En mangesidig recoveryprosess: En metasyntese av evalueringsrapporter om musikkterapi i psykisk helse- og rusfeltet
Forfattere
Marcus Trzebinski (1) og Lars Tuastad (2)
(1) Musikkterapeut, Bærum kommune, (2) Førsteamanuensis, Universitetet i Bergen
Kontakt
Marcus.trzebinski@gmail.com
DOI:
https://doi.org/10.69625/318192.OPKD8068
Først publisert
Musikkterapi / Tidsskriftet Musikkterapi 45(1) 2022, s 8-19
Publisert på nett
11.06.2024
Fagfellevurdert artikkel
Sammendrag
“Hensikten med denne artikkelen er å samle og strukturere brukererfaringer fra musikkterapi innen psykisk helse- og rusfeltet i Norge og bidra med ny innsikt i hvilken rolle musikkterapi kan ha i brukernes recoveryprosess. Artikkelen er en metasyntese med utgangspunkt i 8 evalueringsrapporter fra 5 forskjellige kommuner med til sammen 102 deltakere. Analysen er inspirert av stegvis induktiv-deduktiv metode (SDI). Funnene tyder på at recovery kan være en mangesidig prosess hvor musikkterapi kan bidra på flere områder, med flere fellesnevnere mellom psykisk helse- og rusfeltet. Akronymet CHIME, som viser til temaene tilknytning, håp, identitet, mening og myndiggjøring, med utvidelsen D, som viser til utfordringer, består av tema som kan gjenspeile områdene musikkterapi støtter oppunder i brukernes recoveryprosess.”
Nøkkelord: psykisk helse og rus; recovery; CHIME; brukererfaring; evalueringsrapport; metasyntese.
Introduksjon
Evalueringsforskning er et fenomen som er svært utbredt i den offentlige sektoren, men som har en relativt lav status innen forskningsverdenen (Denvall & Vedung, 2010). En evalueringsrapport kan karakteriseres som en systematisk datainnsamling, analyse og vurdering av en pågående aktivitet gjennomført av interne eller eksterne fagmiljøer. Hensikten er å bidra til læring av positive og negative erfaringer, samt å identifisere behov for endringer. Innen musikkterapifeltet er det publisert en rekke evalueringsrapporter de siste 10 årene innen psykisk helse- og rusfeltet med fokus på å evaluere voksne brukeres erfaring med musikkterapi. I denne artikkelen har vi gjennomført en metasyntese med mål om å samle kunnskapen fra individuelle rapporter og bidra med ny innsikt i hvilken rolle musikkterapi kan ha i brukernes recoveryprosess. (1)
Musikkterapipraksisen som la grunnlaget for den første evalueringsrapporten vi har inkludert i denne metasyntesen ble etablert omtrent samtidig som musikkterapi fikk en sterk anbefaling i nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser (Helsedirektoratet, 2013). Musikkterapi var da en del av et pilotprosjekt ved behandlingstilbudet innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) ved Bergensklinikken, gjennomført av masterstudenter fra Griegakademiet høsten 2013. I rapporten ble brukere bedt om å evaluere en rekke områder på en skala fra 1 til 10, hvor 1 var minst og 10 var mest fornøyd. Rapporten viste en gjennomsnittsskår på 9/10 fra brukerne på de fleste områder i sluttevalueringen med bred støtte fra personalet og ledelsen. Konklusjonen etter evalueringen førte med seg økt satsing på musikkterapi for å utvikle et fullverdig tilbud. I påfølgende år kom det en rekke rapporter fra lignende prosjekter innen psykisk helse- og rusfeltet fra andre steder i Norge med tilsvarende tilbakemeldinger.
I 2016/2017 ble musikkterapi inkludert i Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler (2016) og behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet (2017) hvor kunnskapsgrunnlaget innebærer blant annet en rapport fra Fredrikstad (Kielland, 2015). Behandlingsmetoder som i større grad vektlegger å fremme velvære (wellbeing) fremfor å behandle sykdom blir etterspurt i fagpolitiske dokumenter og faglitteratur (Norges forskningsråd, 2009; Slade, 2010; WHO, 2005). Et stort antall positive brukererfaringer formidlet gjennom en rekke evalueringsrapporter kan gi en indikasjon på at musikkterapi kan bidra som en slik behandlingsmetode.
Denne artikkelen tar sikte på å samle og strukturere brukeres rapporterte opplevelser i musikkterapi fra enkeltrapporter og benytte recovery som rammeverk for diskusjon. Problemstillingen for artikkelen er: Hva forteller brukere i evalueringsrapporter fra musikkterapiprosjekter innen psykisk helse- og rusfeltet om recoveryprosessene sine?
Recovery
Recovery er et mangesidig begrep som i økende grad blir brukt til å beskrive og definere mål og hensikten med tjenestetilbudet innen psykisk helsefeltet verden over (Slade et al., 2008). Som beskrevet i Sammen om mestring tar recovery i Norge utgangspunkt i at bedring er en personlig og sosial prosess, med mål om at den enkelte kan leve et meningsfullt liv på tross av utfordringene eller begrensninger problemet kan forårsake (Helsedirektoratet, 2014). Denne prosessen kan foregå på flere arenaer, som blant annet i hjemmet, i arbeid og aktivitet, gjennom utdanning, sosiale arenaer, lokalmiljøet, venner og familie.
Gjennom et fokus på flere aspekter ved god helse, er det mulig å lære seg å håndtere ulike utfordringer knyttet til egen psykiske helse, sagt med andre ord recovery med fremfor fra psykiske helseutfordringer.
For å beskrive personlig recovery fremmer Leamy og medforfattere (2011) fem hovedkategorier gjennom akronymet CHIME. CHIME er et resultat av en systematisk gjennomgang av tilgjengelig litteratur om personlig recovery og bidrar med et rammeverk for å systematisere hva som kan være viktig i en recoveryprosess. Hver hovedkategori har flere underkategorier med sentrale tema. Oversatt fra engelsk består CHIME av tilknytning, håp og optimisme om fremtiden, identitet, mening i livet og myndiggjøring. Tilknytning innebærer blant annet gode relasjoner, støtte fra andre og tilhørighet i et fellesskap. Håp og optimisme om fremtiden innebærer tro på muligheten for recovery, motivasjon for endring, håp-inspirerende relasjoner, å ha drømmer og ambisjoner, samt verdien av å lykkes. Identitet innebærer utvikling av en positiv personlig og sosial identitet, et positivt selvbilde, og å overkomme stigma. Kategorien mening i livet innebærer livskvalitet, meningsfullt liv, sosiale roller, og å skape mening rundt erfaring med psykiske helseutfordringer. Myndiggjøring innebærer personlig ansvar, kontroll over eget liv og fokus på sterke sider.
En kontrast til personlig recovery kan være et mer klinisk perspektiv på bedring, gjennom klinisk recovery. Dette perspektivet tar i stor grad utgangspunkt i sykdomsforståelse og diagnose, og vektlegger langsiktig reduksjon eller frihet fra symptomer, sammen med funksjonell bedring som er konstant på tvers av mennesker (Slade, 2009; Slade et al., 2008). Kontrasten mellom klinisk og personlig recovery kan forstås gjennom perspektivet i helsetjenesten; de som utøver helsetjenester og de som mottar eller deltar i helsetjenestene. Perspektivene skiller seg også når det gjelder utgangspunktet for behandlingen; personen eller sykdommen. Den kliniske bedringsprosessen tar utgangspunkt i sykdommen med fokus på å utbedre sykdommen og arbeide med de utfordringene som følger med, en recovery fra psykiske helseutfordringer. Den personlige bedringsprosessen tar utgangspunkt i personen og arbeid med å styrke ulike ressurser, positiv identitet og en meningsfull hverdag, en recovery med psykiske helseutfordringer.
Recoveryperspektivet har fått en mer sentral rolle innen musikkterapilitteraturen de siste 10 årene, spesielt etter Hans Petter Solli sin doktoravhandling i 2014 (Solli, 2014). Recovery som teoretisk perspektiv og musikkterapeutisk teorigrunnlag deler flere likheter knyttet til hva helse, sykdom og behandling kan innebære. Eksempler kan være empowerment og ressursorientering (Rolvsjord, 2004; 2010), well-being (Ansdell, 2014), humanistisk menneskesyn (Ruud, 2010) og fokus på samfunnsorientering (Stige & Aarø, 2012).
Et kritisk blikk på personlig recovery og CHIME
Personlig recovery blir kritisert for å være blant annet udefinert og selvmotsigende, og for ikke nødvendigvis å ta hensyn til hva personen er i recovery fra (Topor et al., 2018). Flere fagpersoner mener at ansvaret for bedring i for stor grad er overlatt til de som trenger hjelp, i tillegg til å forsvare underbemanning og mindre behov for helsetjenester. For å utvikle recoveryorienterte helsetjenester er det essensielt å blant annet inkludere organisasjonen som en helhet og igangsette kunnskapsutveksling mellom brukere, ansatte og ledere for å utfordre hvordan helsetjenester blir utformet (Borg et al., 2013). Personer med egenerfaring har også kritisert akronymet CHIME for å være for optimistisk (Stuart et al., 2017). Stuart og medforfattere (2016) foreslår en enkel utvidelse til CHIME-D for å eksplisitt anerkjenne utfordringer (Difficulties) personene står i. Flere brukere i evalueringsrapportene inkluderer håndtering av utfordringer som en del av bedringsprosessen. Derfor vurderer vi at det er relevant å bruke CHIME-D i denne metasyntesen.
I denne artikkelen velger vi å oversette det engelske uttrykket difficulties til utfordringer. Andre mulige oversettelser kan være problemer eller vanskeligheter. Hensikten med dette ordvalget er ikke å undervurdere eller kamuflere hvor alvorlig eller omfattende problemene brukergruppen kan ha. Valget er ment å være konsistent med et ressursorientert perspektiv med fokus på positiv utvikling, ressurser og sterke sider.
Metode
Denne studien baserer seg på kvalitativ metasyntese som metode (Malterud, 2017). Til forskjell fra kvalitativ metaanalyse som kun sammenfatter tidligere forskning, skal en metasyntese også tolke dataene. Metasyntese innebærer en gjennomgang av tidligere forskning, der målet er å utvinne ny kunnskap, begreper og teori. Vår metasyntese er inspirert av metaetnografien, som vektlegger fortolkning fremfor beskrivelse som forskningsstrategi (Noblit & Hare, 1998).
Hensikten med vår metasyntese er å systematisk gjennomgå eksisterende litteratur for å bidra med ny innsikt i musikkterapifeltene psykisk helse og rus i Norge. Vi tar utgangspunkt i evalueringsrapporter av musikkterapipraksis med hensikt å identifisere rapporterte uttalelser som beskriver eller konseptualiserer en personlig recovery gjennom deltakelse i musikkterapi. Vi definerer en konseptualisering av recovery som en narrativ eller en tematisk beskrivelse av bedring. Narrativene eller beskrivelsene har vi så strukturert og kategorisert inn i rammeverket CHIME-D.
Inklusjonskriteriene har vært at informantene i evalueringsrapportene er voksne deltakere i etablerte musikkterapitilbud i psykisk helse- eller rusfeltet. Metasyntesen inkluderer følgende 8 evalueringsrapporter: Bergensklinikken (Dale, 2014), Fredrikstad kommune (Kielland, 2015), MOT82 i Bergen kommune (Bjotveit et al., 2016), Fredrikstad kommune (Kielland & Taihaugen, 2017), Sør-Odal kommune (Taihaugen, 2017), MOT82 i Bergen kommune (Tuastad et al., 2018), Sandnes kommune (Kielland & Selbekk, 2019) og Bergensklinikken (Dale, 2019).
Evalueringsrapportene
Bergensklinikken (Dale, 2014; 2019) er en del av spesialisthelsetjenesten innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige (TSB) med 45 døgnplasser, 15 dagplasser og poliklinisk behandling. Bergensklinikkene og GAMUT samarbeidet om å etablere musikkterapi, noe som ble realisert i 2013 gjennom masterstudenter. Evalueringsrapportene var ment som en «temperaturmåler» for musikkterapitilbudet, og de viser avslutningsvis til at musikkterapi kunne gjøre en positiv forskjell i livet til en rusavhengig og gi grobunn for videre satsing.
Utgiveren av rapportene fra Fredrikstad (Kielland, 2015; Kielland & Taihaugen, 2017) er ett av sju regionale kompetansesentre innen rusfeltet i Norge som dekker 88 kommuner i Østfold, Akershus, Hedmark og Oppland. Rapportene viser erfaringer med musikkterapi fra brukere av rus- og psykisk helsetjeneste samt erfaringer fra musikkterapeuter og andre fagpersoner i Fredrikstad kommune.
MOT82 (Bjotveit et al., 2016; Tuastad et al., 2018) er et musikkterapiprosjekt stasjonert i Bergen kommune som opprinnelig fungerte som et oppfølgingstilbud for personer som tidligere deltok i musikkterapi på Bjørgvin DPS. Etter at Bergen kommune tok over driften i 2020 inkluderer målgruppen personer som selv definerer seg inn i målgruppen. Den første rapporten handlet om å kartlegge behovet og hvilken verdi tilbudet hadde for brukerne. Den andre rapporten hadde en Bruker spør Bruker tilnærming med mål om å få dypere innsikt i brukernes opplevelser av å delta i tilbudet.
Sandnes kommune (Kielland & Selbekk, 2019) publiserte en rapport som gikk ut på å beskrive erfaringene innbyggerne, ledere, fagansatte og musikkterapeutene hadde med musikkterapi og implementeringen av et slikt tilbud. Musikkterapitilbudet er organisert innunder mestringsenheten innen rus/psykisk helse med flere underavdelinger.
Rapporten fra Sør-Odal kommune (Taihaugen, 2017) omhandler musikkterapitilbudet som er implementert gjennom Kompetansesenter for Rus- region Øst og Sykehuset i Innlandet med mål om å evaluere erfaringer med det nyetablerte musikkterapitilbudet.
Om rapportene
Deltakerne i evalueringene varierer fra 5 til 20 personer. Det ble gjennomført fokusgruppeintervju, strukturert og semistrukturert intervju, samt intervju med Bruker spør Bruker metoden med varighet på 20-90 minutter, med og uten lydopptak. Noen samtaler foregikk også per telefon. Intervjuene er gjennomført hovedsakelig av prosjektleder for rapporten med brukere av musikkterapitilbudet, med unntak av Bruker spør Bruker der bruker med egenerfaring gjennomførte alle intervjuene.
Analyse
Kodingen vår er inspirert av stegvis deduktiv-induktiv metode SDI (Tjora, 2017). SDI vektlegger ordene som informanten selv bruker for å bevare den opprinnelige betydningen av uttalelsen i størst mulig grad. Gjennom SDI arbeidet vi stegvis fra strukturering og bearbeiding av empiri mot kategorisering og tematisering av konsepter. Hensikten er at det skal være mulig å gå stegvis bakover og forstå hvor konseptene stammet fra. Denne tilnærmingen deler røtter med Grounded Theory (GT) og står i kontrast til forskning med en forutbestemt hypotese.
I tråd med SDI fulgte vi tre mål i analysen. Det første var å trekke ut essensen av materialet. Det andre var å gjøre det tekstlige volumet mindre, og det siste målet var å legge til rette for idégenerering. Når vi vektlegger en induktiv koding av datamaterialet kan påvirkning av ytre forståelser og faktorer minimeres. Første steg i analysen er ofte en transkripsjon, men i vår analyse tar vi utgangspunkt i allerede bearbeidede utsagn i rapportene, altså analyserer vi sekundærdata. Vi vektlegger brukernes utsagn slik de er gjengitt i evalueringsrapportene hvor hensikten er å se sammenhenger og fellestrekk og knytte dem opp mot CHIME-D. I tabell 1 illustrerer vi hvordan uttalelsene er bearbeidet stegvis fra rådata mot kategorisering i CHIME-D.
Tematiske koder sett i sammenheng med CHIME-D
Etter en slik analyse av alle uttalelsene i evalueringsrapportene satt vi igjen med et stort antall tematiserte koder. I tabell 2 (s. 10) har vi satt dem i system i kontekst av CHIME-D.
Kritikk av metode og analyse
Vi anerkjenner at brukererfaringene i rapportene er utvalgt og potensielt renskrevet av forfatter for å reflektere et bredt utvalg av meninger blant deltakere. Dette kan i vår analyse ha resultert i at kodingene baserer seg på ord og formuleringer som ikke brukerne selv har brukt. Forfatterne benytter også flere måter å hente inn og strukturere brukererfaringene på som kan gi ulik tilgang til kunnskapen basert på hvordan erfaringene blir innhentet. Dette kan ha påvirket hvilke erfaringer hver rapport gjengir. Vår analyse støtter seg dermed på rapportforfatternes evne til å samle inn og velge ut relevante erfaringer og sitat, og å bruke informantenes egne ord. Struktureringen og kategoriseringen av empirien kan også være preget av personlig tolkning av utsagn, til tross for at vi har lest rapportene grundig flere ganger og forsøkt å få en kontekstuell forståelse av originale utsagn. En annen utfordring i analysen var at flere koder kunne være utfordrende å plassere, og andre kunne høre til under flere verdier i CHIME-D.
Funn og diskusjon
Brukererfaringene viser i første omgang flere overlappende kvaliteter til verdiene i CHIME-D akronymet, slik tabell 2 viser. Sentrale aspekter brukerne trekker frem er knyttet til muligheten til å gjøre noe selv og utvikle seg selv på en positiv måte med fokus på mestring, glede, ressurser og en meningsfull aktivitet. Videre trekkes det frem viktigheten av tilhørighet og trygghet i et sosialt nettverk og å ha en verdi for andre, samt håp og motivasjon i hverdagen. Ved siden av aspekter knyttet til personlig utvikling, erfarer flere at musikkterapien har en positiv innvirkning på utfordringer tilknyttet egen psykiske helse. Det er fremtredende at tilbakemeldingene fra brukerne i stor grad overlapper mellom psykisk helse- og rusfeltet.
I den følgende diskusjonen tar vi for oss brukernes mangesidige opplevelser med utgangspunkt i rammeverket CHIME. Vi mener aspekter knyttet til utfordringer (Difficulties) inngår i de øvrige verdiene i CHIME hvor flere brukere beskriver hvordan musikkterapi kan bidra for å redusere utfordringer de opplever. Vi har derfor ikke et eget avsnitt om dette, men vil vise til utfordringer underveis i de andre avsnittene. Videre diskuterer vi brukerperspektivet i recovery og musikkterapi før vi avslutningsvis retter et kritisk blikk mot evaluering av musikkterapi.
Tilknytning
Med utgangspunkt i kategoriseringen av sentrale tema fra de rapporterte brukererfaringene i rapportene blir det tydelig at musikkterapi medfører flere positive innvirkninger på brukernes liv og helse. Sentrale tema innebærer blant annet sosial mestring, identitet, følelser, glede, læring og en meningsfull aktivitet. Når vi ser disse kategoriene i lys av CHIME-D akronymet finner vi flere overlappende kvaliteter. I første omgang kan mestring resonnere med «samhold» og «tilhørighet» i form av sosial trygghet. Flere brukere rapporterer at de opplever å takle sosiale situasjoner bedre, de lærer å omgås andre mennesker, og flere opplever å få positive tilbakemeldinger fra familie og venner. Hovedfokuset i denne omgangen handler tilsynelatende om å finne og utvikle en egenverdi ved at brukeren opplever å ha en verdi for andre. En bruker legger det frem slik: «Det er moro med band, moro når vi får til ting, føler at jeg mestrer noe, og er med å bidra til noe bra ... Jeg føler tette bånd med bandet» (Taihaugen, 2017, s. 13). Det ser ut til at musikalsk samspill kan bidra til å styrke den sosiale dynamikken og sosial tilhørighet i en gruppe, noe som gjør musikken til et nyttig medium for å samle mennesker med samme interesse. En annen bruker la det frem slik: «Målet mitt er ny vennekrets som deler samme interesse, ville bare vært tipp topp» (Dale, 2019, s. 19). Samtidig nevnes det at musikkterapi bidrar til å «... balansere negative følelser slik at de ikke står i veien for det sosiale samspillet med andre mennesker» (Bjotveit et al., 2016, s. 18). I tillegg til utvikling av samhold til andre personer i gruppen, nevner flere at relasjonen til musikkterapeuten spiller en sentral rolle. Det trekkes frem at terapeuten er imøtekommende, lytter, er kunnskapsrik, at man blir tatt på alvor, og «her snakker vi ikke om noen ovenfra-og-ned holdning, altså» (Dale, 2019, s. 15). Uttalelsen gir et bilde av at relasjonen og tilknytningen til terapeuten er viktig for hvordan brukeren opplever å bli møtt i musikkterapi.
Håp og optimisme om fremtiden
Gjennom å oppleve mestring og en følelse av progresjon kan dette bidra til å fremme et håp og optimisme om fremtiden. En informant legger det frem som at han «... får en opplevelse av glede, som for øvrig er vanskelig å få tak i, i hverdagen» (Dale, 2019, s. 18). Uttalelsen gir et inntrykk av at musikkterapi kan bidra med noe å se frem til og en tro på muligheten for recovery. Dette blir forsterket i en annen uttalelse:
Jeg har vært rusmisbruker noen år, sprøytenarkoman … etter at jeg slutta så har jeg hatt mange tunge dager. Har alltid hatt en følelse av at jeg har mislykkes hele tida. Også kom jeg hit og begynte med Daniel og kjente at jeg mestrer noe. Da fikk jeg den mestringsfølelsen som er ufattelig viktig i hverdagen. Før kunne jeg ikke spille noen ting, nå kan jeg sitte og jamme med andre (Kielland, 2015, s. 18).
Muligheten til å ha en sosial møteplass, en aktivitet som fremmer mestring og som kan deles med andre kan bidra til å øke troen på muligheten for recovery. Samtidig kan kontinuerlig arbeid mot noe meningsfullt bidra til å øke motivasjon for endring i eget liv (Slade & Wallace, 2017). Videre kan også verdien av å lykkes bli tydelig i en rekke uttalelser, og flere snakker om at relasjonene de skaper bidrar til økt motivasjon i hverdagen og gjør det «... verdt for meg å stå opp om mårran», og til å finne støtte i gode og vanskelige tider (Taihaugen, 2017, s. 18). Flere forteller om å skrive tekst for å bearbeide følelser, skape mening rundt erfaringer med psykiske utfordringer og reflektere over livet (Dale, 2014; 2019). Dette kan fremme positive tanker slik at de tar større plass enn begrensningene som er knyttet til eller forårsaket av utfordringene man måtte ha (Anthony, 1993). Slade (2009) fremmer at personer med psykiske helseutfordringer bør være med mennesker som har kommet lenger i deres recoveryprosess ettersom det kan bidra til å fremme håp (s. 369). Dette gir grunnlag for anvendelse og ansettelse av brukerkonsulenter og erfaringskonsulenter, som tas i bruk i rapporten til Tuastad og medforfattere (2018). Brukerne som deltok i evalueringen opplevde det som positivt å bli intervjuet av en bruker, ettersom det likeverdige forholdet gjorde det lettere å delta (s. 18).
Identitet
Når det gjelder identitet så knytter flere brukere dette til opplevelsen av å være god nok, at andre vil være med deg, og stigma knyttet til å ha psykiske helseutfordringer. I første omgang er det fremtredende at brukerne opplever å bli sett og får en positiv relasjon til personen(e) de spiller med. Utvikling av nye sosiale roller i tillegg til et positivt selvbilde ved siden av utfordringene ansees som en sentral del av en personlig recoveryprosess (Anthony, 1993; Leamy, 2011). En identitetsutvikling gjennom musikkterapi rapporteres på flere måter. Det oppleves å finne tilbake til en identitet slik en bruker sier: «...[jeg] føler at jeg får identiteten min tilbake» (Kielland, 2017, s. 31). Musikken bidrar også med positiv identitetsskapning gjennom anerkjennelse av brukeren som musiker, hvor «...tunge rusmisbrukere kommer med gitaren på ryggen. Det har litt status. De er stolte av det. Det skaper identitet» (Kielland & Selbekk, 2019, s. 38).
Utvikling av egen identitet innebærer også hvordan personer med psykiske helseutfordringer blir ansett av andre i samfunnet og omtalt i offentlige dokumenter. Om identitetsutviklingen fra brukeren ikke følges opp eller anerkjennes av helsepersonell og samfunnet rundt, kan dette hindre bedringsprosessen for personen. Samfunnet rundt kan være med på å støtte prosessen ved å anerkjenne ressursene personene innehar, ikke nødvendigvis ut fra sykdommen som begrepet pasient kan antyde. På denne måten kan musikkterapi bidra i kulturendringen med bevissthet rundt språk og samarbeidsformer (Helsedirektoratet, 2014, s. 32). Ikke bare handler dette om begrepsbruk i seg selv, men om at det kan bidra til større avstand mellom de med og uten psykiske helseutfordringer, som kan føre til lengre vei tilbake til «normalen» for målgruppen. For å bidra i denne prosessen kan det være aktuelt å se personer i denne målgruppen «... som medborgere, ikke brukere» (Rønningen, 2021). Et fokus på helse og styrking av egenskaper vil ikke utelukke rom for å bearbeide vanskelige hendelser eller situasjoner, men vil heller komme i andre rekke etter et positivt fokus på bedring. Samtidig som en utvikling av en positiv identitet for å overkomme selvstigmatisering står sentralt i en recoveryprosess og en forberedelse på å møte samfunnet rundt, inkluderer dette også at samfunnet må forberedes på å møte personen. Deltakere i Tuastad og medforfattere (2018) snakker om stigma knyttet til psykisk helse og meddeler misnøye med at musikken får merkelappen psykisk helse med fokus på sykdom, for «…vi vil jo ikkje være forbundet med at vi er syk egentlig...» (Tuastad et al., 2018, s. 14). Det står sterkt hos flere brukere at musikkterapien er en arena for å fokusere på friske sider og utvikle en ressurssterk identitet. Flere reagerer da på fokuset under konserter hvor de opplever at psykisk helse har større fokus enn musikken. «Jeg har ikke invitert noen av vennene mine på det» (Tuastad et al., 2018, s. 15). Rolvsjord (2010) fremmer ideen om å utvikle et mer balansert syn på ressurser og problemer. Dette kan være særlig viktig når flere målgrupper innen psykisk helse har utfordringer innen stigma, håpløshet og lav behandlingsmotivasjon (Slade, 2009), som rettferdiggjør et større fokus på velvære (wellbeing), ressurser, og positiv sosial identitet i musikkterapi.
Mening i livet
En sentral oppgave innen psykisk helsearbeid er å legge til rette for sosiale fellesskap og aktiviteter som oppleves meningsfulle og bidrar til mestring (Helsedirektoratet, 2013, s. 98-99). En opplevelse av mening kan oppnås gjennom fokus på sterke sider ved å arbeide mot et personlig mål (Slade & Wallace, 2017). Her vil rollen til musikkterapeuten være sentral ved å tilrettelegge for overkommelige mål og være en støttespiller i prosessen. Når en bruker uttaler at musikkterapi «gir meg en retning i hverdagen» og at «jeg blir friskere for hver dag som går» (Dale, 2019, s. 18) støtter dette opp under at deltakelsen bidrar til å utvikle en meningsfull tilværelse. Utvikling av ny mening i livet kan skje gjennom å utvikle seg utover hva sykdommen innebærer (Anthony, 1993). Dette kan bli tydelig ved gjenoppbygging av eget liv med nye, selvvalgte grunnsteiner som eksempelvis egne mål, verdier, preferanser, økt handlekraft og selvstendighet (Davidson & Roe, 2007). Gjennom en slik oppbygning handler recoveryprosessen ikke om å «komme tilbake til normalen», men om å skape en ny normal med særlig vekt på hvordan en kan leve et meningsfullt liv, selv med utfordringene sykdommen kan forårsake.
Myndiggjøring
Ansvarliggjøring og mulighet til å påvirke prosessen fremmes som viktige elementer som kan bidra til å styrke en positiv og ressurssterk identitet (Slade & Wallace, 2017). Musikkterapi blir fremmet i rapportene som å være «... veldig brukerstyrt, hvor alle har mulighet til å påvirke innholdet» (Bjotveit et al., 2016, s. 21). I denne konteksten kan musikkterapeuten legge til rette for å styrke brukernes handlekraft ved å fordele makt og myndighet gjennom musikalsk samspill. Ved å legge fokus på personens ferdigheter kan dette bidra til å styrke selvbildet, som igjen kan føre med seg økt selvtillit og økt handlekraft. Et gjennomgående tema i rapportene er at brukerne setter pris på muligheten til å utvikle egne ferdigheter og opplever dette som meningsfullt. I denne sammenhengen kan det være positivt at flere ikke opplever musikkterapi som terapi. Som en innbygger fra Sandnes forteller: «Kan skremme folk vekk hvis det skal være veldig fokus på behandling. Men la meg si det er behandling i seg selv musikkbiten i det. For meg har det med musikk vært det viktige» (Kielland & Selbekk, 2019, s. 19). Brukererfaring står ikke alltid i stil til oppfatninger av annet helsepersonell. Dette kommer frem i forordet til Trude Lønning, hvor hun forteller om at enkelte ansatte uttrykte skepsis rundt musikkterapi med kommentarer som «skal vi synge de gode og da», som gir inntrykk av at andre yrkesgrupper heller ikke opplever musikkterapi som terapi (Kielland & Selbekk, 2019, s. 2). Deres mening hadde muligens en noe annen betydning knyttet til om det var terapi eller ikke sammenlignet med brukerne. Etter gjennomført prosjekt legges det imidlertid ettertrykkelig frem at all skepsis rundt musikkterapi er gjort til skamme, som tyder på en større forståelse og anerkjennelse for behandlingsformen blant ansatte i ettertid. Denne situasjonen tydeliggjør viktigheten av brukernes mulighet for selv å definere hva som er terapi og hva de selv opplever er bra for dem.
Brukerperspektivet i recovery og musikkterapi
Mestring, identitet, utløp for og kontakt med følelser, forebyggende for isolasjon, opplevelse av glede, mulighet for læring og en meningsfull aktivitet er flere av temaene som brukerne rapporterer som sentrale opplevelser i musikkterapien. Når vi ser disse kategoriene i lys av CHIME-D akronymet finner vi som nevnt tidligere flere overlappende kvaliteter. Gjennom evalueringsrapportenes gjengivelse av brukernes erfaringer og utstrakt bruk av sitater, får vi innblikk i hva brukerne selv vektlegger i egen bedringsprosess. Dette kan igjen være viktige bidrag til å kartlegge hvordan musikkterapi kan støtte denne prosessen. Den siste tiden er det overtall av evalueringer med brukerperspektivet sammenlignet med effektstudier med kliniske vurderinger innen psykisk helse-og rusfeltet og musikkterapi. Dette dominerende fokuset på brukerperspektivet kan bidra i debatten om evidens og brukererfaringer som grunnlag for evalueringen av effekt av behandling. Et tema som Davidson og medforfattere (2009) tar opp er hvordan recoveryperspektivet forholder seg til evidensbasert praksis. De legger frem at perspektivene ikke utelukker hverandre, men heller kan utfylle hverandre på en positiv måte. Fremfor å være uløselig som olje og vann, foreslår de å beskrive kombinasjonen som olje og eddik, som blir en herlig blanding hvor summen er større enn hva de er hver for seg. Samtidig fremmer de at det handler mindre om evidens, og mer om rettigheter når det gjelder å ta aktive valg i eget behandlingsforløp. Slade og medforfattere (2012) legger frem at kontrasten mellom recovery og evidensbasert helsetjeneste ikke nødvendigvis gir mening, basert på at brukererfaringer er like mye verdt som objektive observasjoner.
Gjennom 90-tallet vokste det frem en begynnende forståelse for at utvikling av helsetjenester kan påvirkes positivt av brukernes erfaringer. Dette førte med seg et større fokus på brukerperspektivet i Opptrappingsplanen for Psykisk Helse (Sosial- og helsedepartementet, 1997-1998) og påfølgende lovverk (Pasient- og brukerrettighetsloven, 1999) med en tydelig endring i verdigrunnlag som innebar et større fokus på medvirkning, sammen med menneskets åndelige og kulturelle behov. Brukermedvirkning stiller med gradering A i psykoseretningslinjene som systematisk legger til rette for økt handlekraft for brukere (Helsedirektoratet, 2013, s. 22). Erfaringskompetanse og brukere av helsetjenester blir samtidig i økende grad anerkjent som kilder for evidensbaserte helsetjenester og brukerperspektivet blir fremmet som viktig i utviklingen av effektive behandlingsmetoder (Davidson et al., 2009). Når brukere opplever at de «...får egentlig bestemme veldig mye selv hva man vil gjøre...» (Kielland & Selbekk, 2019, s. 18), resonnerer dette godt med McFerrans tanke om at du ikke kan «empowere» folk, du er nødt til å dele makten (2010).
Psykoseretningslinjene fra Helsedirektoratet legger eksplisitt til grunn at retningslinjene ikke kun fokuserer på symptomer, diagnoser og funksjonsfall. De vektlegger også blant annet ressurser, bedringsprosesser (recovery), kultur, jobb, utdanning og relasjonens betydning i behandlingstilbud (Helsedirektoratet, 2013, s. 141). Dette tyder på at norske anbefalinger for behandling av psykisk sykdom i stor grad anerkjenner brukererfaringer sammen med klinisk testede behandlingsmetoder. Dette åpner for at førstehåndserfaringer er gjeldende som evidens, og kan spille på lag med og utfylles av effektstudier. Ifølge Store Norske Leksikon omtales evidens som «...noe helt innlysende, bevismateriale eller resultat av undersøkelse som støtter en antakelse» (Nilstun, 2018). Denne definisjonen kan inkludere både kvalitativ og kvantitativ kunnskap, egenerfaringer og kartleggingsundersøkelser, og derav både personlig og klinisk recovery. Et interessant aspekt er at psykoseretningslinjene anbefaler musikkterapi med høyeste gradering og evidensnivå med særlig effekt for å redusere negative symptomer med virkning i mer enn seks måneder etter avsluttet intervensjon (Helsedirektoratet, 2013, s. 71). Her legger forskningsgrunnlaget opp til klinisk recovery med fokus på kliniske observasjoner (Geretsegger et al., 2017; Gold et al., 2005; 2009; 2013). Som vi ser kan tidlig forskning med fokus på klinisk tilfriskning bidra til at musikkterapi blir anerkjent i helsepolitiske dokumenter, som potensielt kan fungere strategisk for å fremme musikkterapiprofesjonen innen helsevesenet. Samtidig kan det foregå en utvikling i hva helsevesenet anerkjenner som gyldig kunnskap, hånd i hånd med fremtoget av recoveryperspektivet. Som Davidson og medforfattere (2009) legger frem: «With this shift from symptom reduction to personal growth, the introduction of recovery raises the bar related to what can be considered a “good enough” outcome in mental health» (s. 330). Fremfor at helsepersonell og fageksperter skal kunne bestemme hva som inngår i gode og evidensbaserte helsetjenester, kan bruker- og personsentrerte perspektiv som recovery tilbyr bidra til at brukere nå har større makt til å være eksperten og definere dette selv.
En kombinasjon av klinisk og personlig forståelse av en bedringsprosess kan være nyttig for å belyse hvert sitt perspektiv. I Helsedirektoratets retningslinjer for psykose beskrives en kombinasjon av personlig og klinisk recovery med «fokus på å leve et meningsfullt og tilfredsstillende liv ved siden av psykiske utfordringer, samtidig som det avhenger av grunnleggende forhold i livet som bosituasjon, arbeidsmuligheter, nærmiljø og sosial tilhørighet» (Helsedirektoratet, 2013, s. 29). Recovery blir i denne beskrivelsen skildret med utgangspunkt i et personlig og et klinisk perspektiv som inkluderer fokus på både subjektiv opplevelse av sykdom uten en objektiv etterprøvbar definisjon, sett sammen med et forsøk på et objektivt måleinstrument for å vurdere om pasientene har fremgang (Helsedirektoratet, 2013, s. 141). I kontekst av evalueringsrapportene blir det tydelig at selv om fokuset er på ressurser og sterke sider, utelukkes ikke utfordringer og hva brukeren er i recovery fra. Ut fra dette gir det mening å benytte CHIME-D som rammeverk som også vektlegger utfordringer i en bedringsprosess.
Kritisk blikk på evaluering av musikkterapi
Hensikten med evalueringsrapportene er beskrevet som å dokumentere nytteverdien og fremme musikkterapi som fagfelt i tjenestefeltet. Flere rapporter har inkludert intervjuer med både brukere, musikkterapeuter, annet helsepersonell og ledelsen. Dette bidrar til et bredt perspektiv på erfaringene rundt implementering og utforsking av musikkterapi. Samtidig er det fremtredende at det nærmest utelukkende er rosenrøde tilbakemeldinger fra brukerne, som kan fremme et behov for å ettersøke kritiske tilbakemeldinger. De kritiske tilbakemeldingene som nevnes i rapportene handler i stor grad om at musikkterapitilbudet er for lite og at de ønsker seg mer, da særlig også på kveldstid, og at de ønsker seg bedre utstyrte musikkrom. Rapporten som trekker frem flest kritiske aspekter ved musikkterapien er fra MOT82 hvor det tas opp blant annet stigma rundt psykisk helse og ekskludering (Tuastad et al., 2018). I denne rapporten gjennomføres intervjuer med Bruker spør Bruker metoden. Dette kan muligens tyde på at metodevalg for å hente inn informasjon fra brukerne kan ha innvirkning på tilbakemeldingene. Hvem som gjennomfører intervjuene kan ha innvirkning på hvilken informasjon brukerne gir. I rapporter der ledelsen eller prosjektleder gjennomfører intervjuer er tilbakemeldingen tilsynelatende lite kritisk sammenlignet med rapporten som benytter Bruker spør Bruker metoden. Relasjonen mellom forsker og informant kan se ut til å ta en annen form enn den som oppstår under en evaluering dersom intervjuet gjennomføres av personer som har lignende erfaringer. I en situasjon hvor prosjektleder intervjuer brukere for å evaluere praksis kan det også føre med seg at informantene ønsker å hjelpe til i utviklingen eller opprettholdelsen av musikkterapitilbudet og derfor ikke ønsker å kritisere tilbudet, med påfølgende risiko om mangelfull informasjon om hvordan musikkterapi kan utvikle seg videre. Informasjonen fra MOT82 (Tuastad et al., 2018) gir inntrykk av at det finnes kritiske aspekter som kan være viktig for videre utvikling av praksis. Metode knyttet til datainnhenting kan derfor være aktuelt å utforske i fremtidige evalueringer.
Oppsummering og konklusjon
Målet med denne artikkelen har vært å samle og strukturere brukeres rapporterte opplevelser og se hvordan de resonnerer med recovery som rammeverk for diskusjon. Gjennom analyse og diskusjon i denne metasyntesen har det blitt tydelig at recovery er en mangesidig prosess som innebærer et komplekst samspill mellom flere faktorer knyttet til sosialt samspill, håp og tanker om fremtiden, personlig identitet, mening med tilværelsen, å være en aktiv aktør i eget liv, og håndtering av helsemessige forhold og utfordringer. Brukerne vektlegger ulike faktorer forskjellig, noe som tydeliggjør at recovery er en personlig, mangesidig prosess.
Basert på denne metasyntesen, mener vi at CHIME-D akronymet kan fungere som et nyttig verktøy for å strukturere brukererfaringer inn i et rammeverk og øke forståelsen av hvordan personer med ulike helseutfordringer kan få det bedre. Samtidig er det viktig å påpeke at en bedringsprosess i all hovedsak er personlig. Rammeverket er ikke konklusivt og en bedringsprosess kan variere fra person til person. Rammeverket kan bidra til å bedre forståelsen til helsepersonell om hvordan en bedringsprosess kan foregå, samtidig som det er viktig å huske på at recovery i utgangspunktet stammer fra brukerperspektivet og brukerstemmen.
Evalueringsrapporter bidrar til å heve brukerstemmen og tydeliggjøre hva som er viktig for dem. De bidrar særlig med et talerør for å evaluere praksis, som kan gi ringvirkninger til tjenesteutvikling og fagpolitisk diskusjon. Brukererfaringer står mer i fokus i nyere forskning og faglige retningslinjer for helsetjenester. Dette gir menneskene med utfordringene en sterkere stemme i tjenesteutviklingen. Rapportene som er utgangspunktet for denne artikkelen bidrar til å heve brukerstemmen videre og til å få frem deres egne beskrivelser av hva som er viktig i deres recoveryprosess. Et godt samarbeid mellom brukere, helsepersonell og ledelse vil være viktig å fortsette med fremover for å utvikle gode recoveryorienterte helsetjenester. Det er positivt for utviklingen av musikkterapifeltet innen psykisk helse og rus at musikkterapiprosjekter publiserer evalueringsrapporter for å spre kunnskap og erfaringer fra ulike kontekster. I fremtidige rapporter kan det være hensiktsmessig å utforske nytteverdien av erfaringskonsulenter og Bruker spør Bruker metoden for å fremme trygghet til å dele både positive og negative erfaringer, samt bygge relasjon og tillit mellom forsker og informant.
Faglitteratur innen psykisk helsefeltet etterspør nye behandlingsmetoder som i større grad vektlegger å fremme velvære (wellbeing) fremfor å behandle sykdom (Norges forskningsråd, 2009; Slade, 2010; WHO, 2005). Funnene i denne artikkelen indikerer at musikkterapi kan bidra i denne sammenhengen. Brukerne rapporterer om tilhørighet og trygghet i et sosialt nettverk, å ha en verdi for andre mennesker gjennom en meningsfull aktivitet hvor fokuset ligger på glede, mestring, ressurser. Brukererfaringene tilsier at en recoveryprosess kan bestå av mange faktorer som varierer fra person til person, noe som gjør dette til en personlig og mangesidig prosess. Brukere av helsetjenester må finne ut hva recovery betyr for dem, på samme måte som helseytere må følge opp og utvikle helsetjenester ut fra hva som er viktig for brukerne. Dette kan gjøres ved å samarbeide om videre utvikling av helsetjenestene; for å tilrettelegge for en mangesidig recoveryprosess.
Fotnoter omgjort til sluttnoter
(1) Vi benytter begrepet «bruker» i denne artikkelen med hensyn til begreper som brukererfaring, brukerkonsulent, Bruker spør Bruker, og ettersom bruker benyttes mest i evalueringsrapportene.
Referanser
Ansdell, G. (2014). How music helps in music therapy and everyday life. Farnham: Ashgate.
Anthony, W. A. (1993). Recovery From Mental Illness: The Guiding Vision of the Mental Health Service System in the 1990s. Psychosocial Rehabilitation Journal, 16(4), 11-23. https://doi.org/10.1037/h0095655
Bjotveit, A., Wormdahl, E. D. & Tuastad, L. (2016). Evaluering av prosjektet MOT82. Bergen: Helse Bergen. Hentet fra https://helsebergen.no/seksjon/bjorgvin%20dps/Documents/evalueringsrapportENDELIGMOT82.pdf
Borg, M., Karlsson, B. & Stenhammer, A. (2013). Recoveryorienterte praksiser: en systematisk kunnskapssammenstilling. Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid. Hentet fra https://www.napha.no/multimedia/4281/NAPHA-Rapport-Recovery-web.pdf
Dale, R. (2014). Evaluering av prosjekt "musikkterapi". Kompetansesenter rus - Region vest Bergen, Stiftelsen Bergensklinikkene. Hentet fra https://www.rusfeltet.no/getfile.php/135949-1588597047/rusfeltet/Bilde%20av%20rapporter%2C%20veiledere%2C%20retningslinjer%20o.l/Evaluering_Hjellestad2014.pdf
Dale, R. (2019). Brukererfaringer; evaluering av musikkterapi ved Bergensklinikken. Kompetansesenter rus - Region vest Bergen, Stiftelsen Bergensklinikkene. Hentet fra https://d5ysj28nx9nmp.cloudfront.net/1572507737/musikkterapirapport-2019.pdf
Davidson, L. & Roe, D. (2007) Recovery from versus recovery in serious mental illness: One strategy for lessening confusion plaguing recovery, Journal of Mental Health, 16:4, 459-470. https://doi.org/10.1080/09638230701482394
Davidson, L., Drake, R. E., Schmutte, T., Dinzeo, T., & Andres-Hyman, R. (2009). Oil and water or oil and vinegar? Evidence-based medicine meets recovery. Community mental health journal, 45(5), 323-332. https://doi.org/10.1007/s10597-009-9228-1
Denvall, V. & Vedung, V. (2010). Evalueringsforskning. I Meeuwisse, A., Swärd, H, Lappalainen, R.E. & Jacobsson, K. (red.). Forskningsmetodikk for sosialvitere (s. 179-195). Gyldendal akademisk.
Geretsegger, M., Mössler, K. A., Bieleninik, Ł., Chen, X. J., Heldal, T. O., & Gold, C. (2017). Music therapy for people with schizophrenia and schizophrenia-like disorders. The Cochrane database of systematic reviews, 5 (5), CD004025. https://doi.org/10.1002/14651858.CD004025.pub4
Gold, C., Mössler, K., Grocke, D., Heldal, T. O., Tjemsland, L., Aarre, T., …Rolvsjord, R. (2013). Individual music therapy for mental health care clients with low therapy motivation: Multicentre randomized controlled trial. Psychotherapy and Psychosomatics, 82(5), 319-331. https://doi.org/10.1159/000348452
Gold, C., Rolvsjord, R., Aarø, LE., Aarre, T., Tjemsland, L. & Stige, B. (2005). Resource-oriented music therapy for psychiatric patients with low therapy motivation: Protocol for a randomized controlled trial [NCT00137189]. BMC Psychiatry 5(39). https://hdl.handle.net/1956/2604 https://doi.org/10.1186/1471-244X-5-39
Gold, C., Solli, H. P., Krüger, V. & Lie, SA. (2009). Dose-response relationship in music therapy for people with serious mental disorders: Systematic review and metaanalysis, Clinical Psychology Review, 29(3), s. 193-207. https://doi.org/10.1016/j.cpr.2009.01.001
Helsedirektoratet. (2013, juli). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. Oslo: Helsedirektoratet.
Helsedirektoratet. (2014, 28. februar). Sammen om mestring - Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Oslo: Helsedirektoratet.
Helsedirektoratet. (2016, mai). Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler. Oslo: Helsedirektoratet.
Helsedirektoratet. (2017, januar). Nasjonal faglig retningslinje for behandlings og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet. Oslo: Helsedirektoratet.
Kielland, T. (2015). Musikkterapi i kommunalt rusarbeid. Kompetansesenter rus-region øst. Hentet fra http://www.rus-ost.no/uploads/Musikkterapi%20(Rapport,%202015)__orig.pdf
Kielland, T. & Taihaugen, M. (2017). Musikkterapi i kommunalt rusarbeid. Sykehuset innlandet HF, Divisjon psykisk helsevern. Kompetansesenter rus - Region øst. Hentet fra https://www.rusfeltet.no/getfile.php/135983-1588597502/rusfeltet/Bilde%20av%20rapporter%2C%20veiledere%2C%20retningslinjer%20o.l/Musikkterapi-Rapport-2017-S%C3%B8r-Odal__orig.pdf
Kielland, T. & Selbekk, A. S. (2019). Musikkterapi: Erfaringer med implementering av musikkterapi i rus- og psykisk helsearbeid i Sandnes Kommune. KoRus Vest Stavanger. Hentet fra http://www.sandnes.kommune.no/globalassets/helsesosial/psykiskhelse/sandnesrapportmusikkterapi2019.pdf
Leamy, M., Bird, V., Le Boutillier, C., Williams, J., & Slade, M. (2011). Conceptual framework for personal recovery in mental health: Systematic review and narrative synthesis. The British Journal of Psychiatry, 199, 445-452. https://doi.org/10.1192/bjp.bp.110.083733
Malterud, K. (2017). Kvalitativ metasyntese som forskningsmetode i medisin og helsefag. Oslo: Universitetsforlaget.
McFerran, K. S. (2010). Adolescents, music and music therapy: Methods and techniques for clinicians, educators and students. Jessica Kingsley Publishers.
Nilstun, C. (2018). Evidens. Store norske leksikon. Hentet 01.05.2021 fra https://snl.no/evidens.
Noblit, G. W. & Hare, R. D. (1988). Meta-Ethnography. SAGE Publications Inc. https://doi.org/10.4135/9781412985000
Norges forskningsråd. (2009). Evaluering av opptrappingsplanen for psykisk helse (2001-2009): Sluttrapport - syntese og analyse av evalueringens delprosjekter. Oslo: Norges forskningsråd. Hentet fra: https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/1248431256883.pdf
Pasient- og brukerrettighetsloven. (1999). Lov om pasient og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) (LOV-1999-07-02-63). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63.
Rolvsjord, R. (2004). Therapy as empowerment: Clinical and political implications of empowerment philosophy in mental health practises of music therapy. Voices: A World Forum For Music Therapy, 6(3). https://doi.org/10.15845/voices.v6i3.283
Rolvsjord, R. (2010). Resource-oriented music therapy in mental health care. Gilsum: Barcelona.
Ruud, E. (2010). Music therapy: A perspective from the humanities. Gilsum: Barcelona.
Rønningen, A. K. (2021). Vi må se på de vi hjelper som medborgere, ikke brukere. NAPHA - Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid. Hentet 13.06.2021 fra https://www.napha.no/content/25014/-vima-se-pa-de-vi-hjelper-som-medborgere-ikke-brukere
Slade, M. (2009). The contribution of mental health services to recovery. Journal of Mental Health, 18(5), 367-371. https://doi.org/10.3109/09638230903191256
Slade, M. (2010). Mental illness and well-being: The central importance of positive psychology and recovery approaches. BMC Health Services Research, 10(1), 26. https://doi.org/10.1186/1472-6963-10-26
Slade, M., & Wallace, G. (2017). Recovery and Mental Health. In M. Slade, L. Oades, & A. Jarden (Eds.), Wellbeing, Recovery and Mental Health (pp.24-34). Cambridge: Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/9781316339275.004
Slade, M., Adams, N., & O'Hagan, M. (2012). Recovery: Past progress and future challenges. International Review of Psychiatry, 24(1), 1-4. https://doi.org/10.3109/09540261.2011.644847
Slade, M., Amering, M., & Oades, L. (2008). Recovery: An international perspective. Epidemiologia e Psichiatria Sociale, 17(2), 128-137. https://doi.org/10.1017/S1121189X00002827
Solli, H. P. (2014). The groove of recovery: A qualitative study of how people diagnosed with psychosis experience music therapy. (Doktoravhandling, Universitetet i Bergen). Hentet fra http://hdl.handle.net/1956/8753.
Sosial- og helsedepartementet. Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006. Endringer i statsbudsjettet for 1998. St.prp.nr.63 (1997-98). Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stprp/19971998/stprpnr-63-1997-98-.html?id=201915
Stige, B. & Aarø, L. E. (2012). Invitation to community music therapy. New York: Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203803547
Taihaugen, M. (2017). Musikkterapi i kommunalt rusarbeid - Et musikalsk tilbud tilpasset alle. Kompetansesenter rus - Region Øst.
Tjora, A. (2017). Kvalitative forskningsmetoder i praksis (3. utg) . Oslo: Gyldendal.
Topor, A. (2001). Managing the Contradictions: Recovery from Severe Mental Disorders [doktoravhandling], Stockholms universitet, Institutionen för socialt arbete.
Topor, A., Denhov, A., Bülow, P. & Andersson, G. (2018). The many dimensions of recovery: definitions, problems, and possibilities. American journal of psychiatric rehabilitation, 21(1), s. 141-166. https://www.muse.jhu.edu/article/759950.
Tuastad, L., Johansen, B. & Østerholt, A. L. (2018). Bruker spør Bruker - Evaluering av prosjektet MOT82. Bergen:Helse Bergen, Bjørgvin DPS. Hentet fra https://helsebergen.no/seksjon/bjorgvin%20dps/Documents/MOT82%20evalueringsrapport%202018.pdf
World Health Organization. (2005). Promoting mental health: concepts, emerging evidence, practice: a report of the World Health Organization, Department of Mental Health and Substance Abuse in collaboration with the Victorian Health Promotion Foundation and the University of Melbourne. Hentet fra https://apps.who.int/iris/handle/10665/43286