Fagmiljøets ansvar må komme frem i etableringshåndboken

Innlegg
Skrevet av Haakon R. Tveit

Av:

Haakon R. Tveit haakon.raa.tveit@helse-fonna.no

Musikkterapeut – BUP Haugesund. Helse Fonna HF

Takk for svar på innlegget, og åpenheten om prosessene rundt innspill til den nye utgaven av “Musikkterapi i helsetjenester for psykisk helse og avhengighet. En etableringshåndbok” (Kielland, Solli og Trondalen, 2024). Det er flott å lese et positivt syn på prosedyrer. Jeg vil allikevel komme med noen presiseringer og innspill til svaret da jeg opplever at vi har ulik forståelse for prosedyrer, og jeg reagerer på noe av argumentasjonen om hvorfor innspillet om prosedyrer ikke kom med i den nye utgaven av etableringshåndboken. Jeg vil også takke Bjotveit (2025) for et godt innlegg om viktige teoretiske perspektiv som vi må ha med oss når vi jobber med å formulere spesifikke prosedyrer. Det fyller ut mitt innspill hvor jeg prøvde å fremme nødvendigheten av prosedyrer på et systemisk overordnet nivå.

Jeg ønsker ikke at etableringshåndboken skal inneholde spesifikke formulerte prosedyrer. Og det er gjerne her forfatterne sikter til at en videreutvikling av praksis eller faglig koordinering med spesifikke prosedyrer ligger utenfor håndbokens mandat (Kielland, Solli og Trondalen 2025). Men selv om innholdet i prosedyrer er lokale bestemmelser for hvordan en behandling administreres og forvaltes, så er det fortsatt er det et nasjonalt krav og lovverk som tilsier at prosedyrer skal eksistere. Med slike nasjonale føringer for prosedyrer som jeg prøvde å fremme med innlegget mitt, vil jeg si at det faller inn under etableringshåndbokens overordnede rammeverk for etablering av musikkterapi.

Å referere til manglende utbredelse av prosedyrer for musikkterapi i spesialisthelsetjenesten som et argument for å ikke ta med innspill om prosedyrer i nye utgaven av etableringshåndboken, blir for meg en argumentasjon som er med på å bidra til å opprettholde at vi som profesjon ikke følger/ikke skal følge kravene og lovverket til spesialisthelsetjenesten. Det synes jeg er en feilvurdering, hvor et slikt manglende krav burde vært et tydelig argument for å få på plass prosedyrer, også i etableringshåndboken.

Vårt ansvar som fagmiljø

Kielland, Solli og Trondalen (2025) viser også til “Ifølge Helsedirektoratet legges her ansvaret for å etablere lokale prosedyrer på virksomhetsledelsen, og ikke på den enkelte terapeut eller yrkesgruppe”. Her blir forfatternes tolkning av Helsedirektoratet for meg en ansvarsfraskrivelse jeg som praktiserende musikkterapeut ikke ønsker å stille meg bak. Dette kan også tolkes som en kritikk til virksomhetsledere som har ansatt musikkterapeuter uten å utvikle egne prosedyrer, noe som er uheldig. Spesielt når det er et eget delkapittel som heter “lederoppgaver etter oppstart” i Etableringshåndboken (Kielland, Solli og Trondalen, 2024, kap. 3.2). Som musikkterapistudent på ulike praksisplasser i spesialisthelsetjenesten antok jeg at prosedyrer alt var på plass, og jeg måtte ta et oppgjør med min egen gode tro når jeg oppdaget at det ikke var det. Her er det vi som fagmiljø som må ta ansvar for å få med våre ledere i dette arbeidet. Et ansvar som bør komme frem i etableringshåndboken.

Videre argumenterer Kielland, Solli og Trondalen (2025) med Helsedirektoratets melding om pasientforløp:

“På overordnet nivå, vil vi trekke fram at når musikkterapi er del av et tverrfaglig team i spesialisthelsetjenesten, gjelder forutsigbarheten og kvalitetskravene i pakkeforløpene på lik linje for alle profesjoner”.

Her stiller jeg meg spørsmålet: Hvordan forventer en at forutsigbarheten og kvalitetskravene er på lik linje i praksis, når vi ikke spiller etter de samme reglene og kravene til kvalitet som våre kollegaer gjør, uten prosedyrer? En kan også tenke seg hvordan helsedirektoratet stiller seg til å gi og administrere en behandling i spesialisthelsetjenesten som det ikke er prosedyrer for…

Ikke en kritikk av utdanningene

Innlegget mitt var ikke rettet som en kritikk mot musikkterapiutdanningen (Tveit, 2025). Prosedyrer handler om hvordan en skal sikre og etterkomme kvalitet i behandlingen som en praktiserer i jobb i spesialisthelsetjenesten etter endt utdanning. Kvaliteten her sikres da gjennom lovpålagt internkontroll av behandlinger som utføres i et helseforetak, med andre ord hvordan en kan sørge for at musikkterapeuter fortsetter å gjøre en god jobb. Jeg vil også understreke at uavhengig av hvilken grunnutdanning eller profesjonsutdanning en har, så må alle i spesialisthelsetjenesten følge prosedyrer i virksomheten de jobber i.

Prosedyrer kan bidra til felles grunnlag

Med å si at “musikkterapeuter er overlatt til seg selv” sikter jeg ikke til manglende tverrfaglig samarbeid med andre profesjoner (Tveit, 2025). Jeg mener at musikkterapeuter står alene som musikkterapeut til å utøve profesjonen sin slik de vil, uten et større felles grunnlag for profesjonen å utøve musikkterapi fra, som er forankret i helseforetakene de jobber i. Prosedyrer kan gi/utvide/klargjøre et slikt felles grunnlag. For eksempel står det flere steder i etableringshåndboken at “musikkterapeuten etablerer et system for inntak og ventelister” (Kielland, Solli og Trondalen, 2024). Denne setningen er for meg et eksempel på at musikkterapeuter er overlatt til seg selv i foretaket de jobber i. Under lederoppgaver i etableringshåndboken står det “å stå alene til å utvikle et tilbud i en tjeneste… “(Kielland, Solli og Trondalen, 2024, s. 27). Her tolker jeg at det er musikkterapeuten som står alene. Dere foreslår så flere gode forlag til hvordan ledere kan støtte opp om musikkterapi. Her hadde det også vært en mulighet for å nevne å utvikle prosedyrer.

Mot et bedre nasjonalt grunnlag for behandling

Jeg synes det er bra at Kielland, Solli og Trondalen oppfordrer til et nasjonalt arbeid for prosedyrer for musikkterapi gjennom organisasjoner som NFMT, CREO eller Polyfon. Da prosedyrer er lokale bestemmelser, tror jeg at felles nasjonale prosedyrer kan bli noe vanskelig å få til. For eksempel vil en musikkterapeut som drar på hjemmebesøk i FACT har andre forutsetninger for å gi behandling, sammenlignet med en musikkterapeut som jobber på en lukket døgnpost. Og ulike helseforetak har ulik økonomi, geografiske utfordringer, m.m.

Men jeg er enig i at vi behøver et bedre nasjonalt grunnlag for behandling i musikkterapi. Et nasjonalt grunnlag for musikkterapeutisk behandling kan for eksempel være i form av egne nasjonalfaglige retningslinjer for musikkterapi i psykisk helsevern, eller nasjonalfaglige retningslinjer for behandling av spesifikke diagnoser med musikkterapi. Dette arbeidet blir derimot et annet utviklingsarbeid og en annen debatt, som jeg håper vi kan begynne på etter vi har fått på plass prosedyrer for musikkterapi i systemene vi jobber i.

Illustr.: Andrii Yalanskyi/Adobe Stock

Featured
Fagmiljøets ansvar må komme frem i etableringshåndboken
Prosedyrer for musikkterapi i kommunalt psykisk helsetilbud for barn, ungdom og familiar: Legitimitet og struktur
Ja takk til godt gjennomtenkte prosedyrer for musikkterapi
Musikkterapi i helsetjenestene: Veier mot etablering og kvalitet
Haakon R. Tveit
Neste

Prosedyrer for musikkterapi i kommunalt psykisk helsetilbud for barn, ungdom og familiar: Legitimitet og struktur