«Et friminutt i livet» — En studie om recovery gjennom musikalske fristeder
Av
Vegard Wikne, Helga Myrseth, Lars Tuastad
Kontakt
wikne@me.com
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.TKGJ1534
Publisering:
Manus mottatt: 28.11.2023
Publiseringsklar: 12.09.2024
Publisert: 28.10.2024
Publiseres i trykket form:
Tidsskriftet Musikkterapi 47(2) 2024
Fagfellevurdert artikkel
SAMMENDRAG
"Artikkelen undersøker fem menneskers opplevelse med musikkterapi implementert gjennom en tretrinnsmodell som strekker seg fra DPS, til oppfølging på aktivitetshus og til egen hverdag. Informantene beskriver hvordan musikkterapi og musikk skaper ulike recoverynærende fristeder som legger til rette for mestring på ulike arena. De beskriver også hvordan musikkterapeuten blir et trygt forankringspunkt i overgangene mellom institusjon og oppfølgingstilbud. Artikkelforfatterne rekonseptualiserer tretrinnsmodellen til en fristedsmodell. I modellen har artikkelforfatterne gått vekk fra tretrinnsmodellens hierarkiske trinnmetafor og fokuserer på de recoverynærende fristedene beskrevet av informantene og viktigheten av relasjonen til musikkterapeut i overganger."
Nøkkelord: musikkterapi, recovery, tretrinnsmodellen, sosial recovery, ressursorientert musikkterapi, samfunnsmusikkterapi
ABSTRACT
“This article explores the experiences of five individuals in music therapy, implemented through a three-step model that spans from specialist mental health care (DPS), to follow-up activity centers, and into everyday life. The participants describe how music therapy and music create various recovery-supportive sanctuaries that facilitate coping across different settings. They also highlight how the music therapist makes the transition between institutional care and follow-up services easier and less stressful. The authors reconceptualize an already existing three-step model into a sanctuary model, moving away from the hierarchical step metaphor and instead focusing on the recovery-supportive sanctuaries described by the participants, and the importance of the therapist-client relationship during transitions.”
Keywords: music therapy, recovery, three-step model, social recovery, resource-oriented music therapy, community music therapy
Prosjektet er støttet med økonomiske midler fra Polyfon - kunnskapsklyngen for musikkterapi. (08.01.2025)
Introduksjon
Prosjektet som denne artikkelen beskriver startet med et ønske om å lære fra musikkterapibrukere som har gjennomgått en musikkterapeutisk prosess gjennom flere musikkterapitilbud, fra individuelle timer på klinikk, til mer sosiale tilbud på aktivitetshus og til egendrevet aktivitet i egen hverdag. Konteksten for artikkelen er et distriktspsykiatrisk senter (DPS), hvor musikkterapi er implementert i lys av en tretrinnsmodell. Som musikkterapeuter og forskere har vi vært opptatt av hvordan overgangene og sammenhengene i disse trinnene er blitt opplevd av brukerne og hvordan deres prosess har utviklet seg gjennom de ulike trinnene i modellen.
Følgende problemstilling er definert for prosjektet: Hvordan kan musikkterapitilbud skissert i tretrinnsmodellen bidra til å skape recoverynærende fristeder for musikkterapibrukere?
Vi har utforsket denne problemstillingen gjennom kvalitative intervjuer med fem musikkterapibrukere som alle har vært engasjert i flere ulike tilbud, fra klinikk til lokalsamfunn. For å utforske hvordan brukerne beskriver sine opplevelser, så vil vi diskutere dem i lys av to teoretiske perspektiver: recoveryperspektivet og musikksosiolog Tia DeNoras beskrivelser av “music asylums", eller musikalske fristeder, som vi oversetter begrepet til (DeNora, 2013).
I det følgende vil vi kort gi bakgrunn for studien ved å presentere musikkterapi i psykisk helsefeltet og tretrinnsmodellen, slik den er implementert på DPS-et som studien tar utgangspunkt i. Dette følges av en kort presentasjon av de to teoretiske perspektivene nevnt over.
Musikkterapi i psykisk helsefeltet i Norge
Musikkterapi er anbefalt av Helsedirektoratet i de nasjonale retningslinjene for utredning, behandling og oppfølging av psykose (Helsedirektoratet, 2013). Norsk musikkterapeutisk praksis og teori innen psykisk helsefeltet kan beskrives som recovery- (Solli, 2014), ressurs- (Rolvsjord, 2010), og samfunnsorientert (Stige & Aarø, 2012). Aktuelle målsettinger for tilbudet er økt tilgang til og kontroll over egne ressurser, samtidig som praksisen er en prosess i et kontinuerlig samspill med ulike mennesker, sosiale og politiske konstellasjoner og samfunnet generelt (Bruscia, 1998; Stige & Aarø, 2012). Solli et al. (2013) presenterer, gjennom en meta-syntese av 14 studier, musikkterapi som en recoveryorientert praksis hvor man kan utvikle sine ressurser, en mer positiv identitetsfølelse og håp.
Tuastad (2021) beskriver at musikkterapeutisk oppfølging i lokalsamfunnet er mindre utforsket, bortsett fra to interne evalueringsrapporter fra et oppfølgingstiltak (Bjotveit et al., 2016; Tuastad et al., 2018). Det samme kan sies om musikkterapi som en helhetlig prosess som strekker seg fra døgnavdeling, til oppfølging i lokalsamfunnet og til hverdagen. Den manglende forskningen på dette feltet er en av grunnene til at vi har ønsket å gjennomføre denne studien.
Tretrinnsmodellen
Tretrinnsmodellen er en etablert praksisinformerende implementeringsmodell. Modellen er adaptert fra prosjektet Musikk i Fengsel og Frihet (Nilsen, 2007; Tuastad, 2014), og viser hvordan musikkterapi kan organiseres i psykisk helsefeltet gjennom tre trinn. Ved DPS-et som denne artikkelen omhandler, så struktureres de tre trinnene på følgende måte:
Trinn 1: Musikkterapitilbud på klinikk/DPS
Trinn 2: Musikkterapitilbud på aktivitetshus i lokalsamfunnet
Trinn 3: Musikk som egendrevet aktivitet i lokalsamfunnet og som hverdagsressurs (se Lydvo, 2017; Tuastad, 2021).
Trinn 1 på DPS-et informantene tilhører består av individuelle musikkterapitimer og ukentlige musikksamlinger på en psykose-døgnavdeling. Fokuset i individuelle timer er å skape en god relasjon, hvor en sammen kan finne ut hva som er meningsfullt å gjøre for brukerne. Det er et mål at brukeren skal få bruke sine ressurser og oppleve mestring. Trinn 1 består også av to musikksamlinger i uken på psykose-døgnavdelingen. Dette er et miljøtiltak med mål om å skape en levende og trygg stemning på posten. Trinn 2 foregår på Musikkhuset, et bygg utenfor DPS-et, og består av sosiale tilbud, som band, lyttegrupper og en ukentlig musikkafé. Her kan brukerne ta mer ansvar og utøve en positiv sosial rolle sammen med andre. Trinn 3 består av konserter i byens musikkmiljø, deltakelse på musikalske arenaer, band som fortsetter uten musikkterapeuten og brukernes bruk av musikk som hverdagsressurs i eget liv.
Musikalske fristeder
Musikksosiologen DeNora (2013) beskriver musikkens evne til å skape en tid og et sted hvor det er mulig å blomstre. Inspirert av Goffmans studier om totale institusjoner (1961) kaller hun slike kontekster «music asylums». Ordet «asyl» kan i utgangspunktet ha negative konnotasjoner, og forbindes da gjerne med store psykiatriske institusjoner med dertil inhuman behandling. I nyere tid er asyl mer brukt i betydningen fristed mot forfølgelse (Bahus, 2022). I DeNora (2013) sin forståelse blir «music asylums» brukt for å beskrive fristeder i hverdagen. I slike fristeder kan man få være kreativ og lekende, oppleve flytfølelse, validering og felleskap med andre, glede og et fravær av smerte (DeNora, 2013). I en etnografisk studie gjennomført av Ansdell med flere er konklusjonen at musikalske fristeder kan utgjøre en viktig hverdagsressurs for mennesker med psykiske helseplager (Ansdell et al, 2016). Vi har sett liknende funn i norske studier, der pasienter på lukket psykiatrisk avdeling i norsk kontekst har beskrevet musikkterapi som et frirom. De forteller om frihet fra fokuset på sykdommen, frihet fra behandling og frihet fra stigmatisering (Solli, 2014).
Recoveryperspektivet
Recoveryperspektivet baseres på menneskers beskrivelser av egen tilfriskning og skiller seg fra den medisinske betydningen av recovery, hvor begrepet impliserer en tilstand fri fra sykdom (Slade, 2009). Recoveryperspektivet beskriver recovery som en personlig bedringsprosess, som handler om å leve et meningsfullt liv med, eller på tross av, sykdom (Slade, 2009; Karlsson & Borg, 2017). Slade beskriver fire måter helsearbeidere kan støtte recovery: 1) støtte og bygge opp under håp, gjennom å skape muligheter og tilrettelegge for sosial inklusjon, 2) støtte utviklingen av positiv identitetsfølelse, 3) tilrettelegge for mening i hverdagen og meningsfulle opplevelser og 4) tilrettelegge for muligheten for å ta personlig ansvar (Slade, 2009; Leamy et al., 2011).
En recoveryprosess er ikke bare personlig, men også sosial. Sosial recovery understreker viktigheten av mulighet til å delta i støttende, aksepterende og ikke-stigmatiserende arenaer, hvor sosiale betingelser for bedring kan møtes. Slike arenaer kan kalles recoverynærende omgivelser (Glover, 2005). Sosial recovery beskriver flere sosiale konsepter som betingelser for bedring: sosial inklusjon, å ha en positiv sosial rolle, gode relasjoner og gjenoppbygging av en positiv identitetsfølelse i kontekst av sosialt stigma (Tew et al., 2011; Topor et al., 2011).
Metode
Innsamling av data foregikk gjennom kvalitative intervjuer. Det kvalitative forskningsintervjuet utforsker de subjektive opplevelsene hos deltakeren. Et godt kvalitativt intervju inviterer deltakeren til å være seg selv, og føle seg komfortabel nok til å svare ærlig og utdypende (Malterud, 2013). Vi gjennomførte semistrukturerte intervjuer med tema fra en satt intervjuguide. Intervjuene ble gjort av hovedforfatter, som også er informantenes musikkterapeut. Intervjuene varte i 60-80 minutter. I etterkant har intervjuene blitt transkribert og revidert for å komme så nært meningsinnholdet i samtalen som mulig.
Forskningsprosjektet hadde to inklusjonskriterier: 1) informanten måtte ha brukt to eller flere musikkterapeutiske tilbud ved det gjeldende DPS-et, og 2) informanten måtte være psykisk stabil nok til å kunne delta i studien. Det første kriteriet er formulert for å sikre datagrunnlaget, mens det andre er utarbeidet på bakgrunn av etiske betingelser, spesielt hensynet til informantgruppens sårbarhet.
Analyse og etiske refleksjoner
Datamaterialet fra intervjuene har blitt analysert gjennom en tematisk analyse, i tråd med metoderammeverket presentert av Braun og Clarke (2006). Analysen fulgte følgende seks faser: 1) bli kjent med datamaterialet, 2) gjøre innledende koder, 3) søke etter temaer, 4) evaluere temaer, 5) definere temaer og 6) produsere det skriftlige arbeidet. Med utgangspunkt i forskningsprosjektets problemstilling har vi undersøkt hvordan informantene opplevde sin musikkterapeutiske prosess i tretrinnsmodellen.
Hovedforfatteren kjenner informantene godt og har gjennomgått en felles prosess med dem. Han har vært deres musikkterapeut i så godt som alle tilbudene dette prosjektet undersøker. Han har vært en del av deres musikkterapitilbud gjennom alle trinnene og kjent dem i flere år. Det er også han som har gjennomført intervjuene med alle informanter. Fra et hermeneutisk perspektiv kan den doble rollen som musikkterapeut og forsker ses som en fordel, da det muliggjør en nærhet og fortrolighet til konteksten og informantene. Dette kan styrke datainnsamlingen gjennom å tilrettelegge for rike beskrivelser fra informantene (Alvesson & Sköldberg, 2000). Flere av informantene hadde kanskje ikke ønsket å delta i studien i det hele tatt, uten tryggheten av å kunne prate med en de kjente godt.
Relasjonen mellom forsker og informantene kan også være en fallgruve. Det kan forekomme bias fra både forsker og informant som kan prege prosjektet. Informantene kan ønske å “hjelpe” forsker og forsker kan la positive holdninger til eget arbeid påvirke resultatene og intervjuene. For å møte denne utfordringen har det vært avgjørende å ha en refleksiv holdning gjennom hele forskningsprosessen. Refleksivitet handler om en aktiv holdning om å være åpen om egne forforståelser og hypoteser (Malterud, 2013). En refleksiv holdning i denne studien har innebåret å være bevisst ens egne positive holdninger knyttet til resultatene av studien og hvordan disse kan påvirke forskningen. Hovedforfatter har kontinuerlig hatt forskningsmøter med kollegaer i forskningsprosjektet for å kvalitetssjekke arbeidet. Det har vært viktig å diskutere prosjektet med andre fagpersoner som ikke har vært en del av musikkterapiprosessen til informantene, for å få et perspektiv “utenfra”, samt å få innspill fra andre fagmiljø. Fortroligheten til informantene har også blitt brukt for å trygge hver bruker på at det er lov å prate om alt de har opplevd, både negativt og positivt. Den trygge relasjonen de har til forskeren kan også ha muliggjort mer ærlige svar.
Prosjektet er godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). Personopplysninger og stedsnavn er anonymiserte. Alle informantene fikk muntlig og skriftlig informasjon om prosjektet og hva deltakelse innebar i forkant. Alle informanter ble informert om at prosjektdeltagelse er frivillig og at man kan trekke seg når som helst i løpet av prosjektet, uten at det får negative konsekvenser for dem eller forsker. Alle opptak av intervjuer ble slettet etter transkribering.
Beskrivelse av informantene
Informantene er ulike i alder, bakgrunn og i hvordan de har benyttet seg av musikktilbudene. I det følgende vil vi derfor kort beskrive informantene.
Markus (30) ble innlagt på psykoseposten for to år siden. Han startet med musikksamlinger på avdelingen, parallelt med individuell musikkterapi. Markus deltok også i oppussing av Musikkhuset. Han startet senere et bandtilbud med en annen bruker på Musikkhuset, hvor de også jobbet på egenhånd hjemme. Markus deltar aktivt på musikkafé og i lyttegrupper.
Frode (41) startet med individuell musikkterapi ved en innleggelse på psykosepost for tre år siden. Han ble etter hvert en aktiv ressurs i lyttegruppene og musikkafeene på Musikkhuset og begynte å spille i flere band, hvorav det ene bandet fortsatte på egenhånd uten musikkterapeuten.
Mona (46) ble innlagt på psykoseavdeling for første gang for to år siden. Hun fant trygghet i musikksamlingene på avdelingene og startet etter hvert med individuell musikkterapi. Etter utskriving begynte hun å delta i lyttegrupper og musikkafeen på Musikkhuset.
Signy (22) ble innlagt på psykoseavdeling for fire år siden, hvor hun startet med individuell musikkterapi. Etter hvert gikk hun videre til å spille i et band med tre andre brukere på Musikkhuset. Hun har spilt konsert med bandet og er med på flere sosiale tilbud på Musikkhuset.
Jenny (28) kom i kontakt med behandlingsapparatet i tenårene. Hun har siden da hatt flere innleggelser og har mottatt poliklinisk oppfølging. Hun har også alvorlige somatiske utfordringer, som blant annet har ført til besøk hos smerteklinikk. Jenny har benyttet seg av bandtilbud, lyttegrupper og musikkafé på Musikkhuset.
Funn
For å presentere funnene vil vi vise til sitater fra intervjuene som illustrerer temaene som sto frem i den tematiske analysen. Vi har strukturert denne delen utfra de tre stegene i tretrinnsmodellen, med en fjerde kategori som omhandler relasjonen til musikkterapeuten. Underoverskrifter brukes for å tydeliggjøre temaene som diskuteres.
Trinn 1: Musikkterapi på DPS
Denne delen består av utgreiinger fra brukernes første møte med musikkterapi.
Frykt og trygghet
Behovet for et forutsigbart musikkterapitilbud med trygge rammer fremsto som avgjørende for flere av informantene. For Markus er behovet for enkelttimer særlig stort når han er i en dårlig periode:
I starten var jeg veldig syk. Da hadde jeg mer enn nok med å holde hodet over vannet og møte opp til timen. Det var bra at det begynte med én annen person i et rom.
For Frode var tryggheten av å få være på tomannshånd med musikkterapeuten viktig:
Det var veldig bra at musikkterapien begynte bare med meg og musikkterapeuten. I starten var det viktig med trygghet. Rett i band hadde vært for skummelt.
Mona beskriver sin nye institusjonshverdag som angstfull. Mens sengeposten er et sted hun opplever som skremmende, er musikkrommet et sted fri for frykt:
Jeg hadde en sterk frykt på avdelingen, men jeg klarte å slappe av i musikksamlingene. God stemning, angstdempende, et sted å slappe av. Når jeg satt på musikkrommet forsvant frykten og angsten. Jeg var trygg.
Endret selvbilde
Gjennom de trygge rammene på institusjonen oppsto muligheter for å utvikle seg og se seg selv på en mer positiv måte. Frode forteller om å få mer tro på seg selv i musikkterapien:
Jeg trodde ikke jeg dugde og ikke kom til å få det til. Men jeg gjorde jo det. Musikkterapeuten hadde tro på meg, sant? Veldig gøy å se at jeg kunne gjøre sånne ting.
Mona forteller om lignende opplevelser i musikkterapien:
Jeg så potensialet i meg selv etter den individuelle musikkterapien. Jeg følte jeg hadde litt evner. Når jeg kom følte jeg at jeg ikke hadde noen evner.
Trinn 2: Musikkterapi på Musikkhuset
I denne delen beskriver informantene overgangen fra institusjon til Musikkhuset; et lokalt aktivitetshus. Fokuset på trygge og tilrettelagte rammer på institusjonen byttes ut med muligheten for å ta mer ansvar og oppleve fellesskap, mestring og glede sammen med andre.
Normalisering og ansvar
Markus forteller om overgangen fra tilrettelagte, individuelle tilbud på DPS til mer sosiale tilbud på Musikkhuset:
Jeg vil si at veien videre inn i musikkafé og å komme ned på Musikkhuset, opplevde jeg som et steg ut fra sykehuset og inn i samfunnet. For veien ut er vrien når du har blitt syk. Jeg følte at det ikke var noen vei tilbake til samfunnet.
For Mona blir oppfølgingstilbudet på Musikkhuset en av-institusjonalisering av tilværelsen på DPS-avdelingen:
Jeg føler ikke at jeg er på institusjon på Musikkhuset. Det var jo institusjonsfølelsen som gav meg angst på avdelingen.
Flere beskriver hvordan Musikkhuset tilbyr en normalisering der en får mer ansvar:
Markus: Jeg var med å stelle til på musikkafeene. Jeg hadde litt mer ansvar. Det hjelper veldig når du skal komme i gang igjen.
Mona: Man ønsker å være med og bidra, lage vafler i kafeene.
For Frode innebar deltakelse på Musikkhuset en arena for mestring og selvtillit:
Jeg har fått troen på meg selv. Musikkhuset er et sted der man får noe til. Man bidrar til noe og at man får til ting som man ikke trodde.
Fellesskap
Samtlige informanter beskriver en følelse av fellesskap på Musikkhuset. Markus uttrykker at det er «samholdet på Musikkhuset» som er viktig, mens for Frode handler det om at det er «veldig inkluderende» med «en “come-as-you-are” holdning». Lignende tanker blir gjenspeilet hos Mona:
Jeg følte at det var lov å være syk, litt gæren. Alle som kommer der har sine utfordringer.
Jenny vektlegger hvordan hun blir møtt og anerkjent i lyttegruppene:
Man føler en anerkjennelse i lyttegruppene. At jeg ikke er alene med å ha det vondt eller å føle at jeg er litt ute av samfunnet.
For Signy gir deltakelse i lyttegruppen en gradvis bedre selvtillit:
Jeg holdt meg tilbake i lyttegruppen, egentlig. Men når jeg hørte alle sammen “dele sitt” så gir det deg selvtillit for å velge noe du selv liker.
Stemning og glede
I tillegg til at Musikkhuset blir beskrevet som en fellesskapsarena, omtales aktivitetene som foregår som gledes- og stemningsfylte, som Mona beskriver:
Jeg synes stemningen var så fin på Musikkhuset. Det viktigste for meg i musikkterapi er følelsen av glede!
Jenny beskriver pausen hun får på Musikkhuset som et friminutt:
Det er på en måte som et friminutt i livet. At man får koble av og nyte livet i en time.
Hun beskriver videre musikkterapi som noe som direkte påvirker helsetilstanden, der musikken blir en slags smertestillende i tilværelsen:
Jeg kjenner at musikkterapi påvirker både min psykiske og fysiske helse. Uten de pausene man får i musikkterapien hadde alt vært mye tyngre. Man finner styrke gjennom avbrekket. Jeg har konstante fysiske smerter. Det er nesten som en smertestillende; musikken får meg til å glemme alt av smerter.
Trinn 3: Musikk som egendrevet aktivitet i lokalsamfunnet og som hverdagsressurs
Flere informanter beskriver hvordan musikkterapien har utviklet seg ut av terapirommet, videre til Musikkhuset og til slutt inn i deres egen hverdag og lokalsamfunn.
Egendrevet aktivitet
To av informantene startet etter hvert med egendrevne prosjekter med andre brukere utenfor Musikkhuset:
Frode: Det endte opp med et band som spiller på egenhånd. Først var det meg, musikkterapeutene og en annen. Så spurte jeg en jeg kjente fra før, som ble med. Det bandet hadde aldri oppstått uten musikkterapi.
Markus: Jeg synes det har vært bra hvordan tilbudet har tilpasset seg, helt fra når jeg snakket med musikkterapeuten på rommet mitt på avdelingen, frem til jeg og den andre pasienten spilte hos han en gang i uken.
Musikk som egenomsorg
Informantene forteller videre hvordan de bruker musikk som en ressurs og egenomsorg i hverdagen. For Frode handler det om at musikken gir han muligheten til å regulere seg selv opp fra vanskelige følelser:
Man kan få ut ting gjennom trommene. Det merket jeg en gang når jeg forsvant inn i et mørkt hull hjemme. Jeg gikk ned og spilte et kvarter, så gikk det bedre! Det var et lite utløp.
Signy bruker musikk hjemme for å få pause fra slitsomme tanker:
Musikkhuset har fått meg til å drive mer med musikk hjemme. Det hjelper når ting blir slitsomt: “takes your mind off things”.
For Jenny ble musikken etter hvert en form for egenomsorg som fungerer som erstatning for selvskading:
Jeg har så lenge jeg kan huske slitt med selvskading. Nå har jeg flere ganger hjemme byttet ut selvskading med å spille gitar. Spillingen blir en slags erstatning for selvskadingen. Jeg spiller heller på meg en blemme på tommelen. Og jeg har aldri funnet noe som har fungert på selvskadingen.
Musikkterapeuten som forankringspunkt
Noen av informantene beskriver hvordan de har opplevd overgangen mellom trinnene i tretrinnsmodellen. De beskriver overgangen fra trinn 1 til trinn 2 som utfordrende, men at relasjonen til musikkterapeutene har vært viktig i overgangen. For Markus handler det om tryggheten ved å møte samme person på de ulike arenaene:
Hver gang jeg sto overfor en overgang var det preget av vegring. Jeg synes det har vært en fordel at det har vært de samme personene å forholde seg til.
Jenny finner også trygghet i å ha noen hun kjenner på Musikkhuset:
Så lenge jeg har et kjent ansikt på Musikkhuset så blir det mye bedre. Det er tryggheten at du vet at det ikke blir ubehagelig.
Frode vektlegger betydningen musikkterapeutene har for å skape tilhørighet:
Det er viktig at musikkterapeutene er med gjennom prosessen. Det har med tilhørighet å gjøre. Jeg kjenner dem.
Musikkterapeuten blir et forankringspunkt som kan lose musikkterapibrukerne trygt frem og tilbake gjennom de ulike trinnene.
Diskusjon
Informantenes beskrivelser får oss til å stille spørsmål rundt hvorvidt tretrinnsmodellen er en realistisk og hensiktsmessig beskrivelse av musikkterapiprosesser lignende de som informantene har erfart. Vi har derfor valgt å rekonseptualisere tretrinnsmodellen til en fristedsmodell, basert på hvordan informantene beskriver tilbudene. Modellen baserer seg også på beskrivelser av musikalske fristeder (DeNora, 2013), hvor man utvikler seg i trygge, kreative og varme fellesskap.
I denne modellen vurderer man ikke noen steder (eller trinn) som “høyere” eller bedre enn andre, men heller som en del av en dynamisk bedringsprosess, som gir en retning til implementeringen av musikkterapi. Dette til forskjell fra tretrinnsmodellens hierarkiske trappemetafor, som vi mener kan skape uhensiktsmessige forventninger til hvordan en recoveryprosess skal se ut. Fristedsmodellen illustrerer også viktigheten av relasjonen til musikkterapeuten i overganger mellom fristedene, hvor potensial for utvikling, illustrert gjennom stiger, bæres sammen med musikkterapeuten fra ett fristed til et annet. Fristedsmodellen beskriver en dynamisk prosess, hvor bevegelse frem eller tilbake mellom fristedene er en naturlig del av prosessen. Ikke minst kan disse fristedene overlappe i tid, hvor man på en naturlig måte går fra det ene til det andre fristedet. Stedene er også illustrert like store, for å signalisere en likeverdighet mellom stedene.
Figur 1. [Illustrasjon av Wikne]
Videre vil vi diskutere ulike aspekter ved fristedsmodellen knyttet til informantenes beskrivelser og teori om musikalske fristeder, recoveryperspektivet og musikkterapi. Diskusjonen struktureres rundt de tre ulike fristedene og avsluttes med å diskutere overganger mellom dem.
Fristed 1: Et fristed på institusjonen
Det sosiale recoveryperspektivet legger vekt på hvordan miljøet rundt individer kan påvirke muligheter for utvikling, som hvordan hverdagslivet, eller institusjonslivet, kan hindre eller støtte recovery (Trane, 2014). Omgivelsene bør være «recoverynærende» for å støtte recovery og by på muligheter for utvikling og håp (Glover, 2005). Utfra disse perspektivene kan musikkterapien i Fristed 1 fungere som et recoverynærende fristed, hvor man kan kjenne på positive følelser og mestringsopplevelser i trygge rammer. Informantene forteller at de har opplevd musikkterapien på institusjonen som støttende for situasjonen de befant seg i, og at trygge rammer og relasjonen til musikkterapeutene har vært avgjørende.
Frode og Mona beskriver begge at de kommer inn i musikkterapien med en tanke om at de ikke har evner eller “duger” til noe. I musikkterapi opplever de mestring og starter å utvikle en mer positiv identitetsfølelse. Slade (2009) hevder at den første oppgaven i en personlig bedringsprosess er utviklingen av en positiv identitet, både på et personlig nivå (hvordan man ser seg selv) og på et sosialt nivå (hvordan man ser seg selv i sammenheng med andre). En positiv identitet innebærer at man beveger seg mot et sterkt og verdifullt «jeg», som har en sykdom. Den handler om å bygge opp en opplevelse av selvet og en nedbygging av identiteten som en psykisk syk person (Slade, 2009). Bevissthet rundt ressurser og positive følelser er det første steget mot empowerment og større handlerom i eget liv. Negative tanker og selvfølelse kan begrense våre tankebaner, mens positive følelser som mestring, interesse og glede kan gjøre oss i stand til å se alternative muligheter og utvide handlemulighetene våre (Rolvsjord, 2010).
Fristed 2: Sosial recovery i fristedet “Musikkhuset”
Markus og Mona beskriver hvordan musikkterapi på Musikkhuset ble en vei ut av institusjonen, og understreker samtidig verdien av å være bidragsytere og ta ansvar på oppfølgingstilbudet. Etter å ha utviklet en mer positiv identitetsfølelse i trygge rammer i individuell musikkterapi går de videre til en kontekst hvor de får mulighet til å ta mer personlig ansvar, hvor de kan utvikle en ny og positiv sosial rolle. Oppfølgingstilbudet på Musikkhuset ble et recoverynærende fristed for informantene, hvor de fikk mulighet til å ta mer ansvar i eget liv og utøve en positiv sosial rolle. Muligheten for å ta ansvar i eget liv og utvikle nye verdsatte sosiale roller, som ikke har noe med psykiske helseplager å gjøre, er sentrale elementer innen recoveryperspektivet (Slade, 2009). Muligheten for å ta ansvar i eget liv er et av fire aspekter som konstituerer en personlig recovery (Slade, 2009; Leamy et al., 2011).
Recovery er ikke mulig uten å kunne være en del av en sosial arena, oppleve fellesskap og være sammen med andre på en god måte (Tew et al., 2011; Topor, et al., 2011). Informantene forteller om en følelse av fellesskap, glede og samhold på Musikkhuset. Recoveryorienterte praksiser skal tilrettelegge for tilhørighet og fellesskap, og lene mot den enkeltes interesser og muligheter i lokalmiljøet. En slik sosial recovery søker å oppnå et meningsfullt liv i lokalmiljøet til tross for ulike utfordringer, og handler like mye om hva omgivelsene kan muliggjøre, som individets egen innsats (Karlsson & Borg, 2017). Sosiale roller man selv setter pris på utgjør et rammeverk og et grunnlag for å skape en positiv identitet i recovery. Mens utvikling av positiv identitet handler om hvem man er for seg selv, handler verdifulle sosiale roller om hvem man er for andre mennesker, og fungerer på denne måten som en støtte og et bekreftende rammeverk for en positiv identitetsfølelse, som man gjerne har begynt å utvikle i Fristed 1. Flere av informantene beskriver å bli akseptert og inkludert slik de er. Sosial tilhørighet handler om å bli anerkjent av andre og føle at man passer inn. Innenfor psykisk helsefeltet har det ofte oppstått “outsidermiljøer” hvor det å føle seg annerledes og utenfor samfunnet har blitt det fellesskapet er tuftet på. Her finner man gjerne støtte og anerkjennelse fra likesinnede som også har opplevd vanskeligheter, som kan være fundament for recoverynærende møteplasser (Karlsson & Borg, 2017).
Samtlige informanter beskriver Musikkhuset som et godt sted å være og et sted hvor man kan oppleve glede og god stemning. Jenny ser på musikkterapien på Musikkhuset som et «friminutt», en befriende opplevelse hvor musikken gir henne muligheten til å «nyte livet en time», mens konteksten samtidig fungerer som en «smertestillende». Musikk og musikalske kontekster kan fungere som et fristed, hvor man kan oppleve et opphold i negative emosjoner og følelser, og heller være involvert i noe positivt, meningsfylt og vitalt. Solli (2014) viser til lignende funn om opplevelser av vitalitet, glede og frihet fra symptomer i musikkterapeutisk praksis. Igjen ser vi hvordan praksisen kan grunnes i recoveryperspektivet, der «vanlige» menneskelige behov, som det å oppleve glede og opphold av smerte, i fokus (Slade, 2009).
Fristed 3: Et fristed i hverdagen
Samfunnsmusikkterapien har som mål å løfte og styrke det sosiale nettverket til klienter, gjennom å tilrettelegge for kulturell deltagelse i lokalsamfunnet (Lydvo, 2017; Stige & Aarø, 2012). Målet er å forberede brukeren for deltagelse i samfunnet og jobbe med samfunnet for å skape en arena som aksepterer brukeren (Bruscia, 1998). En slik forberedelse kan i denne konteksten skje på Musikkhuset, hvor man etter hvert, som i Frode og Markus sine tilfeller, kan flytte aktiviteten ut av Musikkhuset og inn i lokalmiljøet i Fristed 3. DeNora (2007) beskriver musikk som en helseteknologi, som man kan bruke for å påvirke sitt eget liv og helse. Hun beskriver to ulike måter å skape musikalske asyl i egen hverdag (DeNora, 2013). Den ene kaller hun ominnredning: å ommøblere sitt eget liv med meningsfulle aktiviteter og interesser i musikken. Man kan si at Frode og Markus har ommøblert bandaktiviteten på Musikkhuset ut i sitt eget liv, og slik skapt nye handlemuligheter gjennom musikk som kontekst for en sosial og meningsfull aktivitet i eget liv.
Recovery skjer i hverdagen til den enkelte. Fristedene som har blitt skapt på DPS-et og på Musikkhuset eksisterer også parallelt i informantenes hverdag. Frode, Jenny og Signy forteller at de finner ro, utløp for følelser og et fristed i musikken i egen hverdag. DeNora (2013) beskriver den andre måten å skape musikalsk asyl for seg selv på, gjennom musikk som tilbaketrekning. Her blir musikken et fristed hvor man får påfyll og ny energi til å møte utfordringene i livet. Informantene i studien vår forteller at de også trekker seg tilbake for å håndtere og få fri fra vanskelige følelser, samtidig som de får ny energi. I Fristed 3 fungerer musikk som helseteknologi hvor man kan gi seg selv omsorg, regulere seg opp og ned og skape handlerom i eget liv (DeNora, 2007).
Overganger: Videreføring og utviding av et relasjonelt fristed
På DPS-et beskrives individuelle timer som viktig for å sikre trygghet. Relasjonen informantene har med musikkterapeuten på avdelingen virker å være avgjørende for å skape en trygg overgang til Musikkhuset. På samme måte som det å være ny på en sengepost kan føles nytt og utrygt, kan også inngangen i en ny sosial arena på Musikkhuset føles skummel. Jenny beskriver at et kjent ansikt skapte en trygghet på Musikkhuset, mens Markus og Frode forteller at den relasjonelle stabiliteten av å ha de samme musikkterapeutene med seg gjennom ulike prosesser har vært en stor fordel. Den gode relasjonen og fellesskapet mellom pasient og musikkterapeut konstituerer fristedet på avdelingen, og dette fristedet virker å kunne videreføres til og utvides i en ny kontekst på Musikkhuset. I fristedsmodellen presentert i denne artikkelen blir musikkterapeutene en sentral del av tryggheten som muliggjør gode overganger mellom de ulike trinnene.
Konklusjon
Studien har undersøkt fem musikkterapibrukeres opplevelse med musikkterapitilbud, som strekker seg fra sengepost på institusjon til et lokalt aktivitetshus, og videre til musikk brukt som ressurs i egen hverdag. Brukerne beskriver hvordan musikkterapien har fungert som friminutt i livet og en vei ut av institusjonen og inn i samfunnet. De beskriver hvordan musikkterapi har skapt et frirom for å oppleve aksept, glede og myndiggjøring, på egenhånd og med andre. Med utgangspunkt i en re-konseptualisering av tretrinnsmodellen viser vi hvordan musikkterapi kan innebære et fristed på institusjon (DPS), oppfølgingstilbud (Musikkhuset) og som ressurs og egenomsorg i egen hverdag. Fristedsmodellen og informantenes beskrivelser viser musikkens og musikkterapiens potensial for å skape og tilrettelegge for betingelser for recovery: positiv identitetsfølelse, sosial inklusjon og felleskap, mulighet for å ta personlig ansvar og mening i hverdagen (Slade, 2009). Fristed 1 støtter utviklingen av en positiv identitetsfølelse gjennom å skape en trygg arena for mestring på avdelingen, som bygger opp under håp for fremtiden gjennom en forsterket tro på egne evner og ressurser. Fristed 2 skaper muligheter for å inkluderes i et fellesskap hvor man kan ta ansvar og utøve seg selv på en positiv måte sammen med andre. Fristed 3 handler om muligheten til å inkludere disse betingelsene i eget liv, med musikken som tilrettelegger og verktøy.
Tretrinnsmodellen kan kritiseres for å være for statisk og ikke gi et realistisk bilde av hvordan brukere av musikkterapitilbud beveger seg i psykisk helsefeltet. Musikkterapibrukere i psykisk helsefeltet er dynamiske og beveger seg ofte frem og tilbake mellom ulike “trinn” eller potensielle fristeder. Funn fra studien vår tyder på at musikkterapeutens relasjonelle betydning er essensiell i denne sammenheng. Musikkterapeuten er et trygt forankringspunkt på de ulike fristedene og er viktig for å sikre gode overganger mellom institusjon og tilbud i lokalsamfunnet.
Studien viser nødvendigheten av å tenke lengre enn spesialisthelsetjenestens institusjonsvegger i implementeringen av musikkterapi. Implikasjonene av dette vil, etter vår mening, være å implementere helhetlige musikkterapitilbud i psykisk helsefeltet som tilbyr en retning og en ramme for recovery, i og utenfor institusjonen, hvor sammenhengen mellom tilbudene sikres gjennom å videreføre relasjonen som er skapt mellom musikkterapeut og bruker. Studien viser også musikkterapiens mangfoldige potensial i psykisk helsearbeid, hvor ikke bare individuell utvikling kan fasiliteres, men også levende sosiale fellesskap.
Om forfatterne
Fra venstre: V. Wikne, H. Myrseth, L. Tuastad.
Hovedforfatter: Vegard Wikne, musikkterapeut, 1992, integrert mastergrad i musikkterapi. (wikne@me.com) Arbeidssted: Betanien Distriktspsykiatriske Senter.
Vegard Wikne er utdannet musikkterapeut ved Griegakademiet i Bergen, og har siden 2017 jobbet på en psykose døgnavdeling og et FACT-team som følger opp personer med psykoselidelser. Han driver også et tilknyttet oppfølgingstilbud i et aktivitetshus utenfor institusjonen. Wikne har også erfaring som musikkterapeut fra en rekke andre tiltak: blant annet kompetansesenteret mot seksuelle overgrep Nok. Bergen, revygruppen for vanskeligstilt ungdom Kom Nærmere og barnevernsinstitusjonen CRUX. Han er opptatt av å tilrettelegge for autentiske sosiale fellesskap i musikken og skrev masteroppgaven Vi er alle bare mennesker om musikkterapeuters autentisitet i terapi.
Medforfatter: Helga Myrseth, psykologspesialist, 1978, PhD i psykologi. (helga.myrseth@betaniensykehus.no) Arbeidssted: Betanien Distriktspsykiatriske Senter, FACT-team.
Helga Myrseth, PhD, jobber som psykologspesialist i FACT-team/Psykosepoliklinikk på Betanien DPS. Hun har jobbet på Betanien siden 2017, hovedsakelig som klinisk psykolog. Hun har fra tidligere lang erfaring som forsker fra Universitetet i Bergen, hovedsakelig forskning på avhengighet. Hun har de siste årene ledet to forskningsprosjekt på Betanien; et på Musikkterapi og psykose, og et prosjekt på Kunst- og uttrykksterapi ved psykoselidelser.
Medforfatter: Lars Tuastad, musikkterapeut, 1967, PhD i musikkterapi. (lars.tuastad@uib.no) Arbeidssted: Universitetet i Bergen, GAMUT.
Lars Tuastad er musikkterapeut og amatørmusikar. Han har jobba i Bergen Fengsel og prosjektet «Musikk i Fengsel og Fridom – Hordaland» frå år 2000 – 2010, og leverte i 2014 doktorgradsavhandlinga Innanfor og utanfor – Rockens rolle innan kriminalomsorg og ettervern. Frå 2014 var Tuastad tilsett som musikkterapeut ved Bjørgvin Distriktspsykiatriske Senter, og var med å opprette musikkoppfølgingstilbodet MOT82. For tida jobbar Tuastad som førsteamanuensis på musikkterapistudiet ved Griegakademiet – Universitetet i Bergen, og forskar mellom anna på brukarmedverknad og musikkterapi i psykisk helse- og rusfeltet.
Referanser
Alvesson, M. & Sköldberg, K. (2009). Reflexive methodology: New vistas for qualitative research. Sage Publications.
Ansdell, G., DeNora, T. & Wilson, S. (2016). Musical path-ways in recovery: Community music therapy and mental wellbeing. Routledge. https://doi.org/10.4324/9781315596976
Askheim, O., Starrin, B. & Heyerdahl, C. (2007). Empowerment: I teori og praksis. Gyldendal akademisk.
Bahus, V. B. (2022, 28. desember). Asyl. Store norske leksikon. https://snl.no/asyl
Bjotveit, A., Tuastad, L. & Wormdahl, E. (2016). Evaluering av prosjektet MOT82: MusikkOppfølgingsTilbud for mennesker med psykisk lidelse i Åsane. Helse Bergen, Bjørgvin DPS.
Braun, V. & Clarke, V. (2006). Using thematic analysis in psychology. Qualitative Research in Psychology, 3(2), 77-101. http://dx.doi.org/10.1191/1478088706qp063oa
Bruscia, K. (1998). Defining Music Therapy (2. utg.). Barcelona Publishers.
DeNora. T. (2007). Health and music in everyday life - a theory of practice. Psyke & Logos, 28(1), 271-278. https://doi.org/10.7146/pl.v28i1.8366
DeNora, T. (2013). Music Asylums: Wellbeing Through Music in Everyday Life. Ashgate.
Glover, H. (2005). Recovery based service delivery: Are we ready to transform the words into a paradigm shift? The Australian e-Journal for the Advancement of Mental Health, 4(3), 179-182. https://doi.org/10.5172/jamh.4.3.179
Goffman, E. (1961). Asylums. Doubleday/Anchor Books.
Helsedirektoratet. (2013). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. Helsedirektoratet.
Karlsson, B. & Borg, M. (2017). Recovery. Tradisjoner, fornyelser og praksiser. Gyldendal.
Kvale, S. & Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervju (3. utg.). Gyldendal.
Leamy, M., Bird, V., Boutillier, C., Williams, J. & Slade, M. (2011). Conceptual framework for personal recovery in mental health: Systematic review and narrative synthesis. British Journal of Psychiatry, 199(6), 445-452. https://doi.org/10.1192/bjp.bp.110.083733
Lydvo, Ø. (2017). Frå gymsal til Garage. I Næss, T. & Ruud, E. (Red.), Musikkterapi i praksis (s. 127-150). NMH-publikasjoner.
Malterud, K. (2013). Kvalitative metoder i medisinsk forskning (3. utg). Universitetsforlaget.
Nilsen, V. R. (2007). Musikk i fengsel og frihet - et samfunnsmusikkterapeutisk tilbud [Masteroppgave]. Norges musikkhøgskole.
Rolvsjord, R. (2010). Resource-Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Barcelona Publishers.
Slade, M. (2009). Personal Recovery and Mental Illness. A Guide for Mental Health Professionals. Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/CBO9780511581649
Solli, H. P. (2014). The groove of recovery: a qualitative study of how people diagnosed with psychosis experience music therapy [Doktoravhandling]. Universitetet i Bergen. https://doi.org/10.1080/08098131.2014.890639
Solli, H. P., Rolvsjord, R. & Borg, M. (2013). Toward Understanding Music Therapy as a Recovery-Oriented Practice within Mental Health Care: A Meta-Synthesis of Service Users' Experiences. Journal of music therapy, 50(4), 244 -273. https://doi.org/10.1093/jmt/50.4.244
Stige, B. & Aarø, L. E. (2012). Invitation to community music therapy. Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203803547
Tew, J., Ramon, S., Slade, M., Bird, V., Melton, J. & Le Boutillier, C. (2011). Social factors and recovery from mental health difficulties: A review of the evidence. The British Journal of Social Work, 42(3), 443-460. https://doi.org/10.1093/bjsw/bcr076
Topor, A., Borg, M., Di Girolamo, S. & Davidson, L. (2011). Not just an individual journey: Social aspects of recovery. International Journal of Social Psychiatry, 57(1), 90-99.
Trane, K. (2014, 10. april). Recovery som en sosial prosess. NAPHA. https://www.napha.no/content/14836/recovery-som-en-sosial-prosess
Tuastad, L. (2014). Innanfor og utenfor. Rockens rolle innan kriminalomsorg og ettervern. [Doktorgradsavhandling]. Universitetet i Bergen.
Tuastad, L., Johansen, B. & Østerholt, A. L. (2018). Bruker spør bruker - Evaluering av prosjektet MOT82. Helse Bergen, Bjørgvin DPS.
Tuastad, L. (2021). Plassert ved sida av Rolling Stones - ein studie om Harald og musikkoppfølgingstilbudet B15. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 18(3), 295-306. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3010-2021-03-06