Musikkterapien har aldri blitt voksen og kjedelig

Innlegg
Skrevet av Vegard Wikne

Av:

Vegard Wikne
wikne@me.com

Musikkterapeut ved Betanien DPS

«Det er ikke det samme som en psykologtime. Det er noe helt spesielt. Det gir så mye»

Slik beskriver Arve, en bruker i psykisk helsevern, sin opplevelse med musikkterapien i WHO-filmen Art and Health Stories: Arve (WHO, 2021). Ordene hans peker på noe grunnleggende ved musikkterapi – den har verdi nettopp fordi faget er annerledes og tilbyr noe annet enn tradisjonell behandling. Dette fikk meg til å reflektere: Hvordan passer musikkterapi inn i et helsevesen som stadig blir mer standardisert og "profesjonalisert"?

De fleste musikkterapitilbudene vi har i dagens spesialisthelsetjeneste har blitt til gjennom nybrottsarbeid – initiert av musikkterapeuter som har formet tjenestene ut fra sine egne styrker og verdiene i den norske musikkterapitradisjonen. Denne tradisjonen setter mennesket foran diagnosen, vektlegger fellesskap og kontekst, og bygger på relasjon og grunnleggende menneskelige behov. Resultatet er en implementering av musikkterapi som ikke tilpasses systemet, men heller preger det med sin egenart. Fagfeltet har vokst betydelig innen spesialisthelsetjenesten i psykisk helsevern i Norge. I Bergen er musikkterapeuten fast inventar på DPSet. Ved min egen arbeidsplass, Betanien DPS, har musikkterapistillingen økt fra 20 % i 2017 til 200 % i 2025.

Vi står nå ved et veiskille. Nylig deltok jeg i en debatt på Polyfonkonferansen om prosedyreutvikling i musikkterapi innen psykisk helsevern. Mange i panelet uttrykte et ønske om å styrke fagfeltets kompetanse og en profesjonalisering av faget – en slags “opprustning” i tråd med systemet – gjerne også gjennom en spesialiseringsmodell lik den psykologene benytter i dag.

Med denne artikkelen ønsker jeg å belyse noen av fallgruvene vi må være oppmerksomme på i denne prosedyreutviklingen. Prosedyrer kan være verdifulle – de kan skape trygghet for både brukere og terapeuter, og bidra til fagets videreutvikling og formidling. Som musikkterapeut Tveit beskriver i sin kronikk rundt temaet. Samtidig risikerer vi at en overdreven tilpasning til et stadig mer standardisert system gjør at vi mister essensielle deler av faget. Denne spenningen speiler en større utvikling i norsk helsevesen, der nyliberalistiske styringsmodeller gradvis har endret hvordan helsetjenester organiseres og vurderes.

Nyliberalisme i norsk helsevesen

Norsk helsevesen har siden slutten av 90-tallet blitt mer markedsorientert og nyliberalistisk. I 1997 ble Innsatsstyrt Finansiering (ISF) innført, der sykehus får økonomisk støtte basert på antall pasienter, diagnoser og behandlinger, målt gjennom DRG-poeng (diagnoserelaterte grupper). Denne utviklingen følger en internasjonal trend inspirert av nyliberalistisk politikk fra Thatcher (Storbritannia) og Reagan (USA) på 1980- og 1990-tallet, med fokus på markedsfrihet og privatisering. Dette førte til innføring av New Public Management (NPM) i offentlig sektor, også i helsevesenet. NPM innebærer:

  • Konkurranseutsetting – private aktører konkurrerer om offentlige kontrakter.

  • Resultatmåling – suksess måles i antall behandlede pasienter og ventetidsreduksjon.

  • Kostnadseffektivitet – tjenester leveres innenfor stramme budsjetter.

I 2002 tok Norge et nytt steg mot en NPM-tilnærming i helsevesenet. Jens Stoltenbergs sykehusreform førte til at sykehusene ble overført fra fylkeskommunalt til statlig eierskap, samtidig som en bestiller-utfører-modell ble innført i spesialisthelsetjenesten. Målet var å åpne for konkurranse i spesialisthelsetjenesten, øke effektiviteten og redusere kostnadene per pasient. NPMs fokus på effektivitet, resultatmåling og evidensbasert praksis har økt behovet for spesialisert kompetanse. Stoltenbergs reform forsterket dette ved å sentralisere helsevesenet og samle spesialistkompetanse på færre steder. Innføringen av pakkeforløp har ytterligere styrket denne utviklingen, der behandlere må følge standardiserte prosedyrer og levere målbare resultater. Dette har gjort terapeutrollen mer spesialisert og teknisk, med økte krav til formell kompetanse og målrettet behandling.

Fallgruve 1 - Kostnadseffektivitet og kortsiktige resultater

Musikkterapi tar tid. Tid til å bygge relasjoner, utforske musikkens terapeutiske potensial og skape varige endringer i brukeres liv. Hvis terapien må tilpasses korte og “effektive” pakkeforløp, risikerer vi å skape “svingdørspasienter” – hvor symptomene reduseres nok til å avslutte behandlingen, men de underliggende behovene forblir uadressert. Musikkterapien kan også stå i fare for å bli et verktøy for å avlaste overarbeidede psykologspesialister gjennom korte forløp med musikkaktiviteter, pedagogikk og lek (gjerne i grupper), snarere enn gjennomgripende og langsiktig terapeutisk arbeid. DRG-poengene renner inn, og mål om aktivitet kan enkelt hukes av i pakkeforløpet, men de underliggende behovene og en bærekraftig vei videre for brukerne risikerer å bli nedprioritert.

God musikkterapi handler ikke om å redusere symptomer, men om å gi tid, rom og frihet til individuell prosess, bedring og selvoppdagelse. Ikke minst handler musikkterapi om å klare å skape recovery-nærende sosiale omgivelser (Wikne, 2024) hvor klientene våre kan blomstre over tid og skape veier ut i samfunnet.

Fallgruve 2 - Standardisering

I et helsevesen der standardisering står sterkere og sterkere, risikerer vi å miste det som gjør musikkterapi unikt. Musikkterapi er ikke en standardisert prosedyre, men en dynamisk, kreativ og relasjonell prosess som tilpasses hver enkelt pasient og kontekst. En av styrkene ved musikkterapiutdanningen er at den rekrutterer en mangfoldig gruppe studenter. I stedet for å basere opptaksprosessen utelukkende på karakterer, inkluderer studiet et prøvespill, der søkere får mulighet til å vise sine musikalske ferdigheter og personlige kvaliteter. Dette bidrar til å skape et fagmiljø med mennesker fra ulike bakgrunner og med ulike ressurser. Musikkterapeuten er altså heller ikke en standardisert enhet.

Standardisering må aldri gå på bekostning av fleksibilitet, individualisering og utøvelse av unike kvaliteter ved hver enkelt musikkterapeut. Hver musikkterapeut har en egen palett av personlige og musikalske kvaliteter, som det bør skapes rom til i prosedyreutviklingen.

Fallgruve 3 - Spesialisering og profesjonalisering

I musikkterapifeltet diskuteres nå spesialistutdanning og profesjonalisering – vi skal passe bedre inn i et mer spesialisert og teknisk system. Når det gjelder psykosefeltet, hvor jeg jobber, er jeg overbevist om at jeg ville ha mistet min relasjonelle posisjon hos mange brukere dersom jeg skulle hatt behandlingsansvaret deres. Det ville føltes kunstig og upassende – på samme måte som å skrive ”pas.” eller pasient i journalnotater (noe jeg ikke gjør, jeg bruker fornavn). Det skaper en unødvendig avstand og gir inntrykk av en tydelig behandler-pasient-dynamikk, som ikke reflekterer kontakten i musikkterapi. I mine øyne passer ikke spesialistrollen til musikkterapeuten. En musikkterapeut skal først og fremst være et menneske du kan bli kjent med, en som skaper rom for positiv samhandling og utfoldelse – ikke en ekspert du oppsøker for å få spesialisert klinisk musikkterapi.

Jeg tror ikke spesialisering vil gi bedre musikkterapeuter i spesialisthelsetjenesten. Det kan derimot føre til at vi får musikkterapeuter med mer kunnskap om diagnoser – noe som potensielt kan skape et større, bevisst eller ubevisst, fokus på nettopp diagnoser. Vi kan også ende opp med musikkterapeuter som ønsker en hverdag mer lik de andre spesialistene på DPS, hvor kvelds-, helge- og konsertarbeid fases ut til fordel for en mer behagelig arbeidstid. Og dersom spesialiseringen skulle innebære et behandleransvar, vil musikkterapeuter få en maktposisjon som i mine øyne ikke kler yrket.

«Vi tar en gjennomgang av vedtaket ditt etter bandøvingen, forresten …» Bare tanken på et slikt scenario viser hvor feil retning dette kan ta.

La oss ikke bli voksne og kjedelige

Som leder for allmennpoliklinikken på Betanien DPS, Thomas Høiseth, sa i prosedyredebatten på Polyfonkonferansen (parafrasert):

"Musikkterapien har vært en ung voksen, og nå er det på tide å vokse opp."

Men kanskje er det nettopp fordi musikkterapien aldri har blitt voksen og kjedelig at den fungerer så godt i et rigid, profesjonelt og til tider upersonlig system? Som Arve uttrykte så enkelt og treffende i introduksjonen oppleves ofte musikkterapi som noe “helt annet” enn annen terapi. Det er en annen tone, en annen følelse, en annen relasjon. Flere studier bekrefter denne opplevelsen (Solli, 2014; Wikne, 2024). Jeg mener at en av tingene som gjør musikkterapi så virkningsfullt, er nettopp friheten fra diagnosefokus og de tradisjonelle rammene for terapi. Musikkterapi skal skille seg ut – det skal være et rom med lavere skuldre, en mer uformell, leken atmosfære og en relasjon som skiller seg fra den klassiske behandler-pasient-dynamikken. På musikkrommet kan mennesker møtes som medmennesker – ikke først og fremst som pasient og terapeut.

I stedet for å legge for stor vekt på profesjonalisering, standardisering og “kompetanseheving”, må vi kjempe for en musikkterapi som forblir menneskelig, likeverdig og forankret i hverdagen. Vi må ikke la oss begrense til et kontor, med faste arbeidstider fra 08.00 til 15.30, uten rom for en musikkafé på en rød dag. Hvis vi hever oss for høyt på den faglige hesten, risikerer vi å miste kontakten med dem vi er her for å hjelpe og vår egen fagånd.

Jeg mener at prosedyreutviklingen innen musikkterapi ikke bør handle om å tilpasse oss systemet, men heller om å utfordre det. La systemet lære av oss. La oss bevare det som gjør faget unikt – la oss være annerledes.

Jeg velger å avslutte med avslutningsteksten fra filmen om Arve, nevnt innledningsvis:

“The arts can provide alternative treatments where standard options have failed” (WHO, 2021).

Vegard Wikne (Foto: Jenny Grotmol)

Featured
Musikkterapien har aldri blitt voksen og kjedelig
Fagmiljøets ansvar må komme frem i etableringshåndboken
Prosedyrer for musikkterapi i kommunalt psykisk helsetilbud for barn, ungdom og familiar: Legitimitet og struktur
Ja takk til godt gjennomtenkte prosedyrer for musikkterapi
Det nødvendige steget fra gode intensjoner til prosedyrer — musikkterapeutisk behandling i spesialisthelsetjenesten
Vegard Wikne
Neste

Fagmiljøets ansvar må komme frem i etableringshåndboken