Det nødvendige steget fra gode intensjoner til prosedyrer — musikkterapeutisk behandling i spesialisthelsetjenesten

Kronikk
Skrevet av Haakon R. Tveit

Av:

Haakon Raa Tveit haakon.raa.tveit@helse-fonna.no

Musikkterapeut – BUP Haugesund

Helse Fonna HF

Publisert: 07.02.2025

Oppdatert med kontaktinformasjon 11.02.2025.

På Polyfonkonferansen 2024 ble det lansert en ny versjon av Musikkterapi i helsetjenester for psykisk helse og avhengighet. En etableringshåndbok (Kielland, Solli og Trondalen, 2024). Etableringshåndboken bidrar til å gjøre musikkterapi mer synlig, og kan være et godt verktøy for dem som ønsker musikkterapi i sitt foretak. Etableringshåndboken er absolutt et godt arbeid, og nødvendig for profesjonen.

Feltet håndboken omfatter er derimot et stort felt som berører en rekke ulike tjenester, kanskje først og fremst innenfor spesialisthelsetjenesten hvor det etter hvert er flere musikkterapeuter som jobber. Som musikkterapeut i spesialisthelsetjenesten i Helse Fonna mener jeg at den nye versjonen av etableringshåndboken har noen mangler på systemnivå for at musikkterapi skal kunne etableres som en integrert behandling i spesialisthelsetjenesten. Det gjelder et kapittel om rammer, rolleavklaringer og samhandling, med særlig vekt på det som omhandler etiske aspekter ved å gi og administrere behandling innenfor rammene og lovverket til spesialisthelsetjenesten. Jeg meldte dette inn som innspill til den nye utgaven av boken, uten at jeg synes innspillet har kommet med. Innspillet gjaldt behovet for prosedyrer for behandling i musikkterapi i spesialisthelsetjenesten, og jeg setter pris på å bli nevnt med takk for innspillet jeg kom med i den nye håndboken. Etter min mening bør likevel slike prosedyrer anbefales i etableringshåndboken.

Med dette innlegget ønsker jeg å få vite hva som var grunnen til at innspill om prosedyrer for behandling ikke kom med i den nye utgaven av håndboken, og hvilke prosesser forfatterne av etableringshåndboken hadde rundt innspill som ble foreslått. Selv om jeg har forståelse for at etableringshåndboken også angår andre foretak utenfor spesialisthelsetjenesten.

Det var også skuffende at ingen av forfatterne av etableringshåndboken var til stede under rundebords-diskusjonen om prosedyrer for musikkterapi, som fant sted på Polyfonkonferansen. Her hadde de hatt muligheten til å få nærmere oppklaring rundt innholdet i og målet for prosedyrer for musikkterapi. Jeg ønsker å bruke denne teksten til å beskrive og utdype hvorfor prosedyrer for behandling i musikkterapi er nødvendig for å kunne gi et helhetlig og fullverdig behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten.

“Jeg ønsker å bruke denne teksten til å beskrive og utdype hvorfor prosedyrer for behandling i musikkterapi er nødvendig for å kunne gi et helhetlig og fullverdig behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten.”

Prosedyrer

En prosedyre kan defineres som en beskrivelse av hvordan en aktivitet utføres innad i helseforetaket. Prosedyren skal inneholde hva, hvem, hvorfor og hvordan aktiviteten skal gjøres. Formålet med prosedyrer er blant annet å avklare roller og ansvarfordelinger, hvordan samhandle med annet helsepersonell, beskrivelse av hvordan administrere og gi behandling, klargjøre mål med behandlingen, m.m. Prosedyrer er nevnt ved en anledning i den nye etableringshåndboken for musikkterapi, i form av prosedyrekoder i journalsystemet (IBBE10 og IBBE20). Prosedyrekoder referer til et møte mellom musikkterapeut og en eller flere pasienter i en tid. En musikkterapitime har funnet sted, en behandlingstime er gitt og kan telles og faktureres for. Når vi har prosedyrekoder for musikkterapitimer synes jeg at det er urovekkende at vi ikke har prosedyrer for hvordan en musikkterapitime skal foregå. Spørsmålet er hvor etisk riktig det er å gi en behandling, uten beskrivelse av hva behandlingen skal inneholde. Hvem kan motta musikkterapi, hvem kan henvise til musikkterapi, hvordan skjer prioritering av hvem som skal få musikkterapi når musikkterapeuten har ventelister? Det finnes så mange flere spørsmål rundt musikkterapi i spesialisthelsetjenesten, hvor prosedyrer kan være utgangspunktet for et svar.

Musikkterapeuter har egne yrkesetiske retningslinjer vi skal forholde oss til (CREO, 2022), og musikkterapeuter i spesialisthelsetjenesten har prosedyrer i helseforetaket de skal følge på egen arbeidsplass. Selv om vi har disse separate regelverkene og retningslinjene, har Helse Fonna sett det nødvendig med ytterlige presiseringer for å kunne ha musikkterapi som et eget forsvarlig og fullverdig behandlingstilbud innenfor det rammeverket som spesialisthelsetjenesten krever. Helseforetakets eksisterende prosedyrer og de yrkesetiske retningslinjene for musikkterapeuter ble da en del av grunnlaget for utviklingen av prosedyrer for musikkterapi i Helse Fonna. Prosedyrer skal revideres og forandres på ved behov med jevne mellomrom. Prosedyrene kan i visse tilfeller også brytes der det er faglige begrunnelser på hvorfor en ikke følger dem. I tilfelle skal brudd på prosedyrer dokumenteres. Det er heller ikke slik at prosedyrer for behandling skal være så spesifikke at det blir umulig å følge dem. Og ulike arbeidsplasser kan nok kreve ulike prosedyrer for musikkterapi, for eksempel FACT, åpne og lukkede poster, BUP, DPS, AFR, osv.

Rammeverk for spesialisthelsetjenesten

Rammeverk for spesialisthelsetjenesten består av komplekse lover og forskrifter, for eksempel loven om spesialisthelsetjenesten (2024). Kort fortalt sier denne loven at en skal gi nødvendig helsehjelp til alle, med en plikt om forsvarlighet i helsehjelpen som gis (Bahus, M. 2024).

Under forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse og omsorgstjenesten har våre ledere et virksomhetsansvar for helseforetaket de er leder for (2016, § 1-1). I denne forskriften pålegges det også en internkontrollplikt av behandlinger som utøves i helseforetaket (2016, § 1-2). En internkontrollplikt som ikke kan gjennomføres for musikkterapi når vi ikke har prosedyrer for musikkterapeutisk behandling. Videre består rammeverket i spesialisthelsetjenesten av lov om pasient og brukerrettigheter, forskrift om pasientjournal, musikkterapeuter i spesialisthelsetjenesten er underlagt helsepersonell-loven, m.m. Overordnet krever rammeverket at all behandling i spesialisthelsetjenesten skal omhandle en forsvarlig helsetjeneste og pasientsikkerhet. I de fleste helseforetakene sikres dette gjennom styringsdokumenter og behandlingsprosedyrer som helseforetakene samler i en database som er tilgjengelig for alle ansatte. Prosedyrene er tuftet på lovverk, forskning og nasjonale retningslinjer, m.m. Uten prosedyrer for musikkterapi blir det problematisk å etterkomme nevnte krav og rammeverk til spesialisthelsetjenesten, og lovverket det er tuftet på.

Pasientsikkerhet

Musikkterapi ønsker ofte å fremheve viktigheten av brukermedvirkning i behandlingen vi gir. Uten prosedyrer for musikkterapeutisk behandling synes jeg at gode intensjonene om brukermedvirkning faller bort, da musikkterapi uten prosedyrer gjør det vanskelig for pasienten å vite hvilke rammer behandlingen skal ha. Uten klart definerte roller for musikkterapeuter og rammebetingelser, m.m, vil eventuelle uønskede hendelser, da utover de primære konsekvenser det har for pasienter og andre berørte, kunne få svært negative effekter for musikkterapifeltet i spesialisthelsetjenesten. Prosedyrer vil da kunne være en trygghet for både musikkterapeuter, behandlere som har hovedansvar for behandlingen, og pasienten selv.

En uønsket hendelse kan for eksempel være at en pasient klager på behandlingen. Men hvilken behandling er det å klage på, når det ikke finnes prosedyrer for behandlingen i helseforetaket? En av de mest grunnleggende rettighetene pasienter har jf. pasient og brukerrettighetsloven (2024, §7-2) , er å kunne opprette klagesak. Ved en eventuell klagesak blir bevisbyrden i saken svært vanskelig for alle parter involvert uten prosedyrer å vise til. En skal ikke gi en behandling som pasienter skal klage på. Og som individuell terapeut kan en være bevist på etisk praksis uten prosedyrer for behandling. Men vi som profesjon i spesialisthelsetjenesten skal sikre pasienter retten til å kunne klage på behandling og dets kvalitet, og etterkomme innholdet i lov og forskrift om pasient og brukerrettigheter.

Tillit til profesjonen

Uten prosedyrer for hvordan musikkterapi forvaltes og utføres i spesialisthelsetjenesten fremstår det for meg som musikkterapeuter blir overlatt til seg selv der de jobber. I et sosialdemokratisk samfunn er det for meg bekymringsfullt at offentlige midler går til en behandling i et offentlig helsevesen uten godkjente prosedyrer for den behandlingen, slik andre profesjoner har. Hvorfor skal musikkterapeuter være et unntak?

Uten prosedyrer for behandling gis den enkelte musikkterapeut for mye makt og personlig ansvar for hvordan behandling gis. Da er det stor risiko for at pasienter får svært ulik behandling i musikkterapi, avhengig av hvilken musikkterapeut de møter, som igjen kan være uheldig for behandlingen. Det er ikke lenge siden leger og psykologer fikk mye kritikk av helsedirektoratet av nettopp denne grunnen, og fikk pålegg om å følge pasientforløp og veiledere for behandling (2015-2016, Mld. St. 12). Dermed kan en også si at musikkterapi i dag er på samme sted som resten av psykisk helsevern var for 30 år siden.

Unødig frykt for lover og regler

Etter at Helse Fonna implementerte prosedyrer for musikkterapi opplever jeg ikke det som begrensende for arbeidet jeg utøver. Med prosedyrer for musikkterapi opplever jeg en tryggere hverdag i min jobb, hvor behandlingen er mer målrettet og har en større forsvarlighet i helsehjelpen som gis. Jeg opplever at forventninger fra kollegaer, pasienter og pårørende er mer avklart. Hvor rollen som musikkterapeut også har en tydeligere ramme, slik Nebelung (2023) skriver om kan være en utfordring når det kommer til å jobbe som musikkterapeut.

Jeg opplever at brukermedvirkning fra pasienter i musikkterapitimene er ivaretatt med prosedyrer, da musikkterapien fortsatt har utgangspunkt i deres behov, ønske, initiativ, prosess, person, bakgrunn, preferanser, interesser og muligheter. Med prosedyrer for behandling mener jeg at en hvilken som helst musikkterapeut kan gjøre samme jobben jeg gjør i Helse Fonna, noe som gjør meg svært glad. Musikkterapi har nå krav for hva som i det minste forventes av musikkterapeuten som gir en behandling, som igjen kan sikre kontinuitet. En kontinuitet som kan oppfylle et annet mål med prosedyrer, nemlig at alle med samme utdannelse kan gjøre den samme jobben. Dermed opplever jeg også en større tilhørighet til profesjonen og min egen yrkesidentitet. Sammen er vi sterkere. Og med prosedyrer for musikkterapi i spesialisthelsetjenesten har vi et bedre felles grunnlag for å kvalitetssikre og utvikle tjenestene våre, uten at musikkterapeuter trenger å sitte på hver sin haug.

Gode intensjoner er ikke nok

Det er et kjent sitat som sier at: “veien til helvete er brolagt med gode intensjoner”. Slik jeg leser den nye etableringshåndboken for musikkterapi i rus og psykisk helse er den full av gode intensjoner uten å tilstrekkelig omfatte hva som faktisk kreves for å ha musikkterapi som et helhetlig, pasientsikkert, faglig forsvarlig behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten, tilpasset rammeverket og kravene spesialisthelsetjenesten har. Vi har, etter min mening, et livsnødvendig behov for prosedyrer for musikkterapeutisk behandling i spesialisthelsetjenesten, som jeg håper denne teksten har fått frem.

Vi må huske på at vi treffer pasienter i terapi av en grunn. Vi skal møte pasienten med respekt, vilje til forståelse og med en forsvarlighet i helsehjelpen vi gir til pasienten for den grunnen, som også ivaretar pasientsikkerheten. Da er ikke gode intensjoner om å hjelpe i selv godt nok innen spesialisthelsetjenestens rammeverk. Det kan være at pasienten i musikkterapirommet har behov for et «frirom» slik som Wikne, Myrseth og Tuestad skriver (2024), og det kan også være et klinisk mål i seg selv å tilby om pasientens behov tilsier det. Og det kan være at grunnen til at en pasient er i behandling kan jobbes direkte med i musikkterapi, som for eksempel sangskriving om traumeopplevelser. Uansett grunn, skal dette kunne dokumenteres og oppgis i planen for behandlingen hvordan det er tenkt å jobbes med i musikkterapitimene. Alt som vedrører den konkrete tilnærmingen kan og bør komme frem i prosedyrer for behandling i musikkterapi så lenge prosedyrene er grunnleggende nok for å øke pasientsikkerheten og forsvarligheten til behandlingen, men ikke så spesifikke at de for eksempel hemmer brukermedvirkning.

Det er på tide at vi som profesjon tar oss selv seriøst og fremstiller oss som en forsvarlig behandling. Hvordan skal ellers andre profesjoner i helsevesenet ta oss seriøst? Anbefalinger i nasjonalfaglige retningslinjer for behandling (som nå er avpublisert) er ikke bærekraftig nok! Den nasjonale behandlingsteksten for musikkterapi er en god og beskrivende tekst, men for generell for kravene spesialisthelsetjenesten har. Det samme gjelder omtaler av musikkterapi i ulike modellbeskrivelser for behandlingstilnærminger.

Jeg håper alle musikkterapeuter i spesialisthelsetjenesten lager egne prosedyrer sammen med sine ledere. På den måten utvikles også fagfeltet. De musikkterapeutene i spesialisthelsetjenesten som ønsker kan gjerne ta kontakt med Helse Fonna for tilgang til prosedyrene som er utviklet der. Prosedyrene for musikkterapi utviklet så langt omhandler “henvisning”, “journalføring”,”maler og fraser i dips”, “individuellbehandling”, “gruppebehandling”, “fremføringer, konserter og publikasjoner”, “definisjoner, rammer og trygghet” og “avslutning av behandlingsforløp”. Til slutt håper jeg at forfatterne av etableringshåndboken kan åpne om sine prosesser rundt innspill til etableringshåndboken, hvorfor ikke forslaget om prosedyrer kom med i den nye utgaven, og at prosedyrer for behandling en gang får plass i etableringshåndboken for musikkterapi i rus og psykisk helse.

Forfatterne av Etableringshåndboka er forelagt kronikken og gitt tilsvarsmulighet.

 
Haakon R. Tveit
Forrige

Musikkterapi i helsetjenestene: Veier mot etablering og kvalitet
Neste

Uten psykoseretningslinje, men mye å støtte seg til