Muligheter og utfordringer i oppstartsfasen av et musikkterapeutisk tiltak på en nyoppstartet barnevernsinstitusjon – en kvalitativt eksplorerende studie
Av
Viggo Krüger, Elisabeth Torstuen, Thomas Høiseth
Kontakt
viggo.kruger@uib.no
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.GDYE2236
Først publisert i Musikkterapi 44(2) 2021, s. 6-19
Publisert på nett
12.07.2024
Fagfellevurdert artikkel
SAMMENDRAG
"Denne artikkelen beskriver muligheter og utfordringer i oppstartsfasen av et musikkterapeutisk tiltak ved en barnevernsinstitusjon for særlig utsatt og sårbar ungdom. Artikkelens mål er med utgangspunkt i barnevernansattes perspektiver, å forstå aspekter knyttet til etableringen av et musikkterapeutisk tiltak ved en barnevernsinstitusjon. Dette gjøres gjennom analyse av semistrukturerte intervju av fem ansatte ved en nyetablert barnevernsinstitusjon. Gjennom intervjuene dannet vi oss et bilde av at medvirkning er et sentralt tema når informantene forteller om musikkterapi. Begrepet om medvirkning utgjør derfor en bakgrunn og et teoretisk rammeverk i artikkelen. Intervjuene er analysert med vekt på en hermeneutisk forståelse av hvordan kunnskap konstrueres gjennom fortolkende prosesser. Funn presenteres som et narrativ knyttet til informantenes refleksjoner om forberedelses-, arbeids- og evalueringsfasen av det musikkterapeutiske tiltaket. Artikkelen diskuterer deretter tre teoriinspirerte tema: 1) de unge bør være med i planlegging og evaluering av tiltaket, 2) de ansatte har mye kunnskap som kan brukes og 3) planleggingen bør foregå i et undringsperspektiv sammen de unge."
Nøkkelord: Barnevern, musikkterapi, medvirkning, oppstart av musikkterapi
ABSTRACT
“This article describes the opportunities and challenges in the start-up phase of a music therapy initiative at a child welfare institution for young people. The aim of the article is to understand aspects related to the establishment of a music therapy initiative at a child welfare institution, based on the perspectives of child welfare staff. This is achieved through the analysis of semi-structured interviews with five employees at a newly established childcare institution. Through these interviews, we formed a picture that participation is a central theme when the informants talk about music therapy. Therefore, the concept of participation constitutes a background and a theoretical framework in the article. The interviews have been analyzed with an emphasis on a hermeneutic understanding of how knowledge is constructed through interpretive processes. Findings are presented as a narrative linked to the informants' reflections on the preparation, work, and evaluation phases of the music therapy initiative. The article then discusses three theory-inspired themes: 1) the young people should be involved in the planning of the initiative, 2) the employees have a lot of knowledge that can be utilized, and 3) the evaluation should take place together with the young people.”
Keywords: Child welfare, community music therapy, implementation, evaluation, voice, agency
Vignett(1)
Det siste året har jeg (førsteforfatter) bodd på Laksevåg, rett utenfor Bergen sentrum. Fra mitt stuevindu kan jeg se over til Dokken, en del av Bergen havn der supplybåter ligger til kai, det vil si de båtene som frakter forsyninger og mannskap til oljeplattformene i Nordsjøen. Båtene er bygget på en spesiell måte. De har svært høy baug, og et lasterom som har plass til nødvendig utstyr. Baugen er laget for å stå imot de høyeste bølgene som finnes i Nordsjøen. Den spesielle formen gir båtene en spesiell karakter. Det er som om de uttrykker en form for myndighet, en slags; «vi gjennomfører, selv om stormen blir kraftig». Under pandemien som har ridd landet det siste året har disse båtene i stor grad ligget på vent for oppdrag. Jeg har tatt meg selv i å tenke over ulike kjennetegn og karakteristika ved båtene, og den lasten de er ment å bære: hva hvis båtene lastes med feil last, eller hva om de ikke er vedlikeholdt på en god nok måte? Om båtene ankommer plattformene med skruer og mutre som ikke passer på riggen, da hjelper det ikke særlig mye at farkostene har denne spesielle fremtoningen? Hva om propellen faller av i overfarten på vei mot målet? En solid baug hjelper lite mot en defekt propell.
Innledning
Denne artikkelen tar for seg etableringen av et musikkterapeutisk tiltak rettet mot ungdom på en barnevernsinstitusjon for sårbare og risikoutsatte barn og unge. Bakgrunnen for artikkelen er faktiske erfaringer musikkterapeuter i samarbeid med profesjonelle barnevernsarbeidere har gjort seg i etableringen av et musikkterapeutisk tilbud på en barnevernsinstitusjon. Før vi beskriver praksisen og studien nærmere, vil vi presentere relevant forskning og teori, som leder frem mot artikkelens forskningsspørsmål.
Relevant musikkterapiforskning
Systematisk bruk av musikkterapeutisk praksis i barnevernsinstitusjoner er foreløpig et smalt felt i Norge, selv om stadig flere studier viser til relevansen av musikkterapi i barnevernet (Stensæth, Krüger & Fuglestad, 2015; Krüger, Strandbu & Stige, 2014). Få musikkterapeuter arbeider direkte i feltet, men det kan være flere som kommer i kontakt med barn og unge som har en slik bakgrunn gjennom arbeid i skole, kulturskole og barnehage (Krüger, u.å.). Krüger, Bolstad og Stige (2016) argumenterer for at det er behov for videre kunnskaps- og praksisutvikling, med særlig vekt på medvirkning og deltakelse. Krüger og Strandbu (2015) påpeker at bruk av det de kaller musikkverksted potensielt kan lage gode rammer for meningsutvikling, samtaler og demokratisk deltakelse. Fra et praksisnært perspektiv forklarer Wilhelmsen og Fuhr (2018) hvordan musikkaktiviteter kan være en gunstig tilnærming for å gi ungdom i boligomsorg positive relasjonelle opplevelser med voksne omsorgspersoner. Det de kaller Musikkfabrikken tilbyr individuelle økter der musikkterapeuten møter ungdom enten i hjemmet eller i et musikkrom som er egnet for musikkterapi. På Musikkfabrikken blir det mulig å finne balansen mellom struktur og improvisasjon. Gjennom bruk av musikk kan deltakerne etablere forskjellige sosiale roller, som musiker, produsent eller tilhører. Mandal og Bergset (2016) beskriver bruk av musikkterapi i arbeid med fosterhjemsplasseringer. De beskriver relevansen av musikkterapi i en nettverksbyggende sammenheng. Musikkterapeutens rolle blir å være grensearbeider, herunder forstått som det å arbeide i overganger mellom handlingskontekster som familie-fritid, og familie-skole. Fordi musikk er noe ungdommer naturlig forholder seg til i hverdagslivet, fungerer musikken som en ressurs i det å koble seg på de unges nettverk.
Den praksisnære forskningen som er gjort på musikkterapi og barnevern i Norge kan sees i sammenheng med internasjonal forskning som forteller oss at musikkterapeuter som arbeider med ungdom anvender et mangfold av metodiske tilnærminger. Dette reflekteres i oversiktsstudien gjort av Gold, Voracek og Wigram (2004). Effektstudier viser at improvisasjonsbasert musikkterapi har effekt på depresjonssymptomer hos ungdommer med rusproblemer (Albornoz, 2011). Musikk i ulike former hjelper ungdommer å forbedre både søvn og emosjonell selvregulering (Uhlig, Groot, Jansen & Scherder, 2019). Colegrove, Havighurst, Kehoe og Jacobsen (2018) viser at musikkterapi kan hjelpe pårørende å støtte egne barn i deres traumebearbeidelse. Til sammen viser effektstudiene at musikkterapi er virksom for barn og unge som har utfordringer med sin psykiske helse og sosiale fungering. De kvantitative studiene suppleres med kvalitative studier som blant annet viser sammenhenger mellom ungdommers musikkbruk og deres evner og ferdigheter i å uttrykke følelser, utforske identitet, sosialisere med jevnaldrende og regulere avstand til voksne (Beckmann, 2013; McFerran, Derrington & Saarikallio, 2019; McFerran, 2010; Laiho, 2004; Miranda & Claes, 2009; Saarikallio & Erkkila, 2007).
Medvirkning som et spørsmål om avveining for og imot
I en nylig avlagt kunnskapsoversikt initiert av Folkehelseinstituttet, slås det fast at medvirkning er et særdeles viktig tema i barnevernet, og kunnskapshullene er fortsatt store:
Det vil være formålstjenlig med systematiske oversikter som undersøker barrierer og tilretteleggere for økt brukermedvirkning, samt barn og unges opplevelser med og preferanser for medvirkning. Videre vil det være nyttig med primærforskning om effekt av brukermedvirkning på barnas helse og velferd (Ormstad et al., 2020, s. 46).
Barnevernloven legger premisser for arbeid med barn og unge på barnevernsinstitusjon (Barnevernloven, 1992). Loven reflekterer Barnekonvensjonens verdier som autonomi, likhet og likeverd (Forente nasjoner, 1989). Løsninger musikkterapeuter skal finne i praksis må avveies mot paradokser lovens reguleringer inneholder. Det som på den ene siden skal bygge opp under autonomi og individualitet, kan stå i motsetning til målet om å etablere en opplevelse av fellesskap, der hensyn til andre og aksept av fellesskap framheves. Musikkterapeuten kan dermed finne seg selv i en slags forhandlerrolle, og må gjøre aktive veivalg.
Sosiologen Lipsky (2010) kaller sosialarbeiderens rolle, som forvalter av demokratiets verdier, for gatenivå-byråkraten, en betegnelse som viser til det omfattende og krevende ansvaret den profesjonelle sosialarbeideren har i det å tolke handlingsrommet mellom internasjonale konvensjoner og lovens bokstav, i møte med ordinære mennesker, i hverdagslivets situasjoner. Gatenivå-byråkraten har så og si ansvar for å omsette til dels komplekse og paradoksale policy-dokumenter til praksis, noe som gjør den profesjonelle til en form for lovens vokter, eller retningslinjenes rytter, i spennet mellom det offentlige og det private, og det formelle og det uformelle. Fra musikkterapilitteraturen er det kjent at musikkterapeuten ofte innehar et galleri av ulike roller og funksjoner i sitt arbeid, uavhengig av kontekst (se for eksempel Stige & Aarø, 2012). Vi kan forstå musikkterapeutens palett av rollevariasjoner på en barnevernsinstitusjon i lys av metaforen om gatenivå-byråkraten. Dette fordi musikkterapeuten i alle situasjoner med barn og unge, og på lik linje med andre profesjonelle, er gitt et stort ansvar i det å forvalte for eksempel Barnevernlovens § 1-6, som slår fast at barnet har rett til medvirkning ut fra informasjon tilpasset dets alder og modenhet (Barnevernloven, 1992).
Barnevernloven skaper altså både muligheter i etableringen av god praksis, men også utfordringer når prinsipper om for eksempel barns rett til deltakelse og medvirkning skal realiseres. Ved implementering av lovverket vil det være behov for praksisnære, nyanserte tilnærminger med tanke på å oppfylle det verdimessige innholdet. Det finnes flere eksempler på teoretikere som etterspør en nyansering av begrepet medvirkning. I et forsøk på en slik nyansering fremhever Brodie og kollegaer (2009) fire prinsipper for å etablere reell medvirkning.
For det første bør medvirkning forstås fra ståstedet til de som medvirker, reell medvirkning er altså basert på den medvirkendes erfaring. En praktisk implikasjon av dette punktet for musikkterapeuter er at det musikkterapeutiske arbeidet tar utgangspunkt i en grunnleggende forståelse av den unges følelsesliv, relasjoner og deres erfaringer. Reell medvirkning handler om at det utvikles tillit og terapeutisk allianse over tid. Fravær av nødvendig tillitt og terapeutisk allianse, vil på den annen side kunne medføre manglende tillitt og avmaktsfølelse.
Den andre faktoren er at medvirkning skjer som en form for situert, kontekstualisert praksis. Sosiokulturelle aspekter som kulturtilhørighet og sosioøkonomisk status spiller inn på hvordan medvirkning realiseres, og den profesjonelle barnevernsarbeider trenger strategier for å forstå barnets sosiokulturelle bakgrunn før involvering av barnet i medvirkningsprosesser kan skje (Backe-Hansen, Madsen, Kristofersen & Hvinden, 2014). I musikkterapi kan dette handle om å sette seg inn i barnets musikalske preferanser og lære om hvordan faktorer som for eksempel kjønn, nasjonalitet eller kulturelle forhold spiller inn på barnets muligheter og begrensninger til å medvirke.
Den tredje faktoren handler om relasjoner, og på hvilke måter relasjoner, både mellom personer og mellom situasjoner og aktiviteter, påvirker medvirkningsprosessene. Musikkterapeutisk arbeid som tar høyde for å sikre barn og unge medvirkning, bør sett i lys av dette, søke å finne sammenhenger mellom hvordan barn og unge bruker musikk i hverdagssituasjoner, og hvordan musikkbruk tilrettelegges gjennom voksenstyrt aktivitet, for eksempel i form av kulturskole, korps eller kor (Krüger, 2020). Musikkterapien kan dreie seg om å tilrettelegge for å sikre overganger mellom det barnet eller den unge kan gjøre på egenhånd eller i en musikkterapisituasjon, til det barnet eller den unge kan få til i et felleskap sammen med andre jevnaldrende (Strandbu, Krüger & Lorentzen, 2016).
Den fjerde faktoren gjelder makt. Reell medvirkning forutsetter en analyse av hvem som har makt til å definere hva i ulike sammenhenger, og en vilje til å tillate en viss maktoverføring, for eksempel i beslutningsprosesser (Skivenes & Strandbu, 2006). Når det gjelder punktet om makt, kan det være grunn til å minne leseren på at musikk både kan være kilde til maktoverføring, men på den annen side, musikk er like gjerne egnet til å forføre eller rett og slett manipulere, herunder i tråd med Krüger og Strandbu:
Musikk er et kraftfullt virkemiddel som innehar potensialer for manipulasjon hvis ikke mål og rammer for praksis er gjort eksplisitt og forklart for ungdommer som deltar. Musikk kan brukes til å utvikle deltagerorientert praksis der ungdom blir gitt muligheter for utvikling, men på den annen side kan musikk også utvide og opprettholde voksnes definisjonsmakt, eller på andre måter skape uheldige situasjoner for de unge. Vi må med andre ord være oss bevisst hvilken virkning musikken kan ha overfor den enkelte ungdom og i ulike situasjoner. Vi bør være særlig oppmerksom ved bruk av musikk overfor ungdom i utsatte posisjoner og livssituasjoner (Krüger & Strandu, 2015, s. 50).
Oppsummert kan vi si at det er bred enighet om at barn og unge bør ha stor grad av medvirkning i saker som angår dem selv, problemet er å finne enighet om hvordan dette skal gjøres sett i forhold til aspekter som kulturforskjeller, alder og modenhet, kjønn og sosioøkonomisk status (Ormstad et al., 2020). Medvirkning er et kontekstualisert fenomen. Det vil si at medvirkningserfaring er bygget på kunnskap om kvaliteter og aspekter ved hvordan mennesker, både unge og voksne, forholder seg til hverandre i ulike situasjoner og gjennom sosiale nettverk (Falch-Eriksen, Toros, Sindi & Lehtme, 2021). Vi skal se nærmere på disse faktorene i diskusjonen.
Forskningsspørsmål
På bakgrunn av det foregående tar vi utgangspunkt i følgende forskningsspørsmål:
Hvordan kan vi med utgangspunkt i barnevernansattes perspektiver forstå aspekter knyttet til medvirkning i etableringen av et musikkterapeutisk tiltak ved en barnevernsinstitusjon?
Metode
Mangelen på omfattende forskning hva gjelder etablering av musikkterapeutiske tiltak på barneverninstitusjoner ligger til grunn for valget av en eksplorerende kvalitativ casestudie som metode (Stake, 2003; Yin, 2009). Rammen for vår studie krever muligheter til å se etter ny kunnskap basert på et relativt lavt antall informanter. Det eksplorerende designet egner seg til å fremme nye tenkemåter, forstå og utvide eller innskrenke handlingsrommet, også i kontekst av en barneverninstitusjon. Det vitenskapelige idealet for studien er hermeneutikken (Alvesson & Sköldberg, 2009). Hermeneutikk er tidligere foreslått som tilnærming for å forske på barnevernfeltet, særlig hvor fokuset er unge og ansattes subjektive opplevelse av aspekter som gjelder deltakelse, makt og medvirkning (Follesø, 2010).
Om institusjonen
Institusjonen vi skriver om var lokalisert i en mellomstor kommune vest i Norge. Den var etablert og drevet av en privat leverandør av barneverntjenester på oppdrag fra Bufdir (se Bufdir (2021) for mer informasjon). I overenstemmelse med rådende praksis, var institusjonen etablert i et alminnelig bolighus i et alminnelig boligområde. Tolv miljøterapeuter arbeidet i medleverturnus, der tre skift hadde arbeidsperioder på henholdsvis fire og tre døgn, med en uke fri mellom arbeidsperiodene. Institusjonen var rettet inn mot plasseringer etter Lov om barneverntjenester, §§ 4-24, 4.26, det vil si plasseringer mot barnets vilje. Grunnlaget for slike plasseringshjemler er at barnet har utviklet alvorlige atferdsavvik, og viser utpreget normbrytende atferd (Barnevernloven, 1992). Dette er ungdom som kan ha omfattende kompleks traumatisering, og der det ofte savnes tilpassede behandlingstiltak (Kayed, Jozefiak, Rimehaug, Tjelflaat & Wichstrøm, 2015; Munro, 2011).
Om det musikkterapeutiske tiltaket
På institusjonen besluttet ledelsen å etablere musikkterapi som en integrert del av behandlingen. Det musikkterapeutiske arbeidet som beskrives utviklet seg gjennom tre ulike faser: planleggings-, arbeids- og evalueringsfase (inspirert av Krüger & Strandbu, 2015). De ulike fasene kan sees på som idealtyper som ikke nødvendigvis følges av musikkterapeuten steg for steg, men som ofte i stor grad overlapper med hverandre og i varierende grad fylles med innhold. Etableringen av en form for fasetenkning er inspirert av forskning som foreslår at ungdom med kompleks traumatisering best responderer på en fasebasert tilnærming der tillit og alliansebygging kan utvikles over tid (se for eksempel Ford & Cloitre, 2009; Ford, Cortois, Steele, van der Hart & Mijenhuis, 2005). En faseorientert arbeidsmåte er ment å sikre ungdommer stor grad av medvirkning og deltakelse, balansert opp mot tiltak som sikrer opplevd trygghet, gjennom stabiliserende og relasjonsutviklende tiltak. På sikt handler det faseorienterte, traumeinformerte arbeidet om å støtte ungdommer i det å utvikle mestringsstrategier, og etablere tilhørighet til et felleskap på institusjon, men det handler også om å sikre overganger til tilgrensende felleskap, slik som skole, familie eller fritid (Bath, 2015).
Om intervjuene
Vi har gjennomført semistrukturerte intervju (Kvale & Brinkmann, 2015) med fem ansatte som har arbeidet for å implementere musikkterapi. De fem, i alderen 25-55 år, var to musikkterapeuter (M1 og M2), to avdelingsledere (A1 og A2) og en miljøterapeut (Mi). Utvalget ble gjort på strategisk grunnlag fordi disse hadde tydelig definerte roller og funksjoner i institusjonen, og de hadde relevant kunnskap om fokus i denne artikkelen. Intervjudeltakerne ble informert om hensikten med studien, varigheten av intervjuet og etiske aspekter som anonymitet og muligheten for å trekke seg underveis før de skrev under på et samtykkeskjema. Informantene ble intervjuet én gang av førsteforfatter, og alle fikk mulighet til å lese gjennom og kommentere de fullstendige svarene for å sikre troverdighet. Få av informantene valgte å gjøre dette. Det er ikke gitt om dette var uttrykk for tillit, eller om det var uttrykk for tidsnød eller andre forhold. Dette kan sees som en svakhet ved studien. De som valgte å lese gjennom svarene, syntes at svarene de hadde gitt representerte det de mente, men at svarene ikke var godt nok formulert. Datamaterialet ble transkribert fra MP3-spiller til en Word-fil av en av forfatterne.
Intervjuene fulgte en intervjuguide inspirert av det som gjerne kalles narrativt episodisk intervju (Squire, 2013). Denne intervjuformen bruker hendelser som har skjedd som ramme for samtalen heller enn å følge konkrete tema (Flick, 2000). Gjennom samtalen omkring hendelser, i vårt tilfelle faser utviklet gjennom den musikkterapeutiske praksis, dannes det et slags kart over hendelser, personer, verktøy, roller og sammenhenger mellom disse som på ulike måter kan knyttes til den musikkterapeutiske praksis. Eksempler på spørsmål som fulgte de ulike fasene er
Kan du fortelle om ditt eget forhold til musikk? Hvorfor tror du musikk er viktig for ungdom? Kan du tenke deg å bruke musikk i arbeid med ungdom og hvorfor? Kan du fortelle om hvordan musikkterapi ble planlagt som et tiltak på institusjonen der du jobber? (Forberedelsesfase)
Kan du gi noen eksempler på aktiviteter du har vært med på sammen med ungdom i musikkterapi? Kjenner du til hendelser ved institusjonen som du tror har hatt betydning og der musikk har spilt en viktig rolle? (Arbeidsfase)
Hvilke erfaringer gjort gjennom deltagelse i musikkterapi tror du ungdom kan få nytte av i fremtiden? Har du noen kritiske kommentarer til det å bruke av musikkterapi i barnevernet? Hvis du skulle forklart for kolleger i barnevernet hvorfor musikkterapi er nyttig, hva ville du sagt da? (Evalueringsfase)
Etiske overveielser
Av etiske og praktiske grunner har vi valgt å ikke intervjue ungdommene. Dette valget er basert på vurderinger av at ungdommene var i en sårbar livsfase, og i tillegg, at de var plassert på institusjonen i korte perioder. Vi anså det derfor som etisk problematisk å utsette ungdommene for ytterligere inngripen, jfr. minste inngreps prinsipp:
Det minste inngreps prinsipp innebærer at det ikke skal vedtas mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig for å skape en forsvarlig situasjon for barnet, og tiltakene skal ikke ha lenger varighet enn det som er nødvendig, med andre ord et forholdsmessighetsprinsipp (NOU 2000: 12, s. 246).
Det minste inngreps prinsipp utelukker ikke forskning med eller på barn. Det er bred enighet om at barn og unge kan være verdifulle bidragsytere i forskning (Backe-Hansen, 2012). Til tross for dette, er det grunner til å ta forholdsregler når det gjelder enkelte grupper barn. Barn som bor på barnevernsinstitusjon regnes som en utsatt gruppe som trenger spesiell beskyttelse, spesielt i forskningssammenhenger (Kayed et al., 2015). Fordi beboere ved institusjonen vi her beskriver er ungdom med store problemer med psykisk helse, rus eller kriminalitet, ble disse av etiske grunner ikke inkludert som informanter. Denne vurderingen er gjort med utgangspunkt i ungdommens rett til beskyttelse mot handlinger og situasjoner som kan skade eller belaste dem med ytterligere påkjenninger (Alderson & Morrow, 2004). Dette betyr ikke at det i enhver sammenheng er uaktuelt å intervjue ungdommer på slike institusjoner, men det betyr at det i vår sammenheng ikke var aktuelt å gjøre dette. Dette henger sammen med den praksisen som utspilte seg, at den ikke var spesielt vellykket (av grunner vi kommer tilbake til i funndelen), og også at den var ganske kortvarig. Vi mener de nødvendige forutsetningene for å gjøre forskningssamtale med barna ikke var til stede. Med andre ord, vi synes at i den grad en skal gjennomføre forskningssamtale med ungdommer på en institusjon slik vi her beskriver, så bør forutsetninger som trygghet, relasjoner og tid foreligge, i hvert fall til en viss grad (Bath, 2015). Dette er forutsetninger som er beskrevet i forskningslitteraturen som avgjørende pillarer i møte med barn og unge som har opplevd traumatiserende hendelser.
Ytterligere mener vi at forskeren som skal intervjue barn og unge i sårbare livssituasjoner bør være særlig sensitiv overfor barnets bakgrunn, potensielle asymmetriske maktposisjon overfor den voksne, kulturell og praktisk kontekst, alder og modenhet (Eide & Winger, 2003). Ved å ikke intervjue barna, mener vi at den nødvendige sensitivitet ble utvist, rett og slett fordi vi ikke kjente de involverte personene i tilstrekkelig grad, og fordi vårt forskningsdesign ikke tillot oss å møte de unge på en god nok måte. Vi vil likevel forsvare valget av fremgangsmåte, dette fordi målet her har vært å lære av hvordan de voksne reflekterer, og ikke minst, hva vi kan lære av den kritiske oppstartsfasen, der de voksne har et særlig ansvar.
Analyse
Analysearbeidet har foregått som en vekselvirkning mellom det å organisere og kode empiri, og å koble empiri til teori. Denne formen for analyse kan beskrives som en form for abduksjon. Abduksjon kan forstås som en kreativ og skapende, men likevel systematisk, prosess (Alvesson & Sköldberg, 2009). I vår analyse har vi særlig vært inspirert av en form for hermeneutisk tilnærming som kobler elementer fra tradisjonell Grounded theory med konstruktivistiske perspektiver (Charmaz, 2006). Analysearbeidet ble delt inn i tre faser. For oversiktens skyld beskriver vi disse i en lineær form her.
1. Organisering og koding av data.
Organiseringen av data utviklet seg fra å arbeide med råtekst (transkripsjonene) til å skrive tekstsammendrag, for deretter å finne koder som på ulike måter beskriver hva datamaterialet forteller oss. Eksempel på koder er entusiasme for musikkterapi, dialoger om musikk eller musikkterapi og barnets beste.
2. Finne sammenfallende mønstre
Deretter søkte vi etter sammenfallende mønstre mellom kodene. De sammenfallende mønstrene blir i artikkelen presentert i form av et narrativ som følger et hendelsesforløp; refleksjoner om forberedelsesfasen, refleksjoner om arbeidsfasen og refleksjoner om evalueringsfasen.
3. Koble empiri til teori
Deretter koblet vi de empiriske funn til teori, og utviklet tre teoriinspirerte tema: 1) de unge bør være med i planlegging og evaluering av tiltaket, 2) de ansatte har mye kunnskap som kan brukes og 3) planleggingen bør foregå i et undringsperspektiv sammen de unge.
Som forfattere har vi tillatt oss å fremheve noe av datamateriale som forgrunn, og annet datamateriale som bakgrunn. Alle forfatterne har deltatt i analysen. Gjennom analysearbeidet har vi hatt som ideal å oppfylle det som innenfor kvalitativ forskning kalles refleksivitet, et begrep som handler om at forskeren normativt sett bør være sensitiv og observant på ulike aspekter ved forskningsprosessen. Stige, Malterud og Midtgarden (2011) foreslår syv ulike kriterier for å sikre refleksivitet gjennom den hermeneutiske forskningsprosessen, uttrykt gjennom akronymet EPICURE. Kriteriet om å være sensitiv overfor kritiske aspekter følges opp av Sørensen og Nielsen (2019) som minner oss om at vi som forskere kan være forhåndsinnstilt mot positive antakelser når vi skriver om kunstprosjekter, særlig der barn og unge er medvirkende. De poengterer at det ofte brukes det de kaller et policyspråk som tilegner kunstprosjekter en egen evne til «å forme de unge ind i et omgivende samfunds normer og værdier» (s. 74). Det er for så vidt ikke noe galt i å legge ulike policydokumenter til grunn i utformingen av praksis, men problemet oppstår i den grad policy brukes instrumentelt, eller som rene honnørord uten verdimessig eller konkret innhold. For å unngå å havne i slike fallgruver, mener Sørensen og Nielsen (2019) at den voksne, enten det gjelder terapeuten, læreren eller forskeren, har behov for å stille spørsmål vedrørende de unges erfaringer og livsverden. For eksempel; hva innebærer det å være plassert i en barnevernsinstitusjon mot egen vilje? –hvordan forstår voksne de unges opplevelser av å møte motgang? - hva mener voksne om hva det vil si for de unge å ha drømmer og håp om fremtiden?
Presentasjon av empiriske funn
Vi vil nå presentere sammenfallende mønstre i datamaterialet (fase to av analysen), presentert som et narrativ over de tre fasene i det musikkterapeutiske tiltaket. Ved å legge vekt på måten informantene reflekterer over fasene, gjengis det en fortelling som på ulike måter får frem innholdet i disse fasene.
Refleksjoner om forberedelsesfasen
Den første fasen vi ba informantene reflektere over var forberedelsesfasen. I forberedelsesfasen var det stor entusiasme rundt det å bruke musikkterapi.
A1: Jeg forstod tidlig at de hadde lyst til å satse på musikkterapi. Det var jo kjekt at dette skulle være et satsningsområde.
Musikkterapeutene ble invitert på flere møter sammen med avdelingsleder og behandlingsansvarlig, og musikkterapi som en relevant tilnærming på institusjonen ble diskutert. En av de ansatte knyttet bruken av musikkterapi opp til prinsippet om barnets beste, og da særlig behovet for å kartlegge barnets behov.
A2: Vi har jo dette premisset om barnets beste. Det gjelder på en måte å snakke med disse ungdommene, og å kartlegge i forhold til hva de synes om dette her. Hva vil være interessant, spennende for den enkelte? Unger er forskjellige, og unger har ulike behov. Når det gjelder slike (musikk) aktiviteter, er det viktig å kartlegge, og det gjør du ikke uten at du lærer deg å snakke med unger.
Selv om de ansatte ved tiltaket viste interesse for bruk av musikkterapi, og forståelse for at barnets beste innebærer dialog og medvirkning ved kartlegging, ble ikke musikkterapi en del av kartleggingssystemene som ble tatt i bruk.
A1: Når vi bruker YLS (Youth Level of Service - kartleggingsmetodikk som Bufetat bruker for å bestemme målgruppe), får vi en oppfattelse av ungdommen sine atferdsutrykk. Når kartleggingen er gjort kommer forberedelse av plassering. Ideen er at ungdommene skal vite hvordan de 14 første dagene kommer til å se ut, med en gang de er plassert. Det innebærer også at personalet er informert om hvordan det kommer til å se ut. I en forberedelsesfase burde jo musikkterapi ha en rolle i dette?
Ungdommenes musikkinteresse kunne med fordel vært kartlagt gjennom YLS, gjerne ved å stille åpne undrende spørsmål.
Mi: YLS er noe de bruker når vi er ute og intervjuer ungdommene før de kommer inn på institusjon, for å kartlegge deres interesser, hva de trenger, hva de ønsker selv, altså medbestemmelse skal inkorporeres i dette. Jeg har ikke sett noe om at ungdommens musikkinteresse har blitt kartlagt. Jeg kunne gjerne likt å vite litt mer om hvilke musikkpreferanser ungdommene hadde. Man kunne stilt åpne spørsmål som «hvis du skulle spilt et instrument, hva skulle det vært?» uten forpliktelser. Så det kunne vært bedre kartlagt. Jeg tenker at man må erkjenne at musikk blant ungdom er viktig. Det ligger et potensiale der. Musikk er blant dem hele tiden.
I starten var det ingen ungdom som var tatt inn i institusjonen, og derfor var ungdommene ikke med på å planlegge utformingen av hverken den fysiske utformingen, organiseringen eller innholdet i behandlingstilnærmingen.
M2: Det var vel ingen ungdommer som var tatt inn i det tiltaket på det tidspunktet vi bestemte at det skulle være et musikkterapitilbud. Det var vel ut fra hvilken målgruppe som var tenkt å være der at man begynte den planleggingen. Man tenkte at musikkterapi kunne være en fin ting å ha med.
Intervjuene avdekket motivasjon og vilje fra de ansatte ved institusjonen til å satse på musikkterapi. Flere av de ansatte hadde erfart at musikkterapi hadde fungert før, særlig når det gjaldt kontaktskapende arbeid med ungdom, men musikkterapi hadde så langt ikke blitt tilbudt den aktuelle målgruppen på en systematisk måte. Til tross for vilje til å satse ble det ikke gjort gode nok innsatser hva gjelder det å kartlegge verken behov eller interesse hos ungdommene. Forberedelsesfasen bar preg av at ungdommene enda ikke hadde flyttet inn på institusjonen, noe som vanskeliggjorde konkret medvirkning fra de unges side. Selv om intensjonene med å implementere musikkterapien var gode fra ledelsens side, inkluderte ikke eksisterende kartleggingsverktøy muligheten for å avdekke musikkpreferanser eller interesse for å delta i musikkaktiviteter.
Refleksjoner om arbeidsfasen
Den andre fasen vi ville at informantene skulle fortelle om var arbeidsfasen. Til tross for manglende kartlegging av ungdommenes behov for musikkterapi, og mangel på kunnskap om ungdommenes musikkpreferanser, ble det i felleskap bestemt at to musikkterapeuter skulle ta oppdraget og reise på ukentlige besøk til boligen. I starten brukte musikkterapeutene tid på å snakke med ungdommene som bodde i tiltaket om musikk som en del av kontaktetableringen.
M2: Vi hadde stunder der vi satt og hørte på musikk i begynnelsen. Da satt vi med høyttaler. Han spilte musikk fra sin landsdel og de snakket om artister som kom fra den byen. Og vi hadde noen samtaler rundt musikk i stuen.
I arbeidsfasen ble faste strukturer vurdert som viktig for at det musikkterapeutiske arbeidet skulle virke. En av de ansatte forklarer.
A1: Det er viktig at det ligger godt forankret i huset, og i hverdagen. Det er uheldig om det blir sånn «åja, dere musikkterapeuter kommer nå, vi hadde glemt at det skulle være». Dette her må være en fast struktur. Spesifikt når det gjelder disse ungdommene. De skal møtes med fastere strukturer enn andre hus som vi ellers har.
Tiltaket ble satt i gang innledningsvis med et mål om å etablere et samarbeid med ungdommene.
M1: Det handler jo om å skape gode relasjoner. Ungdommene var i en situasjon hvor de måtte bli kjent med veldig mange nye mennesker i ulike roller. Så vi prøvde å nærme oss ungdommene på en naturlig måte. Bare bli kjent og prate. Tror det er viktig å ha en naturlig tilnærming til det.
Samtale om musikk startet gjerne i en sofa.
M2: Jeg tror at den beste økten vi hadde der ute var rett etter oppstart. Vi bare hørte på musikk og pratet. Ungdommen satt der med sin telefon, og hadde med seg en høyttaler, så spilte han låter han syntes var tøffe, så kommenterte vi.
I dialogen er de øvrige ansatte støttespillere.
M2: Ungdommen spilte av mye rap. Så ble det på en måte også et lite rom for sangdeling hvor det var noen i personalet som viste en sang og sa «åh, denne låten her syns jeg var knallbra» og det skapte jo på en måte en fin dialog, hvert fall sånn innledningsvis.
En av de ansatte minte oss på at det tar tid å bli kjent med voksne.
Mi: Jeg tenker at disse ungdommene trenger å bli kjent med voksne. For de ungdommene vi har nå, de åpner seg ikke før det har gått lang tid. Først da kan de sitte ved samme bord, og akseptere at det sitter en fremmed der. De (musikkterapeutene) gjorde jo veldig mye riktig, som å spørre ungdommene, «hvilken musikk liker du?» og de spilte deres musikk og det er en fin måte å starte opp på.
Som en del av det planlagte tiltaket hadde musikkterapeutene gått til innkjøp av musikkinstrumenter som på forhånd hadde blitt plassert i boligen før ungdommene flyttet inn.
Mi: Vi prøvde vel de første gangene, så ble anlegget koblet opp og det ble litt spilling og den ene ungdommen var litt med, så ble det litt plagsomt for den andre som var negativ. Så vi flyttet instrumentene på huset, og fant ut hvordan vi skulle ha det.
Instrumentene som ble satt inn i huset var ikke tilstrekkelig tilpasset musikkinteressen og forutsetningene til de ungdommene som var der.
Mi: Jeg tenker at det er litt voldsomt. Altså, trommesett som er digitalt er greit, og en hus-gitar eller to, og et lite piano eller noe, som står i en krok hadde vært nok. De er jo veldig opptatt av hiphop og rap og alt mulig. Kanskje de skulle tatt med noen sånne loop-maskiner som de kunne laget beats med og tulletekster. Litt sånn humororientert.
Måten institusjonen ble innredet med musikkinstrumenter fikk ikke bare positive konsekvenser for ungdommene.
M1: Ja, så dette viser hvor viktig det er å vite hvor man befinner seg i det fysiske huset. Vi var ikke bevisste på hvor bandriggen fant sted, men det viste seg jo at den var rett utenfor soverommet til gutten.
Ungdommene responderte ulikt på den musikkterapeutiske tilnærmingen og tilbudet om å arbeide med egen forandringsprosess med utgangspunkt i musikkterapi. En av ungdommene hadde følt seg invadert av måten musikkinstrumentene var plassert i huset.
M2: Han ene ungdommen sa til personalet at han følte seg invadert, og dette er en gutt som kanskje ikke har så utviklede evner til å fortelle om hvordan han har det. Man får ikke sagt det mer tydelig enn det, og det gir ikke særlig grobunn for videre samarbeid da.
Gjennom arbeidsfasen forsøkte musikkterapeutene å etablere kontakt med ungdommene, blant annet gjennom å høre på musikk og se filmer sammen. For den ene av ungdommene var det vellykket, men for den andre ble det preget av en opplevelse av noe som ble påtvunget uten at han hadde egen interesse av det. Grenser ble utprøvd, og arbeidet med å etablere tillit ble påbegynt. Miljøterapeutene ved institusjonen bidro på en fin måte i det å skape et trivelig miljø ved hjelp av musikken. Arbeidet med å videreføre det trygghetsskapende og relasjonsutviklende tar tid, og i noen tilfeller kan tillit vinnes ved hjelp av tid. I dette tilfellet har imidlertid mangel på tid skapt utfordringer. Det at huset på forhånd var møblert med instrumenter kan ha skapt forventninger både fra de ansatte og fra de unge om deltakelse som ikke ble innfridd fra noen av dem. Den fysiske plasseringen av musikkinstrumentene i huset kan være feilslått da ungdommene selv ikke har hatt medvirkning i planleggingen av anskaffelse og plassering.
En av informantene minte oss på at det ikke nødvendigvis skal så mye til av teknisk utstyr for å bruke musikken i møte med ungdommene
A1: (Ungdommene) har fått i oppgave å sette opp en spilleliste, gjerne i forbindelse med en lengre kjøretur. Og så har jeg gjerne min egen spilleliste klar, så bytter vi på å spille litt. Så lytter vi og diskuterer artister; «Hva heter de?» og «Den må jeg lære meg på gitar, for den var tøff».
Refleksjoner om evalueringsfasen
Den tredje fasen som inngikk i vårt narrative, episodiske intervju var evalueringsfasen. Når vi ber de ansatte om å reflektere omkring evalueringsfasen, forteller de oss at de hadde fått tilbakemeldinger fra de ansatte ved institusjonen om at det hadde vært usikkerhet om hva det musikkterapeutiske tiltaket skulle innebære.
M1: Vi fikk tilbakemelding fra de som jobbet der om at de var usikker på hva musikkterapien skulle være, og det har jo med å gjøre at vi manglet en plattform hvor vi kunne diskutere det. Så ble jo vi usikker for vi kjente på deres usikkerhet, og vi visste ikke helt.
Fordi musikkterapeuter arbeider sammen med barnevernspedagoger, psykologer eller vernepleiere, er det flere utfordringer som bør finne sin løsning i felleskap, for eksempel på teammøter eller i andre sammenhenger. En av lederne forteller om mangler i det tverrfaglige samarbeidet.
A1: Kanskje vi kunne snakket litt mer sammen om, at vi kunne kommet med innspill til musikkterapeutene. Vi har jo hatt noen samtaler hvor jeg har forklart litt om bakteppet om hva som venter dem når de kommer. Og noen ganger har det vært høy temperatur, så har vi tenkt litt på telefonen da og hvordan de skal forholde seg til situasjonen. Men vi kunne også snakket litt sammen om hvordan tilrettelegge litt.
En av de ansatte foreslår at det bør tas i bruk det han kaller et undringsperspektiv, særlig fordi ungdom generelt sett er negative til å gå i terapi.
Mi: Ja, i et slags undringsperspektiv, i starten når ungdom kommer inn, så har vi ungdommer som egentlig er ganske negative til å gå i terapi. De har sagt nei til BUP. Så bruker vi ordet musikkterapi, jeg tenker at det ikke skulle blitt brukt.
Et undringsperspektiv gjør at en kan spille mer på nysgjerrighet.
Mi: Jeg ser for meg at, i begynnelsen, så er jo alt nytt for disse ungdommene, og undringen og nysgjerrigheten er mer tilstede. Den var jo det delvis for den ene ungdommen. Men så kom vi ut på et litt feil spor for den andre ungdommen, han var fullstendig avvisende.
I det tverrfaglige samarbeidet ble det etterlyst jevnlige dialoger med de unge. Dialog kan være viktig med tanke på å finne felles løsninger i et samarbeid med ungdommene.
M2: Etter hvert fikk vi en bedre dialog med huset i forkant. Vi fikk vel sagt at vi trengte litt mer informasjon på den dagen, og da hadde musikkterapeuten tatt noen telefonrunder som var ganske informative og betryggende for oss. På en måte vite litt mer hva man kommer til, som en stemningsrapport.
I evalueringsfasen reflekterer de ansatte omkring utilstrekkelige strukturer for informasjon og dialog. Tverrfaglig samarbeid krever møtepunkter og felles forståelse for de arbeidsoppgaver en skal løse sammen. Målsetningene med det musikkterapeutiske tiltaket ble vanskelige fordi form og mål ikke var tilstrekkelig avklart og definert. De ansatte etterlyste også strukturer for å involvere de unge i evalueringen.
Teoriinspirerte tema og diskusjon
Vi vil nå presentere og diskutere de teoriinspirerte temaene fra analysen (fase 3): 1) de unge bør være med i planlegging og evaluering av tiltaket, 2) de ansatte har mye kunnskap som kan brukes og 3) planleggingen bør foregå i et undringsperspektiv sammen de unge. I fremstillingen av disse temaene har vi valgt en reflekterende form hvor vi kort viser tilbake til det empiriske grunnlaget, samtidig som vi diskuterer underveis.
De unge bør være med i planlegging og evaluering av tiltaket
Det første vi vil løfte frem som vesentlig er måten våre informanter reflekterer over involveringen av ungdommene ved institusjonen, både i planlegging og vurdering underveis. Oppsummert kan vi si at informantene i stor grad var positivt innstilt til det musikkterapeutiske tiltaket. De var svært begeistret i starten, men ble etter hvert bevisstgjort noen utfordringer. Utfordringene som oppstod var spesielt knyttet til manglende informasjon og kartlegging i startfasen, noe som skapte uheldige ringvirkninger senere når musikkterapien skulle gjennomføres. I et medvirkningsperspektiv, inspirert av blant andre Brodie med kolleger (2009), kan vi si at når mye av planleggingen foregikk uten ungdommer til stede, uteble potensialet for musikkterapien. Det er flere grunner til at medvirkningsprosessen ikke fungerte slik den skulle. En mulig årsak til at målene ikke ble innfridd kan ha vært de høye forventingene om at musikkterapien skulle virke og at det musikkterapeutiske tiltaket ble satt i gang for tidlig uten at det ble undersøkt om ungdommene i utgangspunktet aksepterte det musikkterapeutiske tilbudet. Et slikt sentralt spørsmål bør adresseres i planleggingsfasen før inntak, eller så tidlig som mulig i forløpet. Våre erfaringer kan peke i retning av at organisasjonens optimisme overskygget oppmerksomheten mot ungdommenes personlige preferanser og interesser for musikk som en arena for samspill med voksne.
Brodie og kolleger (2009) foreslår at dersom medvirkning skal ha effekt i endringsprosessen så bør den profesjonelle aktør ha realistiske og avklarte forventinger hva gjelder effekten av tiltaket. Dersom de voksnes forventninger ikke er gjennomdrøftet og delt kan det legge grunnlag for skuffelser og negative prosesser som til og med kan få utilsiktede følger for tillitsbyggingen mellom de voksne og ungdommene i andre deler av behandlingsforløpet (Backe-Hansen, 2016). For ungdommen som aksepterte det musikkterapeutiske tilbudet, hadde tilbudet en viss positiv effekt, mens for den andre skapte konflikten mellom de voksnes entusiasme og ungdommens manglende interesse en forsinkelse i endringsprosessen i det han følte seg invadert av musikkinstrumentene, og helst ikke ville ha noe med musikkterapien å gjøre i det hele tatt.
Realistiske forventinger handler altså om bevissthet om aktørposisjoner, relasjoner, kontekst og maktforhold. Samtidig vet vi, som vi har lært av informantene i denne artikkelen, at selv om en tror at alle forhold er kartlagt, så trenger den voksne som inviterer til medvirkning å være svært sensitiv overfor ungdommenes ønsker og behov, siden de selv ofte har oppfatninger og meninger om hva som virker eller ikke. Dette fordrer en åpen, utforskende dialogstil som gjør den voksne i stand til å regulere innsats ut fra den relasjonelle respons. Implementering av musikkterapi er avhengig av at det er etablert organisatoriske strukturer som gir muligheter til å gjøre nødvendige avveininger av tilnærming. Det er en utfordring i institusjonelt barnevernsarbeid der beslutninger om plasseringer enten er gjort ut fra minimal forberedelse av den unge eller i sterk motstand og konflikt. Musikkterapeuter står i en organisatorisk kontekst, og bør etablere sine intervensjoner i samarbeid med institusjonens øvrige aktører. Dette er oppgaver som dels ligger innenfor musikkterapeutens oppmerksomhet, men som i større grad er avhengig av at organisasjonen har avklarte strategier for involvering av hele personalgruppen i planlegging av behandlingsmessige tiltak. Hensikten i dette samspillet er bevisstgjøring og klarlegging av arbeidsmåter der mulige uheldige konsekvenser av implementering begrenses. Organisasjonen bør samlet, og så tidlig som mulig i behandlingsforløpet, skaffe oversikt over involverte parter, deres motivasjon og preferanser, lokasjoner, nettverk og aktiviteter. Dette kan være med å skape nødvendig mulighetsrom som trengs med tanke på å sette i gang den musikkterapeutise praksis på en god måte.
De ansatte har mye kunnskap som kan brukes
Som vi har lært av våre informanter, har ledere og miljøterapeutene på en barnevernsinstitusjon mye å bidra med når det gjelder kunnskaper om ungdommers preferanser i musikk og populærkultur. Dette kom blant annet frem i samtalen med den ansatte som hadde gode innspill hva gjelder musikk og bilkjøring. Implementering av et strukturert musikkterapeutisk tilbud i en barneverninstitusjon krever organisatorisk og profesjonell presisjon. Den organisatoriske presisjonen omhandler en overordnet strategi for implementering utøvd i praksis. En planmessig medvirkning fra alle aktører står sentralt. Den profesjonelle presisjon omhandler en erkjennelse av at det i en personalgruppe ligger mye erfaring nedfelt hos de ansatte som musikkterapeuter kan ha nytte av i sin tilnærming til ungdommene. Institusjonens strategier for tverrfaglig arbeid må inneholde mulighet til erfaringsdeling i en balanse mellom formell profesjonsutøvelse og uformell erfaringsdeling. Det å arbeide tverrfaglig var noe våre informanter trakk fram som problematisk og krevende. Deres erfaringer pekte på mangel på formelle og uformelle møtepunkter der miljøterapeutene kunne hatt anledning til å bli komfortabel med musikkterapien som integrert i sitt daglig virke. Motsatt gikk musikkterapeutene glipp av muligheten til å utforske personalets populærkulturelle kunnskap. Dette bidro til en uheldig avstand mellom det daglige virke på institusjonen, og musikkterapien ble noe ekstraordinært – noe satelittaktig. Miljøterapeutene ble ikke talspersoner for den musikkterapeutiske praksis, men stod heller uhensiktsmessig i veien, og mistet muligheten til å bidra i prosessene som var målet for den musikkterapeutiske etableringen; medvirkning og deltakelse.
Slik tiltaket utviklet seg, mer eller mindre reflektert og målrettet, ble musikkterapien en praksis der ungdommenes motstand og vegring ble understøttet av personalets manglende kunnskap om og delaktighet i hva som skulle foregå. Samtidig er det også grunn til å drøfte hvorvidt etablering av en full band-rigg i institusjonen bidro til å skape usikkerhet og vansker for personalet til å by på seg selv i en musikalsk sammenheng. Det er mulig å påstå at ledelsen i institusjonen ikke i tilstrekkelig utstrekning var oppmerksom på, eller klarte å formidle intensjonen bak den felles faglige plattformen, noe som utløste usikkerhet i personalgruppen om hva musikkterapien skulle brukes til. Det flere var enige om, sett fra et ansattnivå, kan sies å være overenskomst om hvilket policyspråk som skulle være gjeldende. Det var bra at musikkterapien skulle innføres som tiltak fordi det var bred enighet om at musikkterapi fremmer medvirkning og deltakelse, men problemet var veien frem til å fylle disse begrepene med innhold og avklarte forventninger til praksis sammen med de involverte parter.
Brodie og kolleger (2009) foreslår at dersom medvirkning skal virke så bør de voksnes intensjoner om å operasjonalisere policyperspektiver i eget arbeid tilpasses lokale, kontekstuelle og personlig forhold hos ungdommene som til enhver tid bor på institusjonen. Et velmenende policyperspektiv, herunder forstått, og i denne artikkelen eksemplifisert som ønsket om å realisere idealer hentet fra Barnekonvensjonen, kan gjerne kan være med i utforming og tilretteleggelse av praksis, men medvirkning bør først og fremst forstås som en bottom-up prosess, der eventuelle top-down prosesser ikke bør overstyre aktørperspektivet. Dette betyr at musikkterapi utformes best i samarbeid med dem det gjelder, gjerne informert av, men aldri overstyrt av offisielle retningslinjer, planer og prinsipper. Alle aspekter ved ungdommenes levde liv vil da spille inn som avgjørende faktorer, slik som egen livsfortelling, følelsesliv og potensielle symmetriske og asymmetriske maktrelasjoner (Falch-Eriksen et al., 2021).
Behovet for å innta et undringsperspektiv sammen de unge
Begrepet undringsperspektiv har vi hentet fra en av våre informanter, og her vil vi bruke anledningen til å utbrodere hva som kan ligge i dette sett fra et medvirkningsperspektiv. Brodie og kolleger (2009) trekker som nevnt frem maktrelasjoner, og særlig asymmetriske maktrelasjoner som potensielt hindrer reell medvirkning. Når voksne på forhånd har bestemt seg for innhold i aktiviteter, eller på andre måter har definert situasjonen, settes de unge i en dårlig posisjon til aktiv medvirkning. For å unngå at voksne på en institusjon er for dominerende i sine tilnærminger for å møte barn og unge, kan det være fordelaktig å ha en arbeidsform der de ansatte aktivt prøver å undre seg sammen med ungdommene, og samtidig er bevisst på egne bidrag i samspillet med ungdommene. Det å snakke om musikk eller se filmer sammen, eller kjøre bil sammen der musikken spilles av på bilstereoen, kan gi gode muligheter for å undre seg sammen. Kanskje kan vi lære noe viktig av måten en av de ansatte reflekterte over hvordan bilkjøring kan brukes til å lytte til og snakke om musikken? Eller om ordet musikkterapi i det hele tatt skal brukes? Det å samarbeide med miljøpersonalet, og lære av hvordan miljøterapeuter eller andre fagpersoner snakker med og undrer seg sammen med ungdommer kan gi god inspirasjon for hvordan det musikkterapeutiske arbeidet skal planlegges og gjennomføres. Dette er også medvirkning, sett i lys av det medvirkningsperspektivet vi her forholder oss til. Det å innta et undringsperspektiv sammen med de unge vil da ikke utelukkende handle om å forholde seg til den unges meninger og ønsker, men å se de unges meninger i forhold til hva de voksne på institusjonen mener, sett mot en gitt situasjon. Dette er en måte å tenke på som vi finner igjen i Barnekonvensjonens artikkel om Barnets beste (artikkel 3) (Forente nasjoner, 1989). Barnets beste er som kjent ikke uttrykt i barnets behov og ønsker alene, men finnes som et samspill mellom hva ulike aktørposisjoner legger i hva som er en god barndom, hva barn trenger, og hva som skal til for å gi tilstrekkelig deltakelse og beskyttelse (Skivenes & Strandbu, 2006). En slik måte å reflektere over praksis på vil således være i overensstemmelse med beskrevet musikkterapeutisk praksis, der musikkterapeuten lar ungdommene styre initiativ og progresjon, i et samarbeid med et fagteam eller med pårørende (se for eksempel Krüger, 2020; Mandal & Bergset, 2016; Wilhelmsen & Fuhr, 2018).
Kritikk og begrensninger ved studien
Denne studien er forholdsvis begrenset hva gjelder dataomfang. Informantene er ikke representative for en større populasjon, og utvalget er forholdsvis lite. Våre funn kan derfor ikke generaliseres i empirisk forstand. En annen nærliggende kritikk av studien er at vi har utelatt intervjuer med ungdommene som bodde på institusjonen. Fra forskningshold vet vi at de unges stemmer er svært viktig med tanke på hvordan barnevernets praksis skal utformes i fremtiden (Backe-Hansen, 2016; Ormstad et al., 2020). Derfor bør ungdommers erfaringer av å bo på barnevernsinstitusjon utforskes i nye studier, etter vår mening med særlig vekt på forholdet mellom musikk og medvirkning. Dersom vi ser vår studie i et systemperspektiv, mener vi det er grunn til å hevde at det er behov for mer forskning på temaet musikk og barnevern. Utformingen av verktøy som skal brukes innen barnevernet, slik som retningslinjer, rammeverk, kartleggingsverktøy og annen policydrevet dokumentasjon, avkrever etter vår mening en form for sensitiv refleksivitet der voksne inviterer barn og unge til samskaping og innovasjon, og da gjerne med musikken som utgangspunkt som verktøy for å finne gode og bærekraftige løsninger.
Avsluttende tanker
Skal vi klare å gi gode nok tilbud på norske barnevernsinstitusjoner, trenger vi å se etter modeller der omgivelsene rundt ungdommene samspiller på en planlagt og strukturert måte slik at ungdommene settes i stand til å arbeide med sin egen forandringsprosess (Larsen, 2018). Implementering av musikkterapi som tiltak bør etter vår mening forankres i ledelsen på institusjonen og representeres i alle ledd av organisasjonen, samtidig som tiltak for å sikre medvirkning av både ansatte og ungdommer ivaretas. Et hvert tiltak som gjøres over hodet på dem det gjelder må evalueres med tanke på å finne forbedringer. Et kritisk blikk på egen praksis innebærer å stille spørsmål ved om de verdier som ligger bak begreper som medbestemmelse og deltakelse virkelig er innfridd. Gjør vi dette kan vi unngå å havne i policy-språkfellen, der faren for å opptre i gatebyråkratrollen som Lipsky (2010) advarer mot er til stede, og gull og grønne skoger loves på feil premisser. Musikk og musikkterapi er ikke alltid ensbetydende med medvirkning og deltakelse. Vi trenger å utøve refleksivitet og, i tråd med idealer fra EPICURE (Stige et al., 2011), våge å stille kritiske spørsmål til vår egen praksis. Er ønsket om å etablere musikkterapi de profesjonelles gode idé og gode hensikt, eller springer ønsket ut fra ungdommenes egne behov og ønsker? Griper vi inn i det private på en uhensiktsmessig måte med våre handlinger, eller vandrer vi på gale (eller gjengrodde?) stier når det gjelder det policy-mandatet vi er gitt. Kort fortalt, er båten lastet med feil last når vi kaster loss på vei til musikkterapitimen? Er propellen smurt med den riktige klaviaturolje? Har vi feilet i å avveie de nødvendige forhold sett opp mot det tidligere nevnte undringsperspektiv, et perspektiv som skal avspeile ulike aktørposisjoner, de unges og de voksnes subjektive meninger? For å spille tilbake til den innledende vignetten hjelper det lite å laste den musikkterapeutiske verktøykasse med utstyr før en vet hvilket oppdrag en skal gjennomføre. Gode hensikter og ideer fra den profesjonelle trenger å tilpasses og avstemmes i forhold til institusjonelle, personlige og private forhold. Medvirkning i musikkterapi kan dermed innebære at de ansatte sammen med barn og unge bygger en terapeutisk kultur som fungerer gjennom åpenhet og dialog, der det å romme komplekse følelser og evne til å vise sider som sårbarhet og ydmykhet blir viktige kjennetegn ved de voksnes innsatser.
Fotnoter omgjort til sluttnoter for publisering på nett
(1) Som forfattere av denne artikkelen har vi hatt flere samtaler, og gjennom disse samtalene har det kommet frem ulike bilder og metaforer på temaet vi skriver om. Vignetten vi her beskriver er et resultat av en av disse samtalene.
Om forfatterne (i 2021)
Viggo Krüger: Førsteamanuensis og forskningsleder ved GAMUT, Griegakademiet, Universitet i Bergen og NORCE. Har jobbet som musikkterapeut i over 20 år med barn og unge innen skole, barnevern og psykisk helse.
Elisabeth Torstuen: Utdannet i musikkterapi ved Griegakademiet/UiB og var ferdig i 2018. Hun har siden dette jobbet i Stendi AS i Bergen.I Stendi jobber hun med barn og ungdom i psykisk helse-sektor. I tillegg er hun engasjert i gruppetilbudet Kom Nærmere.
Thomas Høiseth: Psykologspesialist, seksjonsleder, voksenpsykiatrisk poliklinikk, Betanien DPS.
Referanser
Albornoz, Y. (2011). The effects of group improvisational music therapy on depression in adolescents and adults with substance abuse: A randomized controlled trial. Nordic Journal of Music Therapy, 20(3), 208-224. https://doi.org/10.1080/08098131.2010.522717
Alvesson, M., & Sköldberg, K. (2009). Reflexive methodology: New vistas for qualitative research. London: Sage.
Alderson, P. & Morrow, V. (2004). Ethics, social research and consulting with children and young people. London: Barnardos.
Backe-Hansen, E. (2012). Between participation and protection: Involving children in child protection research. I H. J. Fossheim (Red.). Cross-cultural child research. Oslo: De Nasjonale forskningsetiske komiteer.
Backe-Hansen, E. (2016). Barn og unges medvirkning i barnevernet - hvorfor og hvordan? I K. Stensæth, V. Krüger & S. Fuglestad (Red.) I transitt - mellom til og fra, tekster om musikk og deltakelse i barnevern. Oslo: Norges musikkhøgskole.
Backe-Hansen, E., Madsen, C., Kristofersen, L. B & Hvinden, B. (Red.) (2014). Barnevern i Norge 1990-2010 En longitudinell studie (NOVA Rapport 9/2014). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring
Barnevernloven, (1992). Lov om barneverntjenester (LOV-1992-07-17-100). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-07-17-100
Bath, H. (2015). The three pillars of traumawise care: Healing in the other 23 hours. Reclaiming Children and Youth, 23(4), 44-46.
Beckmann, H. B. (2013). Music, adolescents and health: Narratives about how young people use music as a health resource in daily life. I L. O. Bonde, E. Ruud, M. S. Skånland & G. Trondalen (Red.), Musical life stories: narratives on health musicking (s. 95-116). Oslo: Norges musikkhøgskole.
Brodie, E., Cowling, E., Nissen, N., Paine, A.E., Jochum, V. & Warburton, D. (2009). Understanding participation: a literature review. UK: Pathways through participation. Lastet ned 07.08.2021 fra: http://pathwaysthroughparticipation.org/uk/wp-
Bufdir (2021). Tiltak i barnevernet. Hentet 13.01.2021 fra https://bufdir.no/Barnevern/Tiltak_i_barnevernet/
Charmaz, K. (2006). Constructing grounded theory. London: Sage.
Colegrove, V. M., Havighurst, S. S., Kehoe, C. E., & Jacobsen, S. L. (2018). Pilot randomized controlled trial of Tuning Relationships with Music: Intervention for parents with a trauma history and their adolescent. Child abuse & neglect, 79, 259-268. https://doi.org/10.1016/j.chiabu.2018.02.017
Eide, B. & Winger, N. (2003). Fra barns synsvinkel. Intervju med barn - metodiske og etiske refleksjoner. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
Falch-Eriksen A, Toros K, Sindi I, Lehtme R. (2021). Children expressing their views in child protection casework: Current research and their rights going forward. Child & Family Social Work, (26), s. 485-497. https://doi.org/10.1111/cfs.12831
Flick, U. (2000). Episodic interviewing. I M. W. Bauer & G. Gaskell (Red.), Qualitative researching with text, image and sound (s. 75-92). London, England: Sage. https://doi.org/10.4135/9781849209731.n5
Follesø, R. (2010). Ungdom, risiko og anerkjennelse: Hvordan støtte vilje til endring? Tidskrift for Ungdomsforskning, 10(1), 73-87.
Ford, J. D., & Cloitre, M. (2009). Best practices in psychotherapy for children and adolescents. I C. A. Cortois, & J. D. Ford (Red.), Treating complex traumatic stress disorders: An evidence-based guide (59-81). New York: Guilford Press.
Ford, J. D., Cortois, C. A., Steele, K., van der Hart, O., & Mijenhuis, E. R. S. (2005). Treatment of complex posttraumatic self-dysregulation. Journal of Traumatic Stress, 18, 437-447. https://doi.org/10.1002/jts.20051
Forente nasjoner. (1989). FNs konvensjon om barnets rettigheter: Vedtatt av De Forente nasjoner 20. november 1989; Ratifisert av Norge 8. januar 1991 (Rev. oversettelse mars 2003 med tilleggsprotokollar). Barne- og familiedepartementet. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/bfd/bro/2004/0004/ddd/pdfv/178931-fns_barnekonvensjon.pdf
Gold, C., Voracek, M., & Wigram, T. (2004). Effects of music therapy for children and adolescents with psychopathology: a meta‐analysis. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 45(6), 1054-1063. https://doi.org/10.1111/j.1469-7610.2004.t01-1-00298.x
Kvale, S. & Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervju (3. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.
Kayed, N. S., Jozefiak, T., Rimehaug, T., Tjelflaat, A. M., & Wichstrøm, L. (2015). Resultater fra forskningsprosjektet Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner. Regionalt kunnskapssenter for barn og unge-psykisk helsevern. Trondheim: NTNU.
Krüger, V. (u.å.). Musikkterapi og barnevern. Hentet 16.08.2021 fra: https://www.musikkterapi.no/fagpolitisktidsskrift/2016/4/29/musikkterapi-ogbarnevern
Krüger, V. (2020). Music therapy in child welfare, bridging provision, protection and participation. Gilsum:Barcelona publishers.
Krüger, V., & Strandbu, A. (2015). Ungdom, Musikk, Deltagelse: Musikk i forebyggende arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.
Krüger, V., & Stige, B. (2015). Between rights and realities - music as a structuring resource in child welfare everyday life: a qualitative study. Nordic journal of music therapy, 24(2), 99-122. https://doi.org/10.1080/08098131.2014.890242
Krüger, V., Strandbu, A., & Stige, B. (2014). Musikkterapi som ettervernstiltak i barnevernet - deltakelse og jevnalderfellesskap. Tidsskriftet Norges Barnevern, 91(2-03), 79-93. https://doi.org/10.18261/ISSN1891-1838-2014-02-03-03
Krüger, V., Bolstad, N., & Stige, B. (2016). Hvorfor og hvordan utvikle musikkterapi i barnevernet? - Om tjenesteutvikling og forskning som samspillende sosiale praksiser. Tidsskriftet Norges Barnevern, 93(3-04), 322-338. https://doi.org/10.18261/issn.1891-1838-2016-03-04-14
Larsen, E. (2018). Miljøterapi med barn og unge. Organisasjonen som terapeut. Oslo: Universitetsforlaget.
Laiho, S. (2004). The psychological functions of music in adolescence. Nordic Journal of music therapy, 13(1), 47-63. https://doi.org/10.1080/08098130409478097
Lipsky, M. (2010). Street-level Bureaucracy. Dilemmas of the Individual in Public Services. New York: Russel Sage Foundation.
Mandal, A. B. & Bergset, L. J. (2016). Musikkterapi for å skape samanheng i fosterbarn sine nettverk. I K. Stensæth, V. Krüger & S. Fuglestad (Red.), I Transitt - mellom til og fra: Om musikk og deltagelse i barnevern (s. 143-156). Oslo: Norges musikkhøgskole.
McFerran, K. (2010). Adolescents, music and music therapy: Methods and techniques for clinicians, educators and students. London: Jessica Kingsley Publishers.
McFerran, K., Derrington, P., & Saarikallio, S. (2019). Handbook of music, adolescents, and wellbeing. Oxford: Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/oso/9780198808992.001.0001
Miranda, D., & Claes, M. (2009). Music listening, coping, peer affiliation, and depression in adolescence. Psychology of Music, 37(2), 215-233. https://doi.org/10.1177/0305735608097245
Munro, E. (2011). Munro review of child protection, final report: A child-centred system. London: Department for Education.
NOU 2000:12. (2000) Barnevernet i Norge: Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer, Utredning fra utvalg oppnevnt ved kgl. res 29. januar 1999. Avgitt til Barne-og familiedepartementet mai 2000. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Informasjonsforvaltning.
Ormstad, S. S, Hestevik, C. H, Munthe-Kaas, H. M, Blaasvær, N., Muller, A. E, Berg, R. C. (2020). Barn og unges medvirkning i barnevernet: en systematisk kartleggingsoversikt. Rapport. Oslo: Folkehelseinstituttet.
Stake, R. E. (2003). Case Studies. I N. K. Denzin & Y. Lincoln (Red.). Strategies of Qualitative Inquiry (s. 134-164). London: Sage.
Skivenes, M. & Strandbu, A. (2006). A child perspective and children's participation, Children, youth and environments, 16, s. 10 - 27. https://doi.org/10.1353/cye.2006.0005
Stensæth, Krüger, V., & Fuglestad, S. (Red.) (2015). I transit mellom til og fra: tekster om musikk og deltakelse i barnevern. Oslo: Norges musikkhøgskole.
Stige, B. & Aarø, L.E. (2012). Invitation to community music therapy, New York: Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203803547
Strandbu, A., Krüger, V., & Lorentzen, M. (2016). Musikkteater som barneverntiltak: Identitet, fritid, og kvalifisering til videre deltakelse. I K. Stensæth, V. Krüger, & S. Fuglestad (Red.), I transit mellom til og fra: tekster om musikk og deltakelse i barnevern. Oslo: Norges musikkhøgskole.
Sørensen, N. U. & Nielsen, A. M. W (2019). Kunst som alternativ arena for en social indsats: seks bærende elementer, der gør en forskel for unge på kanten af samfundet, Norges Barnevern, 1-2(96), 70-85. https://doi.org/10.18261/ISSN.1891-1838-2019-01-02-06
Saarikallio, S., & Erkkilä, J. (2007). The role of music in adolescents' mood regulation. Psychology of music, 35(1), 88-109. https://doi.org/10.1177/0305735607068889
Squire, C. (2013). From experience-centred to socioculturally-oriented approaches to narrative. I M. Andrews, C. Squire & M. Tamboukou (Red.), Doing narrative research (s. 47-71). London: Sage. https://doi.org/10.4135/9781526402271.n3
Uhlig, S., Groot, J., Jansen, E., & Scherder, E. (2019). Rap & Sing music therapy and sleep inadolescents: A single-blind cluster randomized controlled trial. Nordic journal of music therapy, 28(1), 60-70. https://doi.org/10.1080/08098131.2018.1542613
Yin, R. K. (2009). Case Study Research: Design and Methods. London: SAGE.
Wilhelmsen, C., & Fuhr, G. (2018). Reflections on practice: Three examples of relational music therapy practice with adolescents in child welfare services. Voices: A World Forum For Music Therapy, 18(4). https://doi.org/10.15845/voices.v18i4.2599