Musikkterapi i helsetjenestene: Veier mot etablering og kvalitet

Av:

Torhild Kielland, Universitetet i Innlandet, Hans Petter Solli, Norges musikkhøgskole og Gro Trondalen, Norges musikkhøgskole.

Publisert: 17.02.2025
Redigert 21.02.2025 (Musikkterapeuters status som helsepersonell er presisert i tredje siste avsnitt)

Forfatterne er forfattere av den omtalte boken som ble revidert i 2024.

Vi er takknemlige for engasjerte innlegg, refleksjoner og tilbakemeldinger på den nye versjonen av «Musikkterapi i helsetjenester for psykisk helse og avhengighet. En etableringshåndbok». Det er gledelig å se at Håndboka skaper engasjement og diskusjon. Dette er nettopp hva vi håpet å oppnå; å fremme dialog med tanke på å videreutvikle fagfeltet musikkterapi.

Valg av innhold i Håndboka

Gjennom det året vi jobbet med revisjonen, hadde vi omfattende diskusjoner rundt alle innspillene vi mottok, både muntlige og skriftlige, og vi måtte gjøre noen vanskelige valg om hva som skulle inkluderes. Vi valgte å ikke gå for mye ned på detaljnivå verken i kommune- eller spesialisthelsetjenesten, men å konsentrere oss om hva musikkterapeuter og ledere trenger ved etablering av musikkterapistillinger.

Etableringshåndboka sikter mot å formidle grunnleggende eksisterende kunnskap for dem som skal etablere stillinger. Håndboka er ment som en ressurs for å hjelpe behandlingsenheter og helsetjenester med å starte opp musikkterapitilbud på et overordnet nivå, og angår dermed også andre helsetjenester (enheter og tjenester) utenfor spesialisthelsetjenesten. Etableringshåndboka er følgelig ikke ment å skulle bidra til å videreutvikle praksis eller å koordinere faglig utvikling. Arbeidet med å lage og etablere prosedyrer for musikkterapi var derfor et tema vi vurderte falt utenfor intensjonen med Håndboka. Vi inkluderte imidlertid prosedyrekoder, som vi vet er etablert i de fleste praksiser i spesialisthelsetjenesten.

Prosedyrer i Spesialisthelsetjenesten

Som forfattere av Håndboka ser vi absolutt verdien av å etablere gode prosedyrer for å sikre kvalitet og kontinuitet i behandlingen, slik Tveit beskriver i epost til oss (5.4.2024) og i kronikken i Tidsskriftet Musikkterapi. Vi anerkjenner at arbeidet med å utarbeide hensiktsmessige prosedyrer er viktig, og applauderer derfor Helse Fonnas pionerarbeid på dette området.

Likevel, slik vi kjenner saken, er prosedyrer noe som i liten grad er etablert og tatt i bruk av musikkterapeuter i spesialisthelsetjenesten andre steder i Norge. Vi mener at dette er et område fagfeltet bør se nærmere på i årene som kommer, og håper at et slikt arbeid kan gjøres som et nasjonalt samarbeid sammen med organisasjoner som POLYFON (kunnskapsklynge for musikkterapi, red.anm.), Norsk forening for musikkterapi og CREO. Vi håper at Tveit sin kronikk kan sette i gang fruktbare diskusjoner i fagfeltet, og vi vil her oppfordre musikkterapeutene i Helse Fonna til å gjøre prosedyrebeskrivelsene sine tilgjengelig for andre musikkterapeuter. Om flere institusjoner skulle velge å etablere skriftlige prosedyrer, vil det være naturlig å vurdere om dette skal inn i fremtidige utgaver av etableringshåndboka.

Tverrfaglig samarbeid

Tveit hevder at «Uten prosedyrer for hvordan musikkterapi forvaltes og utføres i spesialisthelsetjenesten fremstår det for meg som musikkterapeuter blir overlatt til seg selv der de jobber.» Dette kjenner vi oss ikke igjen i. Musikkterapi i spesialisthelsetjenesten skal være en del av et tverrfaglige samarbeid som skal følge Helsedirektoratets beskrivelser av nasjonale pasientforløp. Dette styringsdokumentet skal sørge for økt brukermedvirkning og sammenhengende og koordinert pasientforløp, herunder å gjennomføre tverrfaglig utredning og behandling ut fra pasientens behov. Ifølge Helsedirektoratet legges her ansvaret for å etablere lokale prosedyrer på virksomhetsledelsen, og ikke på den enkelte terapeut eller yrkesgruppe. På overordnet nivå, vil vi trekke fram at når musikkterapi er del av et tverrfaglig team i spesialisthelsetjenesten, gjelder forutsigbarheten og kvalitetskravene i pakkeforløpene på lik linje for alle profesjoner.

Etiske perspektiv på musikkterapirollen

Tveit stiller spørsmålet om «hvor etisk riktig det er å gi en behandling, uten beskrivelse av hva behandlingen skal inneholde?» Forsvarlig og etisk god behandling handler om en rekke komponenter for pasientgrupper med komplekse og samtidige lidelser, og etablering av prosedyrer er bare en av disse.

Musikkterapiutdanningen i Norge er en 5-årig masterutdanning som kombinerer teoretisk kunnskap og praktisk erfaring under profesjonell veiledning. I henhold til Lov om universiteter og høgskoler § 4-10, skal utdanningsinstitusjonene gjennomføre skikkethetsvurderinger for å sikre at studentene er egnet for yrket. Dette innebærer en helhetlig vurdering av studentens personlige og faglige forutsetninger. Hensikten er å sikre at elever, klienter og andre møter ansatte som er skikket for yrket.¹

Gjennom utdanning og veiledet praksis utfordres studentene på etiske og verdimessige overveielser, som diskuteres både i skriftlig form og med tanke på deres fremtidige profesjonsrolle. Denne bevisstheten gir et godt grunnlag for å gjøre kloke vurderinger som musikkterapeut. Mange musikkterapeuter søker også veiledning når de kommer ut i profesjonelt arbeid, enten på eget initiativ eller betalt av arbeidsplassen, for å sikre kvaliteten på tjenestene.

Musikkterapeuter har videre egne etiske retningslinjer utarbeidet av erfarne musikkterapeuter. Se Creos yrkesetiske retningslinjer for musikkterapeuter.^[2] I tillegg oppmuntrer vi til aktiv bruk av WHO’s “Code of Ethics and Professional Conduct”, som understreker prinsipper som integritet, ansvarlighet, uavhengighet, upartiskhet, og respekt for alle personer.^[3] Samlet sett tror vi musikkterapeuter er godt rustet til å gjøre etisk overveide og kloke valg i møte med klienter og arbeidsplass, og dermed bidra til tillit til profesjonen. Og vi erkjenner også at læring er en kontinuerlig prosess!

Musikkterapeuter, sammen med psykologer og annet spesialisert helsepersonell, har lang utdanning i å kommunisere og forstå andre mennesker. Selv om musikkterapeuter ikke er autorisert helsepersonell i Norge, er de trent i å lytte, tenke, samspille, stille spørsmål, reflektere, utfordre og utforske sammen med pasienten hva som vil være den beste behandlingen og de beste behandlingsmålene.

Faglig utvikling og dialog

Når det gjelder tilbakemeldinger på innspill til Etableringshåndboken, innser vi at vi kunne vært mer transparente og gitt tilbakemeldinger til alle som kom med innspill om hvilke vurderinger vi gjorde. Dette tar vi til etterretning i fremtidig arbeid.

Igjen, takk for engasjement og for alle bidrag til å videreutvikle musikkterapifeltet. Vi håper vi alle kan samarbeide om å styrke musikkterapiens plass i alle helsetjenester.

Noter

1. For utfyllende informasjon, se for eksempel https://student.nmh.no/studiene/lover-og-regler/skikkethetsvurdering

2. CREO. (2022). Yrkesetiske retningslinjer for musikkterapeuter. Reviderte-yrkesetiske-retningslinjer-for-musikkterapeuter-2022-bokmal.pdf

3. WHO. (2017). Code of Ethics and Professional Conduct. https://www.who.int/docs/default-source/documents/ethics/code-of-ethics-pamphlet-en.pdf

Øverst fra v.: Gro Trondalen (foto: Priv.), Hans Petter Solli (Charlotte Wiig / NMH)

Nederst: Torhild Kielland (Kai Nygård)