Musikalsk egenomsorg i sorg og livskrise
Kontakt
even.ruud@imv.uio.no
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.YYCT3463
Først publisert
Musikkterapi 35(4) 2012, s. 6-13
Publisert på nett
25.06.2024
Fagfellevurdert artikkel
Sammendrag
"Det er flere som bruker musikk som en form for selvhjelp i situasjoner som er vanskelige, ved livskriser, for å overkomme sin frykt og angst, for å redusere smerte, forbedre søvnvaner, eller regulere energinivået, for å nevne noen sentrale temaer. Disse formene for "selvteknologier" kunne oppfattes som atferd som har til hensikt å forbedre eller fremme sin helse, en form for atferdsimmunologi ved hjelp av kulturelle midler. Disse helsepraksisene er ikke forsket på systematisk og vi trenger å vite mer om hvilke musiseringsformer folk bruker, hvilke læringsstrategier som er involvert eller hvilke kontekstuelle faktorer som virker inn på musikkbruken. I denne artikkelen vil jeg med utgangspunkt i tre natrrativer diskutere noen av de forutsetningene eller generative mekanismene som er tilstede når musikk brukes som egenomsorg i hverdagen."
Nøkkelord: musikk og helse, musikalsk egenomsorg, sorg, "health musicking"
MUSIKALSK EGENOMSORG I SORG OG LIVSKRISE
Musikkterapi er i mange sammenhenger definert som bruk av musikk og de opplevelser og relasjoner som oppstår i det musikalske samspillet med en musikkterapeut til å påvirke en helsetilstand. Slike definisjoner er rettet inn mot å definere musikkterapi som en profesjonell praksis, ut fra hva musikkterapeuter gjør. Det kan synes som om vi i en fase av profesjonsoppbygging har lagt stor vekt på musikkterapeutens kunnskap og rolle i musikkterapeutiske prosesser og dermed avgrenset faget fra situasjoner hvor musikken kan virke inn på enkeltpersoners helsetilstand uten at musikkterapeuter er til stede.
Nå kan vi jo skille mellom definisjoner av musikkterapi som profesjon og musikkterapi som fag eller disiplin (Stige 2002). Om vi ser på musikkterapi som et ”fag” vil det handle om å samle opp alle teorier og observasjoner omkring forholdet mellom mennesker og musikk som kan settes i relasjon til hva vi måtte definere som ”helse”. I så måte er vi interesserte i å forstå alle forhold og situasjoner hvor musikk inngår og som kan kaste lys over triaden musikk-menneske-helse. Vi kunne si at faget musikkterapi har en mer generell interesse i å forstå og belyse musikkens potensielle helseeffekter – både for å kaste et nytt lys på hva musikken tilbyr av muligheter, det som på engelsk går under betegnelsen ”affordance”, samt øke bevisstheten om ulike aspekter ved musikalsk egenomsorg. Det er mulig vi her også utvider det musikkterapeutiske forskningsfeltet til å bli et mer generelt musikk-helse felt.
En slik utvidelse åpner opp for nye faglige perspektiver og teoretiske innfallsvinkler. For eksempel foreslår Krüger (2009) at ulike selvhjelpsideologier kan anvendes også i musikkterapien. Et annet perspektiv ville være å anlegge et mer generelt folkehelseperspektiv på musikkterapien. Slik nettopp Stige (2002) foreslår, hører ”folk music therapy” til det store diskursfeltet ”musikkterapi”. Innenfor feltet av ”heterodokse” praksiser som står på siden av den mer offisielle musikkterapien, finner vi ikke bare historiske praksiser eller bruk av musikk innenfor medisinsk-rituelle sammenhenger i forskjellige kulturer, men også den praksis som foregår i hverdagen blant mange mennesker, hva Stige omtaler som ”nonexpert and noninstitutionalized uses of music for health in modern societies” (ibid.: 194). Disse praksiser kommer ofte ikke til overflaten, de lever sitt eget liv i en hverdagspraksis for mange mennesker. Noen ganger løftes de fram og forklares innenfor en mer ”new age”- preget spekulativ teori. Det er derfor viktig å forske på slike ”skjulte” praksiser, både for å gjøre dem tydelige og synlige, og for å avmystifisere dem ved å skrive historiene inn i en forskningsbasert musikkterapeutisk og musikkpsykologisk diskurs.
Med utgangspunkt i tre vignetter (narativer) basert på fortellinger framskaffet gjennom kvalitative intervju, vil jeg i denne artikkelen fokusere på hvordan musikalsk egenomsorg i sorg og livskrise kan forstås teoretisk og hvordan det kan sees som et viktig forskningsområde for musikkterapi som et fag med fokus på forholdet mellom musikk og helse.
KJENTE TRADISJONER OG NY ANVENDELSE
Stige (2002) skriver at dagens musikkterapeutiske praksis hviler på en kulturell tradisjon og en kontekst hvor musikk inngår med sitt potensial for å være helsefremmende. Bruken av musikk for å hjelpe oss gjennom kriser er således ikke ukjent verken i vår egen eller andres kultur og (musikk)historie. Berger (2004) skriver om hvordan Louis Armstrongs klassiker ”Do you know what it means to miss New Orleans” fikk ny aktualitet etter flomkatastrofen i New Orleans i 2005, da den ble framført av Harry Connick Jr. I kjølvannet av 22. juli har vi sett hvordan artister har produsert nye sanger for å bearbeide sine personlige følelser og for å trøste oss andre. De følger i fotsporet til Pink Floyd som skrev ”Wish You Were Here”, en ode til Syd Barrett, eller de følger Eric Clapton som skrev ”Tears in Heaven” etter at han mistet sin fire år gamle sønn, Conor.
Vi så også etter 22. juli hvordan gamle sanger kunne få ny aktualitet og ny mening når de knyttes til nye hendelser. Kanskje overraskende var det at Ole Paus sang om ”Mitt lille land” opprinnelig var skrevet som et ja-innlegg i EU-debatten og senere brukt for å promotere TV2 gjennom våre fremste transkulturelle artister (se Bjorøy 2012). Men Paus står fram og understreker at låta nå lever sitt eget liv, og vi finner at teksten og framføringene resonnerer godt med våre følelser i dag. Nordahl Griegs ”Til ungdommen” med sitt budskap om menneskeverdets betydning passer også godt til den ordbruken som har oppstått for å bearbeide våre følelser. Sangens ideologiske utgangspunkt og tidligere forankring innen folkehøgskolen og arbeiderbevegelsen blir lett omdefinert til å være gjeldende for de fleste av oss. Det vi kan lære av denne lille historiske og kulturelle kontekstualiseringen er at svært mye musikk, også i vårt eget musikkbibliotek, kan tas i bruk til å bearbeide vanskelige følelser, om det blir nødvendig.
Ikke minst har vi sett hvordan musikken hjelper oss til å søke mot andre, til å søke tilhørighet og styrke i fellesskapet. Vi har også i den senere tid sett hvordan vi gjennom musikalske ritualer, ved å stå skulder til skulder og synge, kan vise våre følelser i et offentlig rom, sammen med andre. Den unisone avsyngingen synkronisert gjennom felles tekst, takt og puls skaper et bånd til andre mennesker. Vi opplever å bli styrket, få handlekraft og får mot til å gå videre, til å ta opp kampen.
Fra mediene kjenner vi personlige fortellinger fra artister, som etter å ha opplevd tap, skriver tekster, komponerer musikk og gir ut cd-er. Vi nevnte eksemplet med Eric Clapton, som skrev sang til minne om sin sønn. Til Dagbladets Magasin forteller artisten Ottar ”Big Hand” Johansen om hvordan han komponerte sanger til sin datter på sykehuset gjennom flere år. Etter datterens død gir han ut samlingen med voggesanger: ”Vi gjør det for å hedre Josefine, og for å formidle noe vi synes er trygt og godt, til andre barn”, fortelles det til journalisten (Holst-Hansen 2005).
Men det er ikke bare gjennom tekst og sang at musikken kan forløse sorg og lindre. I den samme reportasjen forteller jazzpianisten Tord Gustavsen om hvordan hans CD The Ground framkom i en fase av livet hans preget av sorg over at mange av hans nære familiemedlemmer omkom i en trafikkulykke. ”Det å skrive musikk igjen føltes dobbelt. Det var veldig krevende, men også veldig meningsfylt”, sier Gustavsen i reportasjen (ibid.). ”Utviklingen av materialet skjedde i etterdønningene av ulykken, og samtidig med min egen sorgbearbeiding. Det er ikke musikk jeg først og fremst har laget for å bearbeide min egen sorg. Men sorgprosessen er sammenvevd med også denne delen av livet.. (…) Men musikk kan være med på å skape et terapeutisk univers. Et rom der man kan kjenne på følelsene sine, og få satt dem i bevegelse”, tilføyer han.
Nå er det ikke slik, som vi skal drøfte senere, at det finnes en spesiell sorgmusikk, skrevet ut i fra en spesiell situasjon, som kan brukes i personlige sorgprosesser. Likevel vil nok mange finne gjenklang i Gustavsens musikk, noe som anekdotisk beskrives av journalisten i denne reportasjen som har mottatt e-post fra en dame som forteller at hun hørte på Gustavsens musikk hver eneste dag, etter at hun mistet sin ektefelle.
En annen pianist, komponist og forfatter som inngående har beskrevet sammenhenger mellom musikk og sorg, er Ketil Bjørnstad, riktignok i fiksjonens form. I romantrilogien Til musikken, Elven og Damen i dalen beskriver Bjørnstad inngående hvordan musikk kan speile og bearbeide tunge livserfaringer. (1)
Musikk og helsenarrativer
Når vi ønsker å undersøke sammenhenger mellom musikk og helse på en mer systematisk måte, kan vi se nærmere på hvordan musikk kan anvendes av enkeltpersoner på ulike måter for bevisst å påvirke sin egen helse. Jeg har forsøkt meg på dette tidligere, ved å samle inn fortellinger hvor musikk er blitt tatt i bruk for å regulere egen helse (Ruud 2002, 2005a). I disse eksemplene dreide det seg blant annet om en person som brukte sang for å styrke åndedrett og motvirke sin astma, og om en kvinne som brukte lytting og dans for å motvirke stress og finne større avspenning i kroppen. Jeg intervjuet også en person som brukte toning for å regulere energier og sinnstilstand, og jeg fortalte om en kvinne som motarbeidet sin sosiale angst og fobi ved å komme seg ut på øvelser i rockebandet, hvor hun kunne spille og lage låter til egne tekster. Jeg foreslo at uttrykket ”kulturelt immunogen” kunne være navn på en praksis hvor kunstneriske uttrykk ble satt i sammenheng med helsefremmende og forebyggende helsearbeid (Ruud 2002).
I det følgende skal jeg presentere ytterlige tre narrativer med et felles fokus på bruk av musikk i forbindelse med tap, sorg og livskrise. I disse fortellingene finner vi at dette musikalske helsearbeidet også foregår når personer lytter til musikk, gjennom selv å spille musikk andre har komponert, eller ved å delta i et kor. Vi skal først møte en kvinne som etter å ha gjennomgått en livskrise med bakgrunn i en kreftbehandling, ser muligheter for å øke livskvalitet og helse ved å starte et kor i nærmiljøet. En annen kvinne lyttet seg gjennom sin platesamling over en lengre periode for å bearbeide sin sorg, mens en yngre kvinne fant fram til et musikkstykke på piano som hjalp henne å bearbeide tapet av en nær slektning. Disse narrativene om musikk og helse er framkommet gjennom et forskningsprosjekt iverksatt av Senter for musikk og helse som samler historier hvor musikk anvendes av enkeltpersoner i en musikalsk egenomsorg. (2) Jeg ønsker imidlertid ikke her å gjøre en kvalitativ forskningsanalyse av disse narrativene, men bruke narrativene som utgangspunkt for en teoretisk drøfting av hvordan ulike musiseringspraksiser (jfr. health musicking, Stige 2012) kan anvendes i forbindelse med musikalsk egenomsorg.
Med utgangspunkt i ulike måter musikk kan anvendes i sorgarbeid, eller mer generelt i et musikalsk helsearbeid, stilles følgende spørsmål: Hvilke musikalske aktiviteter – lytting, sang, spilling etc. møter vi på i litteraturen når musikk anvendes av mennesker i sorg og krise? Hvilke konkrete situasjoner refereres det til, og på hvilken måte kan vi hevde at musikken kan bidra til økt helseopplevelse? Artikkelen vil beskrive situasjoner for å kartlegge ulike bruksmåter foruten å drøfte musikkbruken i forhold til teorier om sosial kapital og emosjonell regulering.
MUSIKK SOM SOSIAL STØTTE
Den første fortellingen om musikk og helse henter vi fra kvinnen som bygget et sosialt nettverk rundt seg ved å etablere et kor. Nettopp bruk av musikalske ensembler som en form for sosialt nettverk eller sosial kapital synes å ha et potensial for bruk av musikk til å fremme helse. For først å se nærmere på ett av disse områdene, nemlig tilhørighet og tilknytning, er dette noe som absolutt er sentralt både for det å synge i kor og for å besitte helse. Kvinnen som skal omtales i det følgende er en av mange som har gjennomgått en brystkreftbehandling og som i årene etterpå lever med en usikkerhet, selv om behandlingen er vellykket. Hun forteller at hun i sin ungdom tok sangundervisning, men sluttet før hun var tyve. Hun har en lang helsefaglig utdanning og et reflektert forhold til begreper som sykdom og helse. Hennes første reaksjon etter at hun fikk konstatert brystkreft var at hun ville finne noe meningsfylt i livet. Hun begynte å ta pianotimer, men det ble vanskelig å kombinere øving med barn i huset. Etter at hun begynte å jobbe tok hun opp igjen sangtimene, noe hun opplevde som svært hyggelig. Men det var likevel noe mer hun søkte og hun satte i gang en refleksjonsprosess. Ett moment i denne prosessen var ønsket om både å gjøre noe sammen med andre, og noe som kunne være til støtte for hennes barn. Dette hadde igjen bakgrunn i at skoletilbudet var organisert slik at det var vanskelig å få kontakt med de andre foreldrene på skolen. Slik oppstod ideen om å starte et kor for foreldrene, og hun tok kontakt med en av de andre mødrene, en venninne, som hun visste hadde noe musikkbakgrunn. Tiltaket ble populært, de ble etter hvert 25 kvinner og fikk hyret en dirigent som fungerte svært bra.
Når jeg spør om hva hun har fått ut av dette tiltaket, understreker hun først gleden ved å få dette til sammen med venninnen. Videre framhever hun selve gleden de deler i koret, og kunnskapen om det musikkfaglige som hun har lært. Til slutt framhever hun den sosiale biten som hun sier er helt uvurderlig. ”Og som har ringvirkninger. Det er jo dette med å bygge et sosialt nettverk, som i hvert fall jeg har fått til gjennom dette”, sier hun. Når jeg spør hva dette nettverket har gitt henne, svarer hun at hun har fått nye venninner som hun kan snakke om personlige ting med og som er støttende for henne, og som har gitt henne en mestringsfølelse. Hun har skaffet seg et mye større nettverk der hun bor, noe som også betyr noe for barna hennes. Hun og familien har for eksempel vært på tur i skogen med en annen familie. Hun legger vekt på hvor fint det er å være sammen med mennesker med felles verdier, hvilken enorm glede det er å være sammen med andre som har barn på samme alder.
Altså, det beste for meg, det – jeg føler nesten det aller beste for meg, det har kanskje litt sånn med pedagogen i meg å gjøre også, at jeg føler at vi har fått til et kor (…) hvor jeg får så mye tilbakemeldinger fra de damene. Og det er så godt. Og jeg har sånn glede av det. Og jeg kommer, og jeg er sliten. Jeg var på tur med to av de i går. I går kveld var jeg på tur med to andre. Og de sier det at ’Jeg kan komme, og så er jeg så sliten, og så går jeg derifra, og så kommer jeg hjem og er helt gira og jeg får ikke sove.’ Og det å få den tilbakemeldingen, det gir meg utrolig mye glede. At vi har fått det til.
Jeg spør også om koret betyr noe direkte i forhold til den sykdommen hun har vært igjennom, om dette har tatt tankene vekk fra mange ting? Til dette sier hun:
Én ting er at det tar tankene vekk. En annen ting som på en måte ligger veldig mye under der for meg, for jeg er ganske sånn målbevisst av meg. Jeg tenker faktisk sånn at om jeg skulle dø, om jeg nå får tilbakefall av min sykdom, og skal falle fra, så har jeg bygget et nettverk. I hvert fall et mulig nettverk rundt mine barn og min mann, som ikke er så sosial som meg. Og så får han på en måte kontakt med andre og… Sånn tenker jeg i forhold til akkurat det med sykdommen. Og hvis jeg skulle få noe tilbakefall, så har jeg flere å støtte meg på. Sånn som hun jeg var på tur med i går, jeg vet at det er et menneske som jeg kunne snakket med om det, for eksempel.
Koret, som etter hvert også har blitt et godt musikalsk kor som opptrer ved fellessamlinger på skolen og i den lokale kirken, har også gitt deltakerne en sosial posisjon, en synlighet overfor skoleledelsen, som har muliggjort å få tilgang til nødvendige pedagogiske ressurser for noen av barna, eller for kritisk å påvirke det pedagogiske opplegget på skolen.
MUSIKK SOM UTTRYKKSMIDDEL
En kvinne forteller om hvordan hun i nittenårsalderen opplevde plutselig å miste sin bestemor som hun var nært knyttet til. Hun forteller at hun mens bestemoren lå på sykehuset, og de visste at hun kom til å dø, en dag satt og spilte piano.
Så satt jeg der og spilte, og plutselig opplevde jeg at musikken uttrykte det jeg følte. Så jeg satte meg ikke ned for å spille, for å uttrykke heller, men det var mer at følelsene kom til meg, på en måte, fra musikken. Det var egentlig veldig interessant… det var både de helt innlysende triste følelsene. Ja, det er litt tungt preg over hele stykket. (3) (…) Men, i tillegg, så er det enkelte steder i stykket som er litt lysere, lettere, på en måte gladere. Og så innså jeg at jeg kanskje kan føle på litt av det også, for jeg kan jo se tilbake på alt det som har vært bra, hun har jo levd et godt liv (…) Stykket har også partier som jeg opplevde som... sint på en måte, som for meg ble en litt sånn: ”det her er ikke greit, jeg blir sint”, men også hennes kamp mot sykdommen. For jeg visste jo det at... hun var så sint, på en måte, for det var så feil. Vanskelig å akseptere da kanskje. Så mens jeg da satt der og spilte det stykket, så var det så mange ting jeg opplevde… at: ”det her er jo det jeg føler på.” Og så kunne jeg få utløp for mine følelser gjennom å spille det stykket, på en måte.
Vi ser her at kvinnen oppdager at musikken inneholder noen følelser som passer til hennes egen situasjon. Slik sett blir musikken både en hjelp til å identifisere og uttrykke følelsene. Hun forteller videre at de neste gangene hun spilte igjennom stykket, var det med en mer eksplorerende holdning. Hun forsøkte bevisst å undersøke hva hun kunne finne i de forskjellige partiene i musikken, samtidig som hun begynte bevisst å tolke musikken inn i sin egen situasjon. Hun forteller at hun oppdaget at musikken ikke bare inneholdt følelsene sorg, sinne og håp, men også takknemlighet for det som hadde vært. Enkelte partier i musikken ble konkret, som at hun for eksempel kunne identifisere toner som tårer som faller. De lysere og lettere partiene minnet henne om alt det gode som hadde vært og hjalp til med å integrere følelsene og komme videre i sorgprosessen.
Et annet aspekt ved dette sorgarbeidet som kom frem i intervjuet var at det ikke bare handlet om en ren emosjonell prosess, en form for følelsesmessig utlufting. Kvinnen forteller også om den kognitive bearbeidingen som gikk hånd i hånd med det følelsesmessige. Musikken hjalp henne med å hente fram følelsene, men det var ikke tilstrekkelig. Hun måtte også bearbeide det hele intellektuelt, snakke med noen.
MUSIKK SOM SPEIL OG METAFOR
Den siste fortellingen handler om en kvinne i femtiårsalderen som henvendte seg til meg med en sterk historie om hvordan musikken hadde hjulpet henne med å gjennomleve en alvorlig livskrise. Etter at hun mistet mannen sin opplevde kvinnen episoder med panikkangst, hvor et konglomerat av følelser som tristhet, sinne, skyld og skam førte henne ut i krisen. Hun burde vel ha forstått at hun trengte hjelp, forteller hun, men i stedet valgte hun å bruke musikk for å bearbeide sine følelser. Hun gikk bevisst gjennom hele CD-samlingen sin og delte den inn i en slags bolker. Når hun skal beskrive denne prosessen, hvor hun skal relatere de enkelte musikkstykker eller artister med en bestemt følelse, finner hun ikke ordene. I stedet tyr hun til en metafor, og kaller CD-samlingen sin en kommode, hvor det i skuffene finnes forskjellig musikk. Men samtidig er skuffene metaforer for følelser. Ved å trekke ut en skuff, eller spille en CD, berører hun samtidig en følelse. I denne prosessen forteller hun om det smertelige ved å trekke ut disse skuffene, eller gå inn i disse følelsene. Det er svært ubehagelig, og hun bruker altså ikke musikken for å unngå det ubehagelige, men for å konfrontere vanskelige følelser. Det blir en slags ”godtvondt” følelse, hvor hun klarer å leve seg inn i, undersøke og tolerere de vonde følelsene. Hun forteller at musikken ga henne en slags aksept, den tok imot hennes følelser uten å være fordømmende. Hun kunne gå inn i det vonde sammen med musikken, som om musikken tok henne i hånden og leide henne inn i det vanskelige.
Den er vel lettere å stå i (det) når det er noen nære som kan stå ved siden av deg. Men om du ikke har det, om du kanskje ikke vil belemre andre med det, eller det kanskje ikke er mulig (…). Som voksne, så må du ofte stå alene. Jeg tror det. At det er en erkjennelse også. Vi står alene når det kommer til stykket. Det er noe å erkjenne. Da har musikken vært en… en hjelper.
Kvinnen hadde opparbeidet seg en stor CD-samling, og musikk hun grep til representerte et stort mangfold av artister og sjangere, fra rock og populærmusikk, filmmusikk, klassisk musikk eller etniske musikkformer. Hun fant fram musikk fra sitt ”musikalske husapotek”, som hun omtalte musikksamlingen sin, og lyttet hver dag i flere år etter at hun kom hjem fra arbeidet. Hun utviklet en særlig årvåkenhet i denne perioden, og fant mening i tekst og musikk hun kunne bruke til selvhjelp. Også når hun lyttet til radioen hadde hun disse ”emosjonelle antennene” ute.
DISKUSJON
Når disse tre musiseringsformene som her er omtalt legges til andre former for musikalsk egenomsorg, vil vi se at ulike musikalske praksiser tilbyr muligheter for et spekter av helseopplevelser. Vi nevnte innledningsvis komponering, sangskriving og improvisasjon som ytterligere eksempler. Vi så her hvordan artister hadde improvisert fram, komponert musikk og skrevet tekster ut i fra en situasjon hvor sorg etter tap av nære personer eller en vanskelig livssituasjon hadde skapt behov for å sette musikk og ord på egne følelser. Komposisjon og sangskriving ble også aktivt brukt av kvinnen med sosial fobi jeg har skrevet om tidligere (Ruud 2002, 2005a). Nå kan vi i tillegg føye til korsang, lytting og musikalsk egenutøvelse av klassisk musikk til denne listen ved siden av sang, dans, og spill i rockeband.
Det er i denne sammenheng verdt å bemerke at det ikke finnes en spesiell sorgmusikk som sådan. Hvordan musikk virker på oss inngår i et samspill mellom musikkens struktur, vår musikalske biografi og kodefortrolighet og den situasjonen lyttingen skjer innenfor. Dette kompliserte samspillet mellom musikalsk identitet, musikalsk, sosial og personlig kontekst tilsier at musikk som for en person kan virke beroligende og helsefremmende, for andre vil ha en ugunstig effekt på velvære. For en ytterligere diskusjon om dette, se Ruud (2011).
Vi kunne i denne sammenheng samtidig sett på situasjoner og musikkbruk hvor musikk hadde en skadelig effekt på helsen. Dette kjenner vi fra situasjoner med for høyt og vedvarende lydnivå, fra fortellinger om personer som bruker musikk til å isolere seg fra andre, eller lever seg inn i stemninger som forsterker depresjoner. Dette ville imidlertid kreve en egen artikkel for å drøftes. Men vi skal være oppmerksomme på at det også finnes uheldige sider ved musikkbruk.
Vi ser samtidig at så forskjellige musikalske aktiviteter vil kreve ulike teoretiske forklaringer på hvorfor de kan lede til helseeffekter. Disse forklaringene vil romme teorier om musikkens virkninger på vår fysiologi og involvere drøftinger av det nevropsykologiske grunnlaget for musikkopplevelsen. Vi vil ha bruk for kunnskap om musikkens emosjonelle virkninger, om hvordan vi regulerer kroppen for å håndtere stress, eller for å stimulere kognitive funksjoner som oppmerksomhet og konsentrasjon. Samtidig må vi forstå hvordan musikalsk deltakelse øker vår sosiale kapital og gir oss et mer finmasket sosialt nettverk. Men alle disse virkningene må igjen settes i sammenheng med vår forståelse av helse og livskvalitet. Når det gjelder helseaspektet ved de forskjellige musiseringsformene, legger jeg til grunn min forståelse av sammenhenger mellom musikk og helse og livskvalitet ut fra de fire variablene vitalitet, mestring, tilhørighet og mening. Med andre ord slutter jeg at musikk bidrar til økt helse og livskvalitet når den berører positivt ett eller flere av disse fire områdene (Ruud 2001). En slik helseforståelse åpner også opp for muligheten av å regulere helse både gjennom sosial deltakelse og ved sosial tilbaketrekning, som vi har sett i det foregående.
For å antyde denne teoretiske diskusjonen, kan vi ta utgangspunkt i det første eksemplet, med kvinnen som laget et kor. Det er etter hvert forskning som peker på hvilke terapeutiske muligheter som ligger i sang, eller det å synge (for en oversikt, se Balsnes 2010). Dette handler om alt som skjer i forhold til det fysiske (forløsninger av fysiske spenninger, opptrening av lungekapasitet, opptrening av kroppens muskel- og skjelettsystem, opplevelse av fysisk velvære), det psykologiske eller emosjonelle plan (følelsesmessig forløsning og redusert stress, glede og positive følelser, økt energinivå, samt terapeutiske gevinster, for eksempel i forhold til depresjon), det kognitive (stimulere oppmerksomhet, konsentrasjon, hukommelse og læringsevne, mestringsopplevelser, læring og utvikling, foruten økt selvtillit), det sosiale, og i forhold til mening og sammenheng i livet (opplevelse av å bli absorbert med hele seg, bidra til noe større, skape sammenheng i livet, personlig transcendens, noe vakkert, og opplevelsen av å være engasjert i noe meningsfylt) (ibid.).
Vi så i den første fortellingen hvordan det å synge i kor kunne gi et større sosialt nettverk og fungere som en form for sosial støtte. Samfunnsforskere har i den senere tid blitt stadig mer oppmerksomme på hvor viktig vår ”sosiale kapital” er. Dette handler om hvor integrert vi er i samfunnet, våre sosiale kontakter. Koret er en musikalsk møteplass hvor mennesker knytter kontakter. Den amerikanske samfunnsforskeren Putnam (2000) har vist til hvordan samfunn hvor aktiviteter som skaper fellesskap og nettverk minsker, i løpet av kort tid også får en dårligere sykdomsstatistikk. Vår evne til å danne relasjoner, støtte og avlaste hverandre, motvirker sosial isolasjon som synes å være fiende nummer én for vår helse. Selv om kor kan være forskjellige med hensyn til hvor inkluderende de er, vil kor kunne tilby både mer lukkede fellesskap og mulighet for løsere brobyggende og åpnende sosiale kontakter. For en nærmere diskusjon om forholdet mellom sosial kapital og helse, se Stige og Aarø (2012). For en diskusjon om sentrale teoretiske begreper knyttet til dette feltet, se også publikasjonen Sosial kapital, teorier og perspektiver som Helsedirektoratet har gitt ut (2010).
Balsnes (2010) summerer også opp forskning på dette feltet med at koret kan gi en opplevelse av kollektiv samhørighet gjennom en koordinert aktivitet som følger samme puls. Korforskning viser også at deltakelse i kor gir mulighet for personlig kontakt med andre, utvikling av vennskap og nettverk. Dette ble svært tydelig i det første av de tre narrativene jeg presenterte. Sang og kordeltakelse kan også gi terapeutiske gevinster i forhold til sosiale problemer som ensomhet også gjennom opplevelsen av å bidra til et større fellesskap gjennom opptredener, i tillegg til en rekke gunstige effekter på kroppen (se Clift 2012).
I drøftingen av de neste narrativene vil jeg legge særlig vekt på forholdet mellom musikk og følelser (vitalitetsaspektet), og hvordan musikken bidrar til det Vist (2011) omtaler som følelseskunnskap, særlig i form av emosjonell tigjengelighet, bevissthet, forståelse og refleksjon, men også ekspressivitet, regulering, empati og samspill (ibid.: 179). At nettopp følelser, eller emosjoner, skulle spille en særlig rolle når det gjelder musikalsk helsearbeid, finner jeg støtte i hos Juslin og Sloboda (2010), som i sin store antologi om musikk og emosjoner har empiri på at forskere på feltet og medforfatterne anser dette som både særlig sentralt og viktig for den videre forskning rundt temaet musikk og helse. De to siste narrativene handlet om å spille ferdigkomponert musikk og å lytte til musikk. I begge disse narrativene handlet det også om betydningen av emosjoner. Når det gjaldt kvinnen som lyttet til musikk i en vanskelig livskrise, ble det tydelig hvordan musikken kunne ordne, tydeliggjøre og differensiere følelser. Men like viktig var evnen til å tolerere og holde ut de vanskelige følelsene. Musikken ble her en støtte, et selvobjekt, som hun kunne stole på og lene seg mot i en vanskelig fase av livet. I fortellingen om å spille Chopin, så vi at musikken bidro til å identifisere og uttrykke følelser. Musikken ga videre hjelp til å differensiere følelser, og å lufte ut og reflektere over egne følelser. Musikken synes å gi lisens, et frirom for å romme disse følelsene, og det er altså ikke bare slik at den kreative prosessen gir muligheter for å uttrykke vanskelige følelser (Ruud 2005b:10). Med støtte i Jon Monsen (2000, se også Vist 2011) vil betydningen av emosjoner handle om evne til å uttrykke og differensiere følelser, tolerere og reflektere over følelsesinnhold. Når musikken bidrar til slike prosesser er det vi kan snakke om å fremme aspekter ved helse. Både ved komponering, sangskriving og improvisasjon vil flere av disse emosjonelle prosessene være involvert, så vi i eksemplene overfor (se også Baker & Wigram 2005).
Et annet viktig aspekt ved musikkens virkninger på kropp, fysiologi og opplevelse av sin egen situasjon handler om å regulere spenningsnivået i kroppen. Dette er et stort felt som krever en inngående diskusjon av forholdet mellom kognitive, emosjonelle og kroppslige tilstander. Jeg må her bare vise til litteratur hvor dette er drøftet, og som gir evidens til at musikk kan inngå i slike strategier som gir kroppslig avspenning, noe som i sin tur kan virke inn på psykiske tilstander som angst, eller kroppslige forankrede tilstander som ved smerte. For mer om musikk og regulering, se Skånland (2012). For en innføring i og praktisk håndbok i hvordan bruke musikk til avpenning og smertereduksjon, se Hanser og Mandel (2010).
KONKLUSJON
Gjennom disse eksemplene har jeg forsøkt å vise at musikalsk helsearbeid ikke er noe som bare skjer gjennom musikkterapeutiske intervensjoner. Innenfor et disiplinperspektiv på musikkterapien er det viktig å framheve at musikkutøvelse og lytting kan inngå i strategier som enkeltmennesker og grupper benytter seg av for å bevare og fremme sin egen helse. Musikkterapeutisk teori og erfaring fra musikkterapeutenes praksis kan bidra til å gi større forståelse for hva som skjer når vi tar i bruk musikk til slike formål. Teorier fra samfunnsmusikkterapi, relasjonelt orientert musikkterapi, fra forskning om musikk og nevropsykologi (se Juslin, et. al 2010, Peretz 2010) eller musikk og fysiologiske reaksjoner bidrar til å kaste lys over musikkens bruk og funksjoner når musikk brukes som egenomsorg.
Takk igjen til Brynjulf Stige for gode kritiske og konstruktive innspill
Fotnoter konvertert til sluttnoter for publisering på nett
1 Takk til Lars Ole Bonde for henvisningen til Bjørnstads romantrilogi.
2 Takk til Karette Stensæth for hjelp til intervjuoppsett og godkjenningsprosedyrer i forhold til Statens Datatilsyn.
3 Chopin Nocturne i e-moll, Opus 72, nr. 1.
Om forfatteren:
Even Ruud er utdannet som klaverpedagog, senere musikkterapeut fra USA med en master i musikkterapi. Han har hovedfag og doktorgrad i musikkvitenskap og er Cand. Psychol. og Fellow of AMI (BMGIM). Han er professor ved Institutt for musikkvitenskap, UiO, professor II i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole, og adjungerende professor i musikkterapi ved Institut for kommunikasjon ved Aalborg Universitet. Ruud har skrevet en rekke bøker og artikler innenfor felt som musikkpedagogikk, musikkterapi og musikkpsykologi. Han ledet musikkterapiutdanningen ved oppstarten i 1978 og fungerte som leder for Senter for Musikk og Helse de to første årene.
Referanser
Baker, F. & Wigram, T. (red.) (2005). Songwriting. Methods, Techniques and Clinical Applications for Music Therapy Clinicians, Educators and Students. London: Jessica Kingsley Publishers.
Balsnes, A. (2010). Sang og velvære. - en kartlegging av eksisterende forskning om sangens effekter. Oslo: Norsk Visearkiv.
Berger J. S. (2004). Music of the Soul. Composing Life Out of Loss. London: Routledge.
Bjorøy, K-M. (2012). Blurring Boundaries: Music, Empathy, and Anti-Empathy. Ethnicity and Gender in Transcultural Norway. Masteroppgave. Institutt for musikkvitenskap. Universitetet i Oslo.
Bjørnstad, K. (2004). Til musikken. Oslo: Aschehoug.
Bjørnstad, K. (2007). Elven. Oslo: Aschehoug.
Bjørnstad, K. (2009). Damen i dalen. Oslo: Aschehoug.
Clift, S. (2012). Singing, Wellbeing, and Health. I: R. MacDonald, G. Kreutz & L. Mitchell (red.) Music, Health, and Wellbeing. Oxford: Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199586974.003.0009
Hanser, S. B. & Mandel, S. E. (2010). Manage your stress and pain through music. Boston: Berklee Press.
Helsedirektoratet (2010). Sosial kapital. Teorier og perspektiver - en kunnskapsoversikt med vekt på folkehelse. Oslo: Helsedirektoratet.
Holst-Hansen, T. (2005). Når sorg blir musikk. Dagladet Magasinet 2.4. http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/04/02/427691.html
Juslin, P.N. & J.A. Sloboda (red.) (2010). Handbook of Music and emotion. Theory, Research, Applications. Oxford: Oxford University Press.
Juslin, P.N., Liljeström. S., Västfjäll, D. & Lundquist, L-O. (2010). How does music evoke emotion? Exploring the underlying mechanisms. I: P.N. Juslin & J.A. Sloboda (red.) Handbook of Music and emotion. Theory, Research, Applications. Oxford: Oxford University Press.
Krüger, V. (2009). Musikkterapi som hjelp til selvhjelp i kontekst av barnevernsarbeid. I E. Ruud (red.) Musikk i psykisk helsearbeid med barn og unge. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2009:5. Oslo: Norges musikkhøgskole
Monsen, J. (2000). Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi: Utdrag fra klinisk psykologi. Oslo: Tano.
Peretz, I. (2010). Towards a neurobiology of musical emotions. I: P.N. Juslin & J.A. Sloboda (red.) Handbook of Music and emotion. Theory, Research, Applications. Oxford: Oxford University Press.
Putnam, R.D. (2000). Bowling alone. The Collapse and Revival of American Community. New York: Simon and Schuster. https://doi.org/10.1145/358916.361990
Ruud, E. (2001). Varme øyeblikk. Oslo: Unipub.
Ruud, E. (2002). Music as a Cultural Immunogen - Three Narratives on the Use of Music as a Technology of Health. I I. M. Hanken et. al. (red.) Research in and for Higher music Education. Festschrift for Harald Jørgensen. Oslo: Norwegian Academy of Music 2002:2.
Ruud, E. (2005a). Lydlandskap. Bergen: Fagbokforlaget.
Ruud, E. (2005b). Forword: Soundtracks of our life. I: F. Baker & T. Wigram (red.) Songwriting. Methods, Techniques and Clinical Applications for Music Therapy Clinicians, Educators and Students. London: Jessica Kingsley Publishers.
Ruud, E. (2011). Musikk, identitet og helse - hva er sammenhengen? I: K. Stensæth & L.O. Bonde (red.) Musikk, helse, identitet. Skrifserie fra Senter for musikk og helse. NMH-Publikasjoner 2011:3. Oslo: Norges musikkhøgskole.
Skånland, M. (2012). A Technology of Well-Being. Lambert Academic Publishing.
Stige, B. (2002). Culture-Centered Music Therapy. Gilsum, NH.: Barcelona Publishers.
Stige, B. (2012). Health musicking: A Perspective on Music and Health as Action and Performance. I: R. MacDonald, G. Kreutz & L. Mitchell (red.) Music, Health, and Wellbeing. Oxford: Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199586974.003.0014
Stige, B & Aarø, L. E. (2012). Invitation to Community Music Therapy. New York & London: Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203803547
Vist, T. (2011). Følelseskunnskap og helse - musikk og identitet i et kunnskapsperspektiv. I: K. Stensæth, & L.O. Bonde (red.) Musikk, helse og identitet. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2011:3. Oslo: Norges musikkhøgskole.