Prosedyrer for musikkterapi i kommunalt psykisk helsetilbud for barn, ungdom og familiar: Legitimitet og struktur

Av:

Kaja Elise Enge
Musikkterapeut, Barne- og familiehjelpen Bergenhus/Årstad, Bergen Kommune.
Kaja.Enge@bergen.kommune.no

Publisert: 07.03.2025

Etableringshandboka for musikkterapi i helsetjenester for psykisk helse og avhengighet beskriv fleire aspekt av å etablere musikkterapipraksis og gir konkrete og praktiske råd (Kielland, Solli & Trondalen, 2024). I ein kronikk etterlyser Haakon R. Tveit beskriving av prosedyrar for musikkterapi i Etableringshandboka (Tveit, 2025). Prosedyrar for musikkterapi ser ikkje ut til å være særlig utbredt i eksisterande praksis, og derfor ikkje inkludert i boka, sidan ein her formidlar grunnleggande, eksisterande kunnskap (Kielland et al., 2025). Sidan eg opplever det å ha prosedyrar som nyttig, vil eg derfor skrive litt om korleis vi i har arbeidd med prosedyrar på min arbeidsplass i Barne- og familiehjelpen, Bergen kommune.

Personleg hadde eg ikkje høyrd om prosedyrar før eg fekk i oppdrag å lage dei. Eg visste ingenting om korleis prosedyrar pleier å være, kva funksjon dei har og kvifor dei var viktig. Eg trur det ville tatt ganske lang tid før eg sjølv hadde kome på at vi burde ha prosedyrar for musikkterapi, og eg mistenker at eg ikkje er den einaste musikkterapeuten som ikkje har eit spesielt nært forhold til prosedyrar. Heldigvis hadde eg ein leiar som visste meir om dette enn meg, og sette i gang prosessen. Å få på plass prosedyrar er eit leiaransvar, og ikkje noko som fagpersonar pleier å måtte forholde seg til (utanom å prøve å følgje dei).

Ramme inn mulighetene

Barne- og familiehjelpen er eit kommunalt psykisk helsetilbod for barn, ungdom og familiar. Det vart etablert i 2017, for å styrke kommunen sitt psykisk helsetilbod. Barne og familiehjelpen er tverrfagleg, med ulik type kompetanse om psykisk helse, utvikling og familierettleiing. Barne- og familiehjelpen tek i mot barn og ungdom med lettare psykiske helseutfordringar, familiar som av ulike grunnar treng ekstra støtte og foreldre som har behov for rettleiing. Vi er samlokalisert med helsestasjon, barnevern og ergo-fysioterapitenesta for barn og unge.  Det finst liknande tilbod i andre kommunar Noreg, men, så vidt eg veit, ingen som har musikkterapi som ein del av tilbodet.

Prosedyrane for musikkterapi vart laga i forbindelse med oppstarten av musikkterapitilbodet i 2020. Etaten har prosedyrer for ei rekke ting, bla ulike typer brukerforløp, kartleggingssamtaler, barns medvirkning, samhandling mellom ulike tenester, m.m. Prosedyrene blir vedtatt av etatens kvalitetsutvalg, og revidert jevnlig. Prosedyrar er altså ein del av kommunens kvalitetssystem og regulerer praksis.

“Prosedyrane er ganske generelle, og beskriv ikkje konkret musikkterapeutisk oppfølging eller ulike musikkterapeutiske tilnærmingar, men dannar rammer rundt praksis og sikrar arbeidsflyt.”

Prosedyrane for musikkterapi i Barne- og familiehjelpen beskriv følgande: Inntak, Tverrfaglig samarbeid, Journalføring og dokumentasjon, Brukarmedverknad, og Evaluering og videreutvikling av musikkterapi. Prosedyrane er ganske generelle, og beskriv ikkje konkret musikkterapeutisk oppfølging eller ulike musikkterapeutiske tilnærmingar, men dannar rammer rundt praksis og sikrar arbeidsflyt. I tillegg til prosedyrane har vi to utrednings- og implementeringsrapportar, som beskriv meir konkret målgruppe og praksisutforming. Rapportane dannar bakgrunn for utforming av prosedyrane, men er ikkje på same måten ein del av kommunens kvalitetssystem og er difor ikkje like forpliktande.

På eit meir overordna nivå, har prosedyrar for musikkterapi vore viktig fordi eg opplev at det bidrar til legitimitet og ei oppleving av å høyre til i organisasjonen. I praksis dannar prosedyrar rammar for korleis eg skal gjere jobben min. Dette er nyttig, når ein er innhaver av ein profesjon med eit svært breitt mulighetsrom. Dei av prosedyrane som har hatt mest betydning for meg til no, er punkta som beskriv Tverrfagleg samarbeid og Evaluering og  vidareutvikling av musikkterapi. Sjølvsagt er prosedyrar for inntak, journalføring og brukarmedverknad veldig viktig, men her følg musikkterapitilbodet meir eller mindre same tilnærming som andre tilbod og prosedyrens funksjon er difor å klargjere at musikkterapi skal følgje same retningslinjer som andre tilbod.

Tverrfagleg samarbeid

I sin kronikk skriv Tveit at utan prosedyrar kan musikkterapeuten lett bli overlate til seg sjølv. Forfatterane av Etableringshandboka viser i sitt svar til at musikkterapi i spesialisthelsetenesta er ein del av eit tverrfagleg samarbeid, som beskrive i Helsedirektoratets pasientforløp. Dette temaet, tverrfaglig samarbeid, har eg blitt ekstra opptatt av, av fleire grunner. For det første er det viktig å vere klar over at pasientforløpet det blir vist til gjeld for oppfølging av vaksne. Sjølv om eg og Tveit arbeider i ulike system (kommunale tenester/spesialisthelsetenesta), arbeider vi begge med barn og unge. Eg opplev det foreløpig ikkje som avklart korleis musikkterapi best kan integrerast i tverrfaglege tilbod retta mot barn og unge sin psykiske helse. Videre oppfattar eg det slik musikkterapeutar ofte er den einaste musikkterapeuten på arbeidsplassen. Å være aleine er ofte krevande og kan utgjer ein risiko for trivsel og helse på jobb (Ottesen og Torsvik, 2024). Gode tverrfaglege samarbeid kan difor vere ei viktig støtte, men er ingen sjølvfølge.

Tverrfaglege tilbod blir framheva i fleire styringsdokument, også for kommunal sektor både nasjonal og lokalt (sjå f.eks Helsedirektoratet sin nasjonale veileder for psykisk helsearbeid barn og unge, 2023). Sidan musikkterapi sjeldan er ein del av (kommunale) psykiske helsetilbod for barn og unge har vi ikkje så mykje erfaring å lene oss på. Dei fleste av mine kollegaer har største delen av sitt yrkesliv gjort jobben sin utan å samarbeide med ein musikkterapeut. Sjølv har eg heller ikkje fått anledning til å utforske tverrfagleg samarbeid i utstrekt grad. Det er ingen automatikk i at vi klarer å gjere jobben vår på ein ny måte og veit korleis vi skal legge opp tverrfagleg samarbeid, sjølv om det står beskrive i styringsdokument. For at vi skal få det til, er det viktig å ha tydelege rammer og føringar for tverrfagleg praksis på arbeidsplassen. Det er til dømes ikkje nok å informere om musikkterapi til andre fagpersonar – musikkterapeutar treng også god innsikt i korleis andre fagpersonar jobbar. Dessutan treng ein system og rammer som gir rom for å utforske korleis tverrfagleg praksis kan gjerast best mogleg. På min arbeidsplass har vi i det siste sett i gang «miniprosjekt» der vi testar ut ulike former for tverrfagleg samarbeid. Då får vi mulighet til å tenke saman, lærer frå kvarandre, og kan få ein tydelegare forståing for kvarandre sin kunnskap og kva rolle ein har i samarbeidet. Her opplev eg at lokale prosedyrar som sei noko om tverrfagleg samarbeid er ei god og viktig støtte.

Praksis og praksisutvikling

Det neste punktet eg kort vil framheve, er Evaluering og vidareutvikling av musikkterapi. Sjølv om dette punktet også kunne høyrd heime i f.eks ei stillingsbeskriving, er det for meg nyttig at det står i prosedyrane. Sidan musikkterapi var (og er) nytt i vår etat, og det eksisterer lite kunnskap om det frå før i denne konteksten, er det viktig å anerkjenne at praksis og praksisutvikling ofte er to sider av same sak. Det er ikkje uvanleg at musikkterapeutar har ansvar for utøvande praksis i tillegg til å utvikle tilbodet. Dette er ein krevande arbeidssituasjon, og dei fleste andre faggrupper er ikkje i ein tilsvarande situasjon. Med høgt arbeidspress og ventelister kan fagutvikling være vanskeleg å prioritere. Derfor har det vore viktig for meg at det står beskreve i våre prosedyrar og er ein legitim del av stillinga.  Tid, ressursar og nettverk må være tilgjengeleg, slik at musikkterapeuten ikkje blir aleine med eit altfor stort ansvar.

Oppsummert tenker eg at prosedyrar, eller liknande forpliktande praksisbeskrivingar, bidrar til ei viktig avklaring og strukturering av musikkterapeutens arbeidssituasjon og praksisutøving. Musikkterapifeltet er så veldig breitt, og som alle musikkterapeutar veit, så er det ikkje alltid stjerneklart korleis ein skal gjere jobben. Praksis avheng av så mykje, og er ofte eit resultat av eit samspel mellom arbeidsstad, brukargrupper og eigen formelle og uformelle kompetanse. Når ein skal beskrive praksis kan ein bruke ord som  «behandling» og «band» i same andedrag, og då kan ting lett bli litt uklart. Til neste oppdatering av handboka, tenker eg det er nyttig med fokus på prosedyrar eller liknande forpliktande praksisbeskrivingar. Samtidig må slike anbefalingar baserast på erfaring. Forfattarane for handboka har eit ansvar for å kunne stå inne for det dei skriv, og det kan dei ikkje utan tilgjengeleg kunnskap. Så, her må vi tenke i fellesskap og både teste ut og skrive litt eller fortelje om dei erfaringane vi gjer oss, og skape kunnskapen som trengs for å ta gode val.

---

Referanser:

Helsedirektoratet (2023). Psykisk helsearbeid barn og unge. Nasjonal veileder. Psykisk helsearbeid barn og unge - Helsedirektoratet

Kielland, T., Solli, H. P. P., Trondalen, G. (2024). Musikkterapi i helsetjenester for psykisk helse og rus. En etableringshåndbok. Norges musikkhøgskole/CREMAH.

Kielland, T., Solli, H. P. P., Trondalen, G. (2025). Musikkterapi i helsetjenestene. Veier mot etablering og kvalitet. Tidsskriftet Musikkterapi. https://www.tidsskriftetmusikkterapi.no/innspill/2025/02/17/musikkterapi-i-helsetjenestene

Ottesen, M. G., Torsvik, G., K., L. (2024). Utbrenthet og omsorgstretthet blant musikkterapeuter. [Poster].  Polyfon konferansen 2024.

Tveit, H. R., (2025). Det nødvendige steget fra gode intensjoner til prosedyrer – musikkterapeutisk behandling i spesialisthelsetejenesten. Tidsskriftet Musikkterapi. https://www.tidsskriftetmusikkterapi.no/innspill/2025/02/06/det-noedvendige-steget

---

Kaja E. Enge. Foto: Privat

---