeg, som jeg også tidligere har vært inne på, at en pause både bør sanses og oppfattes for å inngå i en sammenhengende stemning. Den krever en tilstedeværelse. For i motsatt fall kan sammenhengen briste, eksempelvis dersom utøvende musikere benytter pausen til å klarne stemmen, ordne på håret eller rette på klærne. I tråd med Nielsen (1993) mener jeg derfor at pausene er minst like fullkomne og viktige som notene. Og kanskje er fenomenet også enda mer uttrykksfullt og fantasivekkende?
Spørsmålet lar jeg bli stående som utgangpunkt for denne avsluttende diskusjonen, der jeg mener kunstperspektivet kan være en inngang til en dypere forståelse av temaet. I den forbindelse vil jeg trekke frem Kruse (1995) som i boken Den tenkende kunstner er opptatt av den skapende prosessen og en felles forståelsesplattform på tvers av forskjellige kunstarter. Han skriver blant annet:
Som mottager kan man alltid berike sin kunstopplevelse gjennom innsikt i et kunstverks egenskaper. Man trenger ikke kunne fotballspillets regler for å sette pris på en kamp, men det bidrar til en sterkere opplevelse av kampen hvis de viktigste reglene er kjent. Kunstopplevelsens ”regler” er også til stede, både innen den skapende prosessen og hos mottageren. Forskjellen fra fotball er at reglene ikke er de samme for alle; de er det man selv bestemmer. Men det krever en bevissthet om det å være oppmerksom (min utheving) (ibid.:14).
Sitatet mener jeg på mange måter utdyper artikkelens hensikt når det gjelder å belyse et fenomen som pause. Videre trekker forfatteren frem at:
Det er en stor forskjell mellom ”å betrakte” og ”å se”, som det er forskjell mellom ”å lytte” og ”å høre”, og ”å føle” og ”å berøre”. Det ene er mer aktivt enn det andre, og det krever en bevisst fokusering av oppmerksomhet (loc.cit.).
På samme måte vil jeg hevde at det også er forskjell mellom pause og stillhet. Selv om begrepene ved første øyekast kan synes å være forholdsvis identiske, fremstår det ene som mer aktivt enn det andre. Argumentasjonen finner jeg i et empirisk, teoretisk og et subjektivt ståsted. En pause som i musikkterapien uttrykkes som forventningsskapende, og som omhandler kontakt, initiativ, oppmerksomhet, respons og felles fokus er for meg alt annet enn uvirksom. Her beskrives en kairos-tid fylt med indre aktivitet, intensitet, energi og bevegelse: en fortettet stemning som utløses i form av en respons.
Slik sett mener jeg det er mye liv i en pause. Men for å bli oppmerksom på dette iboende potensialet kan det, slik Kruse (ibid.) peker på, kreve en større bevissthet om dens betydning. Jeg vil i denne sammenheng trekke frem et utsagn fra en av informantene, hvor jeg mener vedkommende på en god måte beskriver sin oppmerksomhet rundt det å være i en pause. Han sier:
For meg er det [pause] et sted hvor du lar noe tone ut, hvor du lar noe vente og hvor du lar noe nytt begynne. Det er en overgang, et mellomrom. Det kan også være et sted hvor du observerer, hvor du gir rom for å ta en litt annen tilstand inn i prosessen. Det er et sted hvor du får tid til å hente inn noe (Informant).
Videre sier han om bevissthet:
Når du begynner å arbeide bevisst i det rommet [pauserommet], åpner du opp for helt andre type muligheter enn når du overser det rommet. Når du ikke lander i det rommet, mister du en stor mulighet til å erkjenne hva du faktisk gjør og hvordan du faktisk velger og hva slags muligheter du gir deg selv (Informant).
Pause er altså en prosess – mot en erkjennelsestilstand. Det skjer en utvikling, ikke bare i tid, men også på et personlig plan. Selve prosessen kan handle om ”å finne den dimensjonen i seg selv” (Informant). Følgelig handler det mer om ”å lytte” enn ”å høre”, og mer om ”å føle” enn ”å berøre” for å lande i en pause. Her kan pausen også vise seg å ”gi verdifull informasjon om den andres tilstand” (Informant), og også om sin egen. For det kan være ”en fantastisk ting det å være i det samspillet mellom musikk og bevegelse” (Informant).
Likevel mener jeg vi bør være klar over et viktig moment i ordene til Løvlie (2006:112), som skriver at: ”Å lytte er å begi seg inn i det ukjente”. Derfor mener jeg pause er en ”opplevelse av risiko” (Informant), fordi en inntar en posisjon som ”det å ikke vite hva man skal” (Informant). Samtidig er det nettopp denne posisjonen som åpner opp for mulighetene. Derfor mener jeg pause er et balansepunkt. Og balanse handler nettopp om å lytte gjennom å være fokusert. Følgelig vil jeg avslutte denne diskusjonen med å si at det å lytte til en pause kan være en inngang til opplevelsen av fenomenet.
Oppsummering
I denne artikkelen har jeg forsøkt å belyse fenomenet pause som en aktiv forekomst av stillhet innen musikkterapi. Pauseelementene tid og intensitet har vist en klar forbindelse til en kroppslig opplevelsesdimensjon, et perspektiv som fremkom med en tydelig subjektiv karakter. I lys av dette ble det naturlig også å behandle fenomenets mer vare sider, som ulike erkjennelsestilstander og med betydning for utøvende praksis. Oppsummerende er derfor en musikkterapeutisk implikasjon ved pause en større bevissthet om det å være oppmerksom fenomenet – for slik å kunne lytte etter dens betydning og potensialer.
Fotnoter konvertert til sluttnoter for publisering på nett
1 jf. masteroppgaven Den levende pausen (Sørby 2011).
Om forfatteren:
Marthe Sørby er utdannet musikkterapeut fra NMH våren 2011. Tidligere har hun grunnutdanning som allmennlærer med fordypning i musikk og ensembleledelse. Marthe jobber for tiden ved Stor-Elvdal og Rendalen kulturskoler som henholdsvis faglig leder og rektor, i tillegg til en undervisningsdel som blant annet omfatter instrumentalopplæring, kulturkarusell og ungdomskor. Faglig er Marthe spesielt opptatt av at den allmenne kulturutøveren kan ha stor nytte av tanker om musikkterapeutiske prosesser og elementer i slike prosesser, samt en bevisstgjøring av disse.
Referanser
Bent, I. (1981). The terminology of silence. I: Heartz, D. & Wade, B. Report of the twelfth congress Berkely 1977. International musicological Society. Kassel: Bærenreiter, s. 792-794.
Berczelly, S. (1995). I stillhetens rom: tanker og refleksjoner rundt stillheten og pausens betydning i musikkterapien. Prosjektoppgave, Oslo: HiO, musikkonservatoriet.
Bruscia, K.E. (1987). Improvisational models of music therapy. Springfield, Illinois: Charles C. Thomas Publisher.
Johns, U. (1993). Intersubjektivitet som grunnlag for utvikling. Spesialpedagogikk (3), s. 41-46.
Johns, U. (2008). ”Å bruke tiden – hva betyr egentlig det?” Tid og relasjon – et intersubjektivt perspektiv. I: Trondalen, G. & Ruud, E. (red.). Perspektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2008:3, Oslo: Unipub, s. 67-83.
Kruse, B. (1995). Den tenkende kunstner: komposisjon og dramaturgi som prosess og metode. Oslo: Universitetsforlaget.
Løvlie, E. (2006). Stillhet og støy: tanker om tid, angst og kjærlighet. Oslo: Cappelen Forlag.
Nielsen, C. (1993). Levende musik. Arbon am Bodensee, Schwits: Eurotext.
Næss, T. (1999). Den mystiske boks. Oslo: Musikkpedagogisk Forlag.
Potter, J. (2007). The communicative rest. I: Losseff, N. & Doctor, J. (red.). Silence, music, silent music. Aldershot: Ashgate, s. 155-168. https://doi.org/10.4324/9781315087955-10
Ruud, E. (2005). Lydlandskap: om bruk og misbruk av musikk. Bergen: Fagbokforlaget.
Sandnes, H. (2000). Musikk, tid og eksistens: Martin Heideggers tenkning og musikken. Hovedoppgave i musikkvitenskap. Oslo: Universitetet.
Smith, N.S. (2003). Life Scores. I: Albright, A.C. & Gere, D. (red.). Taken by surprise: a dance improvisation reader. Middletown, Conn: Wesleyan University Press, s. 245-254.
Stern, D.N. (2004). The present moment in psychotherapy and everyday life. New York: W.W Norton & Company.
Stern, D.N. (2010). Forms of vitality: exploring dynamic experience in psychology, the arts, psychotherapy, and development. Oxford, New York: Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/med:psych/9780199586066.001.0001
Stige, B. (1991). Musiske born: ein tekst om improvisatorisk musikkterapi. Høgskuleutdanninga på Sandane, Sandane.
Sutton, J.P. (2001). The invisible handshake: an investigation of free musical improvisation as a form of conversation. Faculty of Arts, School of Media and Performing Arts (Music), PhD, University of Ulster.
Sutton, J. P. (2007). The air between two hands: silence, music and communication. I: Losseff, N. & Doctor, J. (red.) Silence, music, silent music. Aldershot: Ashgate, s. 169-186. https://doi.org/10.4324/9781315087955-11
Sørby, M. (2011). Den levende pausen: en studie av pausebegrepet og pausens betydning i utøvende praksis. Masteroppgave i musikkterapi, Oslo: Norges Musikkhøgskole. http://hdl.handle.net/11250/172516
Tolle, E. (2003). Stillness speaks: whispers of now. London: Hodder & Stoughton.